Hva kan gå galt?

Vladimir Putin

 

Av William Blum

At han kanskje ikke er ‘kvalifisert’ er uviktig.

At han har aldri hatt en offentlig eller valgt stilling er uviktig.

At han på et personlig nivå kanskje er en schmuck er uviktig.

Det som først og fremst teller for meg på dette tidlige stadiet er at han – i motsetning til vår kjære Hillary – neppe kommer til å umiddelbart starte en krig mot Russland. Han stiller spørsmål ved den absolutte helligheten av NATO, og kaller den ‘foreldet’. Hans møte med den demokratiske kongressrepresentanten Tulsi Gabbard, en fritttalende kritiker av USA politikk av regimeendringer, spesielt Syria, er et oppmuntrende tegn.

Enda mer oppmuntrende er utnevnelsen av general Michael Flynn som nasjonal sikkerhetsrådgiver. Flynn var i fjor i Moskva på en gallamiddag der Vladimir Putin var til stede, for å feire RT (Russia Today), den russiske engelskspråklige, venstreorienterte statlige TV-kanalen. Flynn er nå brennmerket av amerikanske medier som en person som ikke ser Russland eller Putin som djevelen. Det er virkelig bemerkelsesverdig hvor nonchalant amerikanske journalister betrakter muligheten for en krig med Russland, til og med en kjernefysisk krig.

(Jeg kan nå forvente en strøm av e-poster fra mine overdrevet politisk korrekte leserne om Flynn sin angivelige anti-islamske side. Men selv om det sant, er det irrelevant for denne diskusjonen om å unngå en krig med Russland.)

Jeg tror at amerikansk innflytelse under Trump også kan inspirere en løsning på den blodige krisen mellom Russland og Ukraina. Den er et resultat av den amerikanske kuppet mot den demokratisk valgte ukrainske regjeringen i 2014 for ytterligere å fremme USA/NATOs omringning av Russland. Etter det, kan han gjøre slutt på USAs sanksjoner mot Russland, som knapt noen i Europa drar nytte av eller ønsker. Og så – endelig! – en slutt på embargoen mot Cuba. For en feiringens dag det vil bli! Synd at Fidel ikke vil være tilstede for å nyte det.

Vi kan få andre dager med feiring hvis Trump benåder eller på annen måte slipper fri Chelsea Manning, Julian Assange, og/eller Edward Snowden. Verken Barack Obama eller Hillary Clinton ville gjøre dette, men jeg tror det er minst en sjanse med Donald. Og de tre heltene kan nå nyte følelsen av et minstemål av håp. Se for deg et møte av alle tre sammen på en fremtidig fantastisk dag, der du ser det på skjermen.

Trump vil også trolig ikke nøle med militære aksjoner mot radikal islam. Han er ikke redd for å bli kalt anti-islamsk; han er nok frastøtt av ISIS til å ønske å ødelegge den, noe som ikke alltid kan sies om Obama.

Internasjonale handelsavtaler, som er skrevet av forretningsadvokater til fordel for sine sjefer, der resten av oss har lite å si, kan få det vanskeligere med Trump i Det hvite hus enn vanligvis er tilfellet med slike avtaler.

Mainstream-kritikere av Trumps utenrikspolitikk bør være flaue, selv ydmyke, etter hva de støttet i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. I stedet er det som plager dem med presidenten, hans manglende ønske om å forvandle verden i USAs bilde. Han synes heller å være mer opptatt av at verden ikke forandrer USA i sitt bilde.

I det ferskeste kapitlet av Alice i Trumpland sier han nå at han ikke har tenkt å straffeforfølge Hillary Clinton, at han har et ‘åpent sinn’ om en avtale mot klimaendringer som han hadde lovet å trekke USA ut av og at han ikke lenger er sikkert på at å torturere terrormistenkte er en god idé. Så uansett hva slags frykt du måtte ha om enkelte av hans uttrykte rare løfter … bare vent … de kan bli borte like lett; selv om jeg fortsatt tror at på et personlig nivå er han et [ord med to stavelser: første stavelse høres nesten ut som snø som faller fra en skråning ; andre stavelse betyr ‘en åpning’].

Trump sitt tilsynelatende inngrodde behov for popularitet betyr at han kan fortsette å bøye seg for omfattende kritikk og protester. Stakkars lille Donald … så sterk … likevel så sårbar.

