Hvordan USA tar over maktapparatet i Myanmar

Myanmar er en av de landene der vi bare får presentert en del av bildet i vestlig presse, som med alle land som blir utpekt for regimeendring. Da er det naturlig å begynne å se etter andre synsvinkler, som Tony Cartalucci gjør i denne artikkelen.

Myanmar opposition leader Suu Kyi receives National Endowment for Democracy award from Carl Gershman and Albright during ceremony in Washington
Aung San Suu Kyi mottar en pris fra National Endowment for Democracy. Til venstre Carl Gershman, president for NED, og jammen er det ikke tidligere utenriksminister Madeleine Albright til høyre. 20/9/2012/REUTERS

Tony Cartalucci

Hvordan USA tok over Myanmars informasjondepartement

Det var uvanlig for avisen drevet av Myanmars informasjonsdepartement, den burmesisk-språklige Myanmar Alinn Daily, å rette kritikk mot nabolandet Thailand. Det er uvanlig, fordi inntil helt nylig, har avisen og informasjonsdepartementet vanligvis avstått fra å kommentere om politikken i andre land.

Og ikke bare kommenterer den statlige avisen om Thailands politikk, det gjorde det på en måte som støtter den bredere vestlig-lagete fortellingen som forsøker å undergrave legitimiteten til den nåværende regjeringen i Bangkok for å bane vei i regionen for enda en amerikansk/europeisk støttet politisk front. Den første slike fronten er Aung San Suu Kyi i selve Burma.

Reuters ‘artikkel, «Aviser i Myanmar: Thailand risikerer «dårligere demokrati», skriver:

En statlig avis i Myanmar sier Thailand risikerer «dårligere» demokrati hvis et utkast til konstitusjonen støttet av militæret blir godkjent i en folkeavstemning søndag. Ironien i kommentaren er neppe tapt på velgere og politiske observatører i hele regionen. I flere tiår led Myanmar under økonomisk stagnasjon under et brutalt militærstyre mens Thailand ble sett på som en asiatisk «tigerøkonomi» med omfattende friheter og et demokrati i utvikling.

Reuters rapporterer videre:

«Dersom utkastet til grunnlov i Thailand skulle bli godkjent i den kommende folkeavstemningen, vil demokratiet i landet blir dårligere og begrenset,» sa en lederartikkel i den burmesisk-språklige Myanmar Alinn Daily, som drives av Departementet for information, og sjelden kommenterer om politikk i andre land. Zaw Htay, en talsmann for Aung San Suu Kyi, da han ble spurt om lederen var en gjenspeiling av regjeringens offisielle posisjon, refererte spørsmålet til informasjonsdepartementet.

Informasjonsministeren trent av det amerikanske utenriksdepartementet

Burmas nye informasjonsminister Pe Myint, som i henhold til artikkelen i Myanmar Times, «Hvem er hvem: Burmas nye regjering,» er (vår utheving):

 U Pe Myint, tidligere en lege med en grad fra det medisinske fakultet, endret karriere etter 11 år og fikk opplæring som journalist i Indochina Media Memorial Foundation i Bangkok. Han begynte en karriere som forfatter, der han skrev dusinvis av romaner. Han deltok i den internasjonale forfatterskolen ved Universitetet i Iowa i 1998, og var også sjefredaktør for tidsskriftet The People’s Age. Han ble født i Rakhine-staten i 1949.

For å forstå hvorfor Pe Myint sin trening i Indokina Media Memorial Foundation i Bangkok (IMMF) er nøkkelen, må leserne vende seg til WikiLeaks og en amerikansk diplomatisk kabel med tittelen «Oversikt over burmesiske medieorganisasjoner basert i Nord-Thailand.»

I den står det (vår utheving):

Andre organisasjoner, noen med rekkevidde utover Burma, legger også til rette for utdanningsmuligheter for burmesiske journalister. Indochina Media Memorial Foundation, basert i Chiang Mai, for eksempel, fullførte i fjor kurs for sørøst-asiatiske journalister, som inkluderte burmesiske deltakere. Store finansieringskilder for journalistiske opplæringsprogrammer i regionen er NED, Open Society Institute (OSI), og flere europeiske regjeringer og hjelpeorganisasjoner.

Den diplomatiske kabelen avslørte også at:

En rekke mediekurs tiltrekker seg eksil-burmesere og folk fra inne i Burma til Chiang Mai, for kurs i journalistikk som strekker seg fra én uke til ett år. Disse opplæringsprogrammene identifisere potensielle journalister som er aktive i samfunn inne Burma, samt frivillige organisasjoner i Thailand, og hjelper dem å sikre stillinger som journalister ved burmesiske mediebedrifter i regionen. Treningsprogrammene bidrar til å sikre at fremtidige generasjoner vil være i stand til å etterfølge grunnleggerne av dagens organisasjoner.

