New Zealand: utstilling om hjemmefronten glemmer den store motstanden mot krigen.

New Zealand er langt borte, men hva som skal huskes eller ikke huskes, er et internasjonalt tema. Første verdenskrig er levende i minnet i Storbritannia, Australia, New Zealand. Tradisjonelt sett var det en stillferdig sørgedag. Krigskåte politikere ønsker selvsagt å bruke minnet av den for å rettferdiggjøre nye kriger. År for år har de pøst stadig mer penger inn i storslåtte seremonier og utstillinger for å fremme denne militaristiske forståelsen av historien.

auckland.jpg

Av Tom Peters og Sam Price

Utstillingen «Hjemmefronten» åpnet i Auckland Museum den 26. februar og vil fortsette frem til 13. november.

Utstillingen blir annonsert som «fokus på ‘livet hjemme’ under første verdenskrig.» Den er en del av en statlig støttet hundreårsmarkering av første verdenskrig. Staten har brukt millioner av dollar for å fremme militarisme og nasjonalisme. Utstillingen består av patriotiske minner, inkludert flagg, broderinger, merker, medaljer, rekrutterings-plakater, og klær og andre ting sendt til soldater over havet. Fotografier og veggtekster skildrer pengeinnsamlinger for å støtte New Zealand sine tropper.

Museet har organisert flere arrangementer i forbindelse med utstillingen, hovedsakelig rettet mot barn. I juli annonserte det et ferieprogram, «Vi gjør vår del: barn på hjemmefronten,» der det inviterte barn til å «gjøre litt pengeinnsamling med spesielt lagete spill – samle skrap, flasker og selv egg! … Ha gøy med å finne ut hvordan barna i første verdenskrig gjorde en stor forskjell!» I juni ble publikum invitert til å strikke tepper for veldedighet for å etterligne kvinner som strikket sokker og votter for soldater under krigen.

I en pressemelding, forklarte museets direktør Roy Clare pro-krig karakteren av Hjemmefronten. Han sa: «Generøsiteten og den menneskelige omsorgen vist av innbyggerne av Auckland og newzealenderne mot våre egne tropper, og i sin tur til skjebnen til uskyldige folk fanget opp av krig, som for eksempel denne byens omsorg for folk i Belgia, er et bevis på vår evne til å samles i tider når det er behov for det.»

Feiringen av første verdenskrig skjer under økende global ustabilitet, skapt av den amerikanske imperialismens kriger i Midtøsten, dens militære oppbygging i Asia og krigstrusler mot Russland og Kina.

De herskende elitene i Australia og New Zealand, som har styrket sin allianse med Washington, ønsker å ideologisk forberede befolkningen til å «samles» til støtte for den neste krigen. Museet var nylig vert for en debatt i den videregående skolen om hvorvidt enkeltpersoner burde ha hatt «rett til å protestere» mot verneplikt i krigen. Den uuttalte underteksten av debatten, var spørsmålet om retten til å motsette seg moderne kriger.

Home Front presenterer propaganda fra første verdenskrig. Den framstiller det britiske imperiets krigserklæring som en humanitær respons på Tysklands invasjon av «stakkars lille Belgia.» I virkeligheten var krigen utfallet av den historiske sammenbruddet av det kapitalistiske systemet, forårsaket av motsetningen mellom den globale økonomien og det utrangerte nasjonalstats-systemet.

Support+for+Belgium+items.jpg
‘Støtt Belgia’

Storbritannia sluttet seg til krigen for å forsvare sine enorme kolonibesittelser og erobre nye markeder og territorier. New Zealand, en mindre imperialistisk makt, ofret 18.500 unge liv i krigen som prisen for å annektere tysk Samoa og dele byttet av det fosfatrike Nauru. I 1926, ble New Zealand også gitt Tokelau-øyene, som Storbritannia hadde annektert under krigen.

Som andre arrangementer i anledning hundreårsjubileet for krigen, dekker Home Front opp den store motstanden mot krigen som dukket opp i arbeiderklassen. Den gir inntrykk av at antikrigsfølelsen var begrenset til en liten håndfull av befolkningen, inkludert pasifistiske politikere, militærnektere og enkelte Maoristammer.

På veggteksten heter det: «Da krigen ble erklært … ble personlige vanskeligheter satt til side og alle syntes å dele målet om å støtte New Zealands kamp for ‘konge og fedreland.’» Senere, sier den sier, «små sprekker dukket opp i dette sosiale samholdet «og» offentlig diskriminering og hån ventet de som tok et standpunkt mot krigen og de rådende meningene.»

