Løgn i krigstid – må det være slik?

MB_Walker_-_German_bayoneting_children_-_Life_-_July_25,_1915.png

av Ken Meyercord

«Løgn er en anerkjent og svært nyttig våpen i krigføring. Alle land bruker det helt bevisst for å lure sitt eget folk, for å huke fatt i nøytrale og for å villede fienden.»

Hvem tror du skrev det? Noam Chomsky? Kanskje Gore Vidal i en av hans velklingende setninger? Eller William Blum, som en innledning til hans skildring av amerikanske militære intervensjoner og CIA-operasjoner i Killing Hope?

Nei. Det var ingen av våre moderne kritikere av krigsmaskineriet. Det var Arthur Ponsonby, britisk lord og pasifistisk parlamentsmedlem, i hans bok fra 1928, Løgn i krigstid.

Krigen tid som inspirerte Ponsonby sin observasjon i krig er sannheten det første offeret, var første verdenskrig. Løgnene ble avslørt i hans bok: «svindelen, hykleriet, og humbugen som all krig hviler på, og de åpenbare og vulgære metodene som har blitt brukt så lenge for å hindre det fattige uvitende folket fra å innse den sanne betydningen av krig.»

«De erfarer nå at kunstferdige og nøye iscenesatte bedrag ble utført på dem.» Ponsonby håpet det ville gi det britiske folket en harme som «ikke bare tjente til å åpne øynene, men kan få dem til å få sine barn til å holde øynene åpne når neste rop til krig lyder.»

Dessverre, vet vi at Ponsonby sitt håp ikke gikk i oppfyllelse. «Fortielsen, påskuddene, svindelen, løgnen, lureriet, og de bevisste løgnene» brukes til å sprøyte inn «giften av hat i menneskenes sinn». Lord Ponsonby laget en krønike over den første krigen der masse-propaganda ble brukt. Denne propagandaen har blitt etterlignet og videre perfeksjonert – og hatt stor suksess – i påfølgende konflikter opp til vår egen tid.

Det første kravet for enhver regjering som ønsker krig er å overbevise sitt folk at deres sak er rettferdig:

Fakta må bli forvrengt, relevante forhold skjult, og et bilde presenteres som med sine grove farger vil overtale det uvitende folket at deres regjering er uten skyld, at deres sak rettferdig og at fiendens udiskutable ondskap har blitt bevist hinsides tvil. (Har Amerika – eller noe annet land – i moderne tid noen gang gått til krig for annet enn edle grunner?)

«Et øyeblikks refleksjon ville fortelle enhver fornuftig person at det er umulig at en slik åpenbar skjevhet kunne representere sannheten». Men det er irrelevant, ettersom «et øyeblikks refleksjon ikke er tillatt; løgner blir sirkulert med stor hurtighet.» (Dette var før 24-timers nyhetskanaler invaderte hvert hjem og hamret hjem hos dette hos intetanende mennesker med en stadig trommevirvel av løgner, gjentatt i det uendelige.)

For at en stat skal lykkes i å overbevise sine borgere om «fiendens udiskutable ondskap», må den legemliggjøre ondskap i én person:

En nasjon består av millioner av mennesker. Derfor kan den absurde sammenligningen mellom en enslig kriminell og en nasjon virke åpenbar selv for et moderat intelligent menneske. Det er derfor nødvendig å peke ut et individ som man kan konsentrere alle denne vreden fra uskyldige mennesker som bare forsvarer seg fra ‘uprovosert aggresjon’. Naturligvis er landets leder valgt som dette individet, uansett hvor bombastisk (keiser Wilhelm for Ponsonby) eller tørrpinn (Bashar al-Assad i vårt tilfelle) han i virkeligheten er.

