Hvorfor de invaderte, tvilsom etterretning og tortur i Uzbekistan

Det tidligere britiske ambassadøren Craig Murray om Storbritannias beslutning om å invadere Irak, tortur i Usbekistan, og lærdommen som fortsatt ikke er lært.

Craig-Murray-430x286.jpg

av Duncan Thomas/Craig Murray

Den nylige Irak-rapporten (ofte kalt Chilcot-kommisjonen) var på mange måter svært kritisk til Tony Blair og andre nøkkelpersoner i den britiske regjeringen, og deres beslutning om å følge USA til krig i 2003.

Men den gikk ikke så langt som å anklage noen for forsettlig bedrageri når de framla begrunnelsen for invasjonen, og uttrykte ingen formening om lovligheten av invasjonen.

Krigen mot Irak i 2003 ble gjennomført på tross av stor offentlig motstand og enorme, verdensomspennende, protester. For mange mennesker, satte krigen naturen av vestlige demokratier i tvil, og bidro til en kollaps av tillit til det politiske etablissementet. For irakere, var invasjonen en katastrofe av ufattelig størrelsesorden.

Mange spørsmål gjenstår om hvorfor krigen ble startet. Særlig gjelder disse hvordan etterretningen til støtte for påstander om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, ble utarbeidet og presentert.

Craig Murray var britisk ambassadør til Usbekistan fra 2002 til 2004. Han ble avskjediget etter å ha avslørt bevis på at etterretning brukt av den britiske regjeringen i «krigen mot terror» hadde blitt innhentet gjennom tortur, der mistenkte ble fløyet til Usbekistan.

Du var Storbritannias ambassadør til Usbekistan i perioden 2002-2004, før du trakk deg på grunn av enkelte bevis du avslørte. Kan du si litt om hvordan du gikk fra en høytstående embetsmann i den britiske staten til en antikrigaktivist?

Jeg ble ambassadør til Usbekistan kort tid etter invasjonen av nabolandet Afghanistan. Den britiske regjeringen hadde en politikk av samarbeid med det usbekiske diktaturet, som ga en flybase for amerikanerne å operere i Afghanistan.

Men jeg oppdaget at denne samarbeidspolitikken ikke bare inkluderte avdramatisering av de forferdelige bruddene på menneskerettigheter utført av diktaturet, men også etterretningssamarbeid. Med det mener jeg at vår regjering bevisst fikk informasjon fra usbekiske torturkamre, svært ofte fra tortur av dissidenter som ikke hadde noen tilknytning til terrorisme overhodet.

Hensikten med etterretningen var å overdrive trusselen om Al Qaida i Sentral-Asia. Faktisk er det sannsynligvis ikke gå for langt, å si at hensikten var å oppfinne trusselen.

Selvfølgelig, var både selve den umoralske og ulovlige torturen og etterretningen innhentet fra den, så vel som bruken av denne informasjonen til å lage et falsk etterretningsbilde, noe jeg bare ikke kunne gå med på.

Var disse ofrene utelukkende usbekere, eller ble folk fløyet inn fra hele verden?

I utgangspunktet antok jeg at de også [bare] var usbekiske. Jeg oppdaget senere at de ikke var det, og at folk ble fløyet inn fra hele verden, som ikke hadde noen forbindelse med Usbekistan.

Det var bare brukt som et sted for ‘extraordinary rendition‘. Men jeg trakk meg før jeg oppdaget det, og på den tiden trodde det var bare usbekiske ofre som ble torturert.

En god nok grunn i seg selv, antar jeg. Antagelig prøvde du å snakke om noen av disse problemene internt før du besluttet å gå av.

Å ja. Jeg tilbrakte et år der jeg kjempet internt i UD uten publisere det. Jeg sendte topphemmelige telegrammer direkte til utenriksminister Jack Straw om emnet. Så jeg gjorde alt jeg kunne for å endre politikken internt.

Jeg startet med den ganske naive oppfatningen, at ministrene ikke visste om dette, at det måtte være elementer innen MI6 som var ute av kontroll, og at alt jeg trengte å gjøre var å få oppmerksomhet om det på tilstrekkelig høyt nivå, for at det skulle bli stoppet.

Det falt meg virkelig ikke inn i starten, at ministrene bevisst fikk sine bevis fra tortur.