Dette bildet er helt ensidig og feilaktig. Bølgen av nasjonalistisk entusiasme som fulgte New Zealands inntreden i krigen, begynte å forsvinne ettersom kampene utviklet seg og tusenvis av NZ-soldater ble drept og lemlestet i Gallipoli og på vestfronten.

Home Front bemerker at «å kritisere verneplikten og krigsinnsatsen» ble gjort ulovlig. Teksten uttrykker sympati for ofrene for anti-tysk diskriminering og for militærnektere som ble fengslet og noen ganger torturert. Men det tilslører det faktum at politi/statlige tiltak ble iverksatt for å slå ned på opposisjonen i arbeiderklassen, først og fremst de mest bevisste antikapitalistiske representantene.

Til sammen ble 208 personer dømt for oppvigleri under krigen, og 71 ble fengslet. Regjeringen undertrykte fagforeningen Industrial Workers of the World (IWW). Ledere av den hadde spilt en viktig rolle i en landsomfattende streik i 1913. Noen IWW-medlemmer flyktet fra landet for å unnslippe rettsforfølgelse og andre ble fengslet. Leder av Wellington IWW, Joseph Herbert Jones, for eksempel, ble fengslet i januar 1917 for en tale til 500 personer i Dixon Street, hvor han oppfordret arbeiderklassen å «si til herrene at vi ikke ønsker krig.» Hysteriske avisoverskrifter fordømte IWW som «hunernes innleide menn» og «tyskfødte barn av djevelen.» [1]

Over+2,500-strong+rally+against+conscription+and+cost+of+living+in+Christchurch+1917.+Hocken+Collections,+University+of+Otago,+New+Zealand.jpg
Protestmøte mot krigen 1917

Regjeringen var fullstendig klar over antikrigsstemningen. I årene fram mot krigen ble mer enn 7000 unge menn dømt for å nekte tvungen militær trening. Før 1916, hadde 70 prosent av de som var kvalifisert til å verve seg, nektet, og i midten av 1916 påla regjeringen verneplikt. Cirka 5000 soldater deserterte etter å ha blitt innkalt.

Fra 1916 og framover, var det mange demonstrasjoner mot verneplikt. Et møte mot verneplikten mars 1917, tiltrakk seg 2.600 mennesker i Christchurch, en by med færre enn 100.000 innbyggere.

Forsvarsminister James Allen fryktet at ulovlige streiker av gruvearbeidere i 1916 og 1917 mot verneplikt og lave lønninger, kunne spre seg og utløse en enda en landsomfattende streik. I februar 1917, ble komiteen for militærtjeneste varslet at gruvedistriktet Grey var «en kruttønne.» Lederne for gruvearbeidernes fagforening, Bob Semple og John Dowgray, blant grunnleggerne av Labour, Arbeiderpartiet, jobbet med regjeringen for å hindre en generalstreik blant gruvearbeiderne. Allen ble til slutt enige med fagforeningslederne om å unnta gruvearbeidere fra verneplikt, i bytte for en slutt på streiken.

Utstillingen overser den store motstanden. Home Front fokuserer i stedet på ulike kampanjer til støtte for krigen. Det hevder at «newzealendere tok til pengeinnsamlingen for krigen med liv og lyst» og «hele landet var involvert.» Flere paneler og fotografier beskriver 1915 Auckland Patriotic Queen Carnival, som samlet 344.000 pund (tilsvarende 45 millioner i dagens newzealandske dollar) over ti uker. Det er vitriner fylt med merker og bøker som ble solgt for å skaffe penger. Også på utstilling er et newzealandsk flagg, dekket med broderte underskrifter fra folk som hadde gitt donasjoner.

New+Zealand+flag.jpg
New Zealand sitt flagg

Slike prokrigs-arrangementer involverte ikke «hele landet». De ble koordinert av medlemmer av borgerskapet og øvre middelklasse. Organisasjonene for pengeinnsamling, som War Contigent Association, Food for Britain Fund og Otago Patriotic Association, ble ledet av noen av landets rikeste industri- og finansfolk. Utstillingen viser eksempler på innsamlingsarbeid av Lady Liverpool, generalguvernørens kone. Lady Sadie Mills, kona til Sir James Mills, en av New Zealands rikeste menn, ledet en sykomité som sydde klesplagg for soldater.

