Hvor nært er vi egentlig en krig mot Russland i Syria?

 

14273272538_1c083f175c_b

 

Av Eric Margolis

Ok, russere! Ikke mer mykt amerikansk diplomati! Nok med kosepratet! Slik tordnet USAs utenriksminister John Kerry i forrige uke.

Som på signal, angrep den vanligvis overspente amerikanske ambassadøren til FN, Samantha Power, russerne som «barbariske» for deres bombekampanje i Syria. Hun nevnte ikke USA, med sine B-52 og B-1 tunge bombefly samt dronene i Afghanistan. De lydige amerikanske og britiske mediene var raske til å trykke bilder av forpinte syriske barn, men vi så nok ikke mange bilder av et skadet afghansk barn.

Vinner av Nobels Fredspris, Barack Obama, holdt seg unna og overlot den voksende anti-russiske jihaden i Washington til hans medhjelpere, mens han fløy til Israel for statsbegravelsen av Shimon Peres, nå helgengjort av media som Israels ‘fredens mann’. Faktisk, var Peres far til Israels atomvåpenprogram.

Under Peres sin ledelse, tilbød Israel i all hemmelighet atomstridshoder og deretter Jeriko-raketter til den pressede sørafrikanske apartheidstaten. Dette var ironisk, fordi Israel har hevdet at Iran – som ikke har atomvåpen – vil spre dem rundt om i verden.

Tilbake i Washington, ignorerer alle nå Obama i hans siste måneder og gjør sine egne ting. Pentagon, som ikke har bruk for Obama, saboterte trolig nylig den felles amerikansk-russiske planen for å avslutte den blodige syriske borgerkrigen, ved å bombe et syrisk militærleir og drepe nærmere 100 syriske soldater. «Beklager så meget, en feil» forklarte Pentagon.

Flere russiske krigsfly er på vei til Syria. Illevarslende, advarte Moskva akkurat USA om ikke å angripe russiske militære styrker. Hillary Clintons støttespillere oppfordrer stadig til en såkalt amerikansk-pålagt «flyforbudssone» i Syria, som er en omskrivning av at det amerikanske luftvåpenet sprenger Syrias og Russlands krigsfly ut av himmelen, for deretter å bombe kommandoen for Syrias luftvernsystemer. Som kan være en omskrivning for tredje verdenskrig.

Noe av årsaken til dette intensivert krigslysten, er at syriske regjeringsstyrker, støttet av russiske fly, har klart viktige, om enn blodige, fremganger i sin beleiring av de opprørskontrollerte delene av Aleppo.

Samtidig reduserer Tyrkia sin fem år gamle støtte for Syrias opprørere, inkludert den al-Qaida-allierte Nusra-fronten (ny merket om som Jabhat Fateh al-Sham). Saudierne og Gulfemiratene, som finansierer mye av borgerkrigen, begynner å gå tom for kontanter. Alle sider i denne bitre fem år gamle konflikten er slitne og krigstrette. Det en gang flotte Syria ligger i ruiner. For de ekstreme sunnimuslimske opprørere, er deres beste håp en direkte amerikanske militær intervensjon. De venter på krighauken Hillary Clinton.

Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov, hevdet denne uken at Washington beskytter Nusra som «plan B» for Syria. Han hevdet også at USA vil installere Nusra i Damaskus i tilfelle president Assads regjering faller. Men flertallet av syrere og alle minoritetene ville være bittert i mot å være styrt av fanatiske islamister.

Denne forfatteren mener USA har lenge hjulpet ISIS og fortsatt ser den som et kraftig våpen mot Assadregjeringen. Hvorfor ellers skulle det ta USA og dets arabiske og kurdiske fotsoldater så lang tid å bevege seg mot ISIS-hovekvarterene i Raqqa og Mosul. Byene er, som denne skribenten vet, bare en kort taxireise unna? ISIS er en tvilsom gjeng amatør-Ramboer, ikke die Wehrmacht.

En sannsynlig svar er at imperiets administratorer er helt forvirret om hvem de egentlig skal støtte og hvordan de skal gjøre det. Den forvirrende kampen mellom sunnier, sjiaer, kurdere, arabere, jazidier, diverse kristne og villmennene i ISIS, egget av USA, Israel, Tyrkia, Russland, Frankrike, Storbritannia, Libanon, Jordan og oljearaberne, er rett og slett for mye for Washingtons dårlig utdannede, eller ofte rett og slett bare svake, politikere.

Denne forfatteren har lenge ment at visse elementer i Washington bidro til å skape ISIS som et potensielt nyttig verktøy mot ikke-lydige regimer i Midtøsten, særlig Syria og Libya. Israel, som hvisker mye i Washingtons ører, gjorde det samme ved å stimulere veksten av Hizbollah og Hamas som fiender av PLO. I dag er de Israels tøffeste fiender, ikke de gjennomkorrupte regimene som styrer den arabiske verden.

Den lyse ideen, å styrte Syrias anerkjente regjering, går tilbake til ‘katastrofenes far’, George W. Bush. Han planla å angripe Syria sammen med Israel. Bush ble holdt tilbake da de ikke greide å hoste opp passende syriske opposisjonsgrupper å installere ved makten. Den sunnimuslimske opposisjonen var hovedsakelig Det muslimske brorskapet, et navn som skremte Washington. Så Washington ventet til 2011 for å gjennomføre et «regimeskifte» i ulydige Syria.


 

Reklamer