Gulrot og pisk vil fortsatt ikke virke for Israel

GazaByMrFish.jpg

 

Av Jonathan Cook

Avigdor Liebermans plan for palestinerne ble lansert denne måneden, mens mye av verden var på ferie. Den prøver nye metoder for den israelske okkupasjonen – og har fått mindre oppmerksomhet enn den burde.

Lieberman har vært forsvarsminister siden mai, og har klødd i fingrene etter å framskynde Israels snikende annektering av Vestbredden.

Hans «gulrot og pisk»-plan har tre komponenter. Først vil han skyve til siden de palestinske selvstyremyndighetene (fork. PA) til fordel for en ny lokal ledelse av «fremtredende personer», håndplukket av Israel.

Han foretrekker å «kutte ut mellommannen», i hans ord. Han ønsker åpne en dialog med angivelig mer ansvarlige palestinere – forretningsfolk, akademikere og ordførere.

Deretter har han etablert en ny kommunikasjonsenhet som vil snakke på arabisk over hodene på den palestinske selvstyremyndigheten på Vestbredden og deres rival Hamas i Gaza, direkte til vanlige palestinere.

En online-kampanje – budsjettert på 15 millioner kroner – vil forsøke å overbevise dem om Israels gode hensikter. Palestinernes problemer, ifølge Lieberman, stammer fra deres korrupte og eggende nasjonale lederskap, ikke okkupasjonen.

Og til slutt, vil hans forsvarsdepartement lage et kart over Vestbredden og markere i grønt og rødt de områdene hvor henholdsvis «gode» og «dårlige» palestinerne lever. Kollektiv straff vil bli trappet opp i byer og landsbyer i røde områder, der palestinske angrep har blitt utført. Antagelig vil nattrazziaer og husødeleggelser øke, mens portforbud ytterligere vil begrense bevegelsesfriheten.

Palestinere i grønne soner vil høste økonomiske belønninger for deres gode oppførsel. De vil bli gitt arbeidstillatelse i Israel og bosetningene, og dra nytte av utviklingsprosjekter, inkludert etableringen av israelsk-kontrollerte industrielle soner.

Det høres ut som tankene til en koloni-embedsmann i det 19. århundre om hvordan man best kan forebygge at de innfødte blir urolige. Ahmed Majdalani, en rådgiver til Mahmoud Abbas, sier til avisen Haaretz, at de nye ordningene antar at palestinerne var «dumme og mangler selvrespekt» og kunne bli «kjøpt med økonomiske goder».

Liebermans mål på lengre sikt er å overtale palestinerne – og det internasjonale samfunnet – om at deres ambisjoner for selvbestemmelse er uoppnåelig og lite produktivt

Israel har prøvd den metoden før, som palestinske myndigheter påpekte. For flere tiår siden, forsøkte Israel å administrere okkupasjonen ved å pålegge de lokale befolkningen, palestinske kollaboratører, kalt «landsby-ligaer». De var bevæpnet av det israelske militæret og var ment å knuse politisk aktivisme og støtte til PLO.

Ved begynnelsen av 1980-tallet, måtte forsøket oppgis, fordi palestinerne nektet å godta ligaenes korrupte styre. Et opprør, den første intifadaen, fulgte kort tid senere.

At Israel godtok dannelsen av PA under Oslo-avtalen på midten av 1990-tallet, var delvis en godkjennelse av at de okkuperte områdene trengte en mer troverdig sikkerhets-entreprenør, denne gangen i form av det palestinske nasjonale lederskapet.

Uansett hva Lieberman og andre hevder, er det palestinske lederskapet på Vestbredden og Gaza de siste som har skylden for den siste bølgen av palestinsk uro. Angrepene er for det meste utført spontant av «ensomme ulver», ikke organiserte grupper. Mange forekommer i Jerusalem, der all politisk aktivitet er hindret.

Palestinske Abbas har beskrevet «samordningen av sikkerhet» med Israel som «hellig». Han er klar over at hans PA ikke vil overleve lenge hvis den ikke viser sin nytte for Israel. Hans sikkerhetstjenester har dempet den palestinske motstanden mer effektivt enn den israelske hæren.

Siden Hamas er blottet for regionale allierte og en troverdig strategi, har selv de valgt å være stille siden Israel startet operasjon Protective Edge, sin dødelige berserkgang i Gaza i 2014. Hamas har holdt den lille kystenklaven nedlåst. Beskytning med raketter – en av de få gjenværende, om enn i stor grad symbolske, måte å konfrontere Israel – har så godt som opphørt for lenge siden.

Stillheten fra Gaza ble kort forstyrret for en uke siden, av en rakett avfyrt av en liten gruppe med forbindelser med ISIL. Til tross for at Hamas tok avstand fra av angrepet, demonstrerte Lieberman sin nye store pisk ved å bombardere offentlige bygninger i Gaza i en framvisning av makt usett de siste to årene. Det nytteløse i denne tilnærmingen – å gi skylden på det offisielle lederskapet for den boblende frustrasjonen og sinnet hos befolkingen de formelt leder – bør være selvinnlysende.

Vanlige palestinere, ikke embetsmenn, må lide den uendelige utvidelsen av bosetninger og overtagelsen av deres jordbruksland som er resultatet. Vanlige palestinere, ikke deres ledere, utsettes for daglige overgrep på sjekkpunkter og i militære razziaer. Rapporter i helgen antydet at soldater knuste kneskålene på ungdommer som protesterer, for å forkrøple dem permanent.

Massearrestasjoner, tortur, militære domstoler som alltid finner den tiltalte skyldig – disse er overgangsriter for palestinerne på Vestbredden. For palestinere i Gaza, er det sakte sult, hjemløshet og et tilfeldig dødelig regn av raketter.

En israelsk strategi som mislyktes for flere tiår siden – før PA engang eksisterte – kommer ikke til å lykkes nå. Kampanjer på sosiale medier og kjipe brosjyrer kommer ikke til overtale palestinerne om at de er noe mer enn et humanitært problem.

De kommer ikke til å skrinlegge sine drømmer om frigjøring bare fordi forsvarsminister Lieberman fargekoder dem i rødt og grønt.


Carrot and stick carve-up will not work for Israel

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.