Det nye slaveopprøret

Forholdene i USAs fengsler er en av de få tillatte kritiske temaene i mainstream-pressen. Men det framstilles alltid som et raseproblem, nesten aldri som en del av et klasseproblem. Identitetspolitikk – som rase  – er en teknikk for ‘splitt og hersk’. Staten, kontrollert at storselskaper, bruker frykt, politivold og store nettverk av fengsler for å holde hundrevis av millioner av undersysselsatte og arbeidsledige fattige mennesker fra å gjøre opprør.
Prison-Officials-Arrested-For-Profiting-From-Their-Own-Personal-Sweatshop-With-Inmates.jpg

Av Chris Hedges

En landsomfattende arbeidsnedleggelse og sultestreik begynte den 9. september i flere fengsler, på 45. årsdagen for opprøret i Attica. Steiken ha fått over 20.000 fanger i ca 30 fengsler til å gjøre det vi på utsiden burde: nekte å samarbeide. «Vi vil ikke bare kreve slutt på fengsel-slaveri, vil vi ende det selv ved å slutte å være slaver,» skrev fanger fra Free-Alabama-bevegelsen, Free-Ohio-bevegelsen og organisasjonskomiteen for fagforeningen IWW, i et kommuniké.

Denne runden av fengselsstreiker – det vil kommer flere – har hatt liten støtte og pressedekning utenfra. Det har vært få protester utenfor fengselsmurene. Fengselsmyndighetene har stengt ut et lydig medieapparat – i motsetning til 1971, under Attica-opprøret, da pressen ble tillatt inn i luftegården for å intervjue de opprørske fangene. De har identifisert streikeledere og plassert dem i isolasjon. Hele fengsler i stater som Texas sperret fanger inne i cellene [lockdowns] rett før streiken skulle begynne. Det er vanskelig å vite hvor mange fanger som fortsatt er i streik, akkurat som det er vanskelig å vite hvor mange som la ned arbeidet eller begynte å faste den 9. september

Før streiken, var jeg i stand til å snakke med fangeledere, inkludert Melvin Ray, James Pleasant og Robert Earl Council, som alle ledet en arbeidsnedleggelse i fengsler i Alabama i januar 2014 som en del av Free-Alabama-bevegelsen. Jeg snakket også med Siddique Hasan, en av fem ledere opprøret i april 1993 på Southern Ohio Correctional Facility i Lucasville, Ohio. (Opprøret i Ohio så fanger ta kontroll over anlegget i 11 dager etter utallige klager som gikk ubesvart, herunder klager på dødsfall angivelig forårsaket av slag fra vaktene.) Nå har myndighetene kuttet adgangen til disse og andre fangeledere for pressen og resten av omverdenen. Jeg har ikke vært i stand til å kommunisere med disse fire mennene siden streiken begynte.

Disse streikelederne har ikke noe håp for en ‘nasjonal samtale’ om rase og massefengsling. De vet at selskaper, domstoler og politikere aldri vil stanse den dødelige politivolden mot ubevæpnede fargete menn og kvinner eller demontere de enorme gulagene for de fattige som er spredt over hele landet. Mekanismene for undertrykkelse er laget med hensikt. De er den logiske konsekvensen av avindustrialsiering. Den korporative staten bruker frykt, politivold og store nettverk av fengsler for å holde hundrevis av millioner av undersysselsatte og arbeidsledige fattige mennesker fra å gjøre opprør.

