Både den gamle og den nye kalde krigen er en svindel

150526-military.jpg
Å være general betyr et luksusliv med tjenere, private golfbaner (som bildet), privatsjåfør og galamåltider.  Da er en oppdiktet trussel greit å ha.

Av Paul Craig Roberts

Den kalde krigen begynte under Trumanregjeringen og varte gjennom regjeringene til Eisenhower, Kennedy, Johnson, Nixon, Ford og Carter og ble avsluttet i Reagans andre periode, da Reagan og Gorbatsjov kom til enighet om at konflikten var farlig, dyr og meningsløs.

Den kalde krigen sluttet ikke lenge – bare mellom den siste delen av Reagans andre periode og de fire årene med George H. W. Bush. På 1990-tallet, startet president Clinton den kalde krigen på nytt ved å bryte USAs løfte om ikke å utvide NATO til Øst-Europa. George W. Bush varmet opp den fornyede kalde krigen ved å trekke USA ut av avtalen mot rakettforsvar, og Obama har gjort krigen varmere med uansvarlig retorikk og ved å utplassere amerikanske raketter på Russlands grense og styrte den ukrainske regjeringen.

Den kalde krigen var en skapelse av Washington. Det var arbeidet til brødrene Dulles. Allen var leder av CIA, og John Foster var utenriksminister, posisjonerer de satt i lenge. Brødrene hadde en egeninteresse i den kalde krigen. De brukte den kalde krigen for å beskytte interessene til kundene til deres advokatfirma, og de brukte den til å øke makten og budsjettene knyttet til deres høye stillinger i administrasjonen. Det er mye mer spennende å ha ansvar for utenrikspolitikk og skjult aktivitet i farlige tider.

Når en reformvennlig demokratisk regjering dukket opp i Latin-Amerika, så Dulles-brødrene det som en trussel mot eiendommene til kundene i deres advokatfirma. Disse eiendommene, noen ganger anskaffet med bestikkelser til udemokratiske regimer, førte til at landets ressurser og rikdommer endte opp i amerikanske hender, og slik ønsket Dulles-brødrene at det skulle fortsette. Den reformvennlige regjeringen ble erklært som marxistisk eller kommunistisk, og CIA og Utenriksdepartementet begynte å arbeide sammen for å styrte den og gi makten tilbake til en diktator som var vennlig med Washington.

Den kalde krigen var meningsløs, bortsett fra Dulles-brødrenes interesser og de til det militær/sikkerhet komplekset. Den sovjetiske regjeringen, i motsetning til den amerikanske regjeringen i dag, hadde ingen ideer om hegemoni over hele verden. Stalin hadde erklært «sosialisme i ett land», og utrensket trotskistene, forkjemperne for en verdensrevolusjon. Kommunismen i Kina og Øst-Europa var ikke produkter av sovjetisk internasjonal kommunisme. Mao var sin egen herre, og Sovjetunionen beholdt Øst-Europa, som Den røde armé hadde tvunget nazistene ut fra, som en buffer mot et fiendtlig Vest.

I de dager, ble den «røde fare» brukt som «den muslimske terroristfaren» i dag – for å tvinge offentligheten til å godta en dagsorden uten debatt eller forståelse av den.

Tenk på den dyre Vietnamkrigen, for eksempel. Ho Chi Minh var mot kolonialisme og ledet en nasjonalistisk bevegelse. Han var ikke en agent for den internasjonale kommunismen, men John Foster Dulles gjorde ham til en, og sa at Ho må stanses, ellers ville «dominoteorien» føre til at alle de sørøst-asiatiske landene falt til kommunismen. Vietnam vant krigen, men startet ikke den aggresjonen som Dulles hadde spådd mot Sørøst-Asia.

Ho hadde tryglet den amerikanske regjeringen om støtte mot den franske kolonimakten som hersket i Indokina. Han ble avvist, og Ho henvendte seg til Russland. Dersom Washington bare hadde fortalt den franske regjeringen at kolonitiden var over, og at Frankrike måtte forlate Indokina, ville katastrofen Vietnamkrigen vært unngått. Men oppdiktede trusler for å tjene særinteresser var skrømt, da som nå, og Washington, sammen med mange andre, ble et offer for sine egne oppdiktede monstre.

NATO var unødvendig, siden det ikke var noen fare for at Den røde armé skulle feie inn i Vest-Europa. Den sovjetiske regjeringen hadde nok problemer med å okkupere Øst-Europa med deres opprørske befolkninger. Sovjetunionen ble møtt med et opprør i Øst-Tyskland i 1953, Polen og Ungarn i 1956, og fra kommunistpartiet selv i Tsjekkoslovakia i 1968. Sovjetunionen led enorme befolkningstap i andre verdenskrig og krevde resten av sin arbeidskraft for å gjenoppbygge etter krigen. Det var utenfor Sovjets evne å okkupere Vest-Europa i tillegg til Øst-Europa. De franske og italienske kommunistpartiene var sterke i etterkrigstiden, og Stalin hadde grunn til håp om at en kommunistisk regjering i Frankrike eller Italia ville føre til oppløsningen av Washingtons europeiske imperium. Disse håpene ble knust av Operasjon Gladio.

Vi hadde den kalde krigen fordi den tjente Dulles-brødrene og makten og fortjenesten til militær/sikkerhets komplekset. Det var ingen andre grunner for den kalde krigen.

