En disseksjon av propagandaen om Syria

Rick Sterling er en gravende journalist og medlem av Syria Solidarity Movement.
CnuBEd0XgAEFmpf.jpg

 

Av Rick Serling

På den siste årsmøtet av Veterans for Peace, sa visepresident Jerry Condon «Den amerikanske fredsbevegelsen har blitt demobilisert av desinformasjon om Syria.»

Denne desinformasjonen og propaganda om Syria har tre forskjellige former. Den første er demoniseringen av det syriske lederskapet. Den andre er romantiseringen av opposisjonen. Den tredje formen innebærer å angripe enhver som stiller spørsmål ved disse dogmene.

En nylig artikkel gir et godt eksempel på alle disse tre formene. Det har tittelen «Anti-imperialisme og den syriske revolusjonen»skrevet Ashley Smith fra International Socialist Organization (ISO). Det er en bemerkelsesverdig stykke feilinformasjon og feilanalyse. Fordi det er klart og godt skrevet, vil det sannsynligvis villede folk som ikke er godt informert om fakta om Syria. Derfor er det viktig å gå kritisk gjennom det.

Teknikk 1: demonisere fienden … «det syriske regimet og dets brutale diktator»

Smith starter med å stille spørsmålet: Er du med den syriske revolusjonen eller det brutale Assad-diktaturet? Av måten han stiller spørsmålet, er dette ikke et vanskelig valg: viva la revolución!

Men artikkelen er en fortelling blottet for virkelighet. Hans skjevhet vises når han kritiserer venstresiden for å overse «Assads massakre av omtrent 400.000 syrere.» Denne vinklingen, som er vanlig i vestlige mainstream media, klandrer alle dødsfall i den syriske konflikten på president Bashar al-Assad, inkludert de 100.000 til 150.000 syriske soldatene og deres allierte.

Med andre ord, anser Smith at Assad er ansvarlig for alt, inkludert drap på syriske soldater utført av den væpnede opposisjonen. Denne opposisjonen, som er finansiert og bevæpnet av Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og USA, inneholder ekstreme jihadister, inkludert Al Qaidas mangeårige underavdeling, Den islamske staten. Likevel har ingen av lederne som forsyner disse opprørerne – i strid med folkeretten – noe av skylden for døden og ødeleggelsene i Syria, ifølge Smith sin analyse.

Et annet eksempel på falsk propaganda er diskusjonen om angrepene med kjemiske våpen som fant sted den 21. august 2013, i nærheten av Damaskus. Nykonservative og mye av mainstream media snakket om denne hendelsen som «bevis» for Assads brutalitet – «å drepe sitt eget folk» – så vel som president Obamas «mislykkethet» i å håndheve hans «røde linje» mot bruk av kjemiske våpen. Smith sin linje er den samme som de nykonservative og MSM, og sier «Barack Obama kom under press for å intervenere militært i Syria etter at regimet gjennomførte et angrep med kjemiske våpen i en forstad til Damaskus i 2013, men at han støttet en russisk-meglet resolusjon som beskyttet Assad.»

I virkeligheten peker overveldende bevis nå på at angrepene med saringass ble utført av en opposisjonsgruppe med målet å tvinge USA til å direkte angripe den syriske regjeringen. Kort tid etter hendelsen, utstedet Veteran Intelligence Professionals for Sanity, som består av tidligere amerikanske etterretningsoffiserer, en uttalelse som sa «den mest pålitelige etterretningen viser at Bashar al-Assad ikke var ansvarlig for den kjemiske hendelsen.»

Senere, skrev Seymour Hersh to lange gravende artikler som pekte på at Jabhat al Nusra, Al Qaidas forbundsfelle, med tyrkisk støtte, var skyldig. Gravende journalist Robert Parry avslørte Human Rights Watch sin analyse, som skyldte på den syriske regjeringen, som en «skrothaug av dårlige bevis». Dette ble avkreftet da eksperter konkluderte med at restene av en rakett med sarin hadde en mye kortere rekkevidde enn HRW sin analyse forutsatte.

