Sudan, Afrika og skrekkens mosaikk

Denne artikkelen handler om Sudan, et av landene som lenge har vært på Penagons dødsliste (7 land på 5 år). Har et land kommet på en slik dødsliste, skjer ting mot landet. Artikkelen handler også om Kongo, den største og mest ukjente av våre moderne kriger, og Rwanda, der medieframstillingen nok ikke stemmer med virkeligheten.

where-South-Sudanese-refugees-live.jpg

Av Andre Vltchek

«Hva ville være det mest slående bildet, et som klart ville illustrerer den destruktive amerikanske innblandingen i Sudan?», spør jeg. «Kort sagt, hva skal jeg fotografere, som kan vise lidelsene til det sudanske folk?»

«La oss dra og fotografere det som er igjen av Al-Shifa-fabrikken,» sa jeg. «Den er forferdelig og virkelig symbolsk.»

Det er faktisk nær umulig å fotografere omtrent alt i Sudan. Av riktige eller gale grunner, er regjeringen paranoid. Forseggjorte tillatelser må bli utstedt for reise utenfor de store byene og for å ta bilder og videoer inne i selve hovedstaden Khartoum. Hvis man våger å gjøre det i det hele tatt, må man arbeide raskt og i hemmelighet, selv om man ikke planlegger å gjøre noe skadelig for Sudan.

Og jeg var definitivt ikke kommet her som en fiende.

Hvorfor var jeg her? Etter å ha laget filmene mine, etter å ha dekket avskyelige krigene rundt De store sjøer, etter å ha vært vitne til den forferdelig ødeleggelsen av Den demokratiske republikken Kongo (DRC), måtte jeg endelig dra til Sudan, som for meg representerte det gjenværende, det siste, stykket i ‘puslespillet’; en del i mosaikken av grusomheter som nå dekker nesten hele det afrikanske kontinentet.

sudan-political-map-17976123
Kart over Sudan med oljeanlegg tegnet inn.

Jeg tenkte at jeg må være her, for å forstå alle de spissfindige nyansene i hvordan vestlige imperialistiske planer har fragmentert og ødelagt hele dette kontinentet.

Jeg overbeviste en av mine venner i Khartoum til å følge meg, og på min tredje dag i Sudan, kjørte vi mot det ‘legendariske’ synet av den tidligere farmasøytiske fabrikken al-Shifa i Bahri, Nord-Khartoum. Veien dit gikk gjennom velstående nabolag, full av store hus, selv villaer, hvorav noen, jeg ble fortalt, tilhører president Omar al-Bashir selv og hans slektninger.

Vår bil kjørt forbi det nesten bisarre komplekset Al-Noor-moskeen, som er bygget i tyrkisk stil.

«Dette er kanskje den eneste moskeen i verden som har et supermarked bak veggene,» forklarte min guide, og smilte sarkastisk. «Investeringen og ideen kom fra vår president; fra al-Bashir selv.»

medisin-fabrikken-al-shifa
Den farmasøytiske fabrikken al-Shifa. Kombinert med sanksjoner, førte dette angrepet til at svært mange mennesker døde av mangel på legemidler.

Noen minutter senere ser vi hva vi kom hit for: området, ruinene, ødeleggelsene. En overlevende skorstein fra fabrikken er rett foran oss. På venstre side av veien er det bare ren ødeleggelse. 18 år etter ‘hendelsen’, vokser ingenting her, og ingen bygninger erstattet det som har blitt omgjort til ruiner.

Jeg jobber fort. Jeg ønsker ikke å bli tatt. Jeg kom hit for å dokumentere brutaliteten i det vestlige globalt regimet, men på en eller annen måte føler jeg meg her som en tyv, som en inntrenger. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor.

Al-Shifa fabrikken ble truffet og ødelagt av amerikanske Tomahawk krysserraketter i 1998, bare noen dager etter terrorangrepene mot de amerikanske ambassadene i både Kenya og Tanzania. President Bill Clinton beordret angrepet, og hevder at anlegget lagret nervegass, noe som ble sterkt avvist av både den sudanske regjeringen og eieren av anlegget.

