Ecuador: Imperiet slår tilbake

Oljeutslipp i Ecuador.jpg

 

Av Chris Hedges (klikk på navnet for flere artikler av samme forfatter)

For ti år siden trosset venstreorienterte regjeringer Washington og de multinasjonale selskapene, og tok makten i Brasil, Argentina, Paraguay, Venezuela, Uruguay, Bolivia og Ecuador. Det virket som om tidevannet i Latin-Amerika var i ferd med å snu. Innblanding fra Washington og utnyttelse fra internasjonale selskaper kunne endelig bli beseiret.

Latinamerikanske regjeringer, ledet av karismatiske ledere som Hugo Chavez i Venezuela, Luiz Inácio Lula da Silva i Brasil, Evo Morales i Bolivia og Rafael Correa i Ecuador, greide å oppnå store valgseire. De innførte sosialistiske reformer som var til nytte for de fattige og arbeiderklassen. De nektet å være marionetter for USA. De tok kontroll over sine lands egne ressurser og skjebner. De utførte den første vellykkede opprøret mot nyliberalisme og de store selskapenes dominans. Det var et opprør mange i USA håpet å etterligne her.

Men bevegelsene og regjeringene i Latin-Amerika har blitt offer for de mørke kreftene av USA-imperialisme og de multinasjonale selskapenes vrede. Triksene lenge brukt av Washington og sine allierte i næringslivet har vendt tilbake – svart propaganda; manipulering av media; bestikkelser og korrupsjon av politikere, generaler, politiet, fagforeningsledere og journalister; statskupp via rettsvesenet; økonomisk kvelning; diskreditering av demokratisk valgte ledere; kriminalisering av venstresiden; og bruk av dødsskvadroner til å bringe til taushet og forsvinne de som kjemper på vegne av de fattige. Dette er et gammelt, skittent spill.

President Correa, som fikk føle Washingtons fiendskap ved å innvilge politisk asyl til Julian Assange for fire år siden og for å ha stengt USAs militære flybase i Manta i 2009, advarte nylig at en ny versjon av Operasjon Kondor er i gang i Latin-Amerika. Operasjonen, som var utført på 1970 og 80-tallet, så tusenvis av fagforeningsledere, samfunnsledere, studenter, aktivister, politikere, diplomater, religiøse ledere, journalister og kunstnere torturert, drept og forsvunnet. Etterretningssjefene fra høyreorienterte regimer i Argentina, Bolivia, Chile, Paraguay, Uruguay og senere Brasil hadde gjennomført denne kampanjen av terror. De fikk midler fra USA og logistisk støtte og opplæring fra Central Intelligence Agency. Pressefrihet, organisering av fagforeninger, alle former for kunstnerisk dissens og politisk opposisjon – alt dette ble avskaffet. I en koordinert innsats, brutalt ødela disse regimene radikale og venstreorienterte bevegelser over hele Latin-Amerika. Alene i Argentina, forsvant 30.000 mennesker.

Det ser ut som Latin-Amerika er kastet ut igjen i en periode med diktatorisk kontroll og åpen utnyttelse fra de store selskapene. Regjeringene i Ecuador, Bolivia og Venezuela, som er på randen av kollaps, har måttet bekjempe høyreorienterte kuppforsøk og en langvarig økonomisk sabotasje. Det brasilianske senatet stilte den demokratisk valgte presidenten Dilma Rousseff for riksrett.

Argentinas nye høyreorienterte president Mauricio Macri, finansiert av amerikanske hedgefond, betalte umiddelbart tilbake sine bakmenn ved å gi 4.65 milliarder dollar til fire hedgefond, inkludert Elliott Management, drevet av milliardæren Paul Singer. Utbetalingen til hedgefondene som hadde kjøpt argentinsk gjeld for for spottpris, medførte at Singers selskap tjente 2.4 milliarder, et beløp som var 10 til 15 ganger hans opprinnelige investering. Den forrige argentinske regjeringen under Cristina Fernández de Kirchner, hadde nektet å betale gjelden kjøpt av hedgefond og omtalte dem syrlig som ‘gribbefond’.

Jeg intervjuet Guillaume Long, Ecuadors utenriksminister og minister for menneskelig mobilitet, for mitt program On Contact i forrige uke. Lang, som har en doktorgrad fra Institutt for amerikanske studier ved Universitetet i London, oppfordret i FN til opprettelsen av et globalt tilsynsorgan for skatt. Han sa et slikt organ bør tvinge selskaper som unngår skatt å betale land for naturressursene de utvinner og tap som stammer fra ofte hemmelige avtaler. Det internasjonale pengefondet anslår denne skatteunndragelsen koster utviklingsland mer enn 200 milliarder i året i tapte inntekter. Han har også krevd en avskaffelse av utenlandske skatteparadiser.

