Oliver Stones Snowden: NSA «overvåker alt i hele verden»

snowden_01
Joseph Gordon-Levitt i Snowden

Av Joanne Laurier og David Walsh

Regissert av Oliver Stone, skrevet av Stone og Kieran Fitzgerald

Den erfarne amerikanske filmskaperen Oliver Stone, som har regissert filmer siden midten av 1980-tallet, har laget en film om National Security Agency (NSA) og varsleren Edward Snowden. Filmen Snowden følger hovedpersonens utvikling fra da han vervet seg i 2004 til hærens reserveenheter, som en mulig kandidat til spesialstyrkene. Da var han en «patriot» og sterk tilhenger av krigen i Irak. Filmen fortsetter til hans beslutning i 2013 om å avsløre NSAs ulovlig forsøk på total overvåkning.

Stone sin film er et alvorlig forsøk og laget med integritet. Snowden hadde premiere i Nord-Amerika den 16. september, og vil ha det i rundt 20 andre land innen utgangen av denne uken. At millioner vil se et verk som lager et generelt sympatisk portrett av Snowden, en person fordømt av amerikanske myndigheter og media som en «forræder», har stor betydning. Det taler om det enorme (og voksende) skillet mellom myndighetenes meninger og synspunktene og meningene til de brede lag i befolkningen. Blant unge mennesker i særdeleshet, er Snowden en svært beundret person.

Filmen åpner i juni 2013 i Hong Kong, med møtet mellom Snowden (Joseph Gordon-Levitt), nå i skjul, dokumentarskaperen Laura Poitras (Melissa Leo) og den radikale journalisten Glenn Greenwald (Zachary Quinto). De får snart selskap av Ewen MacAskill (Tom Wilkinson) fra the Guardian, som planlegger – med litt uvilje – å publisere deler av Snowdens store mengder hemmelige NSA-dokumenter. Poitras filmer for det som vil bli dokumentaren Citizenfour (2014).

Stemningen inne i luksushotellet Mira er svært spent. Snowden har lagt puter mot døren, mobiltelefoner er lagret i mikrobølgeovnen for å forhindre at NSA eller CIA skal finne møteplassen. Snowden begynner å utdanne journalistene og filmskaperen om hvor dyptgående NSAs spionasje er. Som Poitras forteller i filmen hennes, i en av de første e-postene hun fikk fra Snowden, informerte han henne «at hver grense du krysser, alle innkjøp du gjør, hver samtale du ringer, hvert mobiltelefontårn du passerer, hver venn du beholder, nettsted du besøker, og emnefelt du skriver, er i hendene på et system med ubegrenset rekkevidde, men som har begrensede sikringtiltak.»

Etter sekvensen i Hong Kong, går filmen til Snowdens dager i den amerikanske militær-reserven i Fort Benning, Georgia. Han er fortsatt under påvirkning av Bush-administrasjonens propaganda om ‘krigen mot terror’.

Etter at skader førte til at han måtte slutte i militæret, finner han veien til CIA. Han kommer under ledelse av CIA-instruktøren som til slutt blir hans lærer, Corbin O’Brian (Rhys Ifans). O’Brian forteller rekruttene i deres første klasse at om det skjer «enda et 9/11, vil det være din feil.»

snowden_02
O’Brian – er ikke han også i ‘1984’?

Selve hjertet av Snowden, er karakterens opplysning, og vår, om den sanne naturen av de ulike statlige spionetatene og deres programmer. For eksempel, O’Brian opplyser Snowden om situasjonen i Midtøsten. CIA-offiseren observerer avvisende, at om 20 år, «vil Irak være et helvetes sted ingen bryr seg om.» Den sentrale konflikten, hevder han, vil være med Kina, Russland og Iran.

I løpet av ulike utplasseringer i Genève, Tokyo og Hawaii, der Snowden jobber enten for CIA, NSA eller som en uavhengig kontraktør, blir han stadig mer klar over i hvilken grad etterretningsapparatet bryter de konstitusjonelle rettighetene på en gigantisk skala.