Den 20. oktober 2005, rapporterte The New York Times i en usedvanlig kritisk artikkel:

Amerikanske tjenestemenn har innrømmet gjennom årene at bevisene som fikk president Clinton til å beordre rakettangrepet på Shifa-anlegget ikke var like solid som først framstilt. Faktisk sa tjenestemenn senere at det ikke var noen bevis for at anlegget hadde produsert eller lagret nervegass, som i utgangspunktet mistenkt av amerikanerne, eller hadde vært knyttet til Osama bin Laden, som var bosatt i Khartoum i 1980-årene … ingen unnskyldning har blitt gjort og ingen oppreisning tilbudt, noe som har Sudans regjering rasende, selv syv år etter at bakken ristet og den mørke himmelen over Khartoum ble lys da fabrikken ble truffet.

På den siste årsdagen for bombingen, gjorde sudanske myndigheter det de alltid gjør, og gjentok sin oppfordring til en FN-gransking av det amerikanske angrepet på fabrikken, som om ikke annet, var en stor leverandør av legemidler for mennesker og dyr på den tiden den ble ødelagt.

Mustafa Osman Ismail, som var utenriksminister inntil nylig, reiste også spørsmålet på FN-toppmøtet i New York i forrige måned. Han sier bombingen «skadet utviklingsarbeid i mitt land og fratok mitt folk grunnleggende medisiner».

«Det er svært paradoksalt,» sa jeg, da vi kjørte bort. «Amerikanerne ødela Sudans viktigste produsent av medisin. De bombet en privat fabrikk som faktisk tilhørte en person med svært nære kommersielle forbindelser til USA.»

Men dette er ikke den eneste paradokset jeg møtte i dette landet. Og det er ikke den eneste paradokset i forholdet til landets erkeplageånd – USA.

I Khartoum, møtte jeg mange mennesker: sudanere, eritreere, europeere samt asiater.

Jeg fortsatte å stille de samme spørsmålene til alle: er Sudan virkelig i strid med Vesten, spesielt med USA? Eller er ‘spillet’ faktisk mye mer komplisert enn det?

Hvis Sudan er virkelig et brutalt diktatur, så er sudanere sjokkerende fritttalende. De som er imot regjeringen snakker mot den åpenlyst, selv foran en totalt fremmed som meg. Dette ville være utenkelig selv i dagens Egypt eller Tyrkia.

«Men ingen navn, vær så snill, ingen navn,» blir jeg fortalt.

Jeg forstår. Jeg tar notater, men skriver ikke ned noen navn.

En mann som jobber for en internasjonal organisasjon ler da vi spiser middag:

«I Sudan, kan folk møtes og si hva de vil. Ingen bryr seg. Men gud forby om de begynner å organisere seg.»

Han er pratsom og vennlig. Men senere finner jeg ut at han tror (og forteller sine kolleger) at jeg er en ‘spion’, som i sin tur, blir det forklart til meg, er en ganske vanlig måte å betrakte hverandre her. Det er nok til å være halvt eritreisk eller etiopisk for å bli mistenkt for spionasje. Alle vestlige anses kategorisk for å være profesjonelle spioner, uansett hvor sterk deres anti-imperialistiske bakgrunn er.

Denne konstante mistanken er det som gjorde meg ukomfortabel i Sudan, fra første øyeblikk jeg gikk av flyet. Jeg har aldri følt meg som dette i Eritrea eller i Zimbabwe. Det visste de hvem jeg var og hva jeg gjør: de leser bøkene mine og har sett filmene mine, og dermed stolte de på meg.

Her ligger ett paradoks stablet på ett annet. Det er den brutale embargoen og den åpne konfrontasjonen mellom Vesten og Sudan. Allerede for mange år siden, utstedte Den internasjonale straffedomstolen en arrestordre mot presidenten. Det er nesten umulig å få en sudansk visum med et amerikansk pass. Men, som jeg er fortalt, halvparten av de sudanske parlamentarikere har amerikanske statsborgerskap og ‘pendler’ jevnlig mellom Sudan og Nord-Amerika. Bisart? Ja, meget. Er det til og med mulig? Angivelig er det slik: velkommen til Sudan!

I mellomtiden, over en av de saftigste stekene jeg noensinne har spist i mitt liv, åpner min bekjente sitt hjerte til meg (angivelig en utenlandsk spion):

«Vi har noen av de beste kjøttet i verden … Embargoen betyr ingen kjemikalier, er alt organisk. Sudanerne er gjetere … Storfe, sauer … Et så rikt land! Vi har rikelig med vann under bakken. Våre folk er hyggelige, de er fredelige, innbydende … Vi ønsker å være venner med alle i denne verden.»

På slutten, hjelper han å arrangere en bil for meg for neste dag. Det er ikke meningen han skulle, ettersom jeg ikke får lov til å kjøre noe sted i dette landet. Spesielt hvis han mener at jeg er en spion.

