Møt de VIRKELIGE falske nyhetene

paid journos.jpg

Av Tyler Durden (ZeroHedge)

Media forsøker på å omdirigere publikums oppmerksomhet fra sin egen unnlatelse av å gi upartisk, objektiv, saklig rapportering i forbindelse med presidentvalget. Der ble nesten hver eneste mainstream-media avslørt (takket være de hackete Podesta e-postene) som en PR-kampanje for Clinton. Derfor har media åpnet en ny front ved å sette søkelyset på temaet ‘falske nyheter’. Dette er et med vilje uklart og udefinerbart begrep. Det er ment å avlede og finne syndebukker ved å ‘avsløre’ propaganda-nettsteder, som i den nyeste versjonen av denne fortellingen, nå angivelig tjener til å fremme russisk propaganda i USA.

Som vi rapporterte tidligere, har ingen ringere enn avisen Washington Post – et selskap som eies av Jeff Bezos, som det siste året har vært involvert i en kjent mediastrid med påtroppende president Donald Trump – viet stor oppmerksomhet til en liste som er laget av et nettsted som ble opprettet (i henhold til sin profil) den 21. august ved hjelp godaddy.com. Nettstedet hadde sin første tweet den 2. november, som blant annet viser Drudge Report og Zero Hedge som representanter for ‘russisk propaganda’. Dette er hvordan ‘forskerne’ på denne Goebbels-lignende «PropOrNot» beskriver sine kvalifikasjoner for å bestemme og anbefale hvilke nettsteder er skikket til å bli brent (de starter med en anmodning om etterforskning av Obama-administrasjonen):

PropOrNot er et uavhengig team av dataforskere, statistikere, fagfolk innen nasjonal sikkerhet, journalister og politiske aktivister dedikert til identifisering av propaganda – særlig russisk propaganda rettet mot et amerikansk publikum. Vi samler offentlig informasjon som kobler propagandastedene til hverandre og de som koordinerer dem fra utlandet. Vi analyserer hva vi finner og fungerer som et samlingssted og referansepunkt for relatert informasjon. Vi organiserer arbeidet med å bekjempe det.

Vi arbeider for å belyse propaganda for å hindre den fra å forvrenge politiske diskusjoner, for å styrke vårt kulturelle immunforsvar mot fiendtlig innflytelse og for å forbedre den offentlige samtalen generelt.

Mange av våre bidragsytere ønsker å være anonyme, i lys av mulig russiske gjengjeldelser, som har skjedd i Finland og andre steder.

Med andre ord, mens de angriper anonymiteten hos såkalte «russiske propagandanettsteder» (nettsteder som velger å være anonyme i den viten at denne slags gjengjeldelse var uunngåelig), har offentlige tjenestemenn og eksperter som har viet seg til å utrydde russisk propaganda i USA, selv valgt å være anonyme.

Vi har ingen interesse i å avdekke hvem som kan stå bak denne organisasjonen (som beleilig dukket opp etter at en lignende liste ble nevnt i forrige uke av en diskreditert liberal professor, som likeledes definerte vår nettside, Zero Hedge, som ‘falske nyheter’). Vi ønsker imidlertid å advare leserne om hvem den virkelige kilden bak dokumenterte falske nyheter i USA tradisjonelt har vært: Den amerikanske staten selv, gjennom sitt enorme spionasje- og kontraspionasje-apparat.

Men ikke bare tro meg uten videre:

I 1975, oppdaget Church-komiteen (fullt navn: United States Senate Select Committee to Study Governmental Operations with Respect to Intelligence Activities) i 1975 at CIA forsynte artikler til den amerikanske pressen. De oppdaget også at det var en standard del av CIAs metoder å bruke taktikker for desinformasjon mot USAs egen befolkning :

Spørsmål: «Har du noen mennesker blir betalt av CIA som bidrar til en [stor amerikansk avis?]»
Svar: «Vi har folk som sender artikler til amerikanske trykte medier.»

Spørsmål: «Har du noen folk som er betalt av CIA som jobber for TV-nettverk?»
Svar: «Dette tror jeg kommer inn under, øhhh, inn i detaljer, herr ordstyrer, som at jeg ønsker å skal dekkes i lukkete høringer.»

(senere)

Spørsmål: «Har du noen mennesker blir betalt av CIA som bidrar til de nasjonale nyhetstjenester – AP og UPI?»