Før den stillingen, på 1990-tallet, var du i en annen posisjon i Utenriksdepartementet, som leder for sin del av Embargo Surveillance Center. Dette senteret var ansvarlig for å overvåke irakiske forsøk på å skaffe forbudte våpen i løpet av perioden med sanksjoner (1990-2003).

Hva var ditt inntrykk av irakiske styrker da, og var det noen gang en tid da du trodde at de på alvor kunne starte våpenprogrammer på nytt?

Vi var ansvarlig, ikke bare for overvåking, men for å organisere fysisk oppfanging av irakiske forsøk på anskaffelser av våpen. Det var en fascinerende jobb, fordi du så hvordan den internasjonale våpenhandelen fungerer – eller, antar jeg, den ulovlig eller sanksjons-brytende delen av våpenhandel, i motsetning til det lovlige, men likevel dødelige siden av våpenhandel.

Arbeidet vi utførte, involverte ofte å ‘følge pengene’. Vi fikk etterretning om bestemte bevegelser av valuta mellom banker og våpenhandlere, og mellom våpenhandlere,våpenselskaper og produsenter, ofte våpenprodusenter i det amerikanske imperiet.

Vi prøvde deretter å knytte disse betalingene til bestemte forsendelser av våpen og se hvor de skulle. Dette innebar både masse elektronisk overvåking og bokstavelig talt å sende spioner som snoket rundt på kaiene av og til. Så det var et veldig interessant arbeid.

Vi visste at Irak hadde en meget betydelig kjemisk våpenprogram og et meget betydelig lager av kjemiske våpen, men vi visste også at disse i stor grad begynte å bli veldig utdatert. Jeg burde si, først av alt, at de ikke var sofistikert i det hele tatt .

Dette er en av de unnlatelsene som Blair og andre offentlige talspersoner framsa ganske ofte. Når de sa masseødeleggelsesvåpen eller «kjemiske våpen,» trodde vi de henviste til en slags interkontinentalt stridhode, ikke bare litt sennepsgass på en vanlig kortdistanserakett beregnet på slagmarken.

Det stemmer. Men det var ingen tvil om at de ikke hadde en betydelig rekkevidde og at de ikke dugde til mye unntatt mot troppekonsentrasjoner. Den var ikke så veldig mye mer avansert enn standard sennepsgass fra første verdenskrig. Vi visste også at de ble nedbrutt – disse tingene har en holdbarhet, slik at de ikke holder seg effektiv.

Men det største problemet som vi hadde, selvfølgelig, var at de nesten alle hadde vært levert av vestlige våpenprodusenter. Så vi kom stadig opp mot spørsmål om historiske koblinger.

Vi fant bankoverføringer, som var for våpen som var blitt levert syv år tidligere, men bare ikke var blitt betalt for ennå. Det virkelig åpnet øynene våre for det faktum at Vesten hadde bevæpnet Saddam Hussein med alt dette i årevis, med full viten.

Midt i alt dette, hadde vi en sak som var kjent på den tiden, kalt Matrix Churchill saken, (etter navnet på det britiske våpenselskapet involvert). Der var MI6 aktivt involvert med et vestlig våpenselskap i en transaksjon med Irak som hadde pågått på den tiden da sanksjonene trådte i kraft, og deretter fortsatt inn i sanksjonsperioden.

Selskapet som forsynte våpnene, sto i fare for å lide et betydelig tap hvis det brått ble avbrutt. Fordi det hadde gjort det i samarbeid med MI6, trodde selskapet det bare skulle få lov til å gå videre og fortsette.

Men hele den vestlige involveringen var svært tvilsom moralsk, for å si det mildt, og det ble veldig tydelig gjennom mitt arbeid.

Når det gjelder hvordan etterretningen ble presentert, sier Chilcot:

«Etterretningen og vurderingene gjort av [Joint Intelligence Committee] om Iraks evner og hensikter, fortsatte å bli brukt til å forberede brifingen,  for å understøtte regjeringens uttalelser på en måte som formidlet sikkerhet uten å anerkjenne etterretningens begrensninger ….

Vurderingene fra JIC inneholdt forsiktig språk som skulle sikre at ikke mer vekt ble lagt på bevis enn det som kunne understøttes. Organiseringen av bevis for å presentere et argument i språkdrakten til et utsagn fra en minister, lager en helt annen type dokument.»

