Journalister må ta ansvar for hvilken dagsorden de tjener

mediawarshils.png

 

av Catte

Den siste avsløringen er at nesten alle de store nyhetsnettstedene har laget store forsider om en ubekreftet video og øyenvitnebeskrivelse som har sin opprinnelse i noen av de mest ekstreme, voldelige og avskyelige terrorgruppene som for tiden opererer i Syria. Etter dette må vi spørre – trengs det lenger et minimum av verifikasjon eller forsøk på undersøkelser, før nyhetsbyråer og aviser bifaller og sender ut en nyhetshistorie?

I tilfellet av den beryktede «Omran-videoen», for eksempel, var det nyhetsbyrået AP som først publiserte historien, men av de tre journalistene som var nevnt som forfattere, var en i Beirut, en i Geneve og en i Moskva.

screen-shot-2016-08-19-at-20-39-44.png

Ingen av dem var i Aleppo, eller i Syria. Gitt det som nå har blitt oppdaget om den tvilsomme, til og med kriminelle naturen av kilden, må vi spørre – hvordan fikk de høre om denne hendelsen, og hvordan fikk de bekreftet den? Har AP snakket med vanlige folk på stedet, og intervjuet vitner direkte? Fikk de denne videoen direkte fra terrorist-støttete «Aleppo Media Center», eller via en mellommann? Visste de om terrorforbindelsene til både AMC og «fotojournalisten» Mahmoud Raslan, og valgte å ikke informere sine lesere, eller visste de virkelig ikke vet hvem sine kilder var?

Dette er viktige spørsmål, fordi det faktum en hendelse er rapportert i mainstream pressen er nok til å gi den en følelse av at den den udiskutable virkeligheten for folk flest. De antar journalistene som forteller historien har vært der på bakken og sett ting for seg selv. Selv sofistikerte medieanalytikere, godt klar over skjevheter og manipulasjon av fortellinger, vil fortsatt ha en tendens til å implisitt tro at hendelsene som blir rapportert har vært vitnet og verifisert av de som lager reportasjen. Men vi vet at dette stadig mer ikke er tilfelle.

I de siste ti-femten årene har antallet utenlandskorrespondenter ansatt i store aviser og nettverk svunnet hen. I Internettets tidsalder, anses de unødvendige, og i en tid med fallende opplag, en luksus få store aviser har råd til. Byråer har blitt stengt. Det er færre av dem, som dekker et bredere nedslagsfelt. Situasjonen bak denne AP-rapporten, hvor en korrespondent i Libanon eller Sveits ender opp med å rapporterer om en hendelse som skjer mange hundre kilometer borte, er nå svært vanlig. Shaun Walker send de fleste av hans artikler om anti-terror operasjonen i Donbass, fra Kiev eller Moskva, hundrevis av kilometer fra scenen, og han er ikke alene om dette.

Denne økende tendensen for langdistanse-rapportering betyr at historier kan gi et inntrykk av at de har vært sett av øyevitner, som de ikke fortjener. Walker i Moskva var ikke noe bedre i stand til å bekrefte eller avkrefte antatte hendelser skjer i Donbass enn de fleste av hans lesere. En AP-reporter i Genève eller Beirut kan bare vite hva han blir fortalt om påståtte hendelser i Aleppo. Hans troverdighet er så god som hans kildes troverdighet. Det faktum at historien har AP-underskriften på den, som får den til å se ut som den er autentisk, er helt misvisende – det er nesten som det utgjør en løgn – hvis alt vi egentlig har er en andre- eller tredjehånds-fortellinger fra noen skyggefulle grupper eller enheter med hemmelige agendaer og null troverdighet.

Jeg kan ta feil, men jeg våger å antyde at disse AP-journalistene med byline for historien, hadde ingen anelse om hvem sine kilder var. De spurte ikke, de så ikke behovet for å finne ut. For alt vi vet, snakket de ikke engang med mennene direkte, fikk bare en transkripsjon eller et opptak eller noen få sitater fra en nyttig mellommann eller PR-agent et sted.

Det vi er vitne til her er resultatet av «stenografisk journalistikk», som betyr å bare skrive ned historier delt ut av myndigheter, ikke-statlige organisasjoner osv, uten noen fakta-sjekking eller etterforskning. Uten at noen merker det har dette blitt den nye normalen.

I disse farlige tider må vi innse at vår presse ikke lenger er villig eller, enda viktigere, i stand til, å tale imot makten. Metodisk nøyaktighet, skepsis og selvstendig tenkning er ikke lenger nødvendige deler av journalistens kompetanse, og de har blitt avlet ut av arten.

Tilfredshet, respekt for autoritet og gruppetenkning har tatt plassen. En journalist er nå pålagt å være en lydig stenograf, gjerne glad for å skrible uendelig mengder tull om identitets-politikk og/eller sette hans/hennes navn under enhver form for grotesk propaganda som anses nødvendig av de som betaler for det.

Selv prisvinnere og tungvektere i bransjen, er nå «uredde kritikere» utelukkende av vestlige «fiender». Du vinner priser ved å bruke skepsis eller undersøkelser mot «dem», og aldri «oss». Unndragelsene og den skjeve vinklingen er så fullstendig det har latt en generasjon lesere tro på den absolutte moralske overlegenheten av «vår» side, rett og slett fordi de aldri får lese om våre feil, våre løgner, våre skammelige og tvilsomme taktikker.