Ting er litt forvirrende. Men jeg fort bli vant til det.

Flere afrikanske og utenlandske analytikere tror nå at hendelsene i Sudan, dvs. Vestens ønske om å destabilisere landet for å styrte regjeringen og til slutt å oppstykke landet, er nært knyttet til den grusomme fortiden og nåtiden i resten av Sentral-Afrika, spesielt Rwanda, Uganda og Kongo. Andre bestrider det.

sørlige afrika.jpg
Sentral-Afrika

Uenighetene er ofte bare om hvorvidt Vestens hovedbytte egentlig skulle egentlig være den demokratiske republikken Kongo eller Sudan.

I sitt legendariske arbeid, først publisert i 2004: Sentral-Afrika: 15 år etter slutten på den kalde krigen. Det internasjonale engasjementet, av Helmut Strizek, en tysk akademiker, argumenterer han:

De fleste forventet at Clinton med sin «venstre»-orientering vil presse Bashir-Turabi regimet til en demokratiseringsprosess i tråd med Bush-Mitterrand tilnærmingen som var blitt vedtatt etter slutten på den kalde krigen. Men ting tok en annen kurs. Clinton og Madeleine Albright, den nye amerikanske ambassadøren til FN, anså Sudan for å være en ‘bandittstat’ [rouge state] og USAs fiende nummer én i Sentral-Afrika. De valgte derfor for en tilnærming via stedfortredere (å få andre til å utkjempe krigen»), en velkjent strategi som hadde blitt brukt under den kalde krigen.

Mitterrand ville sannsynligvis ikke følge det tiltenkte ‘regimeskiftet’ i Khartoum. Han var tydeligvis ikke informert om Washingtons Sudan-politikk og kunne ikke forstå effektene denne nye politikken hadde på Rwandas problem. Etter katastrofen i Somalia den 3. oktober 1993, brukte Madeleine Albright alle mulige triks for å minimere et amerikansk bidrag til den fredsbevarende styrken UNAMIR (til Rwanda), som forutsett i Arusha-avtalen. Disse aktivitetene var de første tegnene på at USA ønsket å redusere sitt engasjement til fordel for maktdeling i Rwanda, hjelpe Ugandas president Museveni og hans venn Paul Kagame til å vinne den rwandiske krigen og finne andre allierte mot Khartoum.

Grusomhetene i Rwanda skjedde i 1994 og deretter tok den USA-støttede tutsimiltisen RPF makten nesten umiddelbart (eller man kan nesten si samtidig), samme år. Ett år senere, begynte Rwanda og Uganda en av de mest brutale og folkemorderisk krigene i det 20. århundres historie – den mot folket i Kongo. Krigen fortsetter til dags dato, og er utkjempet på vegne av flere vestlige makter og næringsinteresser. Ved siste telling, har minst 10 millioner mennesker allerede mistet livet.

Vesten var interessert i å adskille flere ressursrike delene av Sudan, inkludert det daværende såkalte Sør-Sudan. Naboen Uganda var også svært interessert i ‘prosjektet’. Det hadde fullstendig straffefrihet og framstod tydelig som en brutal regional makt. Landet hadde allerede forsynt, trent og forbedret RPF-soldatene, (før RPF tok makten i nabolandet Rwanda). Det bidro allerede med å plyndre Kongo, og landet følte seg plutselig klar til å bli med i det store spillet.

Ikke alle var imponert. Men innsatsen var ekstremt høy, og opprørske hoder, de som ikke ønsket å støtte Vestens utspekulerte plan, begynte å rulle. Helmut Strizek fortsetter:

FNs generalsekretær Boutros-Ghali ble vurdert i Washington for å være en «fransk og sudansk sympatisør». Han ble et framtredene offer for Sudan-politikken. Richard Clarke avslører en merkelig avtale: «Albright og jeg og en håndfull andre (Michael Sheehan, James Rubin) hadde inngått en pakt sammen i 1996 for å bli kvitt Boutros-Ghali som FNs generalsekretær, en hemmelig plan vi kalte Operasjon Orientekspressen(…). Hele operasjonen hadde styrket Albright sin hånd i konkurransen om å bli utenrikminister i den andre Clinton-administrasjonen»(Clarke 2004: 201/202). Denne pakten ble laget etter et forsøk – tilskrevet Khartoum-regimet – for å drepe Egypts president Mubarak under en konferanse i Organisasjonen for afrikansk enhet i Addis Abeba i juni 1995.» Etter den hendelsen, ba Egypt og vi (sammen med andre land i regionen) om sanksjoner fra FNs Sikkerhetsråd mot Sudan, noe vi fikk.