Long sa den nyliberale økonomiske politikken på 1980- og 90-tallet var dypt ødeleggende i Latin-Amerika. Økonomiske kontrollmekanismer, som allerede var svake, ble forlatt i navnet av frihandel og deregulering. Internasjonale selskaper og banker ble gitt konsesjon til å bedrive utnyttelse. «Denne dereguleringen skjedde i et allerede deregulert miljø» og resulterte i anarki, sa Long. «De mektige menneskene fikk enda mindre oppsyn og kontrollmekanismer på sin makt,» sa han.

«Nyliberalismen er dårlig i de fleste sammenhenger,» Long sa da vi snakket i New York. «Den har vært dårlig i Europa. Den har vært dårlig i andre deler av verden. Det har avskaffet velferdsstaten. I sammenhenger der vi allerede har en svak stat, der institusjonene ikke er veletablerte og hvor det er sterke føydale rester, for eksempel i Latin-Amerika, har du ikke egentlig ikke en sterk sosial kontrakt med institusjoner eller med modernitet. Der knuste nyliberalismen rett og slett enhver form for sosial pakt. Dette betydde mer fattigdom, mer ulikhet, store bølger av ustabilitet.»

Land så grunnleggende tjenester, mange allerede utilstrekkelige, innskrenkes eller eliminert i navnet av nøysomhet. Elitene samlet formuer mens nesten alle andre stupte i økonomisk elendighet. Det politiske og økonomiske landskapet ble ustabilt. Ecuador hadde syv presidenter mellom 1996 og 2006, det året da Correa ble valgt. Det hadde en massiv bankkrise i 1999. Landet byttet valuta til den amerikanske dollaren i desperasjon. Kaoset i Ecuador ble avspeilet i land som Bolivia og Argentina. Argentina falt inn i en depresjon i 1998, som så økonomien krympe med 28 prosent. Over 50 prosent av argentinere ble gjort fattige.

«Latin-Amerika nådde bunnen, « sa Lang

Det var fra denne nyliberale hengemyra at venstresiden omgrupperte og tok makten.

«Folk skjønte dette øyeblikket av sin historie,» sa Long. «De bestemte seg for å gjenoppbygge sine samfunn og kjempe mot utenlandsk intervensjon, og jeg vil også si imperialisme. Til denne dag i Latin-Amerika, er den viktigste saken ulikhet. Latin-Amerika er ikke nødvendigvis det fattigste kontinentet i verden. Men det er absolutt den mest ulike kontinentet i verden.»

«Ecuador er en oljeprodusent,» sa Long. «Vi produserer ca 530.000 fat olje per dag. Vi fikk 20 prosent royalty av multinasjonale selskaper som utvinner olje. Nå er det omvendt. Vi betaler multinasjonale en sum for utvinnelsen. Vi måtte reforhandle alle våre oljekontrakter i 2008 og 2009. Noen multinasjonale nektet å rette seg etter de nye spillereglene og forlot landet. Så vårt statlige oljeselskap tok over brønnene. Men de fleste multinasjonale selskapene sa ‘OK,vi fortsetter, det er fortsatt lønnsomt’. Så nå er det det omvendt. Vi betaler private selskaper for å utvinne olje, men oljen er vår.»

Long innrømmet at det har vært alvorlige tilbakeslag, men han insisterte på at venstresiden ikke er knust.

«Det kommer an på hvordan du måler suksess,» sier han. «Hvis du måler det i form av lang levetid, og hvor lenge disse regjeringene hadde makten – i vårt tilfelle er vi selvfølgelig fortsatt ved makten og vi kommer til å vinne i februar neste år – så ser du på mer eller mindre 10 år. I Venezuela er det 17 år at en venstreorientert regjering har vært ved makten, i Ecuador 10 og i Argentina og Brasil var det 13.»

«En av kritikken rettet mot venstresiden, er at den består av velmenende, flotte mennesker med gode ideer, men at man ikke kan la dem styre fordi landet vil gå konkurs,» sa han. «Men i Ecuador hadde vi virkelig sunne vekstrater, 5-10 prosent i året. Vi hadde mange gode økonomiske [tiltak]. Vi diversifiserte vår økonomi. Vi gikk bort fra å importere 80 prosent av energien til å bli en netto eksportør av elektrisitet. Vi har gjennomført store reformer i utdanning, i høyere utdanning. Mange ting er økonomisk vellykket. Mens den nyliberale, ortodokse økonomien ikke var vellykket i forrige tiår.»

Long innrømmet at hans regjering hadde skapt mektige fiender, ikke bare ved å gi politisk asyl til Assange i landets ambassade i London, men ved å saksøke Chevron Texaco for å få å selskapet til å betale for den økologiske skaden fra det massive oljeutslippet i Amazonas, der selskapet boret fra begynnelsen av 1960-tallet før den trakk seg ut i 1992. Det etterlot seg mange tusen giftige avfalls-groper. Til sammen var oljesølet 85 ganger større enn hva British Petroleum slapp ut i Mexicogolfen, og 18 ganger størrelsen på utslippet fra Exxon Valdez. En Ecuadoriansk domstol beordret Chevron Texaco å betale 18.2 milliarder dollar i erstatning, et beløp som senere redusert til 9.5 milliarder. Oljegiganten har imidlertid nektet å betale. Ecuador har vendt seg til internasjonale domstoler i et forsøk på å få penger fra selskapet.

