Ofrene for atombombene i Hiroshima og Nagasaki som menneskelige forsøksdyr

1631-75060.jpg

Av professor Shingo Shibata

Ofrene for atombombene  kalles «hibakusha» på japansk.

I forbindelse med en utstilling på Smithsonian-museet, vedtok det amerikanske senatet den 22. september 1994 ‘Resolusjon 257’. Den lyder: «… rollen til Enola Gay under andre verdenskrig var betydningsfull i å hjelpe til å bringe andre verdenskrig til en barmhjertig slutt, noe som resulterte i reddete liv både for amerikanerne og japanerne (uthevelse tilføyd)

Videre, i anledning 50-årsdagen for atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, ble det gjentatte ganger hevdet at president Truman hadde rett da han ga ordre om bruk av atombomber, fordi utallige liv dermed ble reddet, ikke bare amerikanske soldater, men også japanere. Men et slikt argument har blitt bevist som grunnløst av noen ledende forskere.(Blackett, 1949; Alperovitz, 1965, 1985 and 1995; Tachibana, 1979)

Hvilket mål hadde amerikanske myndigheter da de utførte atombombingen?

For det første, ved å vise den enorme ødeleggende kraften av atombomben, ønsket de å etablere amerikansk hegemoni over hele verden etter andre verdenskrig.

For det andre, tok den sikte på å lage masse-eksperimenter av uranbomben over Hiroshima og plutoniumbomben over Nagasaki. Formålet var å bruke utallige mennesker som forsøksobjekter og derved skaffe data om bombenes effekter, for å gjøre bruk av dem i utvikling av kjernefysiske våpen.

I denne artikkelen skal jeg vise min forklaring av atombombingene som menneskelige eksperimenter.

enhanced-buzz-22048-1300743373-32

I. Fra synspunktet til ofrene

Hva gjorde amerikanske militære styrker etter atombombingen?

Først av alt vil jeg gjerne undersøke politikken til de amerikanske styrkene etter bombingen.

Den første ordren til de amerikanske styrkene umiddelbart etter okkupasjonen, var å forby all offentliggjøring av rapporter om folkemord og ødeleggelse forårsaket av atombombene. Dermed ønsket de å monopolisere all informasjon om bombingen. Frem til slutten av okkupasjonen, den 28. april 1952, ble japanske journalister, forfattere, fotografer, forfattere og forskere forbudt å rapportere om den virkelige situasjonen angående atom-ødeleggelsen. Hvis de våget å gjøre det, ble de truet med å bli stilt foran de militære domstolene til okkupasjonsmakten.

Mange bøker, inkludert romaner, dikt og beretninger om hendelsene, ble sensurert og ofte konfiskert av amerikanske myndigheter.  Som et resultat av dette, ble den tvingende nødvendigheten av å gi medisinsk og annen sosial hjelp til ofrene for atombombene («hibakusha» på japansk) ikke rapportert, selv blant japanerne.

Deres andre skritt var å forby alle leger i Japan fra å kommunisere og utveksle, også seg imellom, registreringer av klinisk erfaring og forskning på hibakusha. På den tiden prøvde de, spesielt i Hiroshima og Nagasaki, å gjøre sitt beste for å finne måter å kurere de tidligere uhørte forferdelige brannskadene og interne lidelsene forårsaket av atomvarmen og strålingen. De amerikanske styrkene konfiskerte prøver av brent eller keloid skinn, indre organer og blod og de kliniske registreringene av døde og levende hibakusha.

Deres tredje skritt var å tvinge japanske myndigheter til å nekte enhver medisinsk hjelp som ble tilbudt av Det internasjonale Røde Kors.

Hvis en forsøksdyr ble helbredet, ville det være ubrukelig fra standpunktet til medisinske vitenskapelige observatører. Kanskje dette var den samme begrunnelsen at amerikanske myndigheter gjorde sitt ytterste for å hindre at medisinsk behandling skulle bli gitt til hibakusha. «Når det gjelder medisinsk hjelp, jo mindre jo bedre» var deres politikk.

Deres fjerde skritt var å etablere Atomic Bomb Casualty Commission (ABCC) som to institusjoner i Hiroshima og Nagasaki. Hensikten var å observere, ikke helbrede, hibakusha. Dermed ble nesten alle overlevende behandlet som om de bare var menneskelige forsøksdyr. Tenk deg at en overfallsmannen fortsetter å bare observere en såret offer i mange år etter et angrep. Det er ingen tvil om at en slikt forhold i seg selv ikke er noe annet enn et brudd på menneskerettighetene.

150717161842-02-hiroshima-70th-anniversary-drawings-super-169.jpg

Hva gjorde japanske myndigheter for å hjelpe hibakusha?

