Operasjon Carlota – da Cuba vant kampen mot apartheid Sør-Afrika

Noe som ofte blir oversett er at en av hovedgrunnene til at apartheid-regimet måtte gi opp var at det ble slått på slagmarken. Dette kunne ikke bli gjort uten Cuba. Nederlaget i Angola førte til at den sørafrikanske strategien med å sette opp marionettregeringer i hele det sørlige Afrika kollapset. Resultatet var uungåelig, og regimet ga opp i 1994.

butaca4

Etter 40 år husker Alpha Diallo fra republikken Guinea fortsatt hvordan han følte seg som en 20-år gammel student på Cuba da han gjorde en beslutning som ville forandre livet hans. Den cubanske regjeringen hadde besluttet å sende soldater til Angola for å bekjempe den invaderende sørafrikanske hæren, som hadde krysset grensen til Angola flere uker tidligere den 23 oktober 1975. Diallo, som hadde kommet til Havanna fra Vest-Afrika på stipend for å studere landbruksteknikk to år tidligere, deltok i en demonstrasjon av 800 000 personer på Plaza de la Revolucion da Fidel Castro kunngjorde den militære kampanjen for å støtte den anti-koloniale angolanske bevegelsen og kjempe mot apartheid.

«Jeg fulgte Fidels tale, og den var overbevisende. Blant guineanerne bestemte 15 av oss seg for å gi opp våre studier å dra for å slåss» mintes Diallo nylig i et telefonintervju fra sitt hjem i Washington DC. «Vi ble så imponerte, og vi var spente for å dra.»

Diallo sa at som afrikanere, følte han og de andre elevene en spesiell forpliktelse til å bidra til cubanernes kamp for frigjøringen av andre afrikanske land. Siden tidlig på 1960-tallet hadde Cuba gitt viktig støtte til bevegelser som ønsket å frigjøre seg fra kolonialisme i hele Afrika.

I Guinea-Bissau hadde Cuba gitt militære instruktører og leger, noe som gjorde at opprørerne kunne få sin uavhengighet fra Portugal to år tidligere. Etter at det portugisiske diktaturet falt i 1974 og Portugal forberedte seg på å gi Angola selvstendighet den 11. november 1975 kjempet tre lokale bevegelser om makten.

Den største opprørsgruppen med de mest populære støtten var Folkebevegelsen for frigjøring av Angola (MPLA). De hadde fått en avgjørende overtak internt og var klar til å ta kontroll over landet. MPLA ga viktig trening og fristed til andre anti-koloniale opprørsbevegelser. Disse bevegelsene fra naboland som (Nelson Mandelas) ANC i Sør-Afrika, SWAPO i Namibia, og Frelimo i Mosambik kjempet mot mindretallstyrer.

Tidlig i november 1975 rykket det sørafrikanske forsvaret (SADF) 80 kilometer om dagen mot hovedstaden Luanda. Sør-Afrikas invasjon truet ikke bare Angolas revolusjon, men kampen for frigjøring over hele kontinentet. Rasistene var klare til å installere en marionettregjering ledet av den tidligere portugisiske samarbeidspartneren Jonas Savimbi, som ville godta hvitt styre i Sør-Afrika og villig til å jobbe med apartheidregimet for å knuse frigjøringsbevegelser. Situasjonen i Angola var dyster.

«Lederne i MPLA, som hadde vært forberedt på en geriljakamp i stedet for full krig, forsto da at bare en innstendig oppfordring om internasjonal solidaritet ville gjøre dem i stand til å sette dette samordnete angrepet fra nabolandet på flukt. Angrepet ble støttet av de mest griske og destruktive ressursene imperialismen hadde til rådighet» skrev den colombianske forfatteren Gabriel Gabriel García Marquez i 1977.

index
Neto og Castro

Angolanere hadde bare et, usannsynlig, land de kunne spørre: Cuba. Det fattige karibiske landet som led under en brutal økonomisk krig som hadde blitt utkjempet mot dem i 15 år av verdens mest dominerende supermakt, hadde allerede gitt militære instruktører for å hjelpe MPLA. Men det ville ikke være på langt nær nok på egen hånd. MPLA lederen Agostinho Neto spurye Fidel Castro om forsterkninger den 3. november for å avverge det rasistiske angrepet.