Svar: «Vel, igjen tror jeg vi kommer inn på den type detaljer som jeg foretrekker å bli håndtert i lukkede høringer.»

Man kan forestille seg hva som ble sagt senere under de lukkede høringene. Den daværende sjefen for TV-kanalen CBS, Sig Mickelson, fortsatte med å si at forbindelsen mellom CBS med CIA var veletablert lenge før han ble sjef, og at det var «helt i orden for korrespondenter å gjøre bruk av CIAs stasjonssjefer [ved ambassader i utlandet] og andre ledere av CIA som kilder til informasjon.»

«Jeg trodde at det var en alvorlig bekymring at plantete historier ment å tjene et nasjonalt mål i utlandet, kom hjem og ble spredt og trodd her, fordi dette ville bety at CIA kan manipulere nyhetene i USA ved å kanalisere det gjennom et fremmed land,» sa den demokratiske senatoren for Idaho, Frank Church, på en pressekonferanse rundt høringen. Han ledet Church-komiteen, en forløper til Sentatets etterretningskomité, som var ansvarlig for å undersøke ulovlig etterretningsinnsamling av NSA, CIA og FBI.

Nettopp denne taktikken – å plante desinformasjon i utenlandske medier slik at denne desinformasjonen bevisst ville dukke opp i USA, var en måte å omgå reglene om innenlandske operasjoner. De ble argumentert å være lovlig fordi de ikke stammet fra amerikansk jord av ingen ringere enn CIA-direktør William Casey i 1981.

Tidligere president Harry S. Truman, som var president under etableringen av CIA i 1947 da han underskrev loven National Security Act, skrev senere at han aldri hadde til hensikt at CIA skulle gjøre mer enn etterretning. «Jeg hadde aldri noen tanker da jeg etablerte CIA, at etaten ville bli brukt for skjulte operasjoner i fredstid,» skrev Truman i 1963, ett år etter den katastrofale CIA-operasjonen i Grisebukta.

Selvfølgelig var det også hele fiaskoen med Operation Mockingbird:

«Etter 1953 hadde Allen W. Dulles, direktøren for CIA, ansvar for nettverket. På den tiden, hadde Operation Mockingbird en stor innflytelse over 25 aviser og nyhetsbyråer. Den vanlige metoden var å plassere artikler utviklet fra etterretning levert av CIA til villige eller uvitende journalister. Disse rapportene ble så gjentatt eller sitert av disse journalistene, som i sin tur ble sitert gjennom nyhetsbyråer. ‘The Office of Policy Coordination’ (OPC) ble finansiert av å avlede midler beregnet for Marshallplanen [ dvs. gjenoppbyggingen av Europa av USA etter andre verdenskrig]. Noen av disse pengene ble brukt til å bestikke journalister og utgivere.» (og her er en tidlig forbindelse til europeisk presse i de første årene av den kalde krigen. o.a)

I 2008, skrev New York Times: «I løpet av de første årene av den kalde krigen, ble fremstående forfattere og kunstnere, fra Arthur Schlesinger Jr til Jackson Pollock, støttet, noen ganger overdådig, alltid i hemmelighet, av C.I.A. som en del av en propagandakrig mot Sovjetunionen. Det var kanskje den mest vellykkede bruken av ‘myk makt’ i amerikansk historie.»

En CIA-offiser fortalte den daværende eieren av Washington Post – ja, ironi – følgende, i en samtale om journalistenes villighet til å videreformidle propaganda og skalkeskjul fra CIA:

Du kunne få en journalist billigere enn en god prostituert, for et par hundre dollar i måneden.

Den berømte Watergate-reporteren Carl Bernstein skrev i 1977:

Mer enn 400 amerikanske journalister … i de siste tjue-fem årene, har i hemmelighet utført oppdrag for Central Intelligence Agency, ifølge dokumenter arkivert hos CIAs hovedkvarter.

***

I mange tilfeller, viser CIA-dokumenter at journalister var engasjert til å utføre oppdrag for CIA med samtykke fra ledelsen av USAs ledende nyhets-organisasjoner.

***

Blant de sjefene som ga sitt samarbeid til etaten, var [sjefene for CBS, Time, New York Times, Louisville Courier Journal og Copley News Service. Andre organisasjoner som samarbeidet med CIA inkluderer [ABC, NBC, AP, UPI. Reuters], Hearst-kjeden av aviser, Scripps Howard, Newsweek, Mutual Broadcasting System, Miami Herald, den gamle Saturday Evening Post og New York Herald Tribune .