Vel, Egypt var alltid på siden av de britiske kolonialistene når det kom til kriger mot Sudan. I likhet med sine forgjengere, tjente Mubarak trofast Imperiet.

I 1998 organiserte Bill Clinton et ‘møte’ i den ugandiske byen Entebbe, for å slå sammen en gruppe av stedfortredere – de som var villige til å utføre en krig mot Khartoum.

Helmut Strizek igjen:

Heller enn å fremme demokrati, var møtet ment å forberede en krig mot Khartoum ved hjelp av denne såkalte «nye generasjonen av afrikanske ledere». Men krigen fant aldri sted. Kort tid etter at Clinton forlot Afrika, brøt en absurd krig ut mellom Etiopia og Eritrea. Laurent Kabila, med et antidemokratisk rulleblad- i henhold til ulike rapporter i pressen – hadde fått Clinton til å føle seg veldig urolig i Entebbe. Kabila brukte denne krigen som en unnskyldning for å forlate alliansen mot Khartoum og prøve å kvitte seg med sine rwandiske ‘beskyttere’ i slutten av juli 1998. Som et resultat, kollapset alliansen mot Khartoum.

Mens den planlagte krigen uteble, fortsatte det felles USA-britiske politisk initiativet for å velte regjeringen i Sudan. Selv om Richard Clarke ønsker å få verden til å mene at bombingen av en kjemisk fabrikk i Khartoum 20. august 1998 som hevn for al-Qaida-angrepet på de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar-es-Salaam, var en suksesshistorie, var det faktisk en fiasko. Dette angrepet bare forverret de anti-amerikanske følelsene, fordi regjeringen i Sudan tydeligvis ikke hadde støttet Osama bin Laden etter at han forlot Sudan i 1995. Det mislykkete forsøket på å drepe bin Laden samme dag i Afghanistan, forsterket hans tro på at han var beskyttet av ‘forsynet’ og så han trappe opp kampen mot ‘Den amerikanske satan’.

Til tross for et bedre forhold mellom Sudan og Egypt, var det ingen endring i planene for å få til en regimeskifte i Khartoum før slutten av Clinton-perioden. Selv Jimmy Carter, som ikke kan mistenkes for overdreven sympati med muslimsk fundamentalisme, var kritisk til denne lite fleksible tilnærmingen i 1999: «Folket i Sudan ønsker å løse konflikten. Den største hindringen er den amerikanske regjeringens politikk. USA ønsker sterkt å styrte regjeringen i Khartoum. Enhver form for fredsarbeid avbrytes, som resultat av den amerikanske politikken. I stedet for å arbeide for fred i Sudan, har den amerikanske regjeringen i utgangspunktet prøvd å oppnå en fortsettelse av krigen.»

Hva Jimmy Carter sa, er absolutt riktig, men dette gjelder selvfølgelig ikke kun for Sudan. Dette er tilfelle i nesten alle konflikter der amerikanerne har en del (så derfor nesten alle), fra de i Afrika til de i Midtøsten, inkludert Syria.

mapa-sudan
Hvor stort er egentlig Sudan? Sammenligning med Europa.

Helmut Strizek mener at krigene i regionen rundt De store sjøer faktisk var direkte koblet til det amerikanske forsøket på å destabilisere Sudan; at de faktisk var antent av Vesten, for at Sudan skulle bli ødelagt eller erobret til slutt.

Men mange andre, inkludert en legendarisk kanadisk internasjonal advokat, Christopher Black, som har vært dypt involvert i hendelsene i regionen (hvor han jobbet for Straffedomstolen for Rwanda (ICTR), basert i Arusha, Tanzania), er uenig. Chris skrev til meg, kort tid etter at jeg sendte ham rapporten fra Strizek:

Strizek … Han vitnet for forsvaret i vår studie ved ICTR og la frem denne avhandlingen om Sudan. Jeg tror mesteparten av det han sier er riktig. Men jeg syntes da, og synes fortsatt, at hans teori om at krigen i Rwanda handlet om Sudan er litt vanskelig å akseptere. Det kan ha vært en av hensynene for Museveni, USA og Storbritannia osv, men det var ikke hovedårsaken. Det var krigen mot Zaire, for styrte Mobutu og oppstykke Kongo, som var det sentrale planen for RPF, USA, Storbritannia, Belgia etc. om Rwanda, og jeg har et brev fra Kagame som sier så. Strizek ble brukt av forsvarerne i min rettssak [der jeg var anklager] for å prøve å få det til å se ut som jeg forfalsket brevet fra Kagame. Jeg gikk til motangrep på dette punktet. Jeg tror han falt i en felle om det – et annet forsvarsteam, som jeg er sikker på at arbeidet for påtalemyndigheten, lurte ham til å gjøre det.