Jeg skammer meg for å si at heller ikke japanske myndigheter gjorde noenting for å hjelpe hibakusha.

For det første, gjorde japanske byråkrater sitt ytterste for å samarbeide med de ovennevnte planene til den amerikanske hæren angående de overlevende. Bare to måneder etter atombombingen, valgte de å oppløse de statlige sykehusene med ansvaret for medisinsk behandling av de hibakusha i Hiroshima og Nagasaki. Som et resultat, ble mange hibakusha sittende igjen på gata i de ødelagte byene, uten noen medisinsk behandling, noe som forverret de mange vanskelige økonomiske og sosiale forholdene de hadde å stri med i etterkrigstiden.

Dernest, etter ordre fra hovedkvarteret (GHQ) til de amerikanske okkupasjonsstyrkene, ble Det japanske nasjonale helseinstituttet grunnlagt den 21. mai 1947 (fork. JNH) med halvparten av de ansatte ved Institutt for smittsomme sykdommer (ISS) knyttet til Universitetet i Tokyo.

I løpet av den japanske invasjonen av Kina 1931-1945, hadde ISS gjennomført et fullt samarbeid med den beryktede Enhet 731, det vil si hærens enhet for bakteriologisk krigføring. (Sheldon H. Harris, 1994) De fleste av de ansatte som ble overført til JNH fra Universitetet i Tokyo var medisinske forskere som hadde samarbeidet svært nært med nettverket til Enhet 731 i Kina og Singapore, samt Laboratoriet for kontroll av smittsomme sykdommer, som hadde tilknytning til Hærens medisinskole. Laboratoriet, i bydelen Toyama i Tokyo, var hovedkvarteret for nettverket til programmet for bakteriologisk krigføring. Dets institusjoner inkluderte de fleste av de medisinske skolene ved mange universiteter.

De offisielle målet med JNH var å foreta undersøkelser på patogener og vaksiner, og også for å sjekke sikkerheten til biologiske produkter (vaksiner, blodprodukter og antibiotika), og derved å bidra til forebyggende medisin og folkehelse under kontroll av okkupasjonsmyndigheten.

Men det var to skjulte mål ved JNH. Det første var å samarbeide med Atomkommisjonen (ABCC). Det andre var å fortsette, under veiledning og kontroll av den amerikanske hærens 406. medisinske laboratorium, noen uferdige studier av programmet for biologisk krigføring som planlagt av Enhet 731.

Når det gjelder det første skjulte målet, så ble JNH bedt av okkupasjonsmyndighetene, bare 13 dager etter etableringen av instituttet, om å hjelpe Atomkommisjonen. Doktor Saburo Kojima, som da var første visedirektør og senere andre direktør for JNH, skrev i hans jubileums-essay, «Minner fra de siste ti årene av JNH,»der han ser tilbake på den innledende fasen av samarbeidet: «Også vi, de intelligente forskerne, tenkte at vi ikke måtte gå glipp av denne gylne muligheten» til å registrere de medisinske effektene av A-bomben på mennesker.

Han var angivelig en av de ledende medisinske forskere som har begått viviseksjoner på [levende] kinesiske fanger som menneskelige forsøksdyr i nettverket til Enhet 731 i Kina. Som en slik type vitenskapsmann, og som tok veldig positivt imot forslaget fra okkupasjonsmyndighetene, viste han aldri menneskelige følelser mot hibakusha, enn si et motforslag med medisinsk behandling av dem. Han bare viste slike kaldblodige og kalkulerende ord som sitert ovenfor.

Det er kommer tydelig fram i årsrapporten til Helseinstituttet hvor ivrige og positive de ansatte der utarbeidet og overleverte rapporter til okkupasjonmyndigheten, ved å følge direktivet til Atomkommisjonen. På den tiden var Helseinstituttets underavdelinger etablert i de samme rommene som Atomkommisjonen i Hiroshima og Nagasaki. Direktørene i Helseinstituttet i Hiroshima og Nagasaki jobbet som visedirektører i Atomkommisjonen i Hiroshima og Nagasaki. Noen av direktørene i Atomkommisjonen var høytstående amerikanske militære offiserer (dvs. oberster).

De ansatte i Helseinstituttet ga svært nær hjelp og samarbeid med de ansatte fra Atomkommisjonen, nærmest som en slags gren av USAs militære styrker, for å sjekke opp forholdene til de overlevende og gjennomføre oppfølgingsundersøkelser. Personalet hos  ABCC/JNH gikk rundt og truet hibakusha med at de ville bli satt foran en av militærdomstolene til de amerikanske styrkene hvis de ikke ville samarbeide.