***

I november 1973 etter at CIA hevdet å ha avsluttet programmet, fortalte CIA-sjef Colby til reportere og redaktører fra New York Times og Washington Star at etaten hadde «omtrent tre dusin» amerikanske journalister «på CIAs lønningsliste», inkludert fem som jobbet for «nyhetsorganisasjoner med allmenn sirkulasjon.» Men selv mens Senatets komité holdt sine høringer i 1976, ifølge høytstående CIA kilder, fortsatte CIA å opprettholde bånd med syttifem til nitti journalister av alle slag – sjefer og redaktører, journalister, frilansere, fotografer, spaltister, funksjonærer nyhetsbyråer og medlemmer av tekniske mannskaper. Mer enn halvparten av disse hadde blitt flyttet bort fra kontrakter og lønn fra CIA, men de var fortsatt bundet av andre hemmelige avtaler med etaten. Ifølge en upublisert rapport fra House Select Committee on Intelligence, ledet av representant Otis Pike, fortsatte minst femten nyhets-organisasjoner å gi skalkeskjul for CIA per 1976.

***

De tjenestemennene som er mest kunnskapsrike om emnet, sier at tallet 400 amerikanske journalister er et lavt anslag …. «Det var mange som sa at hvis denne slags ting ble offentlig, ville noen av de største navnene i journalistikk vil bli svertet» ….

Hvor ironisk at til slutt var Washington Post selv som ville bli svertet.

the mighty wurlitzer.jpg
CIAs innflytelse over pressen har blitt kalt «The Mighty Wurlitzer». Man kunne presse en tangent og få fram hvilken lyd som helst uten at man kunne bestemme opphavsstedet.

En ekspert på propaganda vitnet under ed under rettssaken at CIA nå sysselsetter tusenvis av journalister og EIER sine egne medieorganisasjoner. Hvorvidt hans anslag er korrekt, er det klart at mange fremstående journalister fortsatt rapporter til CIA.

En BBC dokumentar kalt «Century of the Self» viser at en amerikaner – Freuds nevø, Edward Bernays – skapte den moderne fagfeltet ‘manipulering av opinionen’, og den amerikanske regjeringen har i stor utstrekning brukt hans teknikker. (Se en annen god dokumentar om Beranys her)

Tidligere reporter for Newsweek og Associated Press, Robert Parry, bemerket at Ronald Reagan og CIA startet en propagandakampanje i 1980-årene for å få den amerikanske offentligheten til støtte Contra-opprørerne. De brukte private aktører som Rupert Murdoch til å spre desinformasjon. Parry bemerker at mange av de samme menneskene som utførte Reagans innenlandske propagandakampanje i 80-årene, er ved makten i dag:

Mens den eldre generasjonen som var pionerer for disse nasjonale propagandateknikker har forlatt scenen, er mange av deres lærlinger fortsatt aktive med noen av de samme organisasjonene. The National Endowment for Democracy, som ble dannet i 1983 på oppfordring fra CIA-direktør Casey og under oppsyn av Walter Raymonds fra the National Security Council, drives fortsatt av den samme nykonservative fyren, Carl Gershman, og har en enda større budsjett, som nå overstiger 100 millioner dollar i året.

* * *

Kanskje den mest fellende beviset kan bli funnet inne i sluttrapporten fra den ovennevnte Church-komiteen, publisert i April 1976, der flere deler skiller seg ut.

church 1_0.jpg

Én del innrømmer direkte hvordan pressen hadde blitt grundig erobret av CIA og hvordan dusinvis av amerikanske journalister samarbeidet med CIA i å dikte opp, produsere og distribuere falske nyheter:

Komiteen har også funnet et lite antall tidligere forhold som passer i denne kategorien. I noen tilfeller besto avtalen om å betale amerikanske aviser for enhver artikkel laget av CIA-agenten som avisen brukte. I minst ett tilfelle vokste de journalistiske funksjonene overtatt av en CIA-offiser for skalkeskjul, til et punkt hvor offiseren konkluderte med at han ikke kunne på tilfredsstillende vis tjene kravene til både hans (uvitende) amerikanske media-arbeidsgiver og CIA. Han trakk seg derfor fra CIA. Men han opprettholdt kontakten med CIA, og fortsatte, en sjelden gang i blant, å rapportere til CIA fra de landene der han jobbet.

