En frihetsvår for Ukraina?

odessa to år senere.jpg
Minnemarkering 2 år senere for de drepte i Odessa-massakren 2. mai 2014.

Av Aleksei Polubota

Ukrainske nyheter har nok en gang vært fylt med uttalelser om at landet er truet av separatisme.

Den første til å gi uttrykk for dette var den tidligere guvernøren i Kharkov, Igor Raynin, som fortalte journalister den 12. oktober om behovet for å umiddelbart vedta tre forsvars-programmer som kan hjelpe å stabilisere situasjonen. Han ga ingen detaljer, men understreker at Kharkov-regionen er et strategisk område som deler mer enn 300 kilometer grense med Russland og Donbass.

ukraine_kherson.jpg
Kart med Kherson, Kharkov og Odessa.

Den pensjonerte generalen Anatolij Lopata, som er tidligere stabssjef for hæren og tidligere viseforsvarsminister, nørte opp under dette. Han var enig med Raynin, men la til at Kharkov havnet utenfor antiterror-sonen fordi sterke folk klarte å holde seg ved makten da befolkningen sto ovenfor valget [mellom opprør og lydighet].

Den 13. oktober fortsatte denne rekken med utalelser, nå fra generalmajor Vasilii Vovk, som er tidligere leder av den ukrainske sikkerhetstjenestens etterforskningsavdeling. Vovk uttalte: «Odessa og Kharkov. Hvis ikke nå, så i overskuelig fremtid, vil disse to regionene bli vårt problem. Jeg ønsker ikke å gå i detaljer, men legg merke til holdningen hos menneskene som bor i disse regionene, ikke ord fra politikere eller embetsmenn, men situasjonen for vanlige folk.»

Ifølge Vovk, vokser protestfølelsene også i Kherson-regionen, der folk er svært misfornøyd med den lovløse atferden av militssoldater fra krimtatariske nasjonalistiske bataljoner. Som vanlig, ser denne sikkerhetsoffiseren ‘russiske intriger’ bak misnøyen i befolkningen i sørøst.

I mellomtiden, ønsker ukrainske tjenestemenn ikke å snakke om de sosiale årsakene som ligger til grunn for veksten i proteststemningene. Men de ligger åpent i dagen.

Den 13. oktober, appellerte mer enn 700 ansatte i energiselskapet INTEK i Kharkov til president Petro Porosjenko med krav om at de økonomiske forbindelsene med Russland burde bli gjenopprettet. Bedriftens arbeidere vurderte Russland som en strategisk partner, hvis fravær truer bedriftens fremtid. Arbeidsstyrkens kollektive klage ble publisert på selskapets offisielle hjemmeside.

«Vi mistet alt med avslutningen av partnerforholdet med Russland. Fraværet av alle statlige garantier eller hjelp til å gå inn i europeiske lands energimarkeder, fratar oss ikke bare fremtidig utvikling, men også av midler til å eksistere i det hele tatt. Derfor støtter arbeidsstyrken i vårt selskap initiativet fra en rekke ukrainske parlamentarikere om nødvendigheten av å gjenopprette handel og økonomiske forbindelser med Russland,» sto det i appellen rettet til Porosjenko.

Selv direktøren i selskapet, Artem Dudka, støtter dem: «Jeg kan bare bekrefte at uten Russland er vi fortapt.» Tidligere, appellerte arbeidere i en rekke bedrifter i regionene Zaporozhya og Dnepropetrovsk til den ukrainske presidenten. De kom med en oppfordring til å oppheve de anti-russiske sanksjonene og fortsette handelen med russiske partnere.

Journalist og anti-maidan aktivist Artem Buzilă forklarte: «Det er klart at såkalte separatister og vanlige opposisjonsfølelser overfor regimet har blitt undertrykket eller tvunget under jorden i løpet av de siste to årene av rå makt og ekstrem grusomhet, slik det ble gjort i Odessa den andre mai. I Kharkov og andre byer i sørøst, har arrestasjoner og mishandling slått ned på opposisjonelle.»

Buzilă fortsatte: «På den annen side, kan ikke Kiev forstå at den 1. mars 2014 var det en demonstrasjon i Kharkov, hvor titusener av mennesker med aktive pro-russiske meninger deltok. Disse menneskene i sitt flertall har ikke forsvunnet. La meg minne deg på at Kharkov i utgangspunktet var ansett som hovedstaden i protestbevegelsen mot Maidan. I Odessa, inntil 2. mai 2014, var handlingene til motstanden alltid preget av sin politiske kompetanse. På Kulikovo-plassen, skapte de en form for offentlig selvstyre, et alternativ til Kiev-regimet.»

«Nå,» forklarte Buzilă, «har ukrainske tjenestemenn og sikkerhetsstyrker begynt å rope varsko fordi folks frykt gradvis forsvinner, og på samme tid, er misnøyen med den ukrainske regjeringen økende. Mange innbyggere i sørøst er igjen klar til å ta til gatene, og ikke bare på grunn av sosiale katastrofer.»