Den kontroversielle kartet utviklet av Human Rights Watch og omfavnet av New York Times, viser angivelig banen til to raketter fra sarinangrep, som krysser på et syrisk militærbase.

hrw-rocket-bearing-map
Kartet fra Human Rights Watch

Men ballistiske eksperter konkluderte senere med at den eneste raketten som ble vist å ha sarin (på høyre side av kartet) hadde en mye kortere rekkevidde.

I det tyrkiske parlamentet, presenterte tyrkiske parlamentarikere dokumenter som viste at Tyrkia ga råstoffer for sarin til syriske «opprørerne». En detaljert undersøkelse og analyse av whoghouta.blogspot.com, muligens den mest omfattende samlingen av data om sarinangrepet, konkluderte med at «Det eneste sannsynlige scenariet som passer bevisene, er et angrep av opposisjons-styrker».

Så, hvorfor hevder Ashley Smith at den syriske regjeringens er skyldig, som et ubestridelig faktum, når bevisene synes å gå i en helt annen retning?

Smith anklager også den syriske regjeringen for utbredt tortur. Hans viktigste eksempel er tilfellet av syriske kanadiske Maher Arar som ble arrestert av amerikanske myndigheter i samarbeid med kanadiske myndigheter, og deretter «utlevert» [rendered] til Syria for avhør i 2002. Arar ble banket opp i løpet av de første ukene av sitt forhør i Syria. Etter ti måneder fengsel, bestemte syriske myndigheter seg for at han ikke var en terrorist og sendte ham tilbake til Canada, hvor han fikk en offisiell unnskyldning og 10 millioner dollar fra den kanadiske regjeringen.

Arar-saken er helt klart et tilfelle der flere stater fortjener kritikk, blant annet Syria, Canada og USA, som på den tiden gjennomførte sitt eget torturprogram mot andre påståtte terrorister. Likevel, er Syria det eneste landet som pekes ut for dette programmet. Smith taler ikke for invasjoner av USA og Canada for sine roller i torturen av Arar.

Andre tilfeller som gjelder Syria er mer kompliserte. De mest publiserte beskyldningene om tortur kommer fra en person som er kjent som «Cæsar», som har blitt presentert for publikum som en avhoppet av syriske fotograf som hadde 55.000 bilder, som dokumenterer 11.000 syrere torturert av Assad-regimet.

Gitt de vestlige mainstream medias overveldende fiendtlighet mot den syriske regjeringen, var bare avisen Christian Science Monitor skeptisk til presentasjonen. Avisen beskrev den som «en godt taimet propagandaøvelse.» I det siste året har det blitt oppdaget at nesten halvparten av bildene viser det motsatte av hva som hevdes. Caesar-historien er egentlig en svindel finansiert av Qatar med advokater «til leie» som gir det en profesjonelt utseende og massiv dekning i mainstream media .

Mens vestlige medier rutinemessig refererer til Assad som en diktator, ble han faktisk valgt og er fortsatt populær blant flertallet av syrere. Mange av dem frykter konsekvensene hvis han blir styrtet av radikale jihadister. Mange syrere lengter også etter en gjenopprettelse av orden etter fem år med et voldelig opprør i stor grad finansiert og forsynt av utenforstående.

Selv om det ikke var velstående, var Syria i stor grad selvforsynt, med et delvis sosialistisk statsapparat som ga et gratis helsevesen, gratis utdanning og der store bedrifter var 51 prosent eid av staten. Som svar på legitime krav fra de første politiske protestene, fikk Assad-regjeringen gjennomført reformer som endte ettpartisystemet. Det er nå politiske partier over hele det politiske spekteret, inkludert en ekte ‘moderat opposisjon’. Et valg i juni 2014, bekreftet Assads popularitet til tross for at de utenlands-støttede opprørere – og den vestlige mainstream media – insisterte på at valget var lureri.

Teknikk 2: romantisere opposisjonen … «den syriske revolusjonen»

Ashley Smith følger mainstream media når han skildrer konflikten som en «borgerkrig», som begynte med fredelige demokratielskende syriske revolusjonære som hensynsløst ble undertrykt av et brutal regime.