(2) Av de mindre enn ti forbindelsene med skribenter i små tidsskrifter eller med begrenset opplag, som fagtidsskrifter eller nyhetsbrev, er de fleste ment som skalkeskjul.

(3) Den tredje, og største, kategorien av CIA-forbindelser med amerikanske media inkluderer frilansjournalister; «stringere» for aviser, nyhetsmagasiner og nyhetstjenester; omreisende forfattere; propagandaforfattere; og agenter som jobber under skalkeskjul som ansatte i amerikanske forlag i utlandet. Med unntak av den siste gruppen, er de fleste personene i denne kategorien ekte forfattere eller journalister eller fotografer. De fleste er betalt av CIA, og nesten alle vet om det; men få av nyhetsorganisasjonene som de bidrar til, er klar over deres CIA-forbindelser.

(4) Den fjerde kategorien av skjulte forbindelser ligner den type kontakt som journalister har med andre deler av amerikanske myndigheter i rutineutførelsen av sine journalistiske oppgaver. Ingen penger blir gitt. Forholdet er vanligvis begrenset til lunsjavtaler av og til, intervjuer eller telefonsamtaler, der informasjon blir utvekslet eller bekreftet. Forskjellen, selvfølgelig, er at forholdet er skjult. Journalisten gir enten frivillig, eller blir bedt av CIA, om å gi noen form for informasjon om personer som han har kontakt med. I flere tilfeller, begynte forholdet da journalisten kontaktet et amerikansk ambassadeoffiser for å rapportere at han ble kontaktet av en utenlandsk etterretningsoffiser; i andre tilfeller, innledet CIA forholdet.

En annen del av rapporten fokuserer på hvordan CIA bruker akademikere. Den sa at:

«Central Intelligence Agency bruker nå flere hundre amerikanske akademikere som i tillegg til å gi pekepinn, og til tider gjør introduksjoner for etterretnings-øyemed, også skriver bøker og annet materiale som skal brukes for propagandaformål i utlandet. Utover dette, er en brukes ytterligere et par hundre uten å vite det for mindre aktiviteter.

Disse akademikere finnes i over 100 amerikanske høyskoler, universiteter og relaterte institutter. På de fleste av institusjonene, er ingen andre enn den det gjelder, klar over CIA-forbindelsen. På minst ett universitet, var ledelsen klar over bruken av forskere på sin campus. I tillegg finnes det flere amerikanske akademikere i utlandet som tjener operative formål, i hovedsak innsamling av etterretning.

Det er også en innrømmelse om at CIA brukte bøker direkte for propagandaformål:

Komiteen har funnet at Central Intelligence Agency legger særlig vekt på å bestille publisering av bøker som en form for skjult propaganda. En tidligere offiser tjenesten uttalte at bøkene er «det viktigste våpenet for strategisk (langtrekkende) propaganda.» Før 1967, sponset, subsidierte, eller produserte CIA over 1000 bøker; omtrent 25 prosent av dem på engelsk …. komiteen fant at en viktig del av bøkene faktisk laget av Central Intelligence Agency faktisk ble anmeldt og markedsført i USA.

Å ja -, CIA likte spesielt å bruke NYT og Washington Post for «gjentatt propaganda» (fra side 200 i rapporten):

CIA-arkivet for propagandakampanjen i Chile i september-oktober 1970, tyder på at «gjentagelse» av propaganda i USA ikke uventet. En kabel fra 25. september 1970 rapporter:

Sao Paulo, Tegucigalpa, Buenos Aires, Lima, Montevideo, Bogota og Mexico City rapporterte om fortsatt gjentagelse av temamaterialer om Chile. Elementer også gjennomført i New York Times, Washington Post. Propagandavirksomhet fortsette å skape god dekning av utviklingen i Chile langs vår temaveiledning. . .

Og så videre, og videre, over 670 sider med informasjon om hvordan det var CIA – ikke Russland, ikke Putin – som har vært den viktigste skaperen og distributøren av misvisende, propagandamateriale i USA, også kjent som ‘falske nyheter’.

