Vesten nærmer seg forbud mot russiske medier

Sensur av EU.jpg

 

Av Finian Cunningham

Det ville være en hendelse av monumental betydning, men vestlige land ser ut til å nærme seg – ubønnhørlig – et forbud mot russiske nyhetskanaler fra satellitter og internett. Utfallet – riktignok med enorme etiske og politiske implikasjoner – synes å være en logisk konklusjon av den stadig mer vanvittige transatlantiske kampanjen for å demonisere Russland.

Washington, London og Paris ser ut til å koordinere en enestående mediekampanje som anklager Russland for nesten enhver tenkelig udåd, fra påståtte krigsforbrytelser i Syria, true Europas sikkerhet, skyte ned sivile passasjerfly og undergrave det amerikanske presidentvalget. Og dette er bare noen få eksempler.

Den britiske utenriksministeren Boris Johnson sa denne uken at Russland står i fare for å bli en «paria-stat». Ironisk nok, har denne skjebnen mindre å gjøre med Russlands faktiske atferd og mer å gjøre med det ønskede målet for vestlig politikk overfor Moskva – å isolere og framstille Russland som en internasjonal fredløs.

Hvis Russland kan tilstrekkelig demoniseres i øynene til den vestlige offentligheten av sine regjeringer, da er det politiske grunnlaget skapt for slike drastiske tiltak, som ellers ville bli sett på som uakseptable brudd på demokratiske rettigheter. Tiltak som går langt utover økonomiske sanksjoner og over til mediesensur.

Hvor merkelig er ikke dette? Den ‘frie verden‘, som tar avstand fra ‘autoritære Russland’ nærmer seg mediesensur og kriminalisering av hva den anser som ‘tankeforbrytelser’.

Europeiske parlamentarikere stemte denne uken for en resolusjon for større «institusjonell kapasitet til å motvirke Kreml-inspirert propaganda». Avstemningen ble vedtatt av EUs utenrikskomité og vil bli stemt over av selve parlamentet neste måned. Hvis det får flertall, vil neste steg være institusjonelle mekanismer for å blokkere russisk medietilgang.

Fiendtligheten mot Russland, som formidles av ordlyden i denne ukens EU-vedtak, kan bare beskrives som rabiat, om ikke på grensen til paranoid. Den russiske regjeringen ble beskyldt for aggressivt å bruke en «desinformasjonskampanje», «rettet mot EU-politikere og journalister», og «forstyrre demokratiske verdier i Europa». Kort sagt, ble Moskva anklaget for å konspirere for den europeiske blokkens kollaps.

Noe som høres særlig skummelt ut, er at EUs utenrikskomité ga spesiell oppmerksomhet til Russlands «brede utvalg av verktøy og instrumenter, som flerspråklige TV-stasjoner og pseudo-nyhetsbyråer for å dele Europa».

Så ikke bare blir den russiske regjeringen uvørent anklaget for å ha undergravende, destruktive planer mot europeiske stater. Dens profesjonelle nyhetskanaler smeltes sammen med en påstått russisk dagsorden for hybrid krigføring. Den russiske staten er demonisert som en utenlandsk fiende, og dens nyhetsmedier er en del av et arsenal for hybrid krigføring. Med andre ord, legitime russiske offentlige informasjonstjenester er i ferd med å bli erklært ulovlig av EU-parlamentet.

Utrolig nok, blir profesjonelle mediekanaler som RT og Sputnik faktisk referert til som «pseudo-nyhetsbyråer» og «verktøy for Kreml-propaganda».

Det ofte brukte argumentet at disse russiske kanalene er ‘statlige’ og finansiert av myndighetene, er irrelevant. Det er også er Voice of America, Radio Free Europe, BBC, France 24 og Deutsche Welle, for å nevne noen av de vestlige statseide kringkasterne. Faktisk er de samlete vestlige offentlige budsjettene for nyhetsformidling, mange ganger større enn Russlands budsjett.

Den intense vestlige kampanjen for å undergrave Russlands populære nyhetsmedier har eskalert de siste månedene. Forrige måned, for eksempel, utga den USA-ledede NATO-alliansen enda en rapport, som advarte: «Vesten taper informasjonskrigen mot Russland».