«Vi må stenge fengslene,» fortalte Council, (kjent som Kinetik), en av grunnleggerne av Free-Alabama-bevegelsen, på telefon fra Holman Correctional Facility i Escambia County i Alabama. Han har vært 21 år i fengsel, der han soner en livsvarig dom uten mulighet for løslatelse. «Vi vil ikke jobbe gratis lenger. Alt arbeid i fengsler, fra rengjøring til å klippe gresset, til å jobbe på kjøkkenet, er gjort av innsatt arbeidskraft. Nesten ingen fanger i Alabama er betalt. Uten oss, kan ikke fengslene, som er slaveimperier, fungere. Fengslene krever på samme tid en rekke avgifter fra oss, for eksempel for våre ID-kort eller armbånd, og ilegger mange bøter, spesielt for besittelse av smuglergods. De krever høye priser for telefonsamtaler og i fengselbutikken. Fengsler tar hvert år større og større pengesummer fra de innsatte og deres familier. Staten får millioner av dollar i gratis arbeidskraft fra oss, og pålegger deretter avgifter og bøter. Du har brødre som jobber i kjøkkenet 12 til 15 timer om dagen, har gjort dette i mange år og har aldri fått betalt.»

Disse streikelederne sier at innenfor og utenfor fengselsmurene, er opprør det eneste alternativet.

«Vi kommer ikke til å be om protester utenfor delstats-parlamentene,» sa Ray. «Lovgiverne eies av selskaper. Å dra dit med en tårevåt fortelling vil ikke gjøre noen forskjell. Disse politikerne er i stillingen for pengene. Hvis du kjemper mot massefengsling, er folkene som er fanget ikke i parlamentet. De er ikke i parkene. De er i fengslene. Hvis du ønsker å kjempe for folk i fengsel, slutt deg til dem i fengselet. Kryptonnitten som kan bekjempe fengselssystemet, som er en industri verdt 500 milliarder, er streik. Og vi trenger folk til å komme til fengslene for å la gutta på innsiden vite at de har støtte utenfra for å stenge fengselet. Når vi har tatt vårt arbeid tilbake, vil fengslene igjen bli steder for korreksjon og rehabilitering i stedet for sentre for selskapenes fortjeneste.»

Disse streikende fangene er langt mer effektive og langt mer truende for de store selskapenes stat enn skarene utenfor som er betatt og manipulert av sirkuset med Donald Trump og Hillary Clinton. De nektes retten til arbeid, til å stemme og til offentlig støtte på grunn av dommer; de nektes retten til rettferdighet fordi de er fattige og nektes en stemme fordi de har blitt brakt til taushet av statlig sensur og konkurs media. Disse fangene var noen av de første å forstå totalitære naturen av selskapenes stat.

«Vi tror ikke på den politiske prosessen,» sier Ray, som snakket fra St. Clair Correctional Facility i Springville, Alabama, og som soner livstid uten mulighet for løslatelse. «Vi er ikke ute etter at politikerne skal vedta reformlover. Vi gir ikke mer penger til advokater. Vi tror ikke på domstolene. Vi stoler bare på protester i og utenfor fengslene og på målretting av selskapene som utnytter fengselsarbeid og finansierer den direkte forbindelsen fra [dårlig ]skole til fengsel.»

Disse 2,3 millioner menneskene, de fleste av dem fattige fargete mennesker, er låst i bur over hele landet. De gir milliarder i lønninger og andre inntekter for fattige småbyer med enorme fengsler. De gir milliarder mer i fortjeneste til telefonselskapene, pengeoverføringselskaper, matservice-selskaper, vareleverandører, byggefirmaer, vaskerier, selskaper som lager uniformer, leverandører av fengselsutstyr og produsentene av pepperspray, beskyttelsesutstyr og de mange andre middelalderske instrumentene som brukes for å fysisk beherskelse fangene. De tjener også milliarder for bedrifter – Whole Foods, Verizon, Starbucks, McDonalds, Sprint, Victorias Secret, American Airlines, JC Penney, Sears, Wal-Mart, Kmart, Eddie Bauer, Wendys, Procter & Gamble, Johnson & Johnson, Fruit of the Loom, Motorola, Caterpillar og dusinvis av andre – som til sammen utnytter 1 million fangearbeidere.

Hvorfor betale arbeiderne utenfor murene minstelønn når du kan betale arbeiderne bak murene kun et par dollar om dagen? Hvorfor utnytte arbeidere med luselønn i land som Bangladesh når du kan utnytte arbeidere med luselønn i amerikanske fengsler? Hvorfor tillate fengselreformer som ville gjøre profitt vanskeligere? Og hvorfor ikke utvide et system som reduserer lønnskostnadene til slavelønn?

