Hvordan Vesten drepte Gaddafi to ganger

 

Gadafi henrettet.jpg

 

Fra TeleSur

For fem år siden, den 20. oktober 2011, henrettet opprørere Libyas president Muammar Gaddafi og skjendet liket ved å slepe det gjennom gatene i Sirte.

Men Vesten hadde drept framstillingen av Gaddafi lenge før 2011-opprøret.

Gaddafi ble vanligvis framstilt i vestlige medier som en impulsiv diktator full av vrangforestillinger. Men over hele Afrika ble han allment respektert som en sentral skikkelse i den panafrikanske bevegelsen, som ønsket å fokusere på tettere bånd mellom Afrika sør for Sahara og den globale diasporaen.

Han tok makten i et statskupp i 1969 som styrtet kong Idris. Han satte straks i gang med å bygge et regime basert på den sosialistiske og nasjonalistiske ideologien til Egypts ‘sterke mann’, Gamel Abdel Nasser. Hans «grønne bok» ble distribuert over hele landet. Den avviste kapitalistisk demokrati, og plantet frøene for hans «grønne revolusjon».

Han kjempet for ideen om afrikansk økonomisk og politisk uavhengighet mens han var leder av Den afrikanske union. Han fordømte konsekvent vestlige forsøk på å utnytte og dele den arabiske verden fra den afrikanske verden. Innenfor den Afrikanske Union, ble Gaddafi hyllet av mange andre statsoverhoder. Han var kjent for både en folkelig eksentrisitet og en karismatisk, flammende retorisk stil, som ofte fikk stor applaus fra publikum.

Han var en favoritt av Nelson Mandela og Hugo Chávez, den tidligere franske presidenten Nicolas Sarkozy og lederen av Nation of Islam, Louis Farrakhan.

Han var en autoritær leder, men som sin helt Nasser, var det autoritære mer faderlig enn despotisk. I løpet av sin 42 år lange regjeringstid i Libya, forvandlet han landet til det mest velstående på kontinentet. Landet sørget for gratis helsetjenester, boliger og utdanning – under Gaddafi kunne en libyer gå fra barnehage til en doktorgrad uten å kjøpe så mye som en eneste bok – og han klarte å holde i sjakk landets stammeforskjeller ved å opprettholde et nært samarbeid med landets ulike etniske grupper og stammeledere.

Men vestlige land anklaget Gaddafi fra alt fra å sprenge fly til seksuelle overgrep og forbrytelser mot menneskeheten. På tidspunktet for hans død, var han ettersøkt av den internasjonale straffedomstolen, sammen med sin sønn. Anklagene var forbrytelser mot menneskeheten, undertrykking av politiske motstandere og beordring av angrep på sivile under opprøret mot hans styre.

Men der lå kilden til hans popularitet nærmere hjemlandet. Det er en allmenn oppfatning hos afrikanere og arabere at Den internasjonale straffedomstolen er et instrument for imperialisme. Til dags dato, har den bare tiltalt afrikanere, dette i en periode med krigen mot Irak og den nesten uopphørlige bombingen av Pakistan og andre land. Den libyske etterretningsoffiseren dømt for bombingen av Pan Am Flight 103 over Lockerbie i 1988, var nesten helt sikkert ikke den virkelige skyldige, som denne boken forklarer i detalj.

Mens han ofte var gruppert sammen med svært forhatte ledere på den tiden, fikk Gaddafi ikke en offisiell plass i ‘ondskapens akse’ begrepet fra George W. Bush, som inkluderte Saddam Hussein, Irans Mohammad Khatami og Kim Jong-il fra Nord-Korea.

Men Gaddafi fikk en plass på den utvidete listen: Bush sin daværende statssekretær, John Bolton, hadde en liste av land som var «etter ondskapens akse», som inkluderte Libya, Syria og Cuba for deres påståtte brudd på internasjonale normer, støtte av terrororganisasjoner og ønske om å skaffe masseødeleggelsesvåpen.

I kjølvannet av den arabiske våren (opprøret mot de autoritære regjeringene i regionen) foretok NATO en «humanitær intervensjon» i Libya, som tidlig ble utropt av vestlige medier og politikere som «en av de mest vellykkede i NATOs historie.»

Barack Obama erkjente senere at intervensjonen var en av hans mest beklagelige øyeblikk som USAs president.

I 2011 forklarte Hugh Robert retorikken bak NATOs intervensjon i artikkelen, «Hvem sa Gaddafi måtte gå.»

«To påstander som ble gjentatt i det uendelige – de var grunnleggende for de vestlige maktenes begrunnelse for krig – var at Gaddafi holdt på å ‘drepe sitt eget folk ‘, og at han hadde ‘mistet all legitimitet’. Det sistnevnte framstilles som en konsekvens av det tidligere. Begge påstandene involverte tåkelegging.»

Horace Campbell, i «NATOs fiasko i Libya: erfaringer for Afrika» analyserer hvordan Sikkerhetsrådets godkjennelse av intervensjonen ble endret fra den opprinnelige begrunnelsen som «humanitær intervensjon».

«Mens vestlige medier startet en enorm propagandakampanje i tradisjonen med ‘skapelse av enighet,‘ ble Sikkerhetsrådets fullmakt strukket fra et klart og begrenset mandat for beskyttelse av sivile til en militær kampanje for regimeskifte og henrettelse av presidenten i Libya, Muammar Gaddafi»

Men siden hans død, har media viet lite oppmerksomhet til Libya, til tross for det voksende anarkiet i landet. Som Tariq Ali forklarte, «Libya er fortsatt i kaos, selv om dekningen er svært begrenset i mesteparten av verdenspressen.»

Gaddafis død har avslørt de sekteriske spenningene som han klarte å holde i sjakk i flere tiår. Landet er i dag delt mellom to regjeringer som begge hevder de styrer, to parlamenter, og to separate hærer. Gruppen Den islamske staten har fått fotfeste, og rivaliserende opprørsgrupper fortsetter å kjempe over territorium.

Verdensbanken hevder at landet er på randen av økonomisk kollaps og analytikere har sagt hele landet er mer eller mindre i en tilstand av anarki. Tusenvis av mennesker velger å flykte fra vold og ustabilitet, som gir næring til utnytting fra menneskesmuglere som ofte beløper seg til slaveri.


http://www.telesurtv.net/english/analysis/How-the-West-Murdered-Gaddafi-Twice-20161020-0004.html

Reklamer