Svaret kom den 5. november, mindre enn 48 timer senere. Ja. «Kommunistpartiet på Cuba nådde sitt beslutning uten å vakle» skrev García Marquez. Han bemerket at datoen hadde historisk betydning for cubanerne: «På en annen 5. november, i 1843, arbeidet en slave som het ‘Svarte Carlota’ på plantasjen Triunvirato i Matanzas-regionen. Hun hadde løftet sin machete som leder av et slaveopprør der hun hadde mistet livet Det var som en hyllest til henne at solidaritetsaksjonen i Angola bar hennes navn. Operasjon Carlota»

Den 7. november fløy de første 82 soldatene, kledd i sivile klær og med lett artilleri i bagasjen, på et fly fra Cubana Airlines til Luanda. I løpet av de følgende ukene og månedene ville cubanske soldater strømme inn i Angola via luftveien og havet. Ved utgangen av året telte de nesten 10 000. Mer enn et tiår senere, før slutten på apartheid, var det så mange som 36 000 soldater over hele landet.

Fidel Castro fordyper seg i kampen.

«Det var ikke en eneste lille sted på kartet over Angola som han ikke var i stand til å identifisere, og heller ikke noen landemerke der som han ikke visste uten å se på kartet.. Hans opptatthet av krigen var så intens og grundig at han kunne sitere statistikk som dreide seg om Angola like godt som om det var Cuba selv, og han snakket om landets byer, skikker og folkeslag som om han hadde bodd der hele sitt liv» skriver García Marquez. «I de tidlige stadiene av krigen, da situasjonen var kritisk, kunne Fidel Castro tilbringe opp til fjorten timer i strekk i kommandorommet til generalstaben, til tider uten å spise eller sove; som om han var på slagmarken selv . Han fulgte forløpet av kampene med knappenåler på svært detaljerte veggkart, og var i stadig kontakt med øverstkommandoen til MPLA på en slagmark der tidsforskjellen var seks timer senere.»

South_Africa_Border_War_Map

Etter å ha landet i Angola gikk cubanske soldater rett til fronten, og viste seg avgjørende i å holde de rasistiske sørafrikanerne i sjakk. Den 10. november lagde de cubanske soldatene et bakholdsangrep mo sørafrikanernes Zulu-kolonne, og påføre apartheidhæren store tap.

I slaget ved Ebo den 23. november angrep cubanske soldater Zulu-kolonnen da den nærmet seg en bro, ifølge historikeren Piero Gleijeses. De drepte og såret så mange som 90 rasistiske tropper og slo ut syv eller åtte pansrede biler. Seieren kjøpte Cuba tid før forsterkningene strømmet inn, og Angola mottok en forsendelse av våpen fra Sovjetunionen. Apartheidhæren prøvde å rykke frem, men ble presset tilbake av tung motstand. Den 27. desember ble de beordret til å falle tilbake.

«Da 1975 nærmet seg slutten hadde tidevannet snudd mot Washington og Pretoria Det hadde snudd på slagmarken, hvor cubanerne hadde stoppet den sørafrikanske fremrykkingen, og det hadde snudd på propagandafronten. Vestlig presse hadde lagt merke til at Sør-Afrika hadde invadert Angola» skriver Gleijeses i hans bok.

Imperialisme og Apartheid sammensverger seg mot afrikansk selvbestemmelse

Sør-Afrika hadde prøvd å skjule sitt involvering i invasjonen av Angola ved å late som om leiesoldater, i stedet for den vanlige sørafrikanske hæren, hadde invadert. Amerikanerne, forsøkte i mellomtiden å distansere seg ved å hevde at de hadde ikke noe involvering i Sør-Afrikas militæroperasjon. Men det er klart fra arkivene at Washingtons fingeravtrykk var på alle Sør-Afrikas handlinger.