I Genève, for eksempel, demonstrerer en kynisk, velmenende kollega, Gabriel Sol (Ben Schnetzer), for Snowden hva en av NSA sine hemmelige programmer, X-Keyscore, kan gjøre. Programmet er egentlig en enormt kraftig søkemotor som kan omgå alle personverntiltak. Da han blir spurt om FISA-domstolen [Foreign Intelligence Surveillance Court], som teoretisk sett fører oppsyn med forespørsler fra myndighetene om overvåking av utenlandske spioner, avviser Gabriel retten som, «a big-ass rubber stamp», et kjempestort ja-stempel.

En av de mest skremmende scenene er på Hawaii, på det enorme underjordiske NSA-komplekset kjent som «Tunnelen», hvis spesialitet er spionere på Kina. En hær av teknikere og operatører jobber døgnet rundt med meget avansert utstyr for å overvåke USAs økonomiske og militære rivaler.

Dette er det virkelige ansiktet til internasjonal terrorisme: det amerikanske militær/etterretningsapparatet mens det gjør seg klar for global krig. Som O’Brian kommenterer, den «moderne slagmarken» er «overalt». På dette tidspunktet, er Snowden i stand til å sette ord på det, «du fortalte meg ikke at vi utfører en total overvåking [dragnet] av hele verden.»

På Hawaii, der han bor sammen med sin kjæreste, Lindsay Mills (Shailene Woodley), begynner Snowden å lage planer for å avsløre etatens hemmeligheter for hele verden.

Det gjør Oliver Stone ære at han påtok seg å lage Snowden. Det er tydelig at han prøvde alt han kunne for dette. Regissøren fortalte Variety, «Vi ble avslått med et godt manus, gode skuespillere og et rimelig budsjett fra alle de store studioene. Studiosjefene sa ‘Ja, vi liker det. Vi vil snakke om det. Det er ikke noe problem her.’Så gikk de opp til storsjefen, og noen dager senere kommer ingenting tilbake.»

snowden_03
Snowden

I et intervju med Deadline Hollywood, bemerket Stone at det er vanskelig i disse dager å lage en film som var «kritisk til Amerika». «I stedet har vi har bin Laden filmer [dvs. Zero Dark Thirty]. Jeg tror det er slik det vil fortsette. Alt er militært. Alt er CIA. Se på Homeland. Se på 24. Se på alle Tom Clancy filmene. … Jeg ønsker å fortelle deg hvor vanskelig det var å få denne filmen laget.»

Stone reiste angivelig til Russland og møtte Snowden ni ganger. Gordon-Levitt (hvis bestefar, filmregissør Michael Gordon, ble svartelistet i 1950) besøkte også Moskva og snakket med Snowden i flere timer.

I Snowden har skuespilleren faktiske gått utover bare det ytre. Gordon-Levitt har forstått noe vesentlig om Edward Snowdens prinsippfaste karakter og dybden av hans overbevisning. I tillegg er Ifans særlig skummel og Woodley, Schnetzer, Timothy Olyphant (som CIA-agent) og Scott Eastwood (som en krigs-glad mellomleder i CIA) spiller også bra.

En av filmens styrker er at den unngår en falsk «upartiskhet» og forteller sin historie fra Snowdens ståsted. Den tar, ganske riktig, som sin forutsetning at hans synspunkt – og voksende avsky – deles av millioner av amerikanere og andre rundt om i verden.

Snowden står fortsatt overfor den kollektive og potensielt morderiske fiendtligheten fra den amerikanske staten og dens spyttslikkere. Filmen gir ham en stemme. I så måte er det stor ros at Snowden får ekle og lavpannede angrep i magasinene National Review («Hjemmelaget oppvigleri») og Slate («Snowdens lekkende myter»). Som WSWS bemerket i forrige uke, underskrev hvert eneste medlem av etterretningskomitén i Representantenes hus et brev den 15. september, der de oppfordret president Barack Obama til ikke å gi Snowden amnesti. De hevdet at han hadde «forårsaket enorm skade mot nasjonal sikkerhet.» Hillary Clinton sier det samme.