Den nye kalde krigen er enda mer meningsløs enn den første. Russland samarbeidet med Vesten, og den russiske økonomien ble integrert i Vesten som leverandør av råvarer. Den nyliberale økonomiske politikken som Washington hadde overbevist den russiske regjeringen til å gjennomføre, var beregnet på å holde den russiske økonomien i rollen som leverandør av råvarer til Vesten. Russland framsa ingen territorielle ambisjoner og brukte svært lite på sitt militære.

Den nye kalde krigen er verket av en håndfull nykonservative fanatikere som mener at Historien har valgt USA for å utøve hegemonisk makt over hele verden. Noen av de nykonservative er sønner av tidligere trotskister, og har samme romantiske forestillingen om verdensrevolusjon, men denne gangen er det en «demokratisk kapitalistisk» og ikke kommunistisk.

Den nye kalde krigen er langt mer farlig enn den gamle, fordi doktrinene for bruk av atomvåpen har endret seg. Funksjonen av atomvåpen er ikke lenger hevn. ‘Gjensidig garantert ødeleggelse’ var en garanti for at våpnene ikke ville bli brukt. I den nye krigs-doktrinen, har atomvåpen har blitt opphøyet til et førsteangrep i et forebyggende atomangrep. Washington tok først dette skrittet, og tvang Russland og Kina til å følge etter.

Den nye kalde krigen er farligere av en annen grunn. I løpet av de første kalde krigen, fokuserte amerikanske presidenter på å redusere spenningen mellom atommaktene. Men regimene til Clinton, George W. Bush, og Obama økte spenningene dramatisk. William Perry, forsvarsminister i Clinton-regimet, som nylig snakket om faren for en atomkrig som blir startet av en falsk alarm som følge av slike ting som feil i databrikker. Heldigvis, når slike ting skjedde i fortiden, forårsaket fraværet av spenning i forholdet mellom atommaktene at myndighetene på begge valgte å ikke tro på de falske alarmene. Men i dag, med stadige påstander om forestående russiske invasjoner, med Putin demonisert som «den nye Hitler» og oppbygging av USA og NATOs militære styrker på Russlands grenser, blir en falsk alarm troverdig.

NATO mistet sin hensikt da Sovjetunionen kollapset. Men for mange karrierer, budsjetter og våpenfortjeneste var avhengige av NATO. De nykonservative omfavnet NATO som et politisk dekke og en militær hjelpestyrke for deres hegemoniske ambisjoner. Formålet med NATO i dag er å innblande hele Europa i Washingtons krigsforbrytelser. Siden alle er skyldig, kan europeiske regjeringer ikke vende seg mot Washington og anklage amerikanerne for krigsforbrytelser. Andre stemmer er for svake til å være av betydning. Til tross for sine enorme forbrytelser mot menneskeheten, beholder Vesten fortsatt posisjonen som «et lys for verden», en forsvarer av sannhet, rettferdighet, menneskerettigheter, demokrati og individets frihet. Dette ryktet vedvarer til tross for ødeleggelsen av innbyggernes rettigheter og politistat-undertrykkelse.

Vesten representerer ikke de verdiene som verden har blitt hjernevasket til å tro er forbundet med Vesten. For eksempel, var det ingen grunn til å angripe japanske sivile byer med atomvåpen. Japan prøvde å overgi seg og holdt ut mot amerikanske krav om betingelsesløs overgivelse bare for å spare keiseren fra en henrettelse for krigsforbrytelser som han ikke hadde kontroll over. Som den britiske dronningen i dag, hadde keiseren ingen politisk makt og var et symbol på nasjonal enhet. Japans krigslederne var engstelige for at japansk enhet ville gå i oppløsning hvis keiseren, symbolet på samhold, ble fjernet. Selvfølgelig var amerikanerne for uvitende til å forstå situasjonen, og så, lille Truman, mobbet hele sitt liv som en ubetydelig person, nøt sin sin makt og slapp bombene.

Atombombene som ble sluppet Japan var kraftige. Imidlertid er hydrogenbombene som erstattet dem langt kraftigere. Bruken av slike våpen er uforenlig med liv på jorden.

Donald Trump har sagt den eneste håpefulle tingen i presidentkampanjen. Han stilte spørsmål ved NATO og den kunstige konflikten med Russland. Vi vet ikke om vi kan tro på ham, eller om hans regjering vil gjøre det samme. Men vi vet at Hillary er en krigshisser, en agent for de nykonservative, militær-sikkerhets komplekset, Israel-lobbyen, bankene (‘altfor store til å mislykkes’), Wall Street, og alle utenlandske interesser som spytter inn en donasjon i mega-million klassen til Clinton Foundation eller en kvart million dollar i honorar for en tale.

Hillary sa at den russiske presidenten er den endelige trusselen – «den nye Hitler.»

Kan det være mer klart? En stemme for Hillary er en stemme for krig. Til tross for dette mest åpenbare av alle fakta, gjør amerikanske medier, alle som én, alt i deres makt for å tvinge Trump bort og å velge Hillary Hva forteller dette oss om intelligensen til «verdens eneste supermakt,» de «uunnværlige menneskene,»den «utvalgte nasjonen»? Det forteller oss at de er så dumme som naut. Skapninger fra The Matrix, skapt av deres egne propagandister, amerikanerne se oppfunnete trusler, ikke ekte.

Hva russerne og kineserne ser, er et folk for hjernevasket og uvitende til å være til noen støtte for fred. De ser krigen som kommer og forbereder seg på den.


http://www.informationclearinghouse.info/article45284.htm

Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.