I virkeligheten fantes det en voldelig fraksjon fra starten. I de første protestene i Deraa, ble sju politimenn drept. To uker senere ble 60 sikkerhetsstyrker massakrert i Deraa.

I Homs, fortalte et øyenvitne om situasjonen: «Fra starten, var protestbevegelsene ikke bare fredelig. Fra starten så jeg væpnede demonstranter marsjere i protestmarsjene, og som begynte å skyte på politiet først. Svært ofte har volden fra sikkerhetsstyrkene vært en reaksjon på den brutale volden fra de væpnede opprørerne.»

I de to første månedene, ble hundrevis av politifolk og sikkerhetsstyrker drept. Men Smith, som vestlige mainstream media, overser denne virkeligheten, fordi det kolliderer med det ønskete bildet av gode demonstranter som blir forfulgt av en ond regjering.

Smith og andre som ham lytter til påstander fra amerikanere og britiske borgere, og tror feilaktig de lytter til reelle syrere. Noen av disse antatte ekspertene forlot Syria som barn og noen har aldri bodd i Syria. Dermed har du fantasi-skildringer som «Det brennende landet: Syrere i revolusjonen og krigen»

En mer realistisk bilde er gitt av en syrer som fortsatt bor i Aleppo. Han skriver under navnet «Edward Dark» og beskriver hvordan han og hans venner raskt angret overtakelsen av Aleppo av væpnede grupper. sommeren 2012.

Han beskriver reaksjonen til en venn da virkeligheten gikk opp for dem: «Hvordan kunne vi ha vært så dumme? Vi ble forrådt» Og en annen sier: «Fortell dine barn en dag at vi en gang hadde et vakkert land, men vi ødela det på grunn av vår uvitenhet og hat».

Edward Dark er forresten er en hard kritiker av president Assad og Baath-partiet. Han var også naiv om rollen til USA ambassadør Robert Ford i å egge fram konflikten. Men Darks beskrivelse av de tidlige demonstrasjonene og ankomsten av en væpnet opposisjon, høres sannere og er mer autentisk enn skildringene fra Yassin-Kassab og Al Shami.

Mange av de idealiserte «syriske revolusjonære» som fremmes av forfatterne av «Det brennende landet» er trente og betalte agenter for USA og Storbritannia The Aleppo Media Center, som produserer mange av videoene, er et amerikansk skapelse. White Helmets, som gir seg ut for å være syriske, uavhengige og ubevæpnede førstehjelpere, er også en skapelse av USA og Storbritannia. De vel-publiserte guttene fra Kafranbel er en annen vestlig finansiert operasjon. I sin selvbiografi om sin tid som utenriksminister, skrøt Hillary Clinton av å tilby «trening for mer enn tusen aktivister, studenter og uavhengige journalister».

Hvorfor skaper Syrias fiender slike organisasjoner? Delvis som en måte å kanalisere penger og støtte til den væpnede opposisjonen. Det fungerer også som propagandaverktøy for å forvirre den vestlige offentligheten og skape politisk støtte for det virkelige målet: «Regimeskifte»

For eksempel, arbeider White Helmets hovedsakelig i områder dominert av den syriske underavdelingen av Al Qaida. I motsetning til legitime organisasjoner som Røde Halvmåne, jobber de aldri i områder kontrollert av regjeringen. Og de er også aktive på propagandafronten, der de stadig presser for en USA/NATO intervensjon via en flyforbudssone.

I kontrast med romantisert skildring av opprørerne av Smith og forfatterne av «Det brennende landet,» tilbød det amerikanske forsvarets etterretningsorganisasjon. Defence Intelligence Agency, en mye mer nøyaktig vurdering i august 2012: «Hendelsene tar en tydelig sekterisk retning. Salafistene, Det muslimske brorskapet og AQI [Al-Qaida i Irak, som utviklet seg til Den islamske staten] er de viktigste drivkreftene i opprøret i Syria.»

Teknikk 3: angripe enhver som stiller spørsmål ved disse dogmene som «en Assad-tilhenger.»