Filmen gjør det klart at valget av Obama i 2008, ikke hadde noen innvirkning overhodet på NSA sitt enorme spionasjeapparat. Snowden kommenterer i en scene, «Jeg trodde det ville bli bedre med [Obama].» Luke Harding, i The Snowden Files (en av de to bøkene som filmen baserer seg på), siterer Snowdens kommentar, at «en kort tid etter at han overtok makten, stengte han [Obama] døren for å undersøke systematiske brudd på loven, Han utdypet og utvidet flere av disse programmene, og nektet å bruke politisk kapital for å avslutte den slags brudd på menneskerettigheter vi ser i Guantanamo, der menn fortsatt er fengslet uten siktelse.»

Stone, til hans ære, fortalte Deadline Hollywood, «Uansett hva de sier, Obama har drept en rekke sivile og mange uskyldige mennesker. Og de anser ham for rimelig. Han brukte flere droner enn Bush. Han er blitt sjefmorder.» Filmskaperen fortsatte: «Jeg er bekymret over at … det ikke finnes noe antikrigs-parti. Det er ingen antikrigs-stemme. Demokratene og republikanerne er begge for krig.»

Stone har også brukt betydelige krefter på å gjøre forståelig, gjennom visuelle hjelpemidler og andre midler, hva de avskyelige NSA programmene faktisk er, og hvor omfattende de er.

Det bør ikke komme som en overraskelse, men filmen Snowden har ekte begrensninger. Ett av spørsmålene, og det er et stort et, som filmen aldri seriøst forsøker å svare på, er: Hvorfor gjør de dette? Hvorfor er NSA, CIA og den amerikanske staten som helhet (og andre etterretningsorganisasjoner rundt om i verden) involvert i programmer for total overvåkning? Hvorfor ønsker de å vite meningene og vanene til hver mann, kvinne og barn på jorden?

snowden_04
Shailene Woodley and Gordon-Levitt

 

Den lite overbevisende forslaget, at denne nesten ubegrensede spionasjen bare er en overivrig respons på hendelsene den 11. september 2001 (se O’Brians kommentar ovenfor) er uverdig å vurdere seriøst.

Først av alt, begynte denne store overvåkingen for flere tiår siden. Faktisk ga angrepene den 11. september bare en anledning til å få på plass planer som hadde blitt forberedt godt på forhånd (og som også var avhengig av utviklingen av visse teknologier). At spionasjen er så altomfattende, taler om noe systemisk; en dype frykten følt av alle herskende eliter ovenfor sin befolkning i en tid med dyp økonomisk og sosial krise.

Det er andre, lignende problemer. Romantikken mellom Snowden og Mills er rett og slett overdrevet og gitt for mye vekt i Snowden. Det er ingen tvil om at Stone prøvde både å gi et menneskelig ansikt til hans hovedperson i publikums øyne, og å vise hvor mye Snowden var forberedt på å ofre da han bestemte seg for å vende seg mot etterretningsmiljøet.

Da han snakket om den framtidige varsleren i det avgjørende øyeblikket, bemerket regissøren: «Husk at på det tidspunktet, ga han også henne opp. La oss si at du faller for denne kvinnen, og hun er 10 år av livet ditt. … De kommer til å ha barn. Han gjør denne beslutningen, og kan ikke engang fortelle henne.» Uansett hva regissørens hensikter var, blir forholdet for ofte i veien for mer spennende og avslørende temaer.

Når det er sagt, har Stone, Kieran Fitzgerald og skuespillerne gitt oss , med en god del omsorg og engasjement, viktige elementer av Snowdens historie. I dette dramaet er noen av de store sakene i vår tid: fremfor alt, faren for diktatur og krig.

Og når det gjelder Snowden selv, beskrev Stone det ganske godt til en intervjuer: «For en 29-år gammel gutt å gjøre det han gjorde, er ganske bemerkelsesverdig. Jeg kunne aldri ha gjort det. Jeg tror ikke du hadde kunnet gjort det på den alderen.»


http://www.wsws.org/en/articles/2016/09/20/snow-s20.html

Reklamer