Vi diskuterte det senere, og han innrømmet han kanskje hadde tatt feil, men ville ikke helt trekke påstandene tilbake. Men vi holder likevel kontakten … Så etter min mening, er resten av hans tese i utgangspunktet riktig angående den geopolitiske situasjonen, og han har rett om hvem som invaderte Rwanda og er ansvarlig for den krigen, men jeg er uenig at Sudan var det sentrale målet for krigen – dette målet var Zaire. Jeg er enig angående Sudans betydning, men jeg kan ikke se hvordan en overtakelse av Rwanda hadde noen effekt på forsøket på å oppstykke Sudan. Det grenser ikke til Sudan, det gjør Uganda. Det er ingen tvil om Museveni etc. ønsket det resultatet. Men jeg har aldri helt kunnet se hvordan Rwanda passer i dette bildet, bortsett fra rent generelt, dvs at amerikanerne etc, ønsket å ta over hele Sentral-Afrika, som ville gjøre dem sterkere lenger nord i Sudan etc, Men det er klart fra alle andre bevis under rettssaken og fra den franske eksperten doktor Bernard Lugan og andre, at det viktigste formålet med krigen i Rwanda var å ta over Rwanda slik at landet kunne brukes til å angripe og oppstykke Zaire, som er hva de gjorde.

Min kamerat, den ugandisk opposisjonspolitikeren Arthur Tewungwa, er enig med Christopher Black, men han mener også at Vesten «druknet hele regionen i blod», uansett hva de egentlige målene var.

Sudan, Uganda, Rwanda og Kongo har alle vært ofre for en transatlantisk utenrikspolitikk som har etterlatt regionen vansiret og gjennom-stenket med blod. Mens motivene har blitt presentert som uegennyttige, har resultatet vært forferdelig. Høylydt vestlig propaganda basert på forenklede tolkninger har vært dagsorden. Dessverre har denne tilnærmingen tiltrukket seg kjendiser og andre velmenende personer som har bidratt til denne lidelsen, som kun kan måles med annen verdenskrig. Darfur, Luwero, Øst-Kongo og Rwanda har fortellinger [narrativer] som ikke tåler objektiv gransking. Hvem vil reparere skaden utført på disse stedene? Det eneste svaret er ofrene. De velmenende har gjort nok skade til å rettferdiggjøre at de forlater scenen!

Jeg spurte min nære venn og en sterk internasjonalist, Mwandawiro Mghanga, lederen av det (marxistiske) sosialdemokratiske partiet i Kenya (SDP), om å kommentere situasjonen i Sudan. I hans brev, uttrykte han sterke meninger om dette og sin støtte til det sudanske folk, mot sanksjoner og mot vestlig imperialisme generelt:

«De økonomiske og politiske sanksjonene mot Sudan av vestlige land har eksistert i mange år. Men til tross for å ha forstyrret utviklingen av landet, har de ikke lykkes i å tvinge folk med en lang og stolt historie og kultur til å overgi sin frihet til vestlig imperialisme. Vestlige land ilagte sanksjoner på Sudan tilsynelatende for brudd på menneskerettighetene i Sør-Sudan, som inntil nylig var en del av Sudan. Men selv etter at regjeringen i Sudan deltok i den demokratiske prosessen som skapte Republikken Sør-Sudan (RSS), fortsatte Vesten med sine krigshandlinger og sanksjoner mot Sudan.

Sudan er nå anklaget av Vesten for grove brudd på menneskerettighetene i Darfur. Men til tross for sin propaganda, er Vesten faktisk ikke interessert i å løse problemet med Darfur, men i å undergrave regjeringen i Sudan, kompromittere landets suverenitet og skjære ut enda et land av Sudan. Etter Sør-Sudan og Darfur, vil Vesten oppmuntre en annen region i Sudan til å kreve løsrivelse, og så videre, til Sudan står tilbake som et lite land som Rwanda. Faktisk, inntil RSS ble opprettet, var Sudan det største landet i Afrika når det gjelder geografisk størrelse og etnisk mangfold. Dette likte ikke vestlig imperialisme, som ble innført i Afrika gjennom delingen og balkaniseringen av den nest største kontinentet i verden og delingen av det blant de europeiske kolonimaktene.

