Ett år etter at massakren mot sykehuset til Leger Uten Grenser har ingenting endret seg.

Leger uten grenser.jpg

 

Av Emran Feroz

«Dere og deres bomber som fører til lidelser for befolkningen i Kunduz og dekket dem med blod og støv, skal være forbannet» var den siste setningen doktor Ehsan Osmani skrev til den afghanske regjeringen og dens amerikanske støttespillere for ett år siden på Facebook. I neste øyeblikk ble Osmani drept av en av de amerikanske bombene som ble sluppet på sykehuset til Leger Uten Grenser (MSF) i Kunduz.

Ved utgangen av september 2015, var det afghanske Taliban i stand til å erobre hovedstaden i den nordlige provinsen Kunduz i noen dager. Harde kamper mellom opprørerne og den afghanske nasjonale hæren føre til en intervensjon fra NATO-styrker, ledet av USA. Uten verdens oppmerksomhet, falt de første bombene og drepte flere sivile. Men det globale søkelyset endret seg den 3. oktober, da USA utførte et angrep på et MSF-ledet traumesenter i byen, det eneste i hele regionen, og drepte minst 42 mennesker. Alle ofrene var medlemmer av staben og pasienter.

Mens Leger Uten Grenser og flere menneskerettighetsorganisasjonen insisterte på at angrepet var en krigsforbrytelse, kom USA til en annen konklusjon. Ifølge en ensidig etterforskning av Pentagon, var årsaken til sykehusbombingen et resultat av en «kombinasjon av menneskelige feil, prosessfeil og feil med utstyr.» Av den grunn, påpekte amerikanske myndigheter at de ikke anser angrepet som en krigsforbrytelse. Til slutt fikk 16 amerikanske personell, ingen av dem kjent for offentligheten, en refselse. Så ble saken ble avsluttet. Ikke en eneste person ble anklaget for kriminelle hendelser.

Ett år etter massakren, har ingenting endret seg. Ofrenes familier eksisterer praktisk talt ikke for vestlige mainstream media og politikere. De fikk ikke noen form for kompensasjon og venter fremdeles på rettferdighet. Samtidig, gjør de siste rapportene det klart at USA er villig til å betale en økonomisk kompensasjon på mer enn 1 million dollar til familien til Giovanni Lo Porto, en italiensk hjelpearbeider som ble drept av et droneangrep i Waziristan i 2015.

Sammen med Warren Weinstein, en 73 år gammel amerikansk hjelpearbeider som også ble drept av angrepet, ble Lo Porto holdt som gissel av Al-Qaida på tidspunktet for hans død. Betalingen av kompensasjon har allerede blitt bekreftet av den amerikanske ambassaden i Roma og familien til Lo Porto.

Men mens familien til et hvitt og europeisk offer for amerikanske bomber får både oppmerksomhet og kompensasjon, skjer ikke noe av dette i tilfellene av de mange afghanske ofrene for den USA-ledete krigen i deres hjemland. Ofrene i Kunduz hører til de fattigste mennesker i hele verden. De eksisterer praktisk talt ikke i offentligehtens bevissthet og er fordømt av de som styrer.

Sist men ikke minst, er et slik hendelse ikke noe nytt i provinsen. Den 4. september 2009, angrep et jagerfly fra NATO to drivstofftankere som angivelig hadde blitt kapret av opprørere i Kunduz. Minst 137 sivile ble drept i angrepet, de fleste av dem ungdommer og barn som hadde samlet seg rundt tankbilene for å tappe bensin. Oberst Georg Klein, den tyske obersten som har bedt om angrepet til tross for tilstedeværelsen av store mengder sivile, hevdet at alle de døde var «militante» tilknyttet Taliban. Frem til i dag, har ikke et eneste familiemedlem av ofrene fått noen form for kompensasjon. Klein ble ikke stilt til rette. I stedet ble han forfremmet til general. Senere, kom selv NATO til den konklusjon at Klein hadde gjort store feil. Men ingenting skjedde.

Og i dag, fortsetter denne umenneskeliggjøringen. Sist onsdag, drepte et droneangrep i Achin, et distrikt i Afghanistans østlige provins Nangarhar, mellom 15 og 19 personer. FNs Assistance Mission in Afghanistan (UNAMA) har allerede bekreftet 15 av ofrene som sivile, og fordømte angrepet. Ifølge flere rapporter, hadde dusinvis av lokalbefolkningen samlet seg hjemme hos en fremtredende eldste i stammen, for å feire at han kom tilbake fra hajj (pilegrimsreise) da Hellfire-raketten traff dem. Som vanlig, insisterte det amerikanske militæret og afghanske tjenestemenn på at militante hadde vært målet.

Selv om USA kunngjorde en undersøkelse, er det veldig tydelig at ingenting vil skje. Som i de beskrevne tilfellene, vil vi se tvilsomme unnskyldninger og begrunnelser av Washington som ikke vil føre noen steds hen. Den afghanske regjeringen viste ikke engang noen form for reaksjon, som bare enda en gang viser hvem som egentlig bestemmer.

For nesten 15 år siden, med den første dagen av Operation Enduring Freedom i Afghanistan, fant det aller første angrepet i historien med en bevæpnet drone sted. Den dagen, var mulla Mohammad Omar målet, den daværende lederen for det afghanske Taliban – men han ble ikke truffet. I stedet ble dusinvis av andre navnløse mennesker drept. I løpet av de siste 15 årene har Afghanistan blitt verdens mest drone-bombete land i verden.

I løpet av denne tiden, har tusenvis av afghanere blitt drept av amerikanske luftangrep. Nyere data viser at det amerikanske luftvåpenet har gjennomført to angrep i døgnet mot Taliban-mål siden juni i fjor. Men hvem sier at alle disse målene egentlig var Taliban og ikke allminnelige sivile, som de fra Achin?

Uavhengig fra situasjonen, er en ting klart: Så lenge drepte afghanerne ikke er hvite europeere eller amerikanere, er interessen for deres skjebne knapt merkbar.


http://www.telesurtv.net/english/opinion/The-Dehumanization-of-US-War-Victims-in-Afghanistan-Continues–20161002-0005.html

Advertisements