* * *

Selvfølgelig er alle de ovennevnte eksemplene i stor grad forbigått; de vil aldri bli stemplet «falske» nyheter. I mellomtiden, blir alle som våger å utfordrer status quo – som vi har sett de siste dagene – umiddelbart stemplet som en leverandør av «falske nyheter», eller enda verre – en tjener for Kreml.

En av våre skribenter bemerker at første grunnlovstillegg i den amerikanske grunnloven beskytter pressefriheten fra sensur fra myndighetene. Faktisk er hele grunnen til at det er ulovlig for myndighetene å stoppe artikler fra å bli skrevet, fordi det ville straffe de som kritiserer makthaverne.

Hvorfor? Fordi grunnlovsfedrene visste at regjeringer (som det britiske monarkiet) alltid vil slå ned på de som påpeker at keiseren er naken.

Men pressefriheten er under massivt angrep i Amerika i dag. For eksempel, makthaverne argumenterer for at bare godt betalte bedriftens medie-klakkører som fungerer som stenografer for eliten skal ha den pressefriheten som grunnloven garanterer.

En jusprofessor ved Harvard hevder at første grunnlovstillegg er utdatert og bør forlates. Når bloggere med økonomisk kunnskap utfordret sentralbankens politikk, kalte en tjenestemann der, alle bloggere dumme og ukvalifiserte til å kommentere. Og regjeringen behandler de virkelige gravende journalistene som kriminelle … eller terrorister:

Obama har forfulgt topp-journalister. Hans justisdepartement stemplet Fox News sin Washington-korrespondent James Rosen, en «kriminell medsammensvoren» i en lekkasje-sak. De truet i mange år med å straffeforfølge James Risen, journalist for New York Times, som har vunnet Purlitzer-prisen.

  • Obama-administrasjonen har også spionert på Associated Press, CBS-reporter Cheryl Atkinson og andre medier
  • Faktisk, fortalte en varsler fra NSA at etaten hadde spionert på journalister i godt over et tiår … for å sørge for at de ikke avsløre ulovlige offentlige programmer.
  • Pentagon svertet journalister fra avisen USA Today fordi de gransket ulovlig Pentagon-propaganda
  • Journalister som dekker Occupy-protestene ble målrettet for arrest.
  • Myndighetene innrømmer at journalister kan være mål under terrorismelover. For eksempel etter at journalisten Chris Hedges, journalisten Naomi Wolf, Pentagon Papers-varsleren Daniel Ellsberg og andre saksøkte regjeringen for å få vite reglene om ubestemt forvaring av amerikanerne – ba dommeren 5 ganger om en klargjøring fra myndighetenes advokat. Spørsmålet var om journalister som Hedges kunne bli arrestert på ubestemt tid bare for å intervjue og deretter skrive om skurkene. Myndighetene nektet å love at journalister som Hedges ikke vil bli kastet i et fangehull for resten av livet uten retten til å snakke med en dommer.
  • NSA og sin britiske søsterorganisasjon behandlet WikiLeaks som en terroristorganisasjon. De gikk så langt som å målrette WikiLeaks ansatte politisk og spionere på besøkende til WikiLeaks sitt nettsted.

* * *

Sviktende mainstream-media prøver nå desperat å fokusere publikums oppmerksomhet på den falske ‘falske media’-fortellingen, for å avlede oppmerksomheten fra de virkelige ‘falske media’; aviser som Washington Post og New York Times, som tradisjonelt har fungert som redskap for regjeringsapparatet for å hjernevaske publikum. Vi forventer en enda større reaksjon når den amerikanske befolkningen innser at ingenting av dette faktisk er nytt, og at det alltid har vært amerikanske myndigheter som har vært direkte ansvarlig for teppet av propaganda som har dekket USA i flere tiår: noe som regjeringen selv har bekreftet utallige ganger i det siste. Folk trenger bare å gjøre innsatsen for å sile ut den informasjonen de blir matet med, og gjøre sine egne undersøkelser og analyser.

Som forøvrig er det denne siste runden i den evige krigen for informasjon og innflytelse handler om.


http://www.zerohedge.com/news/2016-11-25/meet-real-fake-news

Noen mindre forandringer har blitt gjort for lesbarhet. For fotnoter, se originalteksten.

Forslag til videre lesning:

Bokomtale biografi av Allen Dulles

Analyse av de internasjonale nyhetsbyråene

John PIlger : Propaganda styrer verden

Media: fra vaktbikkje til vokter

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.