G20 møtes i teknologisenteret Hangzhou, på et svært spent geopolitisk tidspunkt

Gjett hvilken av disse valgmulighetene som er attraktiv for ledere i Det globale sør: Å være et land i den tredje verden i dagens verdensorden eller en del av De nye silkeveiene?

silk-road
De gamle silkeveiene…

 

Av Pepe Escobar

G20 møtes i teknologisenteret Hangzhou i Kina, på et svært spent geopolitisk tidspunkt.

Kina har investert enorm politisk og økonomisk kapital for å forberede dette toppmøtet. Debattene vil dreie seg om hovedtemaet, å søke løsninger «for en innovativ, sammenhengende og inkluderende verdensøkonomi med ny giv.»

Handelsministrene i G20 har allerede blitt enige om å etablere ni sentrale prinsipper for globale investeringer. På møtet, vil Kina fortsette å oppmuntre framvoksende markeder til å ha en større innflytelse i Bretton Woods-systemet (dvs. det Washington-dominerte finanssystemet forankret i Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet).

Men mest av alt, vil Kina øke større støtte hos G20 for De nye silkeveiene – også kjent som Ett belte, en vei – samt den nye Asiatiske banken for investeringer i infrastruktur (AIIB).

Så hovedsakene på G20-møtet er de to prosjektene som konkurrerer hardt for å geopolitisk forme vårt unge 21. århundre.

Kina har foreslått Ett belte, En vei; en spektakulært nettverk av forbindelser over både Europa og Asia, for å skape et hypermarked på minst 10 ganger størrelsen på det amerikanske markedet, i løpet av de neste to tiårene.

Den amerikanske hypermakten – ikke resten av Vesten rundt Nord-Atlanteren, fordi Europa er fastlåst i frykt og stagnasjon – «foreslår» at dagens nykonservative/nyliberale status quo fortsetter. Dette er den vanlige splitt og hersk taktikken; samt at frykt skal dominere, nedfelt i Pentagons rekke av «trusler» som må bekjempes, fra Russland og Kina til Iran. Den geopolitiske rumlingen i bakgrunnen av den høyteknologiske jungelen, handler om «oppdemming» av de to største G20 medlemmene, Russland og Kina.

Det kreves ikke et orakel for å spå hvilket av disse prosjektene som er spennende – og på mange måter forførende – for det globale Sør, samt en rekke medlemsland i G20.

1449545115238_en_470675
…og de nye.

Den travle aktivitetene med å lage forbindelser

Hvis man pendler mellom Vesten og Asia, kan man skimte, på utallige måter, den tydelige kontrasten mellom lammelse og paranoia, og et umåtelig ambisiøst prosjekt på 1400 milliarder dollar, som potensielt vil berøre 64 nasjoner, ikke mindre enn 4,4 milliarder mennesker og rundt 40 prosent av den globale økonomien. Prosjektet vil blant andre ting, skape nye «innovative, forsterkede, sammenvevde og inkluderende» handelsmuligheter. Det vil kanskje også skape en æra etter geopolitiske intriger, der i stedet alle vinner.

En rekke finansieringsmekanismer er allerede på plass. Banken AIIB (som vil finansiere langt mer enn den opprinnelige investeringen på 100 milliarder dollar); Silkevei-fondet (40 milliarder dollar allerede forpliktet); BRICS sin Nye utviklingsbank (NDB), som opprinnelig lovte 100 milliarder; pluss diverse spillere som Den kinesiske utviklingsbanken og den Hong Kong-baserte China Merchants Holdings International.

Kinesiske statlige selskaper og fond kjøper ubønnhørlig opp havner og teknologi-selskaper i Vest-Europa – fra Hellas til Storbritannia.

Godstog går nå på ruten fra den store handelsbyen Zhejiang midt i Kina til Teheran på 14 dager, gjennom Kasakhstan og Turkmenistan. Snart vil dette være en del av et høyhastighets jernbanenett over hele Eurasia, inkludert en høyhastighets transibirsk jernbane.

Den økonomiske korridoren Kina-Pakistan (CPEC), til en verdi av 46 milliarder, har potensial til å åpne enorme deler av Sør-Asia. Havnen Gwadar, drevet av et statlig kinesisk havneselskap, er planlagt å bli en viktig marint knutepunkt på De nye silkeveiene.

Dypvannshavner vil bli bygget i Kyaukphyu i Myanmar, Sonadia i Bangladesh og Hambantota på Sri Lanka. Legg dem til industriparken Kina-Hviterussland og 33 avtaler i Kasakhstan som dekker alt fra gruvedrift og byggeprosjekter, til olje og gass.

Så til Ett belte, en vei. Tilbake i februar, laget Pricewaterhouse Cooper en liste over 250 milliarder dollar i prosjekter som hadde blitt bygget, nylig har startet eller man har blitt enige om og underskrevet.

En rekke prosjekter i Silkeveiene krysser nå Eurasia. I stadig større grad bygges et nettverk av øst-vest og nord-sør korridorer gjennom mange økonomisk soner. Dette vanvittig ekspanderende nettverket av tilkoblingsmuligheter og utvikling av infrastruktur involverer Russland, Kina, India, Pakistan, Iran, Sørøst-og Sentral-Asia. Tilkobling, nå mer enn geografi, er skjebnen.

