Regjeringen i Sør-Sudan godkjenner 4000 FN-soldater

 

93AB199D-CC50-4D33-80C4-2F823C43D6C8_w987_r1_s
Den internasjonale pressen solgte et bilde der uavhengighet for Sør-Sudan kun dreide seg om humanitære hensyn. Men utelatt var at Sudan var en av de syv landene på fem år som skulle ødelegges.

 

Av Thomas Gaist

På mandag godkjente regjeringen i Sør-Sudan planer for en økt utenlandsk militær intervensjon på sin egen jord, inkludert 4.000 soldater hentet fra Øst- og Sentral-afrikanske stater, organisert under et FN-mandat. FN-soldatene vil bli samlet i en nystiftet «Force Intervention Brigade«, en multinasjonal styrke foreslått under et krisemøte i Inter-Governmental Authority on Development (IGAD) i Addis Abeba tidligere i august, og godkjent av FNs sikkerhetsråd sist fredag.

De afrikanske troppene, lovet under IGAD-møtet av delegasjoner fra Afrikas nasjonale borgerlige eliter fra Kenya, Rwanda, Uganda, Sudan, Djibouti og Somalia, vil slutte seg til 12.000 nominelt «fredsbevarende styrker» som allerede finnes i landet. De vil operere med uvanlig bred myndighet for å gjennomføre offensive operasjoner i og rundt hovedstaden Juba. De vil bruke «alle nødvendige midler», inkludert «proaktive» angrep mot militære enheter lojale både mot regjeringen og opposisjonen.

Utplasseringen av den offensive intervensjons-brigaden kommer blant økende ustabilitet og kaos i Juba, inkludert sammenstøt mellom tilhengere av den herskende klikken, ledet av president Salva Kiir Mayardit, og opposisjonskrefter, organisert rundt tidligere visepresident Riek Machar. Dette har ført til hundrevis av dødsfall på begge sider.

Mayardit og Machar leder etnisk baserte stridende fraksjoner – henholdsvis stammene Dinka og Nuer. Rivaliseringen mellom dem har blitt utnyttet av de imperialistiske maktene for å utdype sin politiske kontroll over hele landet. Siden president Kiir Mayardit sparket Machar fra hans regjering i 2013, har det nyopprettede landet blitt kastet ut i en brutal borgerkrig, som har ført til at med enn 10.000 sørsudanere har blitt drept de siste tre årene.

Skuddvekslinger har brutt ut i de siste ukene mellom Mayardit og Machar sine soldater ved viktige kontrollposter, og foran området til sentralregjeringen i Juba. Trefningene har blitt brukt av Washington for å eskalere sin direkte militære tilstedeværelse, der det amerikanske militærets Africa Command (AFRICOM) sendte dusinvis av marinesoldater til hovedstaden forrige måned. Som et tegn på økende imperialistisk press mot Mayardit, har vestlige medier gitt bred spalteplass til rapporter om grusomme overgrep utført av regjeringsstyrker mot boligområder i Juba, De beskylder styrker lojale til president for utenomrettslige drap og voldtekter av utenlandske hjelpearbeidere.

sudan_south_sudan_map.jpg
Internasjonal lov er et tøyelig begrep. Hvis det passer vestlige interesser, er alt mulig. Hvorfor er det OK å forandre grensene i Sudan eller Kosovo, men ikke Krim eller Georgia?

Regjeringen i Sør-Sudan er tydelig bare lunkent begeistret for utsiktene om å ta imot flere utenlandske tropper. Det er tegn på at Juba har akseptert utplasseringen bare under trussel om at avslaget vil bli møtt med økt støtte til opposisjonen. President Mayardit sa mandag at hans regjering «ønsker assistanse velkommen,» men han fortsatte med å uttrykke bekymring for at Juba ble «presentert med et fait accompli av utenforstående», og at «intervensjonen ikke bør forandres til [noe pålagt utenfra] der vår suverenitet er satt i fare og vår evne til å styre i realiteten redusert.»

Bekymringene til Mayardit er godt begrunnet. Selv under det formelle flagget til FN, markerer utplasseringen av denne intervensjonsbrigaden, den siste akten i Washingtons langvarige politiske og militære intervensjon i Sudan. Siden oppløsningen av Sovjetunionen, har den amerikanske herskerklassen jobbet utrettelig for å utnytte konflikter mellom fraksjonene i den nasjonale herskende eliten til sin fordel, spesielt gjennom dyrking av pro-amerikanske elementer i sør, der mesteparten av landets oljerikdom er.

Utskillelsen av Sør-Sudan som egen stat ble satt på dagsorden av fredsavtalen (CPA) i 2005, en amerikansk-meglet fredsavtale mellom Khartoum og den sørsudanesiske opprørsgruppen SPLM.

Støttet av Washington, sikret SPLM seg bestemmelser som startet en prosess i faser som skulle føre til større selvstyre for sør, og som banet vei for at Juba ble en helt selvstendig stat i 2011.

Dette er langt fra et fremskritt for de afrikanske massene for en ekte uavhengighet fra imperialismen. Oppdelingen av Sudan stammet fra forsøket til de amerikanske og europeiske maktene for å åpne landets oljeressurser, som tidligere i stor grad var kontrollert av kinesiske bedrifter, slik at de kunne utnyttes av vestlig kapital.