Det er et rimelig spørsmål å spørre hva en angivelig militær/sikkerhetsorganisasjon har å gjøre med å si sin mening om saker angående journalistikk og offentlige informasjonstjenester?

En rapport fra Voice of America la til: «Vesten må trappe opp innsatsen for å bekjempe og motvirke informasjonskrigen som føres av sine motstandere, ifølge NATO-tjenestemenn. De advarer om at land som Russland utnytter pressefriheten i vestlige medier for å spre desinformasjon».

Legg merke til hvordan det hevdes at Russland liksom skittent «utnytter» vestlig pressefrihet. Underforstått her er at mot-sanksjoner mot russiske medier derfor er berettiget på grunn av påståtte overtredelser.

I mellomtiden, også i forrige måned, orienterte angivelig etterretningssjef James Clapper medlemmer av Kongressen om russisk «informasjonskrigføring». Han pekte ut RT og Sputnik som medievåpen for russiske «informasjonskrigføring». Deres formål, ifølge Clapper, var undergraving av vestlige samfunn ved å benytte seg av radikale grupper og skape offentlig forvirring.

Dette markerer en dramatisk forverring i forholdet mellom Vesten og Russland, hvor russiske massemedier settes i trådkorset som fiendens våpen. Slik tenkning røper også hvor degenerert vestlige politiske ledere har sunket i stereotypier fra den kalde krigen; og hvor villig de er til å gå videre for å ytterligere provosere Russland.

Helt siden den mye oppskrytte vennligere politikken overfor Russland ble forlatt i 2011, under president Barack Obamas første periode, har fiendtligheten fra Washington og sine europeiske allierte økt i styrke til dagens nivåer av tilsynelatende hysteri.

Sannsynligvis er den avgjørende faktoren hvorfor amerikanerne forandret politikken, at de skjønte at Russlands president Vladimir Putin ikke kom til å bøye seg like lett som hans forgjenger Boris Jeltsin, som feigt bøyde seg for amerikansk hegemoni, enten det var saker av geopolitiske interesse, global økonomi, eller kriger for ressurser i andre verdensdeler. Putin godtok ikke dette. Russland kom ikke til å bli en amerikansk vasallstat, som EU-statene altfor tydelig er.

Det er på grunn av Russlands uavhengighet og frekkhet i å protestere mot amerikanske brudd på folkeretten, for eksempel i gjennomføringen av ulovlige kriger og intriger for regimeskifter i Midtøsten, Nord-Afrika og Ukraina, at Washington finner en slik holdning så utålelig.

Da han ble spurt nylig av tyske medier hvorfor Vesten er så fiendtlig innstilt mot ham, svarte Putin angivelig med ett ord: «frykt».

Med det, mente den russiske lederen ikke at Vesten var redd for at Russland skulle angripe. Han mente at frykten var på grunn av eksempelets makt. En sterk motvekt til den USA-ledede imperialistiske framgangsmåten er en kraftig benektelse av den antatte amerikanske hegemoniet over hele verden. Det betyr at verden er ikke en dørmatte for USA. Russlands strid med USAs hegemoni er en budbringer for en multipolar verden, en verden der Amerika og dets europeiske filialer må begynne å jobbe med andre nasjoner som likeverdige og innen den gjensidige rammen av folkeretten, ikke som særtilfeller som står over loven.

Syria er en god illustrasjon. Washington og dets britiske og franske allierte, sammen med regionale klientstater, antok at de kunne gjennomføre enda en ulovlig operasjon for regime-endring i det arabiske landet, som de tidligere hadde gjort i Libya, Irak og Afghanistan. Russlands militære intervensjon til støtte for sin syriske allierte var en sterk demonstrasjon på at det vestlige manuskriptet for regimeendring ikke lenger ble tillatt. Videre, avslørte Russlands inngripen også den skjulte kriminelle innblandingen av Washington og partnere i å bruke terror-stedfortredere for regimeendring.