For meg, høres dette veldig mye ut som regjeringen løy eller var bevisst villedende, men Chilcot insisterer på at det ikke er bevis for forsettlig bedrageri. Du har faktisk gått lengre, og sagt at ikke bare ble bevis fremstilt feil – noe av bevisene ble fabrikkert. Kan du underbygge dette?

Chilcot sier at vurderingene fra JIC ble ganske forsiktig formulert, for å sette inn advarsler om hvor pålitelig etterretningen var, og at disse begrensningene ble fjernet da den ble presentert for parlamentet, for å få det til å høres mer sikkert ut.

Jeg vil si det var verre enn det. Mye av materialet som ble med i JIC-vurderingene, ville aldri ha greid seg gjennom det vanlige settet med filtre, hvis ikke tjenestemenn hadde vært klar over at regjeringen virkelig ønsket å ha det med.

Dette var i stor grad bevisst og tilsiktet – Jeg tror folk gjorde det av en følelse av «dette er hva regjeringen ønsker, da får jeg heller gi den det.»

Faktisk sirkulerte det notater fra høytstående embetsmenn som fortalte folk å gjøre akkurat det, at vi skal ‘fikse’ etterretningen for å gi dette inntrykket. Jeg siterer en av disse meldingene i min anmeldelse av Peter Obornes bok, Not the Chilcot Report. Så noe av det ble sagt direkte. Andre deler var rett og slett at du visste hva regjeringen ønsker, så du gir det til den.

Og jeg må si, at etter å ha vært en tjenestemann i en politisk avdeling, dette er noe du gjør hele tiden. Det kommer naturlig.

For eksempel, da jeg var på utenriksdepartementets Sør-Afrika-avdeling under apartheid, visste alle at Thatcher var veldig støttende for det eksisterende regimet. Den offisielle linja på den tiden var at Mandela var en terrorist, og han burde være i fengsel.

Det har absolutt ikke noe poeng for meg å lage notater som sa «han er en god mann, og vi bør være gjøre noe aktivt for å få fri ham,» fordi de ikke ville utrette noe.

Så jeg skrev notater som forklare at det var i britisk «forretningsinteresse» å sikre løslatelsen, og hevdet at det ville være best å ikke irritere det svarte samfunnet i Sør-Afrika, fordi det en dag de kunne komme til makten og vi ville måtte omgåes det for å tjene penger. Det er den eneste typen argumentasjon som førte noe steds hen med regjeringen.

Som tjenestemann, er din jobb å gjennomføre den politikken regjeringen ønsker. Du kan prøve å gjøre noe godt ved å komme på et økonomisk argument, snarere enn en moralsk et, for å motsette apartheid eller hva det måtte være, men du må gå med strømmen av hva regjeringen ønsker.

På en måte, er dette hva folk gjorde med etterretningen. Hvis jeg har brukt ordet «fabrikkert,» er det nok ikke helt riktig. Det de gjorde var å fjerne filtrene.

I denne forbindelse er det viktig å forstå at det finnes to ulike typer etterretning Det er «signaletterretning», kjent som «SIGINT» og «menneskelig etterretning», eller «HUMINT». Signaletterretning er alle typer avlyttet kommunikasjon.

På den tiden, ville det ha stort sett vært telefonavlyttinger og ting som egentlig ikke eksisterer så mye lenger, som telex og den slags ting. Ikke mye av dette var nettbasert.

Men signaletterretning, med mindre den bevisst har vært forfalsket fordi de visste at det ville bli avlyttet, er mesteparten av tiden enkelt: det du ser er hva du får. Menneskelig etterretning er svært forskjellig. Noen forteller deg noe, og du må vurdere sannhetsgehalten.

Den aller største delen av menneskelig etterretning kommer fra folk som har som motivasjon for å snakke, at de blir betalt for å gjøre det – det er slik MI6 fungerer. Så må du vurdere om du stoler på personen, hvor mye tilgang de egentlig har til relevant materiale, og så videre.

En fryktelig høy andel av menneskelig etterretning er av svært lav kvalitet, og mye av den er absolutt slagg. Når du tenker på det, er det nødt til å være det. Alle som gir informasjon til en utenlandsk regjering for penger er per definisjon ikke verdens mest samvittighetsfulle person. Og den informasjonen de gir, er ofte upålitelig.

Når det gjelder informasjonen om irakiske masseødeleggelsesvåpen i «den tvilsomme mappa», vet jeg at kilden var en irakisk oberst som møtte MI6 i et hotellrom i Egypt og bokstavelig talt ble gitt millioner av dollar i kontanter i en koffert for informasjonen han ga. Det var ingen bekreftelse av denne – det var var bare hans ord.