I et møte i Det nasjonale sikkerhetsrådet i juni 1975 fortalte utenriksminister Henry Kissinger til President President Ford at han «ikke var særlig enig» med alternativene som ble fremlagt av en tverretatlig arbeidsgruppe: «Den første er nøytralitet – hold oss unna og la naturen gå sin gang … når det gjelder den andre muligheten er mitt departement enig, men jeg er det ikke. Det anbefales at vi lanserer en diplomatisk offensiv … og oppmuntrer til samarbeid mellom bevegelsene. Kissinger innrømmet at ‘fraværet av amerikansk intervensjon ville føre til en seier for MPLA og for at president Neto gradvis ville få støtte fra andre afrikanere.'»[ 2]

Forsvarsminister James Schlesinger kom med dette tilbudet: «Vi kunne ønske å oppmuntre til oppløsningen av Angola. Hvis Cabinda kom i klørne på (den kongolesiske militære diktatoren) Mobutu ville det bety langt større sikkerhet for petroleumsressursene.» Ford var enig om at USA måtte forhindre angolanske selvbestemmelse: «.. Det synes for meg at å gjøre ingenting er uakseptabelt»[ 3]

Men det mest fellende beviset ble fremlagt offentlig av den sørafrikanske apartheidstatsministeren PW Botha i nasjonalforsamlingen House of Assembly i 1978. Botha sa at når Sør-Afrika invaderte Angola: «gjorde vi det med godkjenning og kjennskap av amerikanerne.» [4]

Ved utgangen av 1975 hadde cubanske soldater sendt apartheidhæren på flukt, og hindret deres overtakelse av landet. Det er ingen tvil om at hvis Castro og den kubanske regjeringen hadde avvist å konfrontere apartheid-regimet på slagmarken ville MPLA ha falt. En sørafrikansk seier ville ha sikret apartheid og desimert avkoloniseringsbevegelsene over hele det sørlige Afrika.

«Uten den cubanske intervensjonen ville sørafrikanerne har tatt Luanda før noen hadde rapportert at de krysset grensen. CIAs hemmelige operasjon i Angola ville ha lyktes» skriver Gleijeses. [5]

Diallo og hans landsmenn på Cuba ble likevel ikke med i kampen mot apartheid. Da den cubanske regjeringen fant ut at de afrikanske elevene ønsket å ta del i det militære oppdraget, fortalte de dem gjennom universitetet at de burde fortsette å bo på Cuba.

bergesen
Det norske bidraget til denne krigen besto i å frakte olje til Sør-Afrika. Ingen transporterte mer olje til apartheidstaten enn norske redere. Det er noe uklart om det var av profitthensyn eller ideologisk overbevisning.

Selv om han aldri hadde vært i Sør-Afrika sa Diallo han forsto de overgrepene svarte sørafrikanere møtte under apartheid-systemet. «Jeg var klar over det, over ydmykelsen av folk som forteller deg at du ikke var så bra som dem, som forteller deg hvor du kan leve og begrenser din evne til å bevege deg» sa han. Å fjerne apartheid fra Afrika, noe Castro selv kalte «den vakreste kampsaken» var verdt å kjempe for. [6]

Men Diallo er glad for at cubanerne gjorde det klart at studentene burde tjenestegjøre i en sivil kapasitet snarere enn en militær en. «De fortalte oss: «.. Landet ditt trenger deg. Vi setter pris på tilbudet, men la oss håndtere dette. Bo her og fullfør studiene dine og dra deretter tilbake og hjelp ditt eget land» sa Diallo.

oversatt av TM med tillatelse fra:
http://www.informationclearinghouse.info/article43336.htm

[1] Gleijeses, Piero. Conflicting Missions: Havana, Washington, and Africa, 1959-1976. The University of North Carolina Press, 2002. Kindle edition.

[2] June 27, 1975, NSC Minutes, “Angola” (Document obtained from Gerald Ford Library, NSC Meetings File, Box 2) http://nsarchive.gwu.edu/NSAEBB/NSAEBB67/gleijeses6.pdf  (pg. 3-4)

[3] Ibid. (pg. 7)

[4] as quoted in Gleijeses, 2002

[5] Gleijeses, op. cit.

[6] Instructions to the Cuban Delegation for the London Meeting, ‘Indicaciones concretas del Comandante en Jefe que guiarán la actuación de la delegación cubana a las conversaciones de Luanda y las negociaciones de Londres (23-4-88)’,” April 23, 1988, History and Public Policy Program Digital Archive, Archive of the Cuban Armed Forces. Obtained and contributed to CWIHP by Piero Gleijeses and included in CWIHP e-Dossier No. 44. http://digitalarchive.wilsoncenter.org/document/118134  (pg. 5)

 

Denne saken har vært publisert før, den 8. november 2015

Advertisements