Myanmar med nye muligheter

Highlights-of-Myanmar-Asia-5.jpg

Av Vladimir Terehov

Den 7. september 2016, opphevet et dekret fra USAs president Barack Obama, de siste sanksjonene mot finansielle og økonomiske transaksjoner med Myanmar.

Blant de dramatiske hendelsene i Midtøsten, syntes ikke denne loven fra den avtroppende amerikanske presidenten hverken verdt å diskutere eller nevne. Dessuten, som kanskje ikke alle leserne vet, var Myanmar inntil nylig allment kjent som Burma.

INDIA BURMA JAPAN.jpgI mellomtiden virker det ovennevnte dekretet ganske betydningsfullt i rekken av hendelser i det nye globale politiske spillet, der tyngdepunktet er flyttet til Sørøst-Asia, hvor Myanmar befinner seg.

Det er i Myanmar (dvs. på en relativt lite merkbar måte) at den voldsomste kampen mellom de to store bulldoggene i verden (Kina og USA) har pågått de siste 25 årene. Sett fra et historisk synspunkt, er de store deltakernes motiver og mål er helt klare og tradisjonelle.

Opphevingen av de amerikanske sanksjonene mot Myanmar viser en del av resultatet av denne kampen (men ikke sluttspillet).

Myanmar er rikt på ulike naturressurser. På grunn av dette, kan det bli et mål for økt oppmerksomhet. Men den viktigste årsaken til den voldsomme kampen for kontroll over dette landet, er dets geografiske posisjon, som har fått strategisk betydning i sammenheng med utviklingen av konfrontasjonen mellom USA og Kina.

Ved å støtte langsiktige vennlige forbindelser med lederskapet i Myanmar, som kom til makten etter den siste militærkuppet i 1988, løste Beijing en av de viktigste problemene i utenrikssaker, som var det avgjørende behovet for å komme på banen i området rundt Det indiske hav og få tilgang til det afrikanske kontinentet og Den persiske bukt.

På grunn av at kontrollen over sjøveien som går gjennom Sørkinahavet og Malakkastredet, utøves av sin geopolitiske motstander, hadde Kina ikke noe annet valg enn å få tilgang over land, via Myanmar. Beijing har vært engasjert i denne prosessen siden 1990-tallet ved å utvikle forbindelser med dette landet på alle områder. Myanmar hadde blitt isolert fra den «siviliserte verden». Denne isolasjonen ble forsterket ved at militæroffiserene som nylig hadde satt en stopper for kaoset i landet, nektet å stå på sidelinjen for det neste (og kanskje uunngåelige) utbruddet, som ville oppstå etter valgseieren i 1990 av National League for Democracy (NLD).

Det var på den tiden at USA innførte økonomiske sanksjoner mot landet, fordi det hadde «brudd på universelt anerkjente demokratiske normer.» I mellomtiden, dukket en ny stjerne opp på Myanmars politiske scene, Aung San Suu Kyi, datter av den nasjonale helten i Burma – general Aung San, grunnleggeren av NLD.

I kampen mot et uønsket lokalt regime (og indirekte mot den nye geopolitiske motstanderen, det vil si Kina, som var i rask utvikling), tydde USA til sin godt utprøvde teknologi [..] som involverer skapelsen av ikoner for «demokrati og menneskelige verdier» – i målstaten for angrepene. Spesielt for dette formålet, tiltrakk de Nobelkomiteens oppmerksomhet. I 1991 ga den prisen til den myanmarske dissidenten, som hadde blitt satt i husarrest. Som det viste seg, varte denne fengslingen i mange år.

Etter å ha vært inaktiv siden da, begynte Suu Kyi å utføre rollen som var blitt tildelt henne av de utenlandske planleggerne.

Under byrden av interne og eksterne problemer som hadde samlet seg ved slutten av det siste tiåret, bestemte generalene seg for å «la dem nå prøve å styre.» Samtidig, beholdt de det kontrollerende «blikket bakfra» i form av grunnlovsendringer i 2008.

