Vi vet om løgnene angående Irak, men hva med Syria?

tobias-ellwood.jpg
«Stol aldri på en nyhet før den er offisielt benektet» – utenrikminister Tobias Ellwood nekter for å ha gitt støtte til islamister.

Av Mark Curtis

Britiske kriger i utlandet har to fiender. Først er det den offisielle fienden, fremstilt som et monster som vi alltid kjemper mot med edle hensikter. Men andre fienden er innenfor – oss, offentligheten. Faren som utgjøres av offentligheten, er at vi kan hindre elitene fra å gjøre hva de vil.

Derfor er vi underlagt statlige ‘informasjons-operasjoner’ for å formidle fortellinger og gjøre fakta uklare, vanligvis via velvillige medieorganisasjoner. Den nåværende britiske politikken i Syria, som har forlenget effekten av den forferdelige krigen ved å støtte styrkene som kjemper mot regimet, innebærer regelrett løgn fra ministrene på et nivå likt løgnene angående Irak i 2002-3.

De britiske myndighetene utfører en «informasjonskrigføring» ved å finansiere medieselskap for enkelte syriske opprørsgrupper. Forsvarsdepartementet ansetter entreprenører for å produsere videoer, bilder, radiosendinger og innlegg på sosiale medier merket med logoene til opprørsgrupper, for å «i realiteten drive en pressekontor for opposisjonskjemperne». Materialer blir sirkulert i arabiske kringkastingsmedier og lagt ut på nettet, uten noen pekepinn på at britiske myndigheter er involvert.

Men en viktig del av regjeringens propaganda over Syria, er ofte ganske enkelt å lyge for parlamentet og offentligheten. I juli 2015, fortalte forsvarsminister Earl Howe til underhuset at regjeringen «vil søke videre godkjenning fra parlamentet før britiske fly gjennomfører luftangrep i Syria».

Dette var usant – britisk fly angrep allerede i hemmelighet mål i Den islamske staten i Syria. Dette ble avslørt av menneskerettighetsorganisasjonen Reprieve seks dager etter Howe sin uttalelse. Disse luftangrepene, utført av piloter integrert med amerikanske og kanadiske styrker, begynte måneder før parlamentet stemte for dem i desember 2015.

Regjeringen har også bekreftet at verken parlamentet eller det offentligheten burde ha blitt fortalt om slike operasjoner. Etter Reprieve sine avsløringer av den britiske rollen, fortalte regjeringen parlamentet: «ministrene godkjente integrering (’embedding’) av britisk personell utplassert hos verts-styrker. Det har vært en langvarig praksis å ikke kunngjøre slike utplasseringer».

Også i juni 2015 fortalte forsvarsminister Michael Fallon til parlamentsmedlemmer at Storbritannia hadde ‘begynt’ å trene syriske styrker på baser utenfor Syria. Faktisk startet dette programmet tre år tidligere.

The Guardian hadde tidligere rapportert at britiske etterretningsteam ga syriske offiserer «logistiske og andre råd» på baser i Jordan, i et USA-ledet program påbegynt i 2012. Rapporten bemerket at mens regjeringen nektet for å ha gitt direkte militær trening til opprørerne, trente spesialstyrker det jordanske militære.

I september 2014, sa David Cameron i en tale i FN i New York at Storbritannia ikke ville utplassere tropper i Syria, fordi «jeg tror ikke denne trusselen fra islamistisk ekstremisme best løses ved at vestlige bakkestyrker direkte prøver å pasifisere eller rekonstruere Midtøsten eller afrikanske land».

Men innen et år, utførte britiske spesialstyrkene nålestikk-raid mot Den islamske staten dypt inne østlige Syria, utkledd som opprørskrigerne. SAS-enheter kledd i svart og under flagget til Den islamske staten, fikk i oppdrag å ødelegge IS-utstyr og ammunisjon, som opprørere stadig flyttet for å unngå koalisjonens luftangrep. Britiske spesialstyrker ‘krysser ofte inn i Syria for å bistå ‘Den nye syriske hæren’ fra sin base i Jordan.

Et annet spørsmål er om Storbritannia har gitt våpen til den syriske opposisjonen. I juli 2015, fortalte utenriksminister Tobias Ellwood til parlamentet at «Storbritannia ikke gir dødelig hjelp til noen i Syria».

Likevel, over to år tidligere, ble det rapportert at Storbritannia hadde deltatt i «en massiv flytransport av våpen til syriske opprørere fra Kroatia», en operasjon ledet av USA og angivelig finansiert av Saudi-Arabia. The New York Times rapporterte senere samme år at et samarbeidsprogram mellom britisk, saudisk og amerikansk etterretning hadde sendt våpen til opprørerne som kjemper i det sørlige Syria.

Den amerikanske journalisten Seymour Hersh skrev om en smuglerlinje av våpen, godkjent i begynnelsen av 2012, som kanaliserte våpen og ammunisjon fra Libya via det sørlige Tyrkia og over den syriske grensen til opposisjonen. MI6 støttet denne operasjonen mens finansieringen kom fra Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar, ifølge Hersh. Han la til at «mange av de i Syria som til slutt fikk våpnene var jihadister, noen av dem tilknyttet al-Qaida».

Er noen offentlige uttalelser angående Syria troverdig? Regjeringen har konsekvent fortalt parlamentet at det ikke har noen bevis for at britiske luftangrep i Syria eller Irak har ført til sivile tap.

Likevel har Storbritannia gjennomført nesten 1000 luftangrep i disse to landene siden 2014, mens den frivillige organisasjonen Airwars, anslår at det har vært minst 1,568 sivile tap fra koalisjonens bombinger, hovedsakelig fra amerikanerne, selv om den ikke beregnet hvor mange av disse er på grunn av britiske virksomhet.

Skal vi ta på alvor regjeringens hevdelse, at den ønsker å se en slutt på krigen forhandlet frem av FN? Regjeringen sier at de «FN-ledede forhandlingene er fortsatt den beste muligheten til å få slutt på konflikten gjennom en politisk overgang bort fra Assad til en inkluderende regjering».

Likevel har Storbritannias og USAs politikk i praksis vært imot slike fremforhandlede avtaler. Som den fremtredende analytikeren Avi Shlaim har dokumentert, saboterte vestlig insistering på at den syriske president Assad først må gå av, først Kofi Annans og deretter Lakhdar Brahimis sine FN-forsøk på å finne fram til en fredsavtale.

Britisk politikk i Syria, ved å trappe opp støtten til opposisjonsstyrkene, har effekten av å forlenge krigen mens det ikke gjør noe for å stoppe Assads stadige brutale angrep på sivile. Det ser sterkt ut som om Storbritannia ikke ønsker at noen av sidene skal vinne eller tape.

Regjeringen har ikke nå råd til at Assads russiske og iranske støttespillere skal hevde seier ved å holde regimet ved makten, men heller ikke vil det at Den islamske staten og andre jihadister, som dominerer opposisjonen, skal ta kontroll over Syria etter Assad. Så Storbritannia leker med ilden, og ser folk i regionen som det alltid har – som nyttige u-mennesker i sitt geopolitiske spill.


http://www.markcurtis.info/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.