Ashley Smith kritiserer ikke NATO og Gulf-statene, som bryter folkeretten og FN-pakten ved å finansiere og forsyne en hær av stedfortredere for å angripe Syria. I stedet, kritiserer han grupper på venstresiden som er imot denne aggresjonen. Dette er et tegn på hvor mye på bærtur ISO og lignende grupper på venstresiden som er for regimeendring, er. De tok tilsvarende posisjoner om Vestens voldelige «regimeskifte» i Libya, og har tydeligvis ikke lært noe fra den katastrofen. Ashley Smith skulle kanskje reise til Libya og nyte «revolusjonen» som han var tilhenger av der.

Smiths fortelling om Syria (at det var en enkel sak, av et fredelig og folkelig opprør mot en brutal diktator) er den samme fortellingen som fremmes av nykonservative og mainstream media. Som de nykonservative og MSM, sverter Smith også progressive som stiller spørsmål ved amerikanske regjeringens framstilling, eller som tror det syriske folket – ikke utenforstående – skal avgjøre om «Assad må gå» og som tror en fremforhandlet fred, etterfulgt av valg, er den beste vei framover for en knust nasjon.

Men Smith kritiserer den britiske Stopp krigen-koalisjonen for å ha «tatt i mot Assad-støttespillere» og for «å gi en plattform for å allierte av diktaturet,» særlig «den regime-unnskyldende nonnen Agnes Mariam.» Det virker som alle som presenterer bevis som motsier Vestens offisielle fortelling umiddelbart avvises som en «unnskylder» og tilsynelatende ikke engang lov til å få lov til å snakke…

Smith er også feilinformert om hvem som var ansvarlig for Moder Agnes sin opptreden i London. Den palestinsk-libanesiske nonnen, som har bodd i Syria i mer enn 20 år, var gjest hos Syria Solidarity Movement og ble deretter invitert til å tale på et antikrigsmøte. Til hans store skam, truet Jeremy Scahill, som er nær ISO, med å trekke seg fra konferansen hvis mor Agnes talte.

Scahill har utført stort journalistisk arbeid i å avsløre leiesoldatene i Blackwater og dronekrigen, men det unnskylder ikke hans medvirkning i denne utpressingen om en kvinne som har vist enorm mot for å fremme forsoning og fred i Syria. Men handlingen er typisk for enkelte misforståtte «sosialistiske» grupper, så vel som Det muslimske brorskapet og deres allierte.

Moder Agnes ble verbalt angrepet av disse gruppene gjennom hele hennes turne, som ellers hadde stor suksess. Hun sier konsekvent at Syria trenger reformer, men at du ikke oppnår reformer ved å ødelegge landet.

Ashley Smith går videre med å kritisere Det amerikanske fredsrådet for nylig å sende en delegasjon til Syria og ha den frekkhet å snakke med «Assad og hans håndlangere.» I denne forbindelse, høres Smith som de høyreorienterte haukene som fordømte Jane Fonda for å dra til nord-Vietnam i 1970. Med sin dogmatiske og sneversynte innstilling, må man lure på hva slags «internasjonal sosialisme» han representerer?

or-37880.jpg

Smith kritiserer også De grønnes presidentkandidater Jill Stein og Ajamu Baraka for «å forbli taus om Putins og Assad grusomheter.» Dette er et annet tegn på hvor langt på bærtur ISO er. De er tydeligvis ikke klar over folkeretten, eller de bryr seg ikke om den. Assad-regjeringen har rett til å forsvare seg mot terrorangrep som er betalt, finansiert og gitt våpen av utenlandske regjeringer.

Syria har også rett til å be om hjelp fra Russland og Iran. Men med skylappene på, bryr Ashley Smith og ISO seg ikke om det. De synes å støtte, i stedet for å kjempe mot, imperialistisk aggresjon, brudd på folkeretten, og alle døden og ødeleggelsen som disse handlingene har forårsaket.

Smith fnyser av den syriske regjeringen og folk som har fortsatt å kjempe mot styrkene til sekterisme som er fremmet av NATO, Israel og Gulfmonarkiene. Smith og ISO gjør klokt i å sende noen folk for å se virkeligheten i Syria. De ville finne det veldig annerledes enn deres feberfantasier eller hva de har blitt ledet til å tro av falske syrere og dogmatikere fra Det muslimske brorskapet.