Kolonialismen eksisterte da i Afrika gjennom den beryktede taktikken splitt og hersk, og dette fortsetter i dag. Målet med panafrikanisme og Den afrikanske union for regional integrasjon og en eventuell politisk union av afrikanske land, har alltid vært sett på som en trussel mot imperialistiske interesser i Afrika. I denne sammenheng er Sudan, som Den demokratiske republikken Kongo (DRC) med sine rike naturressurser, ansett å være for stor til at Vesten kan dominere det, og derfor brukes alle midler for å balkanisere det. De bryr seg ikke engang over at etableringen av Sør-Sudan fra Sudan har økt volden mellom etniske grupper, brudd på menneskerettighetene og undergravd reelle friheter. Den nasjonale frigjøringshelten i Sudan og leder av Sør-Sudan, John Garang, ble myrdet av Vesten med full medvitenhet av den ugandiske regjeringen under president Yoweri Museveni, fordi han var leder av kampen for frigjøring av hele Sudan og ikke etablering av en egne stat i sør. I mellomtiden, har sanksjonene mot Sudan bare gjort landet mer bestemt på å sikre sin frihet og uavhengighet, for å utforske og gjennomføre strategier for selvforsyning og å søke etter alternative utviklingspartnere – Russland og Kina. Og slik sliter Sudan og lever videre.

Men ikke alle i Afrika føler dyp solidaritet med Sudan. Landet har en ekstremt kompleks historie og forbindelser med sine naboer. Min nære kollega fra Eritrea, vanligvis svært fritttalende og lidenskapelig om Vestens ødeleggende innblanding i Afrika, kommenterte denne gangen bare enkelt og tørt:

«Det eneste jeg kan si er at i Sudan ikke er lik Eritrea – vår sak er et klart tilfelle av økonomisk sabotasje, urettferdighet og dobbeltmoral.»

clooney-i-darfur
Kjendiser og genuine humanitære behov brukes ansikt for geopolitiske ønsker.

Den siste dagen før avreise, endte jeg opp med å jobbe med en kvinne, en bekjent av meg, som har brukt mange år med arbeid i Darfur.

Er ting virkelig slik de er beskrevet av vestlige massemedier?

Vi sitter i lobbyen på hotellet mitt, drikker kaffe, og jeg tar notater. Ingen navn, selvfølgelig, ingen navn her … Men hun snakker fritt, trygt, og det hun beskriver er faktisk ikke svært forskjellig fra marerittene som forekommer i mange andre deler av Afrika:

«Det er ekstremt slitsomt å jobbe i Darfur. Du skjønner ikke det når du fortsatt er der; på et tidspunkt blir det hele liksom ‘normalt’, men så, når du forlater stedet, kommer alt tilbake til deg, og det er vanskelig å fortsette å leve et normalt liv etterpå. Du spør om det er like fryktelig der som vi blir fortalt? Ja, det er det, og kanskje verre … Drap og voldtekter, flyktninger og fortvilelse, og store lidelser for folket … Men det skjer ikke, ærlig talt, bare på grunn av denne regjeringen og den statsstøttede Janjaweed-militsen … selv om de kan klandres for mange forferdelige handlinger, selvfølgelig. Men den andre siden er ikke uten skyld heller. Og lokale folk rapporterer nesten aldri forbrytelser begått av opprørerne, og vestlige medier nevner dem knapt … «

Det jeg vil vite er hvilken rolle Vesten faktisk spiller i Darfur?

«Vesten prøver definitivt å oppmuntre Darfur til å forlate Sudan. Vesten, selv Israel, støtter Abdelwahid-opprørere fra den afrikanske Fur-stammen. Det er ikke ulikt hva den gjorde i Sør-Sudan. Darfur er rik på uran og andre råvarer. Konflikten i Darfur, og brutaliteten i den, blir faktisk drevet fra utsiden. FNs fredsbevarende styrke UNAMID er svært ineffektive i Darfur. Den blander seg nesten aldri inn på vegne av lokalbefolkningen. Man må lure på, hva som egentlig er deres mandat og sanne mål der. Jeg spurte, og ble fortalt at de er der for å ‘rapportere’. Det kan ofte synes som at det såkalte internasjonale samfunnet gjør alt for at konflikten skal å fortsette, så det kan rettferdiggjøre sitt forsøk på å splitte landet. I mellomtiden strømmer flyktningene til nabolandet Tsjad og andre steder. I leirene i Tsjad, blir de ofte skjermet og intervjuet av utlendinger, selv israelere … Jeg vet ikke hva som skjer der, i disse leirene, etterpå.» [aner vi at de blir rekruttert som leiesoldater? o.a.)