Normalt ville du sette store spørsmålstegn ved etterretningen han ga og hans motiv for å gi den – som du ville gjort med alle som blir betalt millioner av dollar for å fortelle deg ting. Så all denne etterretningen eksisterte, i den forstand at folk som denne irakiske obersten ga den til oss. Om den var sann eller usann, er et annet spørsmål.

Normalt er det svært gode filtre for å fjerne denne type ting. Når du sitter på komiteer i JIC, som jeg har gjort, går du gjennom denne typen etterretning. Du stiller spørsmål ved den, og du sier til MI6, «Dette virker ikke veldig troverdig. Hvor god er din kilde? Hvor fikk han tilgang på dette? Hvorfor forteller han deg dette?» Og så videre.

Så veldig ofte, før det går opp til et høyere nivå, vil saker bli utelatt. Det er det JIC og underkomiteer er til for. Du kan avvise ting som upålitelig.

Så normalt ville statsråder og regjeringer og så videre, ikke engang se slike ting når det gjelder beslutninger?

Akkurat, ville det aldri nå høyere. Folk som er i stand til å bedømme påliteligheten av det, ville ha fjernet det. Mesteparten av det absolutte våset – inkludert ting som ble sakset fra noens forskning for en doktoravhandling [for å støtte påstander om masseødeleggelsesvåpen] – ville ha blitt filtrert ut.

Men det var så mye kunnskap i systemet om at regjeringen allerede hadde bestemt seg for krig – og ærlig talt, alle visste at den var fast bestemt på det – at folk tok bort filtrene. Så etterretning som var åpenbart tull ble sluppet gjennom.

Det hadde vært år siden jeg hadde vært ansvarlig for området irakiske våpenanskaffelser, men mine etterfølgere visste at noen av påstandene rett og slett var umulige. Men fordi filtrene hadde blitt tatt av, ble denne etterretningen sluppet gjennom for å bygge opp en falsk sak. Så kanskje ikke akkurat en «fabrikasjon».

Men fabrikkerte bevis ville ha sluppet gjennom. Det var ikke nødvendigvis britiske myndigheter som selv utførte fabrikasjonen, men de tillot fabrikkert etterretning å bli en del av saken. Er det riktig?

Ja.

Det er her mye tvetydighet kommer inn i bildet, mellom, om dette er bevisst manipulasjon på den ene side, eller prosedyre-«feil» på den andre. Trenger du at noen enkeltpersoner tar bevisste valg for å fjerne disse filtrene, for at denne slags sammenbrudd i byråkratiske prosesser skal skje?

Ja det trenger du. Hvis det hadde skjedd som vanlig, ville disse filtrene definitivt kommet inn i bildet. Og det var deler av Whitehall-maskinen som prøvde å anvende vanlige prosedyrer og snakke fornuft, den viktigste var Forsvarets etterretningstjeneste, DIS. Lederen av DIS fortalte Chilcot at de ikke var enige med JIC sin vurdering.

Det var også en avdeling i UD som heter Avdelingen for forskningsanalyse. Den gir ekspertanalyser om hva det måtte være, og de stilte spørsmål ved informasjonen ganske sterkt.

Jeg ble faktisk fortalt av et medlem av dette teamet direkte, at han hadde sett medlemmer i tårer fordi de hadde blitt truet med å miste jobbene sine hvis de ikke trakk tilbake sin motstand. Så ja, det skjedde åpenbare trusler.

Det er interessant å høre om disse konfliktene mellom ulike deler av den britiske statsmaskineriet. Hvor utbredt vil du si at dette var?

Vel, det er ingen tvil om at i utenriksdepartementet, var et stort flertall av ambassadører og ledende diplomater ganske sterkt imot Irak-krigen. Vi sendte hverandre private e-poster og meldinger hele tiden om vår motstand mot det.

På akkurat denne tiden, på slutten av 2002 og begynnelsen av 2003, sendte jeg mine kabler fra Tasjkent angående å skaffe informasjon fra tortur, og det faktum at etterretningen var verdiløs. Disse meldingene ble kopiert til ambassadører rundt om i verden, så vel som utenriksminister Jack Straw.