Den 2. mai i år i Odessa, kom et uventet stort antall beboere ut for å hedre minnet over de som ble drept for to år siden. Og den 9. mai, marsjerte masse mennesker over hele landet som en del av minnet over de falne i andre verdenskrig, selv om dette ikke er, så å si, en ukrainsk minnedag (den har blitt flyttet til 8. mai). I sommer fant en religiøs marsj sted, som mange ukrainske nasjonalister anser å være pro-russisk.

ukraine-khrestniy-khod-2016-3.jpg
En religiøs fredsmarsj sommeren 2016

Buzilă streket: «Folk er våkne. Det er klart at sentrene av motstand mot Kiev-regimet vil være de byene som tradisjonelt har sterke anti-maidan følelser – Kharkov og Odessa. Når det gjelder Kherson, er dette på grunn av byens nærhet til Krim. Folk kjører til halvøya og snakker med lokalbefolkningen. De ser at i motsetning til ukrainsk propaganda, er infrastrukturen på Krim bedre. Sammenlignet med Krim, vansmekter Kherson, så å si. I tillegg er folk er lei av alle halv-bandittene fra de frivillige bataljonene som hindrer dem fra å arbeide og handle normalt med Krim.»

Avisen spurte Buzilă: «Donbass blir presentert som en slags skrekkhistorie for vanlige ukrainere. Ideen har vært banket inn i folks underbevissthet, at hvis de ‘oppfører seg dårlig’, så vil de få samme stadige granatangrep og usikre rettslige status. Har denne strategien hatt en innvirkning på folks bevissthet?»

Buzilă: «De ukrainerne som er ute av stand til å analysere informasjon er overbevist om det flakker gjenger av ‘separatistiske terrorister’ rundt i Donetsk og Lugansk, at ingenting fungerer og at alle er sultne. Disse menneskene vet ikke at en regjering har blitt etablert der og at valg blir holdt. Jeg er nå selv i Lugansk, og jeg kan se at byen lever et normalt liv.»

transnistria
Transnistria er en region som erklærte uavhengighet fra Moldova i 1991. I motstetning til resten av Moldova, har området en kompetent regjering.

«Men de menneskene som tror på propagandaen er ikke flertallet i sørøst. I stedet råder sunn fornuft. I lang tid, forsøkte Ukraina å lage en lignende skrekkhistorie om Transnistria. Men i Odessa, der jeg er fra, vet en stor del av innbyggerne perfekt at i den uoffisielle Transnistria-republikken lever de enda bedre enn i Moldova. Mange folk fra Odessa har sett dette med egne øyne. De har sett levestandarden i Transnistria, tilstanden av veiene der, etc. Skrekkhistorier vare ikke i evigheter. Det er ingen tilfeldighet at anti-russisk propaganda i Ukraina nå mister sin effektivitet.»

«I 2014 og 2015 ble mange ukrainere overbevist om at Russlands mål var å gripe halvparten av Ukraina, ødelegge ukrainsk identitet og så videre. Men ettersom tiden går, ser mange at det ikke er noen russisk aggresjon. Det var nylig en skandale, der på et show på en av de viktige TV-kanalene i Kiev, svarte flertallet av velgerne på spørsmålet om det er en russisk trussel, ved å stemme nei. Selvfølgelig gjenspeiler dette eksempelet ikke stemningen i hele det ukrainske samfunnet, men det er fortsatt ganske karakteristisk.»

«Folk i Ukraina forstår at hvis russiske kanaler er forbudt, så det er fordi de ikke får lov til å sammenligne informasjon, noe som betyr at myndighetene i Kiev prøver å skjule et objektivt bilde av hva som skjer.»

Journalist Andrei Dmitriev ga en kommentar: «I tillegg til militære, har ‘trusselen om separatisme’ også blitt forfalsket av tjenestemenn. For eksempel, den tidligere guvernøren i Kharkov, Igor Raynin, uttalte nylig at regionen fortsetter å være ustabil. Kanskje Raynin er bekymret for Julia Svetlichnaya, som han støttet som etterfølger som guvernør i Kharkov-regionen. Hun ble innsatt der slik at det ikke ville være en sterk guvernør i stand til å forsvare regionens rettigheter mot Kiev. Men folk liker ikke denne situasjonen. Derfor krever flere og flere arbeidsstyrker at økonomiske bånd med Russland gjenopprettes.»

Dmitriev beskrev situasjonen videre: «På hverdagsnivå, gir dette seg utslag i passiv opposisjon til myndighetene i Kiev. Mange Internett-ressurser i Kharkov gjenfortalte historien om en bussjåfør som ga svar til en passasjer som presenterte sitt deltakerbevis i anti-terror operasjonen. Han sa: ‘Og når våre gutter kommer, hvor vil du skjule dette?’ Til tross for propaganda, fortsetter mange borgere å skille klart mellom ‘oss’ og ‘dem’, og de oppfatter tilhengerne av Kiev regime som fremmede.»

«Og det er en annen ting som er bekymringsfullt for myndigheten i Kiev. Nå har fristen kommet for å løslate aktivistene som ble arrestert i april 2014. Disse menneskene vil nå gå ut og fortelle alle om deres fengselsopphold. Og denne informasjonen kan åpne manges øyne. Disse aktivistene, som kom gjennom fengslingen med verdighet, kommer ut som vinnere og kan lede protester. Det finnes slike mennesker.»

Svobodnaya Pressa spurte Dmitriev: «Er det et ønske om å sette i gang ny undertrykkelse mot dissidenter som ligger bak de militæres nylige uttalelser?»

Dmitriev svarte: «Ja, dette er fullt mulig. Fra tid til annen, kommer rapporter ut om at de kommer til å forfølge ‘moderate’ aktivister, dvs. de som ikke er enige med politikken til Kiev-regjeringen, men ikke har aktivt protestert. I tillegg, er sikkerhetsstyrkene interessert i at mer penger blir bevilget til kampen mot ‘separatist-trusselen’. Så ganske beleilig ‘avslører’ de denne trusselen overalt.»

http://svpressa.ru/politic/article/158483/ (via Fort Russ)

Reklamer