Ekte progressive er ikke «Assad-støttespillere», men er motstandere av imperialistisk aggresjon og tilhengere av internasjonal lov, som sier det er syrernes egen rett å avgjøre hvem som leder dem. Det betyr ekte syrere, ikke de som er vokst opp i eller betalt av Vesten.

Ashley Smiths unøyaktige samlete analyse

Ashley Smith gir en svært unøyaktig analyse av den generelle geopolitiske situasjonen i Syria og området. Han sier «USA har lett etter en løsning som kan skyve Assad til siden, men som fremfor alt opprettholder hans regime ved makten.» Han fortsetter med å si «Amerikansk politikk fra begynnelsen har vært å bevare kjernen av Assads stat.» Smith mener «USA generelt sett har trukket seg fra direkte regimeskifte som strategi i Midtøsten.»

Men denne påstanden om Amerika er mer PR enn virkelighet, akkurat som USA insisterte på at dets mål i Libya i 2011 rett og slett var å beskytte uskyldige sivile i de østlige delene av landet, ikke «regimeskifte». Men da Obama-administrasjonen fikk tillatelse fra FNs sikkerhetsråd til å sørge for denne beskyttelsen, falt sløret, og en massiv bombekampanje ble rettet mot det libyske militært med det klare målet om «regimeskifte». Det ble oppnådd da Muammar Gadafi ble fanget, torturert og drept.

I Syria er virkeligheten enda klarere. USA og dets allierte, Israel og Saudi-Arabia, har vært en pådriver for «regimeendring» i Syria i over et tiår. I 2005 CNN uttrykte Christiane Amanpour fra CNN dette rett ut i et intervju med Assad:

«Hr. President, du vet retorikken om et regimeskifte er på vei mot deg fra USA. De er aktivt på jakt etter en ny syrisk leder. De gir visum og oppholdstillatelser til syriske opposisjons-politikere. De snakker om å isolere deg diplomatisk og kanskje et statskupp eller at ditt regime vil smuldre. Hva er dine tanker om det?»

I 2007, skrev Seymour Hersh om destabiliseringen i hans artikkel «The Redirection«. I 2010, snakket utenriksminister Clinton om «å endre Syrias oppførsel» og truet: «President Assad tar beslutninger som kan bety krig eller fred for regionen …. Vi vet at han hører fra Iran, Hizbollah og Hamas. Det er avgjørende at han også høre direkte fra oss, slik at de potensielle konsekvensene av hans handlinger er klare.»

Utenriksminister Clinton valgte Robert Ford til å bli USA ambassadør til Syria, etter at han hadde jobbet som en sentral underordnet i Irak for ambassadør John Negroponte. Og hvem er John Negroponte? På 1980-tallet var han ambassadør til Honduras, og hadde tilsyn med de nicaraguanske Contras og dødsskvadronene i El Salvador. Negropontes ankomst i Irak i 2004 førte til den såkalte «El Salvador alternativet,» dvs. at sekteriske dødsskvadroner ble sluppet løs i Irak.

Siden konflikten i Syria startet i 2011, har USA brukt mange milliarder av dollar på å prøve å styrte den syriske regjeringen eller tvinge den til å endre sin politikk. Forsyningen av sofistikerte og dødelige våpen til opprørerne fortsetter.

I april 2016 ble det rapportert at USA nylig leverte 994 tonn avanserte rakettkastere, panservern og andre tunge våpen til «moderate opprørere» som var alliert med den syriske avdelingen av Al Qaida (Jabhat al Nusra, nylig omdøpt Jabhat Fatah al Sham).

Smiths teori om at USA har til hensikt å «bevare» den syriske staten og at USA har «gitt opp» et regimeskifte, er ikke støttet av fakta. Han fortsetter sin feilanalyse ved å si «USA er utelukkende og svært besatt fokusert på å bekjempe denne mot-revolusjonære styrken (ISIS) i Irak og Syria» og «Obama-administrasjonen har inngått en de facto allianse med Russland.»

