Hvorfor tar slaget om Aleppo så lang tid og er så viktig?

Den russiske analysegruppen Southfront laget denne videoen med bakgrunnsinformasjon om slaget om Aleppo:

 

Transkripsjon. Teksten vil ha enkelte forskjeller fra selve underteksten:

Beleiringen av Petersburg under den amerikanske borgerkrigen varte i 9 måneder. Beleiringen av Tobruk under 2. verdenskrig varte i 8 måneder. Forsvaret av Leningrad under 2. verdenskrig varte i 900 dager. Tripoli i 2011 ble tatt på 8 dager. Kampen om Aleppo har rast siden 2012 og så langt har ingen av sidene i konflikten et avgjørende overtak.

Aleppo er ikke hovedstaden i Syria, men befolkningen i 2012 var 2,1 millioner, mer enn i Damaskus. Den er et stort industrisenter, som før krigen hadde en konsentrasjon av elektrisk-, kjemisk-, tekstil- og farmasøytisk- industri. Aleppo sto for for 60% av eksportinntektene til statsbudsjettet. Byen er også hjemsted for militærskoler som Al-Assad akademiet, samt våpendepoter.

Det bør legges merke til at opposisjonen til å begynne med ikke var sterk i de vestlige bydelene. På den annen, side var de østlige bydelene hovedsakelig befolket av nyere innvandrere fra landsbygda, de fattige og de konservative muslimer. Samtidig, hadde innbyggerne i de vestlige distriktene bodd der i mange generasjoner, samt den kristne minoriteten.

Kampen om Aleppo regnes som avgjørende av alle parter i konflikten. Opposisjonen planlegger i tilfelle seier i Aleppo, å opprette en base for å fortsette videre fiendtligheter langs den nordvestlige grensen mot Tyrkia. I sin tur, er den syriske hærens oppgave å hindre denne utviklingen, så vel som den tyrkiske intervensjonen «for å stabilisere egne grenser» som ville følge.

Så hvorfor har slaget vart så lenge? Det er flere forklaringer.

Den første er byens tette urbane og industrielle miljø. Krigene i det 20. århundre har vist at den vanskeligste typen krigføring er urban. Hvert hus eller hver bygning kan bli forvandlet til en festning med skyteskår for tunge våpen.

Kjellere er allerede utstyrt med tilfluktsrom fra bomber og granater. De kan også brukes som et sted for hvile og rekreasjon. I tillegg er en kjeller et ideelt lagringssted for våpen, ammunisjon, mat og drivstoff. Selv ødelagte hus fungerer som dekke for bevegelse av tropper og materiell.

Minareter, klokketårn og skorsteiner er ideelle for snikskyttere og observatører for artilleri og fly. Underjordiske kommunikasjonsveier brukes aktivt av alle parter for å skjule sine styrker og å plutselig dukke opp bak frontlinjene. Tett urban og industriell utvikling skaper vanskeligheter i ødeleggelsen av bygninger og strukturer, siden det krever store mengder ammunisjon og et stort antall artilleriskyts eller bilbomber for å begynne overraskende angrep. Pansrede kjøretøyer er henvist til rollen som ildstøtte for framrykkende infanteri og kan ikke utnytte sin overlegne mobilitet eller beskyttelse.

Urban krigføring skaper kommando- og kontrollproblemer på grunn av nærhet til vennlige og fiendtlige styrker, og umuligheten av å opprettholde klare frontlinjer. Faren for vennlig ild er høy. Urban krigføring består av plutselige, flyktige sammenstøt, som setter soldatene under konstant psykologisk stress. Bymiljøer hindrer også konsentrasjoner av tropper, gjør samling etterretning og kommando-aktiviteter vanskeligere og hindrer radiokommunikasjon. Uten tvil, i byen er det mye mer å foretrekke å forsvare enn å angripe.

2. Partenes motivasjon. Aleppo har blitt omgjort til en festning, med beleirere (den syriske hæren) og de beleirede (den væpnede opposisjonen). Den syriske hæren har mistet mye styrke over de fire årene med krig og trenger nye forsyninger. Mange av dens allierte, slik som de kurdiske militsene, IRGC eller irakiske frivillige, kommer fra utenfor byen, som begrenser deres effektivitet. Det er et konstant mediapress mot den syriske hæren, som beskrives som en samling av krigsforbrytere. Mange unge menn som ville ha vært mobilisert har flyktet fra byen og ble flyktninger. De militante led også store tap, og har vært avskåret fra resten av verden, men de nyter godt av internasjonal propagandastøtte. Og de har ingen insentiver til å overgi seg, på grunn av grusomhetene de har utført. Derfor kan man forvente bitre kamper under det kommende angrepet.

3. Styrkebalansen. Ingen av sidene har en klar fordel når det gjelder mengden av tropper og utstyr, når det er allment anerkjent at angriperen trenger tre ganger så mange styrker for å garantere suksess. Videre, må de fremrykkende styrkene også holde frigjort territorium, forhindre fiendtlige forsøk på gjennombrudd og tømme byen for miner og minefeller, alt mens de unngår store tap som vil undergrave reservene til den syriske hæren enda mer.

De siste fremgangene av den syriske hæren og dens allierte i området inspirerte tilhengere av den syriske regjeringen som venter på ytterligere fremskritt av pro-regjeringsstyrkene i Øst Aleppo og byens sørvestlige omgivelser. På sin side, omgrupperer de militante for ytterligere forsøk på å bryte blokaden av områdene av byen de kontrollerer.

Man skal ikke forvente seg en fredelig løsning på striden, siden opposisjonen har ikke noe ønske om å gi seg. Likeledes er det ingen fremgang på den diplomatiske fronten, og fredsinitiativ fra FNs sikkerhetsråd er fastlåst.

Her er videoen uten undertekster

Reklamer