«Det vakre med en arbeidsnedleggelse er at fengselsadministrasjonen må hente inn folk som får betalt for det,» fortalte Hasan meg i fjor, da jeg besøkte ham på dødscella i Ohio. «Dette er hva som skjedde i fengselssystemet i Georgia 2010, da fangene avholdt en arbeidsnedleggelse i seks dager. Det kostet staten mye penger.»

Innsatte er de ideelle arbeidere i de store selskapenes Amerika. De tjener fra 80 øre til 3 kroner timen. I noen stater, for eksempel Alabama, tjener de ingenting. De får ingen trygd, pensjon eller andre ytelser. De får ikke betalt overtid. De har ikke lov til å organisere seg eller gjennomføre streiker. De kommer alltid til arbeid på rett klokkeslett. De får ikke betalt for sykedager eller har ferier. De kan ikke klage over dårlige arbeidsforhold eller sikkerhetsrisikoer. Hvis de protesterer mot sine beskjedne lønninger og arbeidsforholdene, mister de umiddelbart jobbene sine og blir satt i isolat. De lever i et miljø der de daglig står overfor muligheten for tortur, mishandling, langvarig isolasjon, ‘sensorisk deprivasjon’, rasistisk profilering, harsk mat, utilstrekkelig medisinsk pleie, lite eller ingen oppvarming og ventilasjon, og voldtekt. Kort sagt, de er slaver.

Trelldommen som fangene må lide, blir, litt etter litt, pålagt oss. Kampen innenfor fengselsmurene er vår egen. Og den harde undertrykkelsen inne i fengslene for å stanse den nye streiken, speiler den harde undertrykkelsen som venter oss hvis vi gjør motstand.

Kevin «Rashid» Johnson, forsvarsministeren i New Afrikan Black Panthers (fengselsavdelingen), sendte denne meldingen fra av hans fengsel i Texas for noen dager siden:

Mandag den 5. september 2016: Labor Day. Her på avdelingen William P. Clements, et fengsel i fjerne Amarillo, Texas, våknet fangene til en sen frokost. En enkel sandwich med peanøttsmør og syltetøy, en liten skål med tørr frokostblanding, og ingen drikke.

Dette grovt utilstrekkelig måltidet, som er vår mat under innlåsingen av hele institusjonen, signaliserte at uker-eller månedslange lockdowns var i kraft. Sultfølelsen satte i nesten umiddelbart.

Slike innlåsinger er rutinemessig ilagt to ganger årlig, slik at vakter kan gjennomføre et gjennomsøkning av hver enkelt fanges boområde og eiendom. Men dette var ikke en rutine-innlåsing. For det første, forekommer disse nesten aldri under merkedager. Hvis en merkedag sammenfaller med en planlagt innlåsing, vil den bli utsatt til dagen etter. For det andre, skjer lockdowns nøyaktig seks måneder fra hverandre, nesten på dagen. Den neste skulle ikke skje før midten av oktober, noe som gjør denne innlåsingen over en måned tidligere enn planlagt. For det tredje, et par måneder før denne, hadde vokterne avvist store mengder brev og media på grunn av at det inneholdt informasjon om eller ‘forsvarer’ ‘fengselstreiker’, ‘fengselforstyrrelser’, eller ‘arbeidsnedleggelse’. I løpet av slutten av august og begynnelsen av september fikk jeg en rekke av slike avslag, blant annet for brev fra redaktøren av avisen San Francisco Bay View og kamerater fra Houston-avdelingen av fagforeningen Industrial Workers of the World og andre.

Tjenestemenn ulovlig åpnet og leste lovbeskyttede brev fra media og juridiske brev, uten at jeg var tilstede. De fokuserte åpenbart på å oppdage, saumfare og blokkere all informasjon som kommer inn i fengselet om arbeidsnedleggelsen/streiken som var planlagt for fengsler over hele USA i protest mot slavearbeid og de evige overgrepene. Den var ment å begynne den 9. september 2016 – 45. årsdagen for opprøret i Attica State Prison, som avslørte for utenverden umenneskeligheten og den ville brutaliteten som Amerika pålegger menneskene landet fengsler.