Dette er mer teori uten bevis. Den amerikanske koalisjonen gjorde lite for å stoppe ISIS før gruppen begynte å hugge av hodene på vestlige gisler i løpet av sommeren 2014. Selv da, tilbød den amerikanske koalisjonen ingen hjelp til det syriske militæret da ISIS krysset det åpne ørkenlandskapet for å angripe og okkupere Palmyra .

Koalisjonen så tilsvarende en annen vei da ISIS daglig sendte hundrevis av lastebiler fylt med olje fra det østlige Syria til Tyrkia. Det var ikke før Russland kom på banen til støtte for Syria for ett år siden, at den amerikanske koalisjonen ble flau nok til faktisk å angripe ISIS på en meningsfull måte.

Angående en «de facto allianse;» det var hva Russland bønnfalte USA om å inngå, stort sett uten respons. I de siste to ukene har USA advart russiske og syriske fly å ikke angripe amerikanske bakkestyrker inne Syria. Det har også nektet å komme til en avtale med Russland, som sier at «moderate opprørere» som jobber med terrorister ikke er «moderate» og bør være mål for operasjoner.

I praksis, forsøker Obama-administrasjonen å hindre en kollaps av sitt «regimeskifte-prosjekt» ved å uthaling og forsinkelse. Kanskje er målet å holde prosjektet levende for en mer aggressiv amerikansk politikk under president Hillary Clinton, som fortsetter å snakke om en «flyforbudssone» og en «sikker sone», kodeord for en direkte amerikansk militær invasjon av Syria.

Clintons allierte i Kongressen har nylig foreslått lov HR5732, som vil eskalere de økonomiske og finansielle sanksjonene mot Syria og foreslår gjennomføringen av en «flyforbudssone».

Ashley Smith hevder at mye av den amerikanske venstresiden har vært ivrig støtte «undertrykkende regimer» som Syria og Iran, og håner de på venstresiden som antydet at den iranske «grønne bevegelsen» var USA-inspirert. Hans hån er avslørt som uvitenhet av ingen ringere enn Hillary Clinton selv.

I hennes bok, ‘Vanskelige valg’ (s.426), forteller Clinton hvordan Utenriksdepartementet sørget for at Twitter utsatte en system-oppgradering som ville ha tatt denne sosiale-media-giganten offline på et viktig tidspunkt, rett etter det iranske valget i 2009. Clinton og hennes team fremmet aktivt protestene i Iran.

Farlige tider fremover

Noen Midtøsten-analytikere har gjort den feil analysen, at Israel ikke er involvert i aggresjon mot Syria. I virkeligheten er israelske interesser sentralt i den amerikanske politikken mot Syria. Israels ambassadør til USA, Michael Oren, var tydelig: «Den første meldingen om det syriske problemet var at vi alltid ønsket Bashar Assad skulle bort Han sa også «skurker som støttes av Iran» er verre enn «skurkene som ikke støttes av Iran.» Med andre ord, Israel foretrekker kaos og Al Qaida framfor et stabilt og uavhengig Syria.

Saudi-Arabia er den andre amerikanske nøkkelallierte som ønsker å styrte den syriske regjeringen. Med sine nære forbindelser til oljeindustrien, det militærindustrielle komplekset og Wall Street, har Saudi-Arabia en enorm innflytelse i Washington. Landet har nådeløst bombet Jemen de siste 18 månedene, og fortsetter å finansiere og støtte en stedfortredende krig mot Syria uten noen merkbare innvendinger fra Washington.

Både Saudi Arabia og Israel ønsker det samme: å bryte alliansen av motstand som går fra Iran via Syria til Libanon. De er i allianse med amerikanske nykonservative som fortsatt drømmer om «et nytt amerikansk århundre», der USA kjemper flere kriger for å håndheve sin «enestående» og totale overlegenhet. Denne strategien bryter systematisk folkeretten. Det samme gjør støtten til krigen mot Syria.

Selv om tidevannet har snudd for styrkene av «regimeendring»i Syria, har de ikke gitt opp, og vil kanskje fordoble innsatsen. Denne muligheten er forsterket av de propagandistiske fortellingene, som den til Ashley Smith.


http://www.strategic-culture.org/news/2016/09/10/dissecting-propaganda-syria.html

 

Advertisements