Denne situasjonen vil alltid være beklagelig, men akkurat nå er det desperat farlig. Mens vår presse bekymrer seg veldig om imaginære nivåer av «seksuelle overgrep» eller bekymringer om kjønns-pronomen eller ‘sikre soner’ på universiteter, eller skriver pompøse kronikker om en innbilt «russisk aggresjon», blir det gjort klart for en verdenskrig , bare halvveis ved uhell, av de mest rabiate av de gale klovnene i Washington.

Akkurat som de mindre gale elementer av den politiske klassen, har media tillatt og oppfordret disse galningene gjennom mange år, fordi det var politisk kapital og fordeler i å gi næring til tanken om en ideologisk konfrontasjon mellom de gode styrkene ( «oss», selvfølgelig) og onde ( «dem», naturligvis). Det var mest ment som en front for plyndring og politisk nøytralisering av ressursrike og frekke nasjoner, og det viste seg å være en svært vellykket system, det beriket mange av de 1%, og spiste opp frihet i Vesten under den antatte nødvendigheten av å «beskytte» oss selv fra dem.

Men denne stormen har vist seg umulig å kontrollere. Washingtons politiske klasse er nå splittet i to. På den ene siden, er den kjente gjengen med tilregnelige, men kyniske opportunister, på den andre en liten gruppe ideologer som virkelig synes å tro på sannheten i dette korstoget, eller i det minste er for dumme til å forstå at påskudd kan gå for langt. Og det er de sistnevnte som setter mesteparten av dagsorden.

Snarere enn å bare bløffe om en konfrontasjon for å øke de militære utgiftene, rettferdiggjøre utenlandske kriger og bli rike, er disse idiotene ekte. «Krigs-partiet«, som vi kan kalle det, er psykopatiske nesten til åndelig svekkelse. De tror på propagandaen, inkludert de absurde forestillingene om amerikansk usårbarhet og en kjernefysisk krig som kan vinnes.

Det ser ut som om de vanlige sikkerhetsventilene av forsiktighet eller selvoppholdelses-drift, ikke teller for dem. De ønsker å knuse sine antatte fiender for enhver pris, kanskje de selv tror på et rettferdig Armageddon. De er beruset på ideen om et beseiret Russland, som ligger for deres føtter, mens de selv er verdens herrer, og kan høste dens rikdom og utøve ubegrenset makt. De drømmer om Putin på tiltalebenken, som Saddam, eller myrdet og seksuelt mishandlet, som Gadafi. Og de synes å tro – tror – de kan oppnå det. Og hvis dette nå betyr å betale sadister for å torturere barn, slakt av millioner i falske humanitære kriger eller tvinge den russiske føderasjonen i et hjørne der det er ingen utvei annen enn et kjernefysisk storkrig, så sier de ‘hva med det‘?

Det blir stadig mer åpenbart at de vil gjøre det, de virkelig vil gjøre det, med mindre noen stopper dem. Kanskje vi kan anta at media er den fjerde statsmakt, og har reddet oss før, og at de fortsatt er i stand til å gjøre det. De samme mediene som i dag gjør dette mulig for dem. De som antar at krigen mot Russland bare snakk, må innse at snakket er ikke lenger bare snakk. Disse Strangelove-ene og Jack D. Ripper-ene mener hva de sier. Lytt til Putin i hans siste appell til representanter for vestlige media. Har du noen gang hørt ord som dette fra en statsleder før? Hans land blir presset og truet av gærninger som rett og slett ikke vil stoppe. Noen gang. Han vet, at om de ikke på en eller annen måte blir holdt tilbake, vil det snart komme en kjernefysisk krig, og han prøver å fortelle de hypnotiserte journalistene, nesten uten omsnakk, å våkne opp før det er for sent.

Den nyeste og mest skammelig åpenbaringen av den totale abdikasjonen av media må være noe de ikke har lov til å glemme. De overser daglig forbrytelser på sin egen side og grusomheter utført av terroristene og amerikanske bombinger av det vestlige Aleppo, men trådde til da de ble bedt om å selge en tvilsom og ubekreftet krigs-pornografi uten å vite hva det var.

Det forteller både oss og dem hva de har blitt. De trenger å selv møte det, for alles skyld. Individuelle journalister må ta ansvar for det som blir sagt i deres navn eller der de jobber. De trenger å forstå den virkelige innsatsen her. De må innse at de nå rutinemessig, på en daglig basis, underskriver en kampanje av krigspropaganda som har blitt så ekstrem, så villedende, at den til og med fremmedgjør etterretningsfolk som er veteraner i bransjen; så gal at høyt respekterte politiske kommentatorer i en tilstand av forskrekket fortvilelse, og bekymrer til og med skribenter i elitenære Foreign Policy

Vi må spørre dem pent, og gjentatte ganger, om de muligens kan begynne å ta tak i dette ganske snart, mens det fortsatt er tid.


BBC, CNN, Guardian et al need to face the agenda they are being used to serve

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.