Fredsforsker Daniele Ganser: Dagsrevyen suger

 

For så vidt ikke en oppsiktsvekkende konklusjon, men det er likevel en interessant synsvinkel.

Intervjuet er bare 5 minutter, med fredsforsker Daniele Ganser, som har vært omtalt på bloggen før (bruk ‘søk’ for å finne det).

Dette er et av mine forsøk på å lære meg underteksting. Jeg begynner å få kontroll over det tekniske delen, selv om det tar absurd lang tid.

Jeg har valgt å prøve noe fra tysk siden jeg regner med at behovet for å tekste fra engelsk er mindre (?). Hvis du synes det er interessant, så del det med slekt & venner.

 

 

Og her er selve teksten, lett bearbeidet :

Denne lemlestingen av innholdet fører egentlig til at ingen lenger skjønner noe, men bare føler seg helt utmattet. Jeg anbefaler alle, at man må bestemme seg. Vil man underholdes eller vil man lære noe når man kommer i kontakt med media?

Man kan si, jeg vil ikke lære noe, jeg vil slappe av, noe som får meg til å føle meg bra,høre min yndlingsmusikk…. Jeg har hatt en vanskelig dag, jeg vil slappe av. Det er kommunikasjon via media, man får med seg noe, det har denne funksjonen.

Eller man kan si: jeg ønsker gjerne å forstå hva som skjer i Ukraina, da vil jeg i alle fall anbefale å ikke se kveldsnyhetene. Det virker jo ikke. Det får man kun 3-4 minutter per tema, og så er det videre til neste tema, det være seg vaksiner, så til neste tema olje. Kun 3 minutter, også hvis det er en god reportasje…

La oss anta at det er en god reportasje, ikke en dårlig en, ikke bare propaganda. La oss anta det er en god reportasje. Med 3 minutter får du ingen forståelse, fordi du kan ikke huske i hodet reportasjene fra de siste 20 dagene, og sette dem i sammenheng. Det er umulig, ingen kan det. Så man vet bare noe omtrent som «Ukraina – det har jeg også hørt noe om» …»Porosjenko – han er den nye. Eller Putin – han er den onde. Eller Janukovitsj – han er den gamle». Dette er som en treskjæring – en svært grov framstilling.

Men bakgrunnen, hvis man virkelig ønsker å belyse dem, trenger man et lengre format, 60 minutter, 30 minutter, 90 minutter…hvor man virkelig fordyper seg i et tema, i en samtale – kun dette kan virkelig bli bearbeidet av hjernen.

– Det havner i langtidshukommelsen, hvor den kan brukes?

Nettopp. Det beste er videointervjuer med mennesker man oppfatter som ærlige.
Selv bruker jeg dette mye. Hvis jeg hører at det finnes et godt videointervju, så ser jeg på det. Jeg skriver til og med notater, og ser på intervjuet profesjonelt.

Jeg ser dem som en student lytter på en professor. Og jeg spoler tilbake hvis jeg ikke forsto noe, eller hvis jeg mener noe annet, eller hvis det er spesielt interessant.

– så sjekker jeg det fra andre kilder.

Å gjøre det slik er en ganske annen form for bearbeiding av informasjon.

Hvis du bare setter deg ned kl. 8 hver kveld og lar 12 temaer sildre ned over deg, temaer som har blitt valgt ut for deg, og som er så korte, at denne typen bearbeiding av informasjon ganske enkelt ikke virker.

Man kan gjøre et forsøk, hvis man tviler på hva jeg sier. Det virker, jeg har gjort det selv.

Så vær ærlig med deg selv. Neste gang du ser kveldsnyhetene – alle land har noe slikt – er det på det meste 10-15 temaer.

Når den er ferdig, og været kommer, forsøk å gjenta de 15 temaene – kun ett stikkord per tema, og du vil merke det er skammelig – jeg har gjort dette med venner, vi har stille og rolig sett Dagsrevyen før fotball, og så sa jeg : gutter, hva var temaene i Dagsrevyen?

svaret var: nja… Først husker de det ikke, det er kollektivt amnesi, altså er det tabu å spørre om det

men hvis man kjenner hverandre godt, kan man si: Ok, skal vi forsøke? Det er moro med gåter…

Men de sier: Hvem vet det overhodet !?

Så sier en av dem: Jeg hørte ikke etter fordi jeg puslet med SMS, jeg har en unnskyldning. En annen sa: jeg hørte ikke etter, jeg gikk til kjøleskapet, jeg har også unnskyldning.

Hvem hørte overhodet etter? Kun halvparten. Og de sier: Jeg hørte etter, men jeg kan kun huske at Federer vant i tennis. Det er det eneste som interesserte meg, det andre forsto jeg ikke, det andre har jeg glemt.

Så informasjons-aspektet er elendig. Du kan la det ligge. Eller du kan sortere det under underholdning,og det er egentlig hva jeg mener med medie-kompetanse, at jeg kan utvikle den, at folk er ærlige og i stand til å se forskjell:

Nå vil jeg underholdes; da kan man gjøre hva man vil. Men man trenger ikke late som det er lærdom. Man kan more seg som man ønsker; det er forskjellige medier, og man kan boltre seg.

Men hvis man sier at man ikke bare vil underholdes, jeg ønsker å være informert, å lære noe, at man i denne sammenheng ser et lengre videointervju eller leser faglitteratur, som etter min mening er de eneste to måtene å få en dypere forståelse av global politikk.

Aviser som den høyre-tabloide ‘Bild’ er fullstendig ubrukbare, fordi innholdet er for kort – og naturligvis også for oppisket, alltid tabloid. Det kreves en viss ro. Også middels lange reportasjer funksjoner ikke. Dokumentarer virker.

Da fordyper man seg i et tema, hva som helst – en vegetarisk livsstil – 50 minutter dokumentar -spennende innhold, det kan man bearbeide.

Denne gamle strukturen, som man gjorde tidligere, dagsavisene med små notiser og så Dagsrevyen på kvelden..

-funksjonerer ikke lenger

Nei, den tiden er forbi.

 

Advertisements