Det var en del av vårt forsøk på å presse tilbake mot MI6 og regjeringen. Det var mye av den slags motstand. Og rundt 120 tidligere ambassadører skrev også under på et brev mot Irak-krigen, som også var synspunktet til ambassadører i tjeneste.

Men en av de fascinerende tingene med alt dette, var folks uvilje til å fremme ting så langt, at de mistet jobben.

Så når tror du beslutningen om å invadere faktisk ble tatt, og hva tror du motivet var bak den? Var det så enkelt som at den britiske staten forsøkte å sikre seg kontroll over oljeressurser og andre muligheter for britisk kapital?

Forsøkte den britiske staten å sikre sin relative prestisje i det USA-dominerte imperialistiske systemet, eller hadde Storbritannia sine egne særegne interesser å følge?

Kanskje fra våren 2002, ble det helt klart for meg, at vi skulle invadere Irak.

Motivet var noe vi alle lurte om på den tiden. Det virket for meg som først og fremst å være et spørsmål om Tony Blairs store ønske om at Storbritannia skulle bli sett på som en stormakt og viktig i verden, Måten å gjøre det på, var å bli uunnværlig koblet til USA. Jeg tror ikke det var mye mer detaljert enn det.

Så bare imperialistisk prestisje som et mål i seg selv? Bare for å synes viktig?

Ja jeg tror det. Fordi hvis Storbritannia var en ekstremt viktig internasjonal aktør, gjorde det også Tony Blair til en viktig aktør internasjonalt. Jeg tror det var en slags svinnende imperial refleks eller noe slikt.

Selvfølgelig var det egoistiske interesser i olje og gass og så videre, og min gjetning er at hvis Irak ikke har disse ressursene, så ville hele greia aldri ha skjedd.

Men jeg tror ikke det var det viktigste motivet. Det ble drevet mer av en slags messiansk sult etter makt fra statsministeren i nummer 10.

Har noen av konklusjonene i Chilcot overrasket deg, og tror du at til tross for sine åpenbare begrensninger, vi kan bruke noe av det som bevis for å gå videre, for til slutt å se Blair siktet for krigsforbrytelser eller noe lignende?

Vel, jeg tror ikke det er nok hvitmaling i verden til å skjule det som skjedde. Så jeg er ikke overrasket over at hovedlinjene i rapporten stort sett er riktige.

Men jeg ble overrasket over hvor klar åpningsuttalelsen til Chilcot var. Det var mye mindre utenomsnakk enn jeg forventet.

Når det gjelder lovligheten, og spørsmål om en påtale mot Blair og andre involverte, sa han at han ikke har myndighet til å avgjøre om det var ulovlig eller ikke, men at prosedyrene angående den juridiske rådgivningen, var gale. Dette kom så nær som han muligens kunne, for å si det var ulovlig.

Så han etterlot spørsmålet åpent, med en sterk hint om at det var ulovlig. I denne forbindelse, syntes jeg det var mye sterkere enn forventet, gitt at komiteen er en solid del av establishmentet.

På den annen side, jeg tror det var uheldig at han var uklar om spørsmålet om hvordan etterretningen ble satt sammen. Han klarte å si at det ikke var JIC sin skyld, fordi de hadde gitt en ærlig vurdering som hadde blitt feilaktig presentert av statsministeren.

Men på samme tid, sa han også at sammenstillingen av saksdokumentene (som presenterte etterretningen feilaktig), ble gjort med gode hensikter! Så han unngikk helt løgnen som var i sentrum for dette, noe som absolutt var det jeg forventet.

Men innenfor denne grensen, var kritikken veldig hard, inkludert kritikken av planleggingen av etterkrigstiden. Det ble jeg ble ikke overrasket av i det hele tatt, fordi det faktisk passer inn med den ønskede fortellingen, om at det vi må gjøre, er å bruke mer på våre væpnede styrker.

Men han var strengere mot Tony Blair og mot beslutningen om å gå til krig, og mot det faktum at Blair hadde ugjenkallelig bestemt seg for krig lenge før det tidspunktet han hevdet til offentligheten. Han var også strengere mot skaden han gjorde mot FN, hvordan han gikk fram for å få et vedtak – alt dette var mye strengere enn jeg trodde det skulle bli.

Kan vi spekulere på hvorfor Chilcot var strengere enn vi trodde han skulle bli? Er dette, som vil bli hevdet, et eksempel på den britiske staten og prosedyrene for ansvarlighet, som viser at de faktisk virker, eller tror du at hans strenghet var mer på grunn av det enorme offentlige raseriet og mobiliseringen rundt krigen?