Mens vi snakker om Tsjad – landet øverste militære ledelse har et felles møte med lokale, sudanske sjefer. Hele hotellobbyen er fylt med menn i ulike uniformer. Noen er bevæpnet.

Jeg ber så om å bli tatt med til de såkalte ‘åpne områdene’ utenfor Khartoum; steder bebodd av sørsudanske flyktninger. Som Darfur nå, hadde Sør-Sudan blitt destabilisert og oppfordret til å forlate republikken Sudan. Vesten gjorde sitt beste for å skape dette den ‘yngste landet på jorden’, rikt på olje og mange andre ressurser.

Som jeg allerede forklart ved flere anledninger av utlendinger som har vært basert i Sør-Sudan; stedet har vært, fra begynnelsen, uregjerlig, og en kunstig land, styrt av lokale krigsherrer, men fremfor alt, av utallige internasjonale organisasjoner og ikke-statlige organisasjoner. Det var faktisk planen i Vesten fra begynnelsen.

Situasjonen i Sør-Sudan er nå så forferdelig, at folk flykter over nylig merket grensen, til Republikken (nord) Sudan. Før adskillelsen, ville flyktningen bare ha blitt behandlet som internt fordrevne, men nå er de ‘ekte flyktninger’, siden de teknisk sett kommer fra et annet land.

Vi kjører sakte til en av slummene, ‘åpne områdene’, som heter Altakamul, i byen Alhag Youseif. Mine bekjente ga meg de nyeste dataene fra UNHCR og andre kilder: «Det er nå 7 leire for sørsudanske flyktninger i denne delstaten, med en befolkning på 101.495. Og det er 35.507 flyktninger som befinner seg i de ‘åpne områdene’ i og rundt Khartoum.»

Hvordan blir de behandlet her?

«Rett etter separasjonen, var det mye snakk om at Sør-Sudans folk var våre ‘brødre og søstre’. Vi fikk beskjed om å behandle dem akkurat som vi ville behandle våre egne folk. Noen har faktisk slektninger her, til og med hus. Men nå, med de økonomiske vanskelighetene som Sudan står overfor, er ting svært problematiske.»

Altakamul er en tøft, stort fattig område, dekket av sand og støv. Som alle andre steder, har jeg ikke lov til å fotografere her. Og som alle andre steder, gjør jeg det.

Søppel dekker nesten hele smug og sidene av veien. Hele området består nesten utelukkende av bare to farger med noen nyanser: gul og grå.

Kun svært få økonomiske aktiviteter kan påvises. På dette klokkeslettet, burde barn være på skolen, men mange er det ikke.

Så det er her det økende antallet av sørsudanske folk nå ender opp; Dette er resultatet av enda et ‘strålende’ vestlig eksperiment på mennesker: av tukling med grenser, skaping av nye stater som skal tjene Imperiets politiske og økonomiske interesser. Hvor mange flere er ‘planlagt’ for denne regionen? Vi vet minst om noen andre: Goma (Kongo), Darfur (Sudan), Jubaland (Somalia).

Jeg vet ikke hvor Sudan er på vei. Til tross for mange problemer, til tross for sine åpenbare kapitalistiske skjevheter, korrupsjon og økonomiske problemer, er jeg imponert over mange ting her. Khartoum ser definitivt mye renere og tryggere ut enn Nairobi eller Kampala, to byer i land som støttes fullt ut og ofte høylytt forherliget av Vesten. I Nairobi, lever mer enn halvparten av menneskene i en desperat, dødelig, selv ‘giftig’, slum. I Khartoum, har fattigdommen et mye mildere ansikt. Til tross for sanksjoner, til tross for alt …

Sudanske ledere har mange nye store planer for sitt land: Nye boligprosjekter, en ny internasjonal flyplass, nye kontorbygg, hoteller og kjøpesentre. Noen av disse prosjektene er nå forsinket eller avlyst, men andre fortsetter ufortrødent.