Og her finner vi grunnen til denne altfor tidlige innlåsingen, som tjenestemenn feilaktig sa til oss bare var enda en rutineoperasjon.

Selve målet med denne innlåsingen var/er å komme fangene i denne enheten i forkjøpet. De ønsker å hindre dem i å delta i protesten den 9. september ved å sperre alle inn i sine celler, både i forkant og godt inn i selve streikeperioden.

Johnson og andre streikelederne gjennomskuer det politisk teateret og illusjonene som næringslivselitene bruker for å maskere amerikanernes overgivelse av frihet. De blir ikke lurt av den smarte PR-en – inkludert en svart mann som president og muligens en kvinne i embedet, brukt til å tildekke undertrykkelsen.

«Å si at vi har en svart president sier ikke noe,» sier Melvin Ray. «Politikerne er de som orkestrerte dette systemet. De er enten direkte involvert som forretningsfolk – mange er allerede millionærer eller milliardærer, eller de er kontrollert av millionærer og milliardærer. Vi imponeres ikke av titler. Vi ser på hva som skjer bak kulissene. Vi ser en koordinert innsats av Koch-brødrene, ALEC  og politiske lobbygrupper som ser en forretningsmulighet i fengslene. Deres mål er å øke [bedriftenes] inntjening. Og når du ser det på den måten, spiller det ingen rolle om vi har en svart eller hvit president. Det er derfor politikken ikke har endret seg. Lovene, som for eksempel obligatorisk minimum [dommer], ble innført av de store selskapene, slik at de ville ha tilgang til billig arbeidskraft. Anti-terrorlovene ble vedtatt å stenge dørene for adgang til rettferdighet, slik at folk skulle være i fengsel lenger. De store selskapene finansierer disse kampanjene. Selskapene skriver lover og regler. Og Obama mottar penger fra disse menneskene. Han har like mye interesse i dette systemet som de.»

Ting en gang utdelt til innsatte, for eksempel sko, ekstra tepper og toalettpapir, må nå ofte kjøpes fra fengsels-kommissariatet (butikken), drevet av selskaper som Keefe Supply. Disse butikkene er god forretning, hvor prisene er skyhøye og kjøperne bokstavelig talt er fanget. Selskaper som GTL tvinger fangene til å betale telefonpriser fem eller seks ganger høyere enn de på utsiden. JPay, en selskap for pengeoverføring for fangene, pålegger avgifter så høye som 25 prosent. De innesperrede blir i økende grad krevd for elektrisitet, kost og losji. Dette blør den lille inntekten de har fra fangene og deres familier. De som går tom for penger blir tvunget til å ta ut fengselslån for å kjøpe medisiner, dekke juridiske og medisinske utgifter og kjøpe ting som såpe og deodorant. Gjeldsslaveri er like vanlig blant innsatte som det er i resten av befolkningen. Og når fanger blir løslatt, skylder de ofte staten tusenvis av dollar i gjeld de har pådratt seg mens de var innesperret. Når de ikke kan betale det tilbake, blir de kastet tilbake i fengsel. USA Bureau of Justice Statistics rapporterer at 75 prosent av løslatte blir arrestert på nytt i løpet av fem år. Dette holder evigvarende syklusen av ny-slaveri i gang.

«I mange år ble vi kalt niggere for å vise at vi ikke hadde noen verdi, og at hva som helst kunne gjøres med oss,» fortalte Ray meg. «Så ble ordet ‘nigger’ politisk ukorrekt. Så de begynte å kalle oss kriminelle. Når du sier en person er en kriminell, betyr det at hva som skjer med dem ikke spiller noen rolle. Det betyr at han eller hun er en nigger. Det betyr at de fortjener det de får.»


http://www.informationclearinghouse.info/article45642.htm

Advertisements

3 comments

Kommentarer er stengt.