For å styrke beskrivelsen av lederen som ondskapen selv. må det komme historier om grusomheter begått av hans undersåtter. I dette arbeidet, skriver Ponsonby, «nølte ikke fremtredende personer av høy anseelse, som ville ha nektet å fordømme deres bitreste personlige fiende på slike bevis – eller snarere mangel på bevis – de hadde foran dem. Men de nølte ikke med å lede an i å anklage en hel nasjon for alle tenkelige brutaliteter og unaturlige forbrytelser» (F.eks. irakiske soldater som tar babyer fra kuvøser og kaster dem på kalde, harde, sykehusgulv. Denne beryktede historien om kuvøsebabyer fra den første gulfkrigen, ble fremdeles gjenfortalt av Bush den eldre lenge etter den hadde blitt avslørt (avslørt for hvem? o.a) som oppdiktet av et PR-firma.)

Krigspropagand Belgia 1915.jpg
Tyskerne utførte grusomheter i Belgia og Nord-Frankrike i 1914, men mer ‘hverdagslig’ enn hva de ble anklaget for. Hovedsaklig bestod det av å henrette framstående borgere som gisler for angivelig geriljavirksomhet.

Den mest innflytelsesrike historien om grusomheter fra den første verdenskrig, ifølge Ponsonby, høres kjent ut: myten om Tysklands utnyttelse av lik, der kroppene til de døde ble forandret til fett for å mate griser. I de fleste gjenfortellinger, var det riktignok bare likene av egne tyske soldater som ble misbrukt slik, men dette minsket ikke de forskrekkete reaksjonene hos lesere over hele verden over denne bestialske praksisen. Hatet skapt av denne propagandaen i den neste verdenskrigen var så sterkt, at beskrivelsen av bare fiendtlige lik forandret til fett, kun ville ha skapt en likeglad reaksjon. Derfor var det var nødvendig å erstatte dette med et mer uskyldig, mer sympatisk, offer. Derfor myten fra andre verdenskrig om jødiske lik som blir gjort om til fett for å lage såpe (det skjedde aldri, i tilfelle du ikke har hørt det).

Andre grusomheter knyttet til tyskerne, som nedtegnet av Ponsonby, var blant annet avhogging av hendene på belgiske babyer; at belgiske babyer ble spiddet på bajonetter, at brystene ble skjært av en britisk sykepleier og korsfestelsen av en kanadisk sersjant. Til deres ære, avkreftet pressen og til og med [britiske] myndigheter en rekke slike historier mens krigen fortsatt var utkjempet, Men som Ponsonby observerer, «for hver person som la merke fornektelsen, var det tusen som bare hørte løgnen» (som kan forklare hvorfor 3 av 4 amerikanere kom til å tro Irak var involvert i angrepene den 11, september).

Fotografier hadde stor troverdighet tiden før Fotoshop, så forfalskete bilder var viktige i å skape feil inntrykk under første verdenskrig. Det er ikke det at bildene var forfalsket, bare at tolkningen var det.

Et fotografi av tyske tropper som marsjerte inn i Belgia, ble en måned senere hevdet å være et bilde av tyskerne mens de trakk seg tilbake; fotografier av jødiske lik fra pogromene i Russland i 1905, ble presentert som likene av polakker drept av tyskerne i 1915; et feirende publikum i Berlin før krigen ble hevdet å være en feiring over senkingen av Lusitania et år inn i krigen. (Nå har vi video, tilsynelatende et enda bedre historisk vitne, men faktisk underlagt det samme misbruket;. F.eks. syriske ofre for et påstått gassangrep fra regjeringen. De vrir seg på gulvet i smerte, men det viser seg de bare spiller.)

En svært virkningsfullt knep født i første verdenskrig ble brukt på nytt i andre. Dette var den linjen fra en tysk patriotisk sang «Deutschland über Alles auf der ganzen Welt», som ble feil oversatt – bevisst eller ikke – som «Tyskland overalt i hele verden», i stedet for den ufarlige sanne meningen, «Tyskland over alle ting i hele verden [i hjertene til tyskerne].» (Som oversettelsen av Irans president Ahmadinejad spådom om den endelige oppløsningen av den politiske staten Israel som «å oppfordre til ødeleggelsen av Israel».)