Trump sitt dilemma, samt hele rotet rundt Hillary Clinton, kunne trolig vært unngått dersom Bernie Sanders hadde blitt nominert. Dette store historiske  ‘hvis’ er nesten like stort som da demokratene valgte Harry Truman til å erstatte Henry Wallace i 1944 som den skrantende Roosevelts visepresident. Truman ga oss en sjarmerende liten ting kalt ‘den kalde krigen’, som i sin tur ga oss McCarthyisme. Men Wallace, som Sanders, var bare litt for jævla venstreorientert for de raffinerte demokratiske partisjefene.

Statseide medier: De gode, de onde og de grusomme

Den 16. november, på en av utenriksdepartementets pressekonferanser, hadde talsmann John Kirby en av sine hyppige (uvennlige) dialoger med Gayane Chichakyan, en reporter for RT (Russia Today); denne gangen om amerikanske anklager om at Russland bombet sykehus i Syria og blokkerer FN fra å levere bistand til den innesperrete befolkningen. Da Chichakyan ba om litt detaljer om disse anklagene, svarte Kirby: «Hvorfor spør du ikke forsvarsdepartementet ditt?»

GK: Du vet – kan du gi litt informasjon om når Russland eller den syriske regjeringen blokkerte FN fra å levere bistand? Bare litt presis informasjon.

KIRBY: Det har ikke vært levert hjelp i løpet av siste måneden.

GK: Og du tror den ble blokkert utelukkende av Russland og den syriske regjeringen?

KIRBY: Vi har ingen tvil om at at hindringen kommer fra regimet og fra Russland. Ingen tvil i det hele tatt.

MATTHEW LEE (Associated Press): La meg – vent litt, bare la meg si: Vær forsiktig med å si ‘din forsvarsminister’ og sånt. Jeg mener, hun er en journalist akkurat som resten av oss er, så det er – hun spurte et spissformulert spørsmål, men det er ikke –

KIRBY: Fra en statseid – fra en statseid –

LEE: Men de er ikke –

KIRBY: Fra en statlig kanal, Matt.

LEE: Men de er ikke –

KIRBY: Fra et statseid kanal som ikke er uavhengig.

LEE: Spørsmålene som hun spør er ikke upassende.

KIRBY: Jeg sa ikke at spørsmålene var over streken.

……

KIRBY: Jeg beklager, men jeg kommer ikke til å sette Russia Today på samme nivå med resten av dere som representerer uavhengige medier.

Man må lure på om utenriksdepartementets talsmann Kirby vet at utenriksminister Hillary Clinton i 2011, da hun snakket om RT, sa: «Russerne har startet en engelskspråklig kanal. Jeg har sett det i noen land, og den er ganske lærerik.»

Jeg lurer også hvordan Kirby omgås journalister fra BBC, en statseid TV- og radio-nettverk i Storbritannia. Det kringkaster til USA og over hele verden.

Eller det statlige Australian Broadcasting Corporation, beskrevet av Wikipedia som følger: «Selskapet tilbyr TV, radio, Internett og mobile tjenester i all byområder og det regionale Australia, så vel som utenlands … og er vel ansett for kvalitet og pålitelighet, samt tilbyr pedagogiske og kulturelle programmer som kommersielt fjernsyn neppe ville skape på egen hånd.»

Det er også Radio Free Europe, Radio Free Asia, Radio Liberty (Sentral/Øst-Europa), og Radio Marti (Cuba); alle statseid (av USA), ingen av dem ‘uavhengige’, men alle funnet verdige nok av USA til å mate til verden.

Og la oss ikke glemme hva amerikanerne har hjemme: PBS (Public Broadcasting Service) og NPR (National Public Radio), som nesten ikke ville kunne overleve uten store føderale offentlige tilskudd. Hvor uavhengige gjør dette dem? Har en av disse kringkasterne noen gang utvetydig vært imot en moderne amerikansk krig? Det er god grunn til NPR lenge har vært kjent som National Pentagon Radio. Men det er en del av den amerikanske medienes ideologi å late som om de ikke har noen ideologi.

Når det gjelder ikke-statlige amerikanske media … Det er om lag 1400 daglige aviser i USA. Kan du nevne en eneste avis eller et eneste TV-nettverk som var utvetydig imot de amerikanske krigene utført mot Libya, Irak, Afghanistan, Jugoslavia, Panama, Grenada, og Vietnam mens de skjedde, eller kort tid etterpå? Eller var imot to av disse sju krigene? Hva med én? I 1968, seks år inn i Vietnam-krigen, undersøkte Boston Globe (18 februar 1968) de redaksjonelle meningene hos 39 ledende amerikanske aviser om krigen. Den oppdaget at «ingen forfektet en tilbaketrekking». Har uttrykket «invasjonen av Vietnam» noensinne dukket opp i USAs mainstream media?