Ett panel hevder: «Opp og ned hele New Zealand … la kvinner og barn ned stor innsats for å gi komfort og forsyninger for krigen». En annen sier: «New Zealands kvinner … kastet seg inn i pengeinnsamling; de solgte merker og lagde klær.»

Men mange av arbeiderklassens kvinner var sterkt imot krigen. I mai 1918, protesterte rundt 2.000 mennesker, de fleste kvinner, i Christchurch, og forstyrret et inntak av vernepliktige. Mengden «skjelte ut, buet og ropte mot offiserer som prøvde å gjennomføre opprop av vernepliktige … Ordføreren dukket opp, men ble pepet ut.»

Den globale sammenbruddet av kapitalismen, som produserte krigen, ga også en kraftig impuls for sosialistisk revolusjon. Den russiske revolusjonen i oktober 1917 vakte frykt blant de herskende klassene i de allierte landene, og tvang dem til å bringe krigen til en slutt. Denne verdensomveltende hendelsen, som er oversett av alle utstillingene i anledning hundreårsjubileet, skremte dypt regjeringen i New Zealand. Den oppretthold et strengt forbud mot sosialistisk litteratur og mot innvandrere som var antatt å være sosialister, langt inn på 1920-tallet. Avisen ‘The Free Lance’ advarte om at «den bolsjevikiske trusselen … som får gjødsel fra I.W.W sine aktiviteter,» kunne spre seg til Amerika, Australia og New Zealand. [4]

Knitting+pattern+book+with+poem--'The+men+go+forth+to+battle,+The+women+wait+and+knit'+-+Auckland+War+Memorial+Museum+Tāmaki+Paenga+Hira.jpgDet var utbredt uro etter krigen, også blant hjemvendte soldater. I 1920, fikk bare rundt 2.000 forkrøplede tidligere soldater en permanent krigspensjon (mer enn 40 000 var blitt såret), og bare 8000 som var forsørget av døde soldater, mottok utbetalinger. En folkemengde på 2000 hjemvendte soldater protesterte utenfor parlamentet den 10. september 1919, og krevde større hjelp. Labours Bob Semple holdte en tale som «formante mennene til rimelig oppførsel.» [5]

Home Front omfatter en liten del om Arbeiderpartiet, som ble grunnlagt i juli 1916, av det sosialdemokratiske partiet (SDP) og De forente Arbeiderpartiet. En kopi av en tale fra desember 1916, av Labour-medlem Peter Fraser, er på utstilling, der han ba om «fredsforhandlinger» og sa: «I de siste to og et halvt årene har vi sett de herskende klasser i Europa sprer sorg, nød og drap over hele kontinentet, og det er på tide at arbeiderklassen i de forskjellige nasjonene stiger opp i protest mot dem.» Fraser ble arrestert for denne talen og dømt til ett års fengsel.

Utstillingen gir feilaktig Labours grunnleggerne betegnelsen «sosialister.» Faktisk, var det et kapitalistisk parti, grunnlagt for å hindre at utbruddet av antikrigsfølelser i arbeiderklassen truet profittsystemet. Labour var sterkt imot perspektivet av internasjonal sosialisme, som ledet den russiske revolusjonen. Partiet grunnleggere, som sine kolleger i Den andre internasjonalen i Europa, representert et øvre lag av arbeiderklassen, med en privilegert posisjon som var bundet opp med styrken av «deres» herskende klasse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjøkkenhåndkle fra utstillingen

Et typisk utsagn i SDP-avisen Maoriland Worker i september 1915, forklarte at mens dens ledere motsatte seg verneplikten, støttet de krigen, «med troen på at Imperiet var i en ytterste kamp for å opprettholde prinsippene om demokrati».

Home Front sin stillhet om motstanden mot krigen i arbeiderklassen, dens rosenrøde bilde av krigstidens «enhet» og fremmingen av Labour, tjener et klart moderne politisk formål. Den herskende eliten ønsker å hindre arbeidere og ungdom å lære og bli inspirert av kampene i fortiden. Fremfor alt er målet å hindre dem fra å trekke konklusjonen, at en ny verdenskrig kun kan forebygges gjennom foreningen av den internasjonale arbeiderklassen i en revolusjonær kamp for sosialismen.


http://www.wsws.org/en/articles/2016/08/22/nzex-a22.html

Advertisements