Til slutt, for å sette i perspektiv hvor direkte opplæring av journalister fra Myanmar og finansiering av deres medievirksomhet tjener amerikanske interesser, innrømmer denne amerikanske kabelen:

I en forfriskende opplevelse for amerikanske diplomater i samspill med utenlandske medier, forblir samfunnet av eksiljournalister her fortsatt standhaftig pro-amerikansk. Grupper som DVB og The Irrawaddy søker hele tiden etter flere innspill fra amerikanske tjenestemenn og gjør hyppig bruk av intervjuer, pressemeldinger og lydklipp lagt ut på USG [amerikanske myndigheters] nettsteder. Et direktesendt intervju med en amerikansk diplomat er en ettertraktet vare, og er i stand til å starte en sunn konkurranse mellom rivaliserende nyhetsorganisasjoner for å få fatt i et scoop. Et intervju i avisen Irrawaddy med EAP DAS Eric John ble gjort om til flere artikler og mye sirkulert i hele eksilmiljøet og mainstream media. Finansierng fra amerikanske myndigheter spiller en del rolle i denne goodwill-en …

Amerikanske og europeiske statlige penger blir brukt til å lage et helt parallelt media-nettverk, både i og utenfor Burma. Og det var fra dette amerikansk-europeiske nettverket som dagens informasjonsminister ble hentet.

USA bruker parallelle institusjoner for å overkjøre nasjonal selvråderett. Pe Myint, selv så sent som i år, er fortsatt med i amerikanske statsfinansierte virksomheter, herunder et symposium (pdf) holdt i Yangon i januar 2016. Hans «goodwill» mot USA og amerikanske interesser er trolig fortsatt en resteffekt av de store pengesummene Washington og Europa har investert i ham da han jobbet seg opp til de høyeste nivåene av makt innenfor Burmas regjering.

Likeledes driver USA en rekke andre opplæringsprogrammer og frivillige organisasjoner med fokus på ledelse, jus, lovgivning, utdanning og mange andre aspekter en moderne nasjonalstat trenger for å fungere. Men disse er også ting Myanmar allerede har.

Formålet med å opprette et alternativt system parallelt med de eksisterende institusjonene er å til slutt oppnå en kritisk masse, å oppnå regimeendring, og deretter helt erstatte Myanmar eksisterende institusjoner med de som er fullstendig kontrollert av den amerikanske staten og de særinteressene den representerer (olje, finans, multinasjonale selskaper, Pentagon o.a.).

Det er med andre ord hvordan dagens imperialisme viser seg, den samme imperialismen Myanmar kjempet mot for nesten en generasjon siden for å unnslippe, bare for å nå finne seg omsluttet av den igjen.

At dagens informasjonsminister i Myanmar bruker sin posisjon og statens aviser for å videreformidle fortellinger i tråd med amerikanske og europeiske geopolitiske interesser, og det faktum at han ble bokstavelig talt trent det amerikanske økosystemet av frivillige organisasjoner i Sørøst-Asia, er ingen tilfeldighet. Det er nettopp slik globale maktsentra gjennom hele menneskets historie har utøvd og forlenget deres makt langt utover sine grenser, over hele verden, i et forsøk på hegemoni.

Les en analyse av Myanmar som strategisk korsvei

Burmas raknende nasjonale suverenitet, der institusjoner høyt i maktapparatet nå nesten er drevet av det amerikanske utenriksdepartementet og dets hær av samarbeidspartnere, er en advarsel til resten av regionen om både den sanne hensikten og målene med utenlandsk-finansierte ikke-statlige («frivillige») organisasjoner, og den trusselen mot rikets sikkerhet de virkelig representerer.

Tankene til en kollaboratør

Til slutt er det verdt å se tilbake på historien til europeisk kolonialisme for å forstå akkurat hvorfor det i enhver nasjon finnes de som er villige til å handle nasjonal suverenitet, frihet og uavhengighet for en maktposisjon, uansett hvor liten, i fremmede makters forøk på dominans.

Kanskje er det ingen bedre måte å si det enn med ordene til Evanson N. Wamagatta i hans artikkel«Afrikanske kollaboratører og deres søken etter makt i det koloniale Kenya» .

Han skriver, med henvisning til kollaboratørene:

Samlet sett var de «en uunnværlig kanal for å videreformidle diktatet fra den imperiale makten; og gjennom dem overføres svarene og reaksjonene fra de styrte.» Det var mange mennesker som håpet på å samarbeide på grunn av fristelsen av hva kolonialismen hadde å tilby. Samarbeid tiltrekker de som håpet å dra nytte av rikdommen, makten, prestisjen og innflytelsen som stammet fra kolonimakten, og dermed bevare eller forbedre deres sosiale, politiske eller økonomiske status.

Myanmar har lite å selv vinne som en selvstendig nasjon, ved å risikere en diplomatisk krangel med nabolandet Thailand, ved å kommentere om Thailands interne politikk. Men det har mye å vinne som et mellomledd for USA og Europa, eller i det minste gjør minister Pe Myint det.

Mens Reuters snakker om «ironien» i hva byrået hevder er en reversering av regionale roller for Myanmar og Thailand, ligger den virkelige ironien i at Myanmar later som om landet er en friere nasjon i dag, til tross for å være nærmere enn noensinne å vende tilbake til sine dager med utenlandsk underkuelse.


http://journal-neo.org/2016/08/11/how-the-us-took-over-myanmars-ministry-of-information/

Reklamer