I 2003 tok det ledende TV-nettverket MSNBC den allment respekterte Phil Donahue av skjermen på grunn av hans motstand mot krigen i Irak. Kirby ville utvilsomt kalle MSNBC «uavhengig».

Hvis de amerikanske mainstream media ble offisielt statskontrollerte, ville de se eller høres vesentlig forskjellig ut når det kommer til amerikansk utenrikspolitikk?

Sovjetisk observasjon: «Den eneste forskjellen mellom deres propaganda og vår propaganda er at dere tror den.»

Den 25. november publiserte Washington Post en artikkel med tittelen: «Forskning forbinder ‘falske nyheter’ til Russland». Den handler om hvordan kilder i Russland oversvømmer amerikanske medier og Internett med falske historier utformet som «en del av en generelt effektiv strategi for å så mistillit hos det amerikanske demokratiet og dets ledere».

«Det spissfindige ved den russiske taktikken,» sier artikkelen, «kan komplisere forsøk fra Facebook og Google på å slå ned på ‘falske nyheter’.»

Avisen sier at de russiske taktikkene inkluderte «hacking av datamaskinene til valgfunksjonærer i flere stater og publisere store mengder hackede e-poster som var pinlige for Clinton i de siste månedene av hennes kampanje.» (Hittil har WikiLeaks fått æren for dette.)

Artikkelen er stappfull med anti-russiske referanser:

En overskrift – «Trolling for Trump: Hvordan Russland forsøker å ødelegge vårt demokrati.»

«Den oppsiktsvekkende rekkevidden og effektiviteten av russiske propagandakampanjer.»

«mer enn 200 nettsteder som rutinemessig høkret russisk propaganda under valgkampen.»

«Historier plantet eller fremmet av desinformasjonskampanjen ble sett på mer enn 213 millioner ganger.»

«Den russiske kampanjen under denne valgkampen … arbeidet ved å utnytte Internett-verdenens fascinasjon med ‘spennende’ innhold som er overraskende og følelsesmessig sterkt og følger populære konspirasjonsteorier om hvordan hemmelige krefter dikterer verdensbegivenhetene.»

«Russisk-støttete falske nyheter utkonkurrerer tradisjonelle nyhetsorganisasjoner i seertall.»

«De bruker vår teknologi og våre verdier mot oss for å så tvil. Det begynner å undergrave vårt demokratiske system.»

«Russiske propagandavirksomhet har også jobbet for å fremme ‘Brexit’, Storbritannias utmeldelse av EU.»

«Noen av disse historiene stammer fra RT og Sputnik, statsfinansierte russiske informasjonstjenester som etterligner stilen og tonen i uavhengige nyhetsorganisasjoner men inkluderer noen ganger falske og villedende historier i sine rapporter.»

«En rekke andre falske historier – falske rapporter om et kupp startet på flybasen Incirlik i Tyrkia og historier om hvordan USA skulle gjennomføre et militært angrep og skylde på Russland.»

En tidligere amerikansk ambassadør til Russland, Michael McFaul, siteres da han var «slått av den åpenlyse støtten som Sputnik uttrykte for Trump i løpet av kampanjen, og med hjelp av #CrookedHillary hashtaget fremmet kandidaten.» McFaul sa russisk propaganda vanligvis er beregnet på å svekke motstandere og kritikere. «De prøver ikke å vinne diskusjonen. De prøver å gjøre alt relativt. Det er en slags appell til kynisme.» [Kynisme? herregud! Hva vil disse fascistene/kommunistene i Moskva finne på neste gang!?]

Men tross alt inkluderte avisen følgende: «RT bestrider resultatene av forskerne i en e-post på fredag. Kanalen sier den ikke spilte noen rolle i å produsere eller forsterke noen falske nyhetssaker knyttet til det amerikanske valget.» RT ble sitert: «det er kjempeironisk at en artikkel om ‘falske nyheter’ er bygget på falske, ubekreftede påstander. RT avviser resolutt enhver påstand og insinuasjon om at en eneste ‘falsk historie’ med forbindelse til det amerikanske valget oppstod i kanalen.»