Long sa at de forskjellen mellom de massive oljeutslippene andre steder og det ecuadorianske utslippet, var at sistnevnte ikke var ved uhell. «[De ble gjort] med vilje for å kutte kostnader. De skjedde midt i Amazonas. Normalt, hva du vil gjøre er å utvinne oljen og du vil bruke membraner slik at den ikke filtrer ned i bakken. De hadde ikke installert disse membranene. Oljen filtreres inn i vannsystemer. Det forurenset hele Amazonas-systemet. Det skapte en stort sanitets- og folkehelseproblem. Mange tilfeller av kreft er oppdaget.»

Long sa hans regjering var akutt oppmerksomme på at Chevron Texaco har «mye makt fra lobbyvirksomhet i USA, på Wall Street, i Washington.»

«Det er mange ting vi ikke ser,» sa han om kampanjen for å destabilisere hans regjering og andre venstreorienterte regjeringer. «Fordeler vi kunne høste, investeringer vi ikke får fordi vi har vært uavhengige. Når det gjelder [Ecuadors lukking av USAs] flybase i Manta, vil vi gjerne tro den amerikanske regjeringen forsto og det var greit. Men det var et dristig trekk. Vi sa ‘nok av dette.’ Vi erklærte det i vår grunnlov. Vi hadde en ny grunnlov i 2008. Det var en svært levende øyeblikk i vår historie. Vi har opprettet nye spilleregler. Dette er en av de mest progressive grunnlovene i verden. Den nevner faktisk rettighetene til naturen. Det er den eneste grunnlov som erklærer rettighetene til naturen, ikke bare menneskerettigheter. Vi gjorde ecuadoriansk territorium fri for utenlandske militærbaser. Det var ingen annen å gjøre ting på. Men det er konsekvenser av dine handlinger.»

En av disse konsekvensene var et mislykket kupp i september 2010, av medlemmer av det ecuadorianske politiet. Det ble slått ned med makt. Long hevdet at mange av de vestlige frivillige organisasjonene i Ecuador og hele regionen er kanaler for å gi penger til de borgerlige partiene. Militære og polititjenestemenn, sammen med enkelte politikere, har lenge vært på CIAs lønningsliste i Latin-Amerika. I 2008, avsatte president Correa hans forsvarsminister, hærsjef, etterretningssjef, sjefene for hæren og luftforsvaret, og sjefen for generalstaben. Han hevdet at Ecuadors etterretningssystemer var «helt infiltrert og underkastet CIA.»

«Det er en internasjonal konspirasjon akkurat nå, i hvert fall mot progressive regjeringer,» sa han. «Det har vært enkelte tilbakeslag i valget i Argentina og Venezuela er i en vanskelig situasjon. Mediene framstiller det på en bestemt måte, men, ja, Venezuela står overfor alvorlige problemer. Det pågår et forsøk på å gjøre det meste ut av fallet i prisene på enkelte råvarer og styrte [regjeringer]. Vi så nylig et parlamentarisk kupp i Brasil. President Rousseff hadde blitt valgt med 54 millioner stemmer. Arbeiderpartiet i Brasil hadde vært ved makten i 13 år. Den eneste måten høyresiden klarte å bli kvitt dem, var gjennom et kupp. De kunne ikke gjøre det gjennom alminnelig stemmerett.»

Long sa at selv med de politiske tilbakeslagene venstresiden hadde, ville det være vanskelig for de høyresiden å gå tilbake til en streng nyliberal politikk.

«Du har en sterk, omstridt politisk kamp mellom en tradisjonell høyreside og et radikalt venstre,» sa han. «Et radikalt venstre, som har bevist den kan redusere fattigdom, den kan redusere ulikhet, den kan styre økonomien bra. Den har unge kadre som har vært ministre i regjeringer og så videre. Jeg regner med at før eller senere vil den komme tilbake til makten.»

De gigantiske selskapene og de imperialistiske organisasjonene som arbeider på deres vegne, omformer atter en gang Latin-Amerika til trygge steder for de store selskapenes utnyttelse. Det er den evige historien om kampen mellom de svake og de sterke, de fattige mot de rike, de maktesløse mot de mektige, og de som vil ha frihet mot imperialismens krefter.

«Det finnes ingen grenser i denne kampen til døden», sa Ernesto ‘Che’ Guevara. «Vi kan ikke være likegyldige til hva som skjer hvor som helst i verden, for en seier av hvilket som helst land over imperialismen er vår seier; akkurat som ethvert lands nederlag er et nederlag for oss alle.»


http://www.informationclearinghouse.info/article45588.htm

Én kommentar

Kommentarer er stengt.