Blowback for de amerikanske syndene på Filippinene

Blowback er et begrep skapt av Chalmers Johnson. Det betyr kort sagt utilsiktede konsekvenser.

Massakre Fillippinene 1906 norsk.jpg

Av Stephen Kinzer

Noen ganger tror vi amerikanerne at vi har vunnet en krig, bare å innse år eller tiår senere at vår seier var ufullstendig. Nå står vi overfor et utbrudd av sinne over en krig vi startet for mer enn et århundre siden. Sjelden har en rekylen fra en utenlandsk intervensjon komme tilbake å hjemsøke oss så lenge etter at skytingen stoppet.

Denne uventede utfordringen har dukket opp fra Filippinene. Den nye presidenten, Rodrigo Duterte, kunngjorde nylig planer om å trekke sitt land ut av USAs bane og vedta en «uavhengig» utenrikspolitikk. «Jeg er anti-vestlig,» forklarte han. «Jeg liker ikke amerikanerne. Det er rett og slett en prinsippsak for meg.»

Duterte sine klagemål er forankret i historien. Amerikanerne, hevdet han, erobret urettmessig Filippinene i 1899, førte en forferdelige militærkampanje for å undertrykke motstand fra landets befolkning, og «har ikke engang sagt unnskyld til den filippinske nasjonen.» Han viste fotografier som viser likene av filippinere ble drept i denne krigen (se hovedfoto).

Kort tid etter at Duterte holdt denne oppsiktsvekkende talen, gikk hans utenriksminister, Perfecto Yasay, enda lenger. I 1899, hevdet Yasay, «kuppet USA vår seier i kampen for frihet» og deretter brukte «usynlige lenker» til å binde filippinere inn «i lenket avhengighet.» Amerikanere, sa han, behandler filippinere som «lille brune brødre ikke i stand til å sann uavhengighet eller frihet.» For å komme unna denne ydmykelsen, konkluderte han, må Filippinene bli kvitt sin «underdanighet til USAs interesser.»

De fleste amerikanere har nok ingen anelse om hva disse nye filippinske lederne snakker om. Vi har glemt den filippinske krigen for lenge siden. Filippinere husker den godt. Det står likt med grusomhetene under den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig som en av landets store nasjonale traumer. En svært gammel gjeld kreves endelig inn.

Forholdet mellom våre land begynte med grusom vold. Amerikanerne hjalp til å knuse den spanske kolonimakten over Filippinene i 1898, men i stedet for å tillate uavhengighet, tok USA øyene som en koloni. President William McKinley ba filippinere akseptere en «velvillig assimilering» og bøye seg for «autoritetens sterke arm.»

Senator George Frisbie Hoar fra Massachusetts kalte dette «et budskap om tyranni, av hat, undertrykkelse og slakting.» Mange filippinere var enige . De gjorde opprør mot amerikansk styre. Krigen som var resultatet, etterlot hundretusener av døde. Amerikanerne hersket på Filippinene, før vi til slutt, etter å ha gjenerobret øyene fra de japanske okkupantene, tillot uavhengighet i 1946. I de fleste av de 70 årene siden da, har vi ledet filippinsk sikkerhetspolitikk. Det kan nå være i endring.

I dag driver amerikanske militære planleggere med to strategiske prosjekter på Filippinene. For det første, ønsker de at Filippinene skal være et bolverk i vår kampanje for å konfrontere Kina og motstå kinesiske krav i Sørkinahavet. Akkurat som vi presser våre europeiske allierte til å følge en hard linje mot Russland snarere enn å søke kompromiss, vil vi at asiatiske land skal trosse Kina og ikke imøtekomme kinesiske interesser. I april, kunngjorde forsvarsminister Ashton Carter i Manila at den amerikanske og filippinske marinen hadde begynt felles patruljer i Sør-Kinahavet. «Det vil være en regulær, periodisk tilstedeværelse her av amerikanske styrker,» la han til. Dette virker nå usikkert.

Den nye filippinske regjeringen har erklært at den vil gjøre nettopp det USA ikke ønsker: erkjenne «geopolitiske realiteter» og begynne samtaler med Kina, rettet mot «å løse våre konflikter fredelig». Det er ingen fare for at disse samtalene kan føre til kinesisk dominans over Filippinene, insisterte utenriksminister Yasay. Smertefulle erfaringer under [jerngrepet] av en «hvit storebror», sa han, har skapt en nasjonal beslutning om aldri å la «noen annen nasjon trakassere oss.»

Pentagon tenker også på Filippinene som en aktiv front i krigen mot terror. Et muslimsk-ledet opprøret raser på øya Mindanao. Hundrevis av amerikanske soldater fra spesialstyrkene er angivelig utplassert der. Nøyaktig hva deres oppgave er, er uklart. Men deres tilstedeværelse er basert på premisset, svært utbredt i Washington, at den beste måten å svekke opprørere på, er med ildkraft.

President Duterte mener det motsatte. Snarere enn å forsterke de amerikanske styrkene for opprørsbekjempelse, ønsker han dem ut. Amerikanske soldater, sa han, intensiverer krigen snarere enn å roe den. «For så lenge vi holder oss til Amerika, vil vi aldri få fred,» resonnerte han. «Spesialstyrkene, de må ut.» Så henviste han slemt til resultatene av amerikansk intervensjon i Vietnam, Irak og Syria.

Siden han tiltrådte i juni, har Duterte vært stadig provoserende. Han har offentlig forbannet paven, den amerikanske presidenten, og generalsekretæren i FN. Hans oppfordring til selvtekt mot forbrytere, noe som har ført til flere tusen mord, tyder på at han er helt ærlig når han sier: «Jeg bryr meg ikke om menneskerettigheter.» Hans utenrikspolitiske snuoperasjon er en annen skarp kuvending mot filippinsk tradisjon. Alt dette har gjort ham umåtelig populær. Ifølge en fersk meningsmåling, støtter 76 prosent av filippinere ham.

«Dette er massakren på Jolo – se likene der,» sa Duterte da han viste grusomme bilder ble tatt etter et amerikansk angrep i 1906. Amerikanerne kan finne det rart at en filippinsk president vil bruke historien om denne gamle massakren for å rettferdiggjøre slutten på sitt lands sikkerhetsamarbeid med USA.

Invasjoner og okkupasjoner, viser det seg, legger igjen dype arr. De provosere sinne som blir en del av den kollektive hukommelsen. Det går i arv gjennom generasjoner. Det er derfor en 110 år gammel forbrytelse har plutselig hoppet fra sidene av historiebøkene til å omforme dagens verden.


http://www.informationclearinghouse.info/article45699.htm

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.