Livet er tøft her, men mye tøffere i provinsene. På grunn av sanksjonene, mangler mange varer og grunnleggende utstyr (selv for sykehusene). Ingen kredittkort er akseptert her. Inflasjonen øker. Varer og tjenester er ofte beregnet i dollar, men det er to parallelle kurser: den offisielle og svartebørsen.

Flere ganger om dagen hører jeg det samme spørsmålet: «Liker du Sudan?»

Jeg vet ikke. Det er en komplisert sted, men bebodd av varme og vennlige mennesker.

Ærlig talt, dette er ikke min kamp. Her ser jeg ikke en kamp, et forsøk på å bygge et egalitært land basert på sosial rettferdighet.

Men Sudan er i stor grad et offer. Et sted som har blitt plassert på den vemmelige dødslisten av USA & co og utpekt for knusing. Og som sådan, føler jeg, fortjener det å bli støttet.

Jeg vandret gjennom Nasjonalmuseet, med mange utsøkte gjenstander. To lokale skolejenter iført skaut nærmet seg meg og ba om å ta selfies med meg på telefonen sin.

Til tider synes livet å være nesten ‘normalt’, men det er alltid litt spenning.

Mens vi kjører gjennom byen Omdurman, spør jeg min venn: «Er det sant hva man leser i vestlig presse; at de amputerer hender for tyveri, at de er spikrer folk på korset?»

Hun ler hånlig: «Selvfølgelig ikke! De ble kvitt disse praksisene for lenge siden! Hvis de fortsatte med dem, ville halvparten av regjeringen gått rundt uten hender!»

Men hvem som er hvem her, og som jobber for hvem? Jeg ble fortalt at imaginære ‘spioner’ faktisk er overalt.

En dag satt jeg med en venn og med en lokal filmskaper i en kafé, for å diskutere muligheten for at jeg skal komme tilbake her og lage en dokumentarfilm. Filmskaperen tilbød seg å kjøre meg til byen Port Sudan hvis jeg kommer tilbake, til og med å ordne visumet mitt og alle nødvendige tillatelser.

På et tidspunkt begynte vi å diskutere min siste roman «Aurora». Han spurte om handlingen. Jeg fortalte ham at boken handler om de europeiske kulturinstitusjonene, som finansierer unge kunstnere og tenkere i nesten alle utviklingsland, for deretter å bruke kunst og ‘kultur’ som et redskap for å spre kapitalistisk og pro-vestlig propaganda, og stanse nesten alle opprørske stemmer.

Først var han interessert, men så ble filmskaperen gradvis veldig irritabel, og mot slutten av min forklaring, unnskyldte han seg og løp bort fra kafeen, raskere enn lysets hastighet. Jeg har aldri hørt fra ham igjen.

«Du traff spikeren på hodet,» begynte min venn å le, rett etter at han forsvant. «Han er finansiert av alle de organisasjonene som du nevnte. Du skremte vannet av ham.»

Før jeg forlot landet, forsvant alle mine notater ‘på mystisk vis’. Noen hadde gått inn på mitt hotellrom og tatt både notisblokken og min Mont Blanc penn, som var festet til den. Pennen hadde vært et av mine kjæreste skriveverktøy i mange år.

Rent praktisk, var det ikke lett å forlate Sudan. På flyplassen ble passet mitt gransket i det uendelige, og til slutt ble jeg beordret til å vise mitt ‘registreringspapir’. Jeg ble fortalt at registrering ikke er nødvendig for opphold under 30 dager. Jeg begynte å vente det verste. Men til slutt, tillot sikkerhetsapparatet meg å dra.

Men hvilket sikkerhetsapparat trakasserte meg egentlig? Hvem har ansvaret i dette landet? Jeg vil mest sannsynlig aldri finne ut.

I 1898, under slaget ved Omdurman (og senere i 1899 under slaget om Umm Diwaykarat), svekket og til slutt ødela britisk imperialisme hele Sudan. Britiske styrker støttet seg på sin allianse med egypterne.

I moderne historie, har Vesten aldri virkelig latt denne stolte nasjonen i fred.

Alle de forferdelige angrepene kom i navnet av høyere prinsipper. Vesten har alltid hevdet at det har befridd Sudan fra noe eller noen. Som resultat, har det sudanske folk lidd umåtelig. De som skulle bli ‘frigjort’ ble faktisk ble nådeløst ofret. Noen ting forandrer seg aldri!


http://www.globalresearch.ca/sudan-africa-and-the-mosaic-of-horrors/5552353

Advertisements