Ponsonby skriver ned med sorg og avsky, all løgnen som førte til og forlenget den forferdelige slaktingen i første verdenskrig. Men i en ånd av sannferdig resignasjon innrømmer han:

Men mellom nasjoner, hvor konsekvensene er viktige, der skjebnen til land og provinser ligger i vektskålen, hvor livene og skjebnen til millioner er berørt og sivilisasjon i seg selv er truet, kan rettskafne menn ærlig tro at det er ingen mengde falskhet som de ikke legitimt kan bruke. De må gjøre det …. I krigstid, er unnlatelse av å lyge, uaktsomhet; å tvile på en løgn, en forseelse; å si sannheten en forbrytelse.

Men må det være slik? Ponsonby trodde ikke det: «Dersom sannheten ble fortalt fra begynnelsen, ville det ikke være noen grunn til og ingen vilje til krig.» Så hvorfor kommer ikke sannheten fram, når krigen er så brutal, så ødeleggende, ofte så intetsigende og med så enorme offer – frivillig lidd eller forsettlig pålagt – fra så mange? Hvorfor fortsetter vi å la oss bli lurt av løgn krigstid?

belgia-hender-kuttet-av-1914
Skrekkhistoriene om avkuttede hender, er et ekko av hva Belgia faktisk utførte i Kongo fram til bare 10-15 år før.

Riktignok hadde den iboende anstendigheten hos vanlige folk noe å gjøre med det. De fleste av oss ville føle skam over fortelle den slags løgner våre ledere spredte med slikt patriotisk iver. «Mengden av søppel og humbug som blir godtatt under navnet patriotisme i krigstid i alle land,» mener Ponsonby, «er tilstrekkelig til å få anstendige folk til å rødme.» Vi kunne aldri gjøre noe slikt, særlig i lys av de tragiske konsekvensene. Derfor antar vi at våre ledere heller ikke er i stand til en slik løgnaktighet. Men de er det, og så blir vi ført bak lyset. «Folk på universiteter blir like godtroende som folk i slummen.»

Men er vi så uskyldige? Er det bare et spørsmål om vår godtroenhet, eller er det et slags nasjonalt ‘blunk med øyet’? Er vi ikke så mye lurt, men snarere at vi later som vi tror det? Vi er klar over at vi blir fôret vås, men later som vi tror det fordi det oppfyller et psykologisk behov? Vi ønsker å tro vi personlig er gode, derfor må det landet vi er borgere i, være godt. Alle bevis for det motsatte må vi overse, rettferdiggjøre, benekte. Videre, er vår godhet direkte i motsetning til fiendens ondskap, så vi er klar til å tro det verste av fienden, den spinkleste historie om ugjerninger … eller later som vi tror.

Det er ennå en mer grunnleggende årsak for vår delaktighet i krigens løgn. En verden av konkurrerende nasjonalstater bevæpnet til tennene, er et skummelt sted. Du ønsker ikke å være taperen i en krig mellom slike stater. Utsiktene til at vår side stiller spørsmål og krever sannheten fra våre ledere, mens de hjernevaskede kadrene hos fienden rykker frem i hanemarsj og aldri stiller spørsmål ved løgnene de blir fortalt, skremmer oss med rette. Så vi godtar løgn. Vi forventer våre ledere «skal fyre opp under en folkets følelser tilstrekkelig til å sikre rekrutter for fortsettelsen av kampen,» med Ponsonby sine ord.

Men, igjen, må det være på denne måten? Må vi akseptere løgn i krigstid? Denne kapitulasjonen er like skremmende som å tape en krig, fordi den garanter en fremtidig konflikt av en ufattelig ødeleggelse.

Gitt den ødeleggende kraften i moderne våpen, vil det ikke finnes en vinner. Hva hvis det ikke var noen konkurrerende nasjonalstater bevæpnet til tennene, men en verden av folk som samarbeidet, bevæpnet med en forståelse av hverandre som skapte en universell samhold i menneskeheten?

For meg er dette ikke det beste håpet; det er den eneste håpet. Det er derfor jeg bærer et bånd rundt håndleddet mitt, der det står skrevet «Ett folk, én planet, én framtid», en bekreftelse på at min endelige lojalitet ikke er til nasjonalstaten som jeg er en borger i, men til hele menneskeheten.


Falsehood in War Time

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.