Denne uka for 25 – 50 – 75 – 100 år siden

 

For 25 år siden: Amerikanske sanksjoner mot Irak har drept 80.000 barn

twih-25yr.jpg

Iraks utsending til Den arabiske liga erklærte den 17. desember 1991, at mer enn 80.000 barn under fem år hadde dødd som følge av USAs og FNs sanksjoner pålagt i kjølvannet av Den første gulfkrigen. Sanksjonene blokkerte Iraks evne til å betale for medisiner og nødvendige matvarer.

Nabil Nejim al-Takriti ga ligaen en liste over medisinske forsyninger som trengtes umiddelbart, og sa: «Sanksjonene truer ytterligere dødsfall blant barn, kvinner og gamle mennesker.» Han oppfordret andre arabiske land til å sende medisin, noe som tydet på at Irak hadde gått tom for viktige legemidler, blant annet for kreftbehandling.

Den irakiske regjeringen hadde bestilt legemidler og utstyr til en verdi av 1.2 milliarder dollar fra vestlige bedrifter i 1991, men deres regjeringer nektet å frigi frosne midler for å betale for forsyningene.

I november, sa den irakiske regjeringen at 65.000 barn allerede hadde dødd og at enda 350.000 var i fare til vinteren. Iraks helseminister, Abdel-Salem Mohammad Saeed, utfordret vestlige makter til å leve opp til idealene om menneskerettigheter de hevdet å representere og tillate landet adgang til frosne midler.

USA og dets allierte nektet å gjøre det før Irak sa seg enig i en FN-plan som ville tillate Irak å selge en begrenset mengde olje under direkte imperialistisk tilsyn. Husseins regime i Bagdad sa at forslagene ville ta fra landet suvereniteten og uansett bare etterlate landet med noen få millioner dollar for nødhjelp.

Et annet resultat av den barbariske intense bombingen av Irak var tilbakekomsten av polio blant irakiske barn. En tjenestemann i UNICEF rapporterte at 15 til 20 barn i måneden fikk sykdommen.

Rapporter om ødeleggelsene, døden og elendigheten forårsaket av den imperialistiske angrepet på Irak, avskrekket ikke kongressmann Les Aspin. Han oppfordret Bush-administrasjonen den 12. desember til å utstede et ultimatum om at det ville gjenoppta det morderiske luftangrep, om nødvendig, for å ødelegge antatte atomprosjekter og kjemiske våpen.

Les Aspin var en av de viktigste Demokratene og leder for forsvarskomiteen. Han anklaget Bush-administrasjonen for å være for ettergivende og først true, for deretter å ikke følge opp. Han oppfordret administrasjonen til å sende flere amerikanske krigsfly til regionen og overtagelsen av en irakisk flyplass som base for væpnet eskorte for inspeksjoner.

For 50 år siden, 1966: Koreanske styrkene massakrer en vietnamesisk landsby

photo_taken_by_phillip_kemp_from_cockpit_after_sling-loading_water_drums_to_outpost-jpg_1718483346
Sør-Koreanske soldater i Viet Nam

Mellom 3. desember og 6 desember 1966, slaktet sørkoreanske soldater 430 sivile i landsbyen Bình Hòa i Quang Ngai-provinsen. Soldatene tjenestegjorde i den amerikanske imperialistiske krigen mot Vietnam. Bình Hòa ligger tjue kilometer fra My Lai, der amerikanske soldater to år senere, i 1968, voldtok, torturerte og myrdet 504 landsbyboere.

Koreanerne, som amerikanerne i My Lai, drepte hver eneste person de fant. De fleste var barn, eldre og kvinner – 21 av dem var gravide da de ble drept, ifølge vitnesbyrd fra slektninger. Etter å ha drept folket, slaktet de husdyrene i landsbyen. Mennesker og dyr ble etterlatt i hauger for å råtne.