Eller kanskje enda mer enn det, uenighet innenfor den britiske staten selv. Enkelte deler av militæret og etterretningstjenesten, for eksempel, er veldig sint angående Irak?

Chilcot-undersøkelsen gjorde det veldig klart at det var store deler av den britiske establishmentet som overhodet ikke var glad for det som skjedde. Det viktigste sinnet og motstanden kom fra Hæren, Forsvarets etterretningstjeneste, Mi5, og Utenriksdepartementets juridiske avdeling – som inneholder noen av verdens mest respekterte internasjonale advokater, som enstemmig hadde gitt rådet at krigen ville være ulovlig.

Så det er viktige deler av det britiske eliten som ble opprørt over det som hadde skjedd, og styrken til disse delene av makten vises i rapporten.

Men selvfølgelig, siden han unngår problemene med selve forberedelsen eller fabrikasjonen av etterretningen og løgnene fortalt til parlamentet , lar han sikkerhetstjenestene av kroken. Han har faktisk ikke kritisert MI6. Og viktigst av alt, han unngikk å kritisere alle som fortsatt er høytstående tjenestemenn . Han forteller heller ikke sannheten om hvem som visste om forvrengningen av etterretning

Mange av de tjenestemennene som var involvert i det, jobber fortsatt. Så på en måte har han fokusert harmet på folk som er nå ute av embedet. Dette er en viktig del av analysen som synes i stor grad å ha vært savnet.

David Cameron gjentok en utbredt fortolkning av rapporten, da han antydet at erfaringene fra invasjonen har blitt lært, og at vi allerede har gjennomført reformer i beslutningsprosessene, etc. Hovedsaken i hva han sa, syntes å være at vi har gjort feil, men alt er i orden nå.

Men det virker som du sier at alle disse kontrollmekanismene allerede var der i 2002-3, og at hvis du ser på de formelle prosedyrene, ville du ha betraktet noe som syntes å være et robust system.

Så tror du at Chilcot vil føre til noen slags meningsfull endring i måten politiske beslutninger blir tatt, eller at en slik forandring er mulig, gitt hvordan disse institusjonene er bygd opp?

Nei, og jeg tror ikke det har vært noen viktig endring, at det er noe på plass som ville stoppe det fra å skje igjen hvis vi hadde en slik hensynsløs sosiopat som statsminister igjen.

Jeg tror Camerons uttalelse var forferdelig selvtilfreds. Jeg ville være veldig, veldig overrasket om uansett hva som ble sagt offentlig, om statsministeren ikke allerede kjente innholdet i Chilcot-rapporten flere uker før den faktisk ble publisert.

Men Camerons uttalelse hørtes ikke ut som det var en reaksjon på Chilcot i det hele tatt. Det hørtes ut som han snakket om en mye mindre fordømmende rapport. Det var helt utilstrekkelig for kritikken Chilcot framla.

Ingenting av dette har fått 10 prosent av den granskningen det burde ha hatt, fordi all den dekningen har vært om EU-avstemningen og Brexit. Det var en to-dagers debatt om Chilcot forrige uke, som ikke blir rapportert av noen i det hele tatt.

Så nei, jeg tror ikke det er noe på plass som ville stoppe dette skjer igjen. Hovedsakelig er dette på grunn av den institusjonelle kulturen his folk som ønsker å behage autoriteter og beholde jobbene sine.

For eksempel, hvis jeg tenker på den torturen og extraordinary rendition, som var grunnen til at jeg trakk meg, var det hundrevis av britiske tjenestemenn innblandet. Hundrevis av mennesker visste at folk ble fraktet rundt i verden for å bli torturert.

Men så vidt jeg vet, var jeg den eneste personen som lagde en skriftlig formell protest mot å få informasjon fra tortur. Fra de hundrevis av menneskene, vet jeg at de fleste av dem var mot tortur personlig, men ingen var faktisk forberedt på å miste jobbene sine for å hindre det.

Når det kommer til stykket, må vi innse det gamle argumentet med ondskapens banalitet. Folk gjør forferdelige ting mens de jobber for staten, dersom myndighetene forteller dem til å gjøre det. Og jeg ser ikke noe som har blitt foreslått som vil stoppe det.


https://www.jacobinmag.com/2016/08/chilcot-report-iraq-war-blair-cameron-wmd/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.