Det samme kan sies om Ukraina, hvor Russlands politiske støtte til etnisk russiske separatister, har forhindret at Washingtons statskupp i Kiev i februar 2014 forandret hele landet til et amerikansk marionett-regime.

Dette er grunnen til Washington frykter Russland under Putin. Landet er en hindring for global dominans på alle områder, som planlagt av amerikanske imperialistiske ideologer etter sammenbruddet av Sovjetunionen.

Men Russland er mer enn en hindring. I gjennomføringen av en uavhengig utenrikspolitikk, avslører Russland amerikanske forbrytelser; den internasjonale lovløsheten og den statlige støtten av terrorisme. Og Russland avslører også den patetiske underdanigheten og medvirkningen av europeiske stater, vestlige massemedier og FN-institusjoner i å tjene Washingtons ambisjoner om hegemoni.

Russlands utenrikspolitikk er selvsagt helt legitim. Men fra Washingtons synspunkt er den utålelig trass av sine tyranniske lyster. Av den grunn, må Russland bli forandret til en fiendestat. Og servile europeiske ledere følger denne dagsordenen for å skjule deres egne avskyelige medvirkning.

Det har seg slik at russiske nyhetsmedier har vist behørig journalistisk selvstendighet og kritisk undersøkelse i store verdensbegivenheter, for eksempel hva som egentlig skjer i Syria og Ukraina. Vestlige regjeringer kan beviselig vises å støtte terrornettverk for ulovlige regimeskifter i det skjulte. Hvis dette høres usannsynlig eller urimelig ut, er det bare fordi vestlige medier har mislyktes i å avslører de falske påstandene og uredelighetene som kommer fra sine egne regjeringer. Det undergraver likevel ikke journalistikken i russiske medier. Faktisk gjør det slik journalistikk prisverdig.

Å si at de vestlige landene er frustrert av Russland er å si det forsiktig. De er rasende, som kan sees på måten deres kriminelle virksomhet for syrisk regimeendring har blitt sabotert. Derfor er den vestlige innsatsen rettet mot å anklage Russland for ‘krigsforbrytelser’ og sammenligninger med Nazi-Tyskland.

Kombiner denne demoniseringen med oppsiktsvekkende påstander om at Russland undergraver vestlige demokratier, og det giftige politiske klimaet er klart for mer vidtrekkende tiltak.

Dette er et uvørent forenklende logikk: Russland = fiendestat, og russiske nyhetsmedier = ensbetydende med fiendtlig propaganda.

Som avstemmingen fra europeiske lovgivere denne uken om å sette munnkurv på russiske nyhetsmedier antyder, er det neste logiske steget et direkte forbud mot russiske nyhetskanaler fra luften og internett.

Men som Margarita Simonyan, sjefredaktør i RT fortalte Deutsche Welle, viser de drakoniske planene om å forby russiske medier, bare hvor tomme vestlige påstander om » ytringsfrihet’  er.

«Dette er en ganske interessant tolkning av de mye fremhevede vestlige verdier, særlig de om ytringsfrihet – som i praksis tilsynelatende betyr å angripe de sjeldne stemmene av dissens blant tusenvis av europeiske medier,» sa Simonyan.

Vestlige regjeringer viser despotiske verdier.

Siden de ikke kan få det helt og holdent på sin måte, inkludert brudd på folkeretten og gå til krig når og hvor de vil, så angriper de nasjoner som Russland. De går så langt at Russland blir stemplet som en fiendestat som kan angripes militært.

Og når nyhetsmediene avslører denne kriminelle vestlige dobbeltmoralen og hykleriet, da blir slike medier angrepet som fiendtlig propaganda som må stoppes og utestenges.

Den vestlige dekadansen synker virkelig ned i rennesteinen av korrupsjon og absurditet. Det er en skjebne den har laget selv på grunn av sitt egne interne sammenbrudd på grunn av oligarkisk vanstyre og krigshissing. Og den vestlige offentligheten vet dette i økende grad, med eller uten russisk hjelp.

Å skyte budbringeren, endrer ikke denne meldingen.


http://www.strategic-culture.org/news/2016/10/13/west-gunning-russian-media-ban.html

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.