Massakren i Bình Hòa var ikke en isolert hendelse i de midtre kystprovinsene i Vietnam. Den fulgte bare to måneder etter et lignende massemord på nærliggende Dien Nien-Phuoc Binh, der sørkoreanske soldater drepte 280 landsbyboere den 9. og 10. oktober 1966. Tidlig i 1966, hadde koreanske soldater drept cirka 250 i Tuy Hoa distriktet, inkludert 170 drept på én dag i landsbyen Hoa My Tay. Også i 1966, drepte sørkoreanske styrker mer enn 1000 i en rekke massakrer i Binh An.

Over hele Vietnam ligger historiske minnesmerker over disse USA-støttede overgrepene. En minnestein som markerer stedet der landsbyen Binh An en gang sto, har inskripsjonen «Hugg inn dypt hatet mot de amerikanske angriperne. Her, den 2. februar 1966, massakrerte sørkoreanske leiesoldater, under kommando av de amerikanske imperialistene, 380 mennesker.»

Flere tiår etter disse hendelsene i 1966, innrømmet general Chae Myong-shin, sjefen for de sørkoreanske soldatene i Vietnam, at det var «mulig det var uskyldige sivile ofre i disse områdene, men det var uunngåelig i lys av den særegne naturen av Vietnamkrigen.» Han skyldte slik drap på det faktum at det «var ekstremt vanskelig, eller nesten umulig, å skille fra hverandre sivile og geriljaen.»

Påstanden om at okkupasjonsmakten «ikke kunne skille sivile og geriljaen», ble praktisk talt et mottoet for det amerikanske forsøket på å beseire den vietnamesiske revolusjonen. Det oppsto fra et grunnleggende faktum USA og dets allierte ikke kunne innrømme: Deres krig var ikke imot «kommunistisk aggresjon», men mot det vietnamesiske folket, i Sør-Vietnam såvel som Nord-Vietnam.

Blant amerikanske ‘allierte’ i Vietnam, leverte marionettregimet i Sør-Korea flest soldater, omtrent 320.000 i alt. Blant disse ble over 5000 drept og nesten 11.000 såret.

For 75 år siden: Japanerne jager britene på flukt i Malaya

british prisoners.jpg
Britiske krigsfanger

I løpet av uka som begynner den 12. desember 1941, ble den imperialistiske krigen om kontrollen over kolonier i Stillehavsregionen intensivert. I slaget ved Jitra, og noen dager senere i slaget ved Gurun, begge i dagens Malaysia, ble britiske tropper beseiret av invaderende japanske styrker.far-east-malaya-map.jpg.3fd8236f1372d63190d36318bdc03180.jpg

Den britiske kolonien Malaya lå ytterst på den malaysiske halvøya, inkludert øya Singapore som behersket det strategisk viktige Malakkastredet. Den britiske kolonien Malaya hadde også store gummiplantasjer og tinngruver, noe som gjorde den til en viktig slagmark. Sir Shenton Thomas, den britiske guvernøren i kolonien, beskrev Malaya som «Imperiets dollar-arsenal.» Som oljefeltene i den nederlandske kolonien Ostindia (Indonesia), representerte Malaya en høy prioritet for japanske imperialistiske planer.

Siden begynnelsen av desember, var en unntakstilstand erklært i Singapore. Den britiske marinen hadde bygget en stor og moderne flåtebase der. Kystbatteriene dekket øyas innseilinger, men mot slutten av 1941, var basen var nesten tom. Marinen trengtes sårt i i Atlanterhavet og Middelhavet. Behovet for å beskytte de arktiske konvoiene til Murmansk i Sovjetunionen hadde gjort at britiske marinestyrker var for spredt. Som et resultat, hadde britene ingen kampflåte i den østlige områdene. Imperiets Far East Command manglet moderne fly, stridsvogner og kamputstyr.

Den britiske kommandanten i Malaya, generalløytnant Arthur Percival, hadde nesten 140.000 soldater, blant dem kontingenter fra India, Australia og New Zealand, men færre enn 60.000 kunne brukes i frontlinjen. Nesten ingen hadde noen erfaring med jungelkrig, og de indiske troppene og de fra Samveldet var nesten utrent.