I november 2010 ble allmenne valg gjennomført. En sivil regjering ble dannet, som militæret uttrykte sin formelle lojalitet til. Med jubel fra ‘verdenssamfunnet’, ble Aung San Suu Kyi løslatt fra husarrest. Men hun klarte ikke å vinne presidentvalget i 2016 på grunn av enkelte komplikasjoner med formalitetene. Htin Kyaw, som bare er kjent for å være Aung San Suu Kyis skolekamerat, ble valgt til denne stillingen.

Til hennes ære, bør det bemerkes at for å være den faktiske lederen av landet, har hun ikke vist noen politisk forfengelighet, men vist kvaliteter som en ganske skarp og samvittighetsfull politiker som tar hensyn til fakta både fra det indre og ytre miljøet.

Den nest viktigste (og uunngåelige) faktum er tilstedeværelsen av Kina som nabostat. Kina er verdens nest største stat, som man ikke bør krangle med. Dessuten har Beijing tydelig vist vilje til å fortsette et fruktbart bilateralt samarbeid.

Hun gjorde sitt første statsbesøk, som alltid har en symbolsk karakter for en ny politiker, til Kina. Først etter det, besøkte hun USA. Faktisk var opphevingen av de gjenværende amerikanske sanksjonene i begynnelsen av oktober hovedsakelig et resultat av hennes besøk i Washington.

Den nye ledelsen i Myanmar har vist sin vilje til å balansere mellom de ledende globale aktørene. Hvis landet ikke blir slukt i spillet, og dermed bringer situasjonen i regionen til en farlig forverring, kan en slik politikk være svært effektiv for et relativt lite og tilbakeliggende land som dagens Myanmar.

Kurt Campbell ( assistent til tidligere utenriksminister Hillary Clinton), var ansvarlig for den amerikanske politikken i Asia-Stillehavsregionen i perioden 2009-2013, Han kalte en gang landet for en babytiger. Denne definisjonen er en opplagt hentydning til de fire største «asiatiske tigrene» (Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore), som hadde oppnådd imponerende økonomiske suksess.

Hvis man ser bort fra de etniske, religiøse og sosiale problemene, og tvert imot betrakter Myanmars enorme naturrikdommer, kan et slikt mulighet være tilstede.

Det mest usikre tingen er tvetydigheten i den videre utviklingen i forholdet mellom USA og Kina. Resultatet av det kommende presidentvalget i USA kan betydelig påvirke dette viktige bilaterale forholdet.

Campbell kan få stillingen som utenriksminister i den neste amerikanske administrasjonen. Han har bidratt mye til USAs politiske suksess i Myanmar. Hans nylige aktiviteter i området, kombinert med den generelle veksten i betydningen av Asia- Stillehavsregionen i amerikansk utenrikspolitikk, kan være ganske kjekt å ha.

En annen viktig faktor som betydelig bidrag til usikkerheten i spådommer om fremtiden for Myanmar, har å gjøre med fremveksten av India og Japan som nye regionale og globale politiske aktører. Begge disse statene viser en økende interesse for hendelsene i Sørøst-Asia generelt, og særlig i Myanmar.

Indias grunner til dette er den stadig viktigere vurderingen av landet av den indiske militære og politiske eliten. Den er en etterfølger til britisk India, som eksisterte på et tidspunkt da de nåværende landene Myanmar og Pakistan utgjorde én stat sammen med selve India, styrt av en representant for den britiske kronen.

I tillegg er har Indias utenrikspolitikk lenge vært basert på et ‘fokus østover’.

Vil Myanmar bli en ny «asiatisk tiger» eller det vil følge skjebnen til Afghanistan, en stat som de globale aktørene har kjempet over kontrollen over i mer enn 200 år, den ene etter den andre? Svaret på dette spørsmålet avhenger av den videre utviklingen av den nye globale spillet som vil omfatte de store aktørene.


http://journal-neo.org/2016/10/19/myanmar-back-in-the-regional-political-game/

Reklamer