Humanitær imperialisme: bruk av menneskerettigheter for å selge krig

 

anthony freda.jpg

 

Intervju fra TeleSur med forfatteren Jean Bricmont om hvordan menneskerettighets-industrien og -ideologien har blitt brukt til å rettferdiggjøre imperialisme og undergrave den europeiske og nordamerikanske venstresida.

Telesur: Boka di «Humanitær imperialisme: bruk av menneskerettigheter for å selge krig» ble utgitt etter invasjonen av Irak av amerikanerne og britene. For de av oss som ikke er kjent med boka, kan du kort skissere innholdet og argumentet, og fortelle oss hva som inspirerte deg til å skrive den?

Jean Bricmont: Det går tilbake til Kosovo-krigen da det ikke var noen motstand mot krigen, i det minste i Belgia og Frankrike. Faktisk var det utbredt enighet på venstre og ytre venstre for den krigen, fordi det var en krig for ‘menneskerettigheter’ og vi «måtte stoppe folkemord.»

Motstanden mot Irak-krigen i 2003 var faktisk ganske svak, fordi folk aksepterte sanksjoner og alle slags ting som førte til krigen, men det var i hvert fall en viss motstand mot krigen. Men det var ingen motstand å snakke om mot den libyske krigen, og det har vært indirekte støtte til intervensjonene i Syria og Ukraina.

Jeg tror venstresida har helt mistet vettet, fordi den har helt mistet enhver ide om styrkeforholdet mellom nasjoner i verden. Selvfølgelig hører dette sammen med den liberale ideologien om markedet: Alle går til markedet, alle konkurrerer på markedet og alle nasjonene er like, og så er det en supermakt som det er meningen skal være politimannen som kommer for å håndheve menneskerettighetene.

Og menneskerettighets-ideologien, ikke målet om menneskerettighetene som sådan, men den ideologien, at Vesten alltid bør gripe inn og menneskerettighets-organisasjoner alltid bør fordømme; denne ideologien har helt utryddet [kritisk tankegang] i Vesten inkludert venstresida i Vesten, og kanskje mer på venstresida enn på høyresida. På høyresida er det fortsatt folk som tror på nasjonale interesser, i form av realpolitikk, som jeg tror i dag er et mindre onde enn å føre krig mot alle.

TeleSur: Den 10. desember var Den internasjonale dagen for menneskerettigheter, som feirer vedtakelsen i 1948 av Menneskerettighetserklæringen av FNs generalforsamling. Kan du kort kartlegge historien av menneskerettighetene i det 20. og 21. århundre, og fortelle oss hva, etter din mening, gikk galt?

Erklæringen om menneskerettighetene er åpenbart full av gode hensikter. Det er en rett til utdanning, en rett til mat og så videre. Men la oss anta at jeg er sulten. Hvordan skal jeg håndheve disse rettighetene? Disse rettighetene kan ikke håndheves, fordi rettighetene bare kan håndheves innenfor en stat som har makt til å håndheve disse rettighetene. Du trenger politi, du trenger domstoler og så videre og så videre.

Problemet dukker for det meste opp etter 1960. Før det, er det sant at respekt for statsmakten var altfor ekstrem, så jeg forstår hvorfor folk trodde at de trengte å protestere mot statens makt. Men problemet er at de aldri tok med et ønske om fred. Erklæringen om menneskerettighetene ble innført samtidig med Nürnberg-prosessen og prinsippene i FN-pakten. Den pakten er også et viktig dokument for å opprettholde fred, fordi det forutsetter at vi må ha lik respekt for stater store og små, sterke og svake.

Men ideologien om menneskerettigheter har vært brukt på en systematisk måte for å undergrave suverenitet til svake stater og rettferdiggjøre intervensjon, som alltid har eksistert og var en av årsakene til andre verdenskrig.

En av grunnene til at FN-pakten ble opprettet etter krigen, var å hindre gjentakelse av slike hendelser. Nå har vi kaoset i Libya, Syria og Ukraina, vi har kaos overalt. Så er det flyktninger og så er det en fremmedfiendtlig reaksjon på flyktningene, men hva kan du forvente? Det er helt urealistisk å forvente at folk vil ønske millioner av flyktninger velkommen og ikke protestere, akkurat som det er helt urealistisk å tro menneskerettigheter kan håndheves gjennom krig.

Når det kommer til stykket, får krig fram det verste i mennesket. Vi sier vi har et ansvar for å beskytte, uten å spørre hvem som er ansvarlig for beskyttelsen. Beskyttelsen, selvfølgelig, kommer fra USA, men USA er ikke en snill eller vellvillig makt, som vi har sett gjennom historien. Landet har sin egen dagsorden, og det fører krig mot de landene den anser som sine fiender.Det kommer ikke til å beskytte palestinerne, det kommer ikke til å beskytte folk i Jemen, det kommer ikke til å gripe inn i Saudi Arabia.

Og så vi gir makt til absolutisme, en stat som enehersker, som bruker makten som den selv ønsker. Dette har vært en total forvrengning av menneskerettigheter, som jeg selvsagt respekterer som en idé, men ikke måten det har blitt utført i praksis. Det inkluderer Human Rights Watch og Amnesty International, som har alle blitt utrolig partiske i sin fordømmelse av brudd på menneskerettigheter.

TeleSur:Jeg skulle akkurat til å spørre deg om forholdet mellom venstresida, de imperialistiske statene som USA, Frankrike og Storbritannia, menneskerettighets-organisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch samt selve FN? Hva er forholdet mellom disse ulike aktørene?

Med sammenbruddet av Sovjetunionen og det endelige sammenbruddet av Sovjetblokken, trengte venstresida en hellig ånd å samle seg rundt. I stedet for sosialisme, valgte den menneskerettigheter. Problemet med det, er at menneskerettighetene alltid ble brukt under den kalde krigen som et kamprop fra høyresida mot kommunistene. Du trenger ikke å være kommunist for å være skeptisk til denne ideologien om menneskerettigheter.

Ved å omfavne denne ideologien av menneskerettigheter, trodde de at de utfordret status quo, men de gjorde de ikke. Høyresida var faktisk ganske fornøyd med måten menneskerettighetene ble brukt ideologisk. Den har alltid hatt en slik dobbeltmoral.

Med sammenbruddet av Sovjetunionen, langt fra å se fødselen av en ekte venstreside, som folk som Chomsky kunne ha håpet på, var det som skjedde en total kapitulasjon og en omfavnelse av fiendens ideer.

Nå har vi en slags kunstig skille mellom venstre og høyre, for eksempel i området av homofiles rettigheter, som høyresida kanskje ikke liker, men når det kommer til krig, fred, markedet og økonomien, finnes det ikke noen sammenhengende ideer, selv når det gjelder å tenke på alternativer til nyliberalismen.


 

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.