Japanske styrker rykket sørover gjennom Thailand siden de begynte invasjonen den 8. desember. De angrep mot det nordvestre Malaya. De ødela raskt to britiske bataljoner i rask rekkefølge, før de nådde fram til Jitra fra nord og også fra sør, ved byen Kroh. Etter 15 timer med bitter kamp, erobret japanerne Jitra fra britene den 13. desember. De rykket så raskt fram enda 50 kilometer sør mot Gurun, hvor de britiske troppene hadde trukket seg tilbake. Der påførte de britene enda et nederlag den 16. desember. Det koster en britisk indisk division store tap i tropper og ledelse, og gjorde den stridsudyktig.

Ved avslutningen av kampanjen i Malaysia, led britiske styrker led et totalt nederlag. De mistet nesten alle sine 140.000 soldater, i overkant av 100.000 av dem ble tatt krigsfanger. Japan tapte cirka 10.000 soldater i drepte, sårete eller fanger.

For 100 år siden, 1916: Det britiske Arbeiderpartiet og fagforeningene ivrer for fortsettelse av krigen

step into your place.jpg

Denne uken i desember 1916, kom representanter for det britiske Labour og de store fagforeningene med en rekke krigerske uttalelser. Der krevde en videreføring av det imperialistiske blodbadet første verdenskrig, som allerede hadde krevd livet til millioner av arbeidere.

De reagerte på en fredsnotat utstedt av den tyske kansleren Bethmann-Hollweg den 12. desember, som kom med et vagt tilbud om forhandlinger med de allierte. Ingen særlige vilkår eller krav ble nevnt, og det viktigste formålet med notatet synes å ha vært et forsøk på å holde USA nøytral.

Alvorlige splid eksisterte innenfor den tyske herskerklassen angående muligheten for seier i verdenskrigen. Den stod ovenfor en arbeiderklasse hjemme som var stadig mer fiendtlig til krig og en blokade som kvelte den tyske økonomien. Regjeringen var også bekymret for at den uinnskrenkete ubåtkrigen, som kunne bryte den militært fastlåste situasjonen, også kunne bringe USA inn i krigen på de alliertes side. Bethmann-Hollweg utviklet fredsnotatet som et forsøk på å løse disse dypere motsetningene.

Den britiske Arbeiderpartiet, Labour, fordømte bittert utsiktene til en forhandlingsløsning på nedslaktingen. De gjorde det klart at de var en pro-imperialistisk tendens innenfor arbeiderbevegelsen. De lovet sin lojalitet til koalisjonsregjeringen ledet av David Lloyd George, som de hadde stemt for.

Oberstløytnant John Ward, Labours parlamentsmedlem for Stoke-on-Trent, kom med en særlig sjåvinistisk uttalelse til pressen. «Hele landet er imot enhver form for en tidlig og mangelfull fred, og ville gjøre kort prosess med enhver mann eller departement som foreslår det,» sa han. «Vi har lagt ned visse vilkår som må være oppfylt før vi setter sverdet tilbake i skjeden. Inntil vi får dem, skal vi fortsette å kjempe, selv om det tar 20 år å vinne. Dette er folkets ånd, slik jeg erfarer den. Det er først når jeg kommer til Underhuset at jeg hører noe snakk om fred. Vi vil aldri få en tilfredsstillende fred før fienden er slått. Inntil det skjer, betyr ingenting annet noe som helst.»

John O’Grady, leder av fagforeningen GTU, (det britiske motsvaret til LO), ga Tyskland eneansvaret for krigen. «De eneste mulige betingelsene som den britiske arbeideren, sosialister og fagforeningsfolk vil være enige i, selv som et grunnlag for forhandlinger om fred, er den fullstendige restaureringen av, og skadeserstatningen for, Belgia, Serbia, Romania, Montenegro, Polen og Frankrike, med full erstatning for alt det onde påført dem av Sentralmaktenes horder,» sa han.

«Tyskland og dets allierte må vider forstå at bortsett fra spørsmålet om å kompensere de maktene som det ble gjort så mye urett mot, kjemper Storbritannia og Frankrike, som de to store demokratiske maktene i Europa, for å helt knuse den prøyssiske militærmaskinen og alt den står for.»

http://www.wsws.org/en/articles/2016/12/12/twih-d12.html#100 / http://www.wsws.org/en/articles/2016/12/05/twih-d05.html

Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.