Det må bemerkes at artikkelen fra Washington Post unnlater å gi et eneste eksempel som viser hvordan de faktiske forholdene i en bestemt nyhetssak ble omskrevet eller forvrengt av et russisk nyhetsbyrå for å skape nyhetssak med et motsatt politisk budskap. Hva ligger da bak en slik åpenbar anti-russisk propaganda? I den nye kalde krigen krever et slikt spørsmål ikke noe svar. Den nye kalde krigen eksisterer per definisjon for å diskreditere Russland, rett og slett fordi det står i veien for amerikansk verdensherredømme. I den nye kalde krigen går det politiske spektrumet i mainstream media fra A til B på skalaen.

Cuba, Fidel, sosialisme … Hasta la victoria siempre!

Den hyppigste kommentaren jeg har lest i mainstream media om Fidel Castros død er at han var en «diktator»; nesten hver overskrift hadde det ordet. Siden 1959-revolusjonen, har amerikanske mainstream media rutinemessig henvist til Cuba som et diktatur. Men akkurat hva gjør, eller ikke gjør, Cuba til et diktatur?

Ingen ‘fri presse’? Bortsett fra spørsmålet om hvor frie vestlige medier er (se de foregående delene), hvis dette skulle være standarden, hva ville skje hvis Cuba kunngjorde at fra nå av kunne hvem som helst i landet eie enhver form for media? Hvor lang tid vil det ta før penger fra CIA – hemmelige og ubegrensete penger fra CIA som finansierte alle slags typer frontorganisasjoner på Cuba – ville eie eller kontrollere nesten alle media verdt å eie eller kontrollere?

Er det ‘frie valg’ som Cuba mangler? De har jevnlig valg på kommunalt, regionalt og nasjonalt nivå. De har ikke direkte valg av president, men det har heller ikke Tyskland eller Storbritannia og mange andre land. Den cubanske presidenten velges av parlamentet, Den Nasjonale Folkemaktsforsamlingen. Penger spiller nesten ingen rolle i disse valgene; heller ikke partipolitikk, inkludert kommunistpartiet, siden alle kandidatene stiller som enkeltpersoner. Igjen, hva er standarden som cubanske valg skal dømmes etter? Er det at de ikke har private selskaper som kan pøse inn milliarder av dollar? De fleste amerikanere, hvis de tenkte over det, kan ha vanskelig for å forestille seg hvordan et fritt og demokratisk valg uten store konsentrasjoner av penger fra selskaper ville se ut, eller hvordan det ville fungere. Ville Ralph Nader endelig få lov til å være på stemmeseddelen i alle de 50 statene, delta i nasjonale TV-debatter og være i stand til å matche de to monopolpartiene i media-reklame? Hvis det var tilfelle, tror jeg han nok han ville vinne; det er derfor det ikke er tilfelle.

Eller kanskje hva Cuba mangler er vår fantastiske system, Valgmannskollegiet, hvor presidentkandidaten med flest stemmer ikke nødvendigvis er vinneren. Trengte vi det siste eksempelet på denne parodien på demokrati for å overbevise oss om å endelig bli kvitt det? Hvis vi virkelig tror dette systemet er et godt eksempel på demokrati, hvorfor bruker vi det ikke for lokalvalg og delstatsvalg også?

Er Cuba et diktatur fordi det arresterer dissidenter? Mange tusen anti-krigs og andre demonstranter har blitt arrestert i USA de siste årene, som i hver periode i amerikansk historie. I løpet av Occupy-bevegelsen for fem år siden, ble mer enn 7000 mennesker arrestert, mange banket opp av politiet og mishandlet mens de var i varetekt. Og husk: USA er for den cubanske regjeringen som al-Qaida er for Washington, bare mye kraftigere og mye nærmere; nesten uten unntak er cubanske dissidenter finansiert av og hjulpet på andre måter av USA.

Ville Washington overse en gruppe amerikanere som mottok midler fra al-Qaida og deltok i gjentatte møter med kjente medlemmer av denne organisasjonen? De siste årene har USA arrestert svært mange mennesker i USA og i utlandet utelukkende på grunnlag av påståtte bånd til al-Qaida, med mye mindre bevis enn Cuba har brukt mot sine dissidenter og deres bånd til USA. Nesten alle av Cubas ‘politiske fanger’ er slike dissidenter. Mens andre kan kalle Cuba sikkerhetspolitikk for et diktatur, kaller jeg den selvforsvar.



https://williamblum.org/aer/read/147

Advertisements