Det er ikke tilfeldig at mange av disse prosjektene skjer i medlemsstatene eller observatører av Shanghaigruppen (SCO). De nye Silkeveiene er i ferd med å bli helt sammenvevd med forandringen av SCO til en paraplyorganisasjon for både sikkerhets- og økonomisk samarbeid.

Parallelt jobber Russland, med den stadig større koordineringen av Den eurasiske økonomiske union (EEU), med De nye silkeveiene. Dette forsterker det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina mye lenger enn bare transitten til Europa.

Følg disse pekepinnene

Sørøst-Asia – via de maritime silkeveiene – er et sentralt knutepunkt i dette spillet i Eurasia. Hvilket bringer oss til den påståtte ulovligheten av de kinesiske kravene om udiskutabel suverenitet over noen øyer i Sørkinahavet, en dom som nylig ble avsagt i Haag.

USA og Filippinene har en gjensidig forsvarsavtale siden 1951. I følge den, må «øyområder som står under [Manilas] jurisdiksjon» også forsvares. Washington vil kanskje få som president, den nyliberal/nykonservative Hillary Clinton. Kurt Campbell, som ga navn til «omdreiningen til Asia», er en mulig utenriksminister. Disse kan bli fristet til å erklære at avtalen gjelder for offshore øyer, atoller, holmer og til og med undervannsskjær, som Scarborough-revene.

Beijing vil ikke vente på å falle inn i denne mulige fellen. Etter et nylig møte i Indre Mongolia, skal Kina og ASEAN begynne med en diplomatisk nødkanal. Det er meningen at de til slutt skal vedta retningslinjer for ‘uforutsette møter på havet’.

I mellomtiden vurderer ASEAN og de østasiatiske maktene, fordelene av et regionalt felles økonomisk partnerskap (RCEP) – 16 nasjoner, 29% av verdenshandelen – som et alternativ til TPP, som er ønsket av de amerikanske multinasjonale selskapene som en slags handels-NATO som utelukker Kina.

Kina er hyperaktiv på alle fronter. Det vil øke bruken av kunnskap fra Singapore for å gå videre med De nye silkeveiene. Singapore, med en befolkning på nesten 75% etniske kinesere, er Kinas største utenlandske investor og en stort oversjøisk knutepunkt for handel i den kinesiske valutaen yuan. Mer enn 20% av Singapores nasjonalprodukt er knyttet til Kina.

Samtidig, når de planlegger for et Syria etter krigen, ønsker Beijing å øke handelen og det økonomiske samarbeidet med Damaskus, en annen fremtidig knutepunkt i silkeveiene. Det skader ikke at dette er også en asymmetrisk hevn for Pentagons innblanding i Sørkinahavet og utplassering av rakettskjoldet THAAD i Sør-Korea.

Beijing har gjort det klart at Sørkinahavet ikke vil bli diskutert på G20. Den filippinske presidenten Rodrigo Duterte, på sin side, har insistert: «Vi har ikke hastverk med å krige, vi har hastverk med å snakke.»

Hjertet av problemet i Sør-Kinahavet, er ikke suverenitet over holmer eller uutnyttede reserver av olje og gass; det angår kapasiteten til den kinesiske marinen til å regulere og til slutt nekte «adgang» til Pentagon og den amerikanske marinen. Hva som er sikkert, er at den amerikanske marinen vil bruke alle midler for å hindre Kina fra å strategisk dominere det vestlige Stillehavet, like mye som Washington vil gå veldig langt for å tvinge TPP gjennom, for å hindre Kina fra å økonomisk regjere over Asia-Stillehavsregionen.

Deng Xiaoping sitt ordtak – «aldri ta ledelsen, aldri avslør ditt sanne potensial, aldri bruk alle dine evner» – tilhører nå fortiden. På G20, kunngjorde Kina igjen at det leder an. Og ikke bare tar ledelsen – men planlegger også å bruke alle sine evner til å gjennomføre den hyperambisiøse integreringen av Eurasia, De nye silkeveiene.

Kall det et kjempestort PR-triks eller en vinn-vinn situasjon. Faktum er at den ‘humanitære imperialismen’ fra Pentagon vurderer Kina som en stor «trussel». Det er alt det globale Sør – og G20 for den saks skyld – trenger å vite.


http://sputniknews.com/columnists/20160831/1044816377/g20-geopolitical-juncture.html

 

Noen andre saker om Silkeveien:

https://midtifleisen.wordpress.com/2016/06/14/vil-fremtidens-spill-i-eurasia-vaere-sjakk-eller-a-senke-slagskip-2/

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/11/02/imperiet-bjeffer-mens-handelen-gar-andre-veier/

https://midtifleisen.wordpress.com/2016/01/27/gode-nyheter-verden-du-kan-slutte-a-bekymre-deg-for-sorkinahavet/

https://midtifleisen.wordpress.com/2015/09/02/kinas-skinner-binder-eurasia-sammen/

Advertisements