Omfanget av kinesiske økonomiske og kommersielle forbindelser til Sudan vi føre til en betydelig intensivering av den strategiske konkurransen i Afrika mellom Kina og USA. Dette vil skje uansett hvordan den nåværende krisen utvikler seg. Beijing har investert flere titalls milliarder dollar over flere tiår i området. Kina forsyner Nord-Sudan med billig kreditt og våpen i bytte for olje. Det er åpenbart bekymret over konsekvensene av den siste utplasseringen av amerikanske og FN-tropper.

Kinesiske spesialrepresentanter, inkludert utenriksminister Wang Yi, har reist flere ganger til Juba i de siste ukene. De diskuterer forespørsler fra Juba-regjeringen for lån på anslagsvis 2 milliarder dollar. På mandag, sa Yi at Beijing vil presse på for opptrappete diplomatiske og politiske intervensjoner i Sør-Sudan og en rekke andre regionale uroområder.

Det faktum at troppene i intevensjonsbrigaden kommer under et FN-flagg, og vil bære de velkjente blå hjelmene, bør ikke villede noen angående de destruktive og utnyttende formålet som de vil bli brukt til. Multinasjonale intervensjonsstyrker, ofte utplassert under FN-mandat, er et fast innslag i Afrikas politiske scene i den postkoloniale æraen. De gir et «nøytralt» og «internasjonalt» dekke for handlingene til amerikansk og europeisk imperialisme, mens imperalistene forsøker å opprettholde sitt hegemoni over kontinentet. Dette til tross for overføring av makten, i hvert fall formelt, til uavhengige afrikanske nasjonalstater.

Gjennom de siste femogsytti årene, har de blå hjelmene fungert som instrumenter for imperialistisk maktutøvelse over hele kontinentet, De opprettholder «orden» på vegne av vestlige selskaper og håndhever den politiske overgangen mellom deler av det nasjonale borgerskapet i samsvar med de strategiske behovene til Washington og de tidligere kolonimaktene.

Det aller første slike FN-oppdraget illustrerer tydelig det sanne innholdet i FNs mange «fredsbevarende» operasjoner i løpet av de påfølgende tiårene, som har inkludert oppdrag i Angola (1988-1991), Mosambik (1992-1994), Liberia (1993-1997), Sierra Leone (1998-1999), Den sentralafrikanske republikken (1998-2000), Den demokratiske republikken Kongo (1999-2010), og Tchad (2007-2010).

FNs operasjon i Kongo (ONUC), startet i 1960, bare måneder etter at Kongo fikk formell uavhengighet, og i kjølvannet av et CIA-støttet kupp mot landets første demokratisk valgte president, Patrice Lumumba. FNs Kongo-intervensjon fortsatte de neste fire årene. Den tjente til å opprettholde «indre stabilitet» under tilbaketrekkingen av belgiske tropper, og ble avsluttet i 1964, bare måneder før et nytt, imperialistisk-støttet militærdiktatur ble konsolidert under kontroll av oberst Joseph-Desiré Mobutu.

Mobutu konspirerte med CIA for å få Lumumba drept, mens han tjenestegjorde som den første kongolesiske presidentens hærsjef. Han styrte landet som militærdiktator i tre tiår, inntil han selv ble styrtet i mai 1997, i et opprør ledet av Laurent-Desiré Kabila.

Forverringen av Sør-Sudans borgerkrig, ansporet av forsøkene på å utnytte denne fra Washington og en håndfull andre globale og regionale makter, for å forbedre sine interesser i verdens nyeste nasjonalstat, er et krast uttrykk for de eksplosive geopolitiske spenningene som bygger opp under hele verdenssystemet. I hvert hjørne av verden, sørger amerikansk imperialisme for at regionale konflikter holdes ved like, den stykker opp, eller prøver å stykke opp, nasjonale regjeringer. I hovedsak fremmer den grunnlaget som raskt fører menneskeheten til stupet av en tredje verdenskrig, utkjempet med atomvåpen.


http://www.wsws.org/en/articles/2016/08/16/suda-a16.html

 

Reklamer

2 kommentarer

  1. Det må også legges til at i 2010 var det 5 stater som ikke var tilknyttet den privateide sentralbanken i USA. Det var: Nord-Korea, Iran, Cuba, Libya og Sudan. Etter invasjonen i Libya var det bare plutselig bar 4 igjen. De Neo-konservative skiftet taktikk i Cuba og Iran, ved at Obama tilnærma seg disse landene.Når de også nå får Sudan inn i «folden», står de igjen kun med Nord-Korea.

    Liker

    • Vi har en stor amerikansk/sør-koreansk militærøvelse i Sør-Korea om et par dager, 22-25 August. Gitt at amerikanerne liker å begynne offensiver under OL (2008, 2014), er det en mulig startdato for en ny krig. (Dette er ikke en spådom om at det faktisk vil skje, bare at jeg peker ut et beleilig tidspunkt).

      Et nordkoreansk ‘falskt flagg’ eller «feiltolkning’ av radardata angående raketter, og USA svarer med konvensjonelle våpen eller atomvåpen.

      Etter at krigen har begynt vil ingen kunne bevise hvordan den egentlig startet. Samtidig har det vært en del analytikere som sier at Hillary trenger en krig for å sikre seg presidentembedet, og Nord-Korea ligger da lagelig til.

      Det internasjonale systemet er nesten latterlig ustabilt.

      Liker

Kommentarer er stengt.