Russofobi er snart ferdig – lær deg å hate kineserne

Pepe Escobar nevner Sinofobi. Det er vel ganske åpenbart at en kampanje mot Iran er en tredje mulighet hvis Russland eller Kina er for sterke for øyeblikket.

maskoffumanchu1
Neste års mote – grav fram alle skjulte fordommer mot orientalere.

Av Pepe Escobar

Det er nå krystallklart: kuppet som er i gang mot Donald Trump er et regimeskifte, laget i USA ved hjelp av standard teknikker for hybrid krig, som manipulering av opinionen av mainstream media.

Trumps maktkamp mot CIA

Kuppet er blitt laget av de vanlige mistenkte, fra nykonservative til nyliberalkonservative (også kjent som ‘humanitære’ imperialister). En spesiell hovedrolle er gitt for deres favoritt-etat, CIA, som under hele perioden (uten noen særlig forskjell mellom dem) under Bush og Obama, ytterligere spesialiserte seg på falsk ‘etterretning’.

Og likevel har hele fortellingen om «Russland har hacket våre frihet» blitt grundig tilbakevist av den tidligere britiske diplomaten Craig Murray, som er nær WikiLeaks. Han vet selv hvor lekkasjen – ikke hackingen – kom fra. Krigsgudinnen/ den dårlige taperen Hillary Clinton, på en privat arrangement for donorer (selvsagt!), ga skylden for det hele på et vendetta fra president Putin. Hennes barnslige sinn kan ha internalisert for mange Tarantino-filmer – og hennes dialog er langt fra like snerten; men hun kom med en «Han kom, han så,  jeg var ferdig» fortelling. I denne fortellingen hadde «Vladimir Putin selv regissert de hemmelige cyberangrepene mot vår valgordning, mot vårt demokrati, angivelig fordi han har en personlig høne å plukke med meg.» Og «høna» blir selvfølgelig omgjort til en hel hønsegård, der FBI er medskyldig til russerne/WikiLeaks – via direktør James Comey sine to brev de siste dagene av valgkampanjen. Alle hadde til hensikt å hakke løs på «integriteten til vårt demokrati og vår nasjons sikkerhet.»

Over til de fortsatt pågående «forsøkene» gjennom rettsvesenet, for å få Trumps delegater i Valgmannskollegiet til å ombestemme seg – ledet av apparatsjiker i Demokratene og allment applaudert av den glitrende ‘liberale’ galaksen. Hvis fakta på bakken i Syria har knust memet «Assad må gå» – skapt av Obama – har de i det minste nå memet «Trump må gå» å stole på.Hvem ønsker ødelagte Aleppo, fylt med historie de helst vil glemme, når de kan få Washington DC?

Den samme gamle spørsmålet «hvem mistet Russland,» gjennomsyrer fortsatt establishmentet. Svaret er brutalt; den dype staten, kontinuiteten mellom Clinton-Bush-Obama, gjorde det. Deres besettelse om et ubegrenset, utvidet NATO, omgjort til Robocop, og forsøk på regimeskifter over hele Midtøsten og resten av verden; samt den uunværlige Globale Krigen mot Terror, helt nødvendig for å reprodusere terror i det uendelige. Og det er akkurat denne framgangsmåten som Trump-epoken kanskje – og order her er ‘kanskje’ – kan være villig til å stoppe.

Den nye stridens eple er Taiwan

Så Russofobi synes å kunne regnes som en psykotisk besettelse, brukt av de nykonservative/ nyliberalkonservative fraksjonene for å få til et regimeskifte mot Trump – før eller etter hans innsettelse.Dette kan sammenlignes med det som kan tolkes som de første symptomene på en spirende sinofobi – som brukt av den nyvalgte presidenten selv.

1st-and-2nd-island-chains.jpg
Slik ser Pentagon saken: To jernlinjer av øybaser kontroller det vestlige Stillehavet. Taiwan er sentralt posisjonert.

Det startet med den berømte telefonsamtalen til Taiwan . Min tolkning av den var at Trump – uvitende om kompleksiteten i politikken om ‘Ett Kina’ – prøver å bruke Taiwan som et forhandlingskort. Beijing drøyde litt, og forandret deretter temaet til å sende et klart budskap à la Sun Tzu, uten å avfyre et skudd – og likevel ta beslag i en maritim drone underveis.

Trumps respons via hans nå legendariske «unpresidented» tweet – en feilstavelse av unprecedented/uten sidestykke – viser tydelig hvordan han ble satt ut av balanse. Shen Dingli, fra Fudan-universitetet i Shanghai, hevder dette er de dødskrampene av et døende imperium. Kanskje det er mer komplekst enn som så. Trumps strategi for Kina ser ut til å være et tohodet havuhyre.

I ExxonMobil sitt utenriksdepartement, under «T-Rex» Tillerson, vil det bli lagt vekt på Kina som et stort marked for olje, gass og selv teknologi for ‘rent kull’. På Pentagon-fronten, vil alt handle om geopolitiske innflytelsessfærer. Vi kan vurdere Trumps tidligere samtaler med den gamle traveren i realpolitikk, Henry Kissinger – som tilfeldigvis også er krigsforbryter. Vi kan vedde på at «Nixon i Kina«, USAs forsoning med Kina for å isolere Sovjetunionen, ideen skapt av Kissinger, vil ligge i kortene. Kanskje «Trump i Russland»?

Tross alt, er Russland en potensiell partner for USA.

Problemet vil deretter gå over til «oppdemming» av Kina – som bringer oss over til det som kan tolkes som Trump sin angrepslinje når han flytter inn i Det hvite hus; Splitt og hersk – hva annet – mellom de strategiske partnerne Russland og Kina.

Veddemål kan også inngås, at president Putin – samt president Xi Jinping – ikke vil falle for et slikt åpenbart spill; deres strategiske partnerskap – som innebærer intet mindre enn massiv integrasjon av Eurasia – er stadig sterkere.

Hvis vi tenker på at Pentagon rangerer Russland-Kina som de største eksistensielle truslene mot USA, må den eneste mulige strategien som har en sjanse til å opprettholde dominans, være splitt og hersk. Så vi kan forvente oss alle slags mindre – forhåpentligvis ikke store – konfrontasjoner over hele spekteret angående Beijings tilgang til Sørkinahavet, fra Det indiske hav til det vestlige Stillehavet; det er der Taiwan passer inn i bildet – den omtrent 600 km strategisk viktige maritime strekningen mellom Taiwan og Okinawa (se kart).

Sinofobi? Ikke egentlig; beinhard geopolitikk. Mens de idiotiske forsøkene på regimeskifte mot Trump vil blekne inn i historiens krøniker over mislykkede fargerevolusjoner, hold øynene festet på Sørkinahavet.

https://sputniknews.com/columnists/201612181048708675-russophobia-sinophobia/

Advertisements