Med slike trusler, tok de hibakusha til ABCC-bygningene og tok av dem klærne for å fotografere dem i nakne, tok røntgenbilder og samlet blodprøver, slik at de kunne måle forholdet mellom mengden stråling og ettervirkningene fra atombomben.

De respekterte ikke menneskeverdet til hibakusha. De behandlet dem som menneskelige forsøksobjekter og registrerte dem som «prøver». Når hibakusha døde, la ansatte fra ABCC-JNH press på de etterlatte til å samtykke i obduksjon, og deres indre organer, brent skinn og andre deler, ble dissekert og tatt bort.

Med slike kalde og umenneskelige følelser, skrev doktor Keizo Nakamura, den tredje direktøren for Helseinstituttet, stolt at ABCC ikke kunne ha oppnådd sine mål uten samarbeid med dem. Informasjonen som dermed ble samlet om masse-eksperimentet på mennesker, ble aldri offentliggjort i Japan. Den ble i hemmelighet rapportert til det amerikanske forsvarsdepartementet, Atomenergikommisjonen (senere Energidepartementet) og andre militære institusjoner, for å benyttes for forbedring av kjernefysiske våpen og reaktorer.

Japanske myndigheters og JNHs ansvar i etterkrigstiden for brudd på de overlevendes menneskerettigheter.

Noen kan unnskylde den japanske regjeringen og JNH med påskuddet at de bare var tvunget av den autoritære makten til okkupasjonsmyndigheten. Men dette var ikke tilfelle, fordi det positive samarbeidet mellom JNH og ABCC fortsatte i 28 år, fra 1947 fram til 1975. I 1975 måtte ABCC reorganisere seg selv, og JNH ble også tvunget til å skille seg fra den, i møte med økende sinne og fordømmelse av dem fra hibakusha og det japanske folket. ABCC ble reorganisert og omdøpt Forskingsstiftelsen for effekter av stråling, finansiert av både amerikanske og japanske myndigheter. Selvfølgelig, var deres organisering og oppgaver nesten de samme. Deres viktigste operasjoner har vært, og er, oppfølgende forskning på hibakusha og fornyet samarbeid med amerikanske militære institusjoner og atomindustrien.

Dermed ble den fysiske lidelsen og psykiske smerten til de overlevende forverret av amerikanske og japanske myndigheters politikk mot dem i etterkrigstiden.

Selvfølgelig har den japanske staten skylden for sine aggressive kriger mot asiatiske land og deretter angrepet mot Pearl Harbor. Men dette rettferdiggjør ikke den amerikanske atombombingen. Ødeleggelsen av Hiroshima og Nagasaki bør fordømmes som et uhørt grusomt folkemord og ødeleggelse, samt et svært alvorlig brudd på folkeretten. Pinen til de overlevende har også blitt forverret av naturen av atombombingen som en storstilt test på uskyldige menn og kvinner, unge og gamle.

Noen kan likevel prøve å rettferdiggjøre atombombingene under påskudd av at de reddet mange liv. Selv om det er sant, kan en slik unnskyldning aldri rettferdiggjøre det faktum at amerikanske myndigheter, støttet av japanske myndigheter, har gjort så mye for å etterlate de overlevende alene, uten tilsyn og uten behandling, etter slutten av krigen.

Hvis det forannevnte påskuddet hadde vært sant, hvorfor gjorde de ikke deres beste for å gi medisinsk og annen sosial bistand til ofrene skapt av en en slik «nådehandling»? Deres handlinger etter bombingen og etter selve krigen, har vist hva den såkalte «nåden» i atombombingene i virkeligheten var.

I over femti år siden bombingen, har begge stater arrogant fortsatt å behandle og fremmedgjøre hibakusha som menneskelige forsøksobjekter. Det er åpenbart at en slik politisk holdning i seg selv fratok dem av følelsen av menneskeverd. Hvis den japanske regjeringen hadde motstått amerikanske myndigheters ønske om å forsømme hibakusha, og hadde gjort sitt beste for å gi dem medisinsk og annen sosial hjelp umiddelbart etter bombingen, vil levetiden på de døde hibakusha ha vært mye lengre. Deres vilje til å leve ville ikke ha blitt mindre.

Den japanske regjeringen og JNH bør føle et dypt ansvar i denne sammenheng. Hvorfor beklager ikke statsministrene og lederne for JNH sin uaktsomhet mot hibakusha? Hvorfor prøver de ikke på denne måten å gjenopprette følelsen av menneskeverd som de i nesten et halvt århundre har nektet disse menneskene?

Som professor ved universitetet i Hiroshima, har jeg i mange år vært involvert i den sosiologiske, filosofiske og etiske studiene av de overlevendes dødskamp. I dette kapitlet, som et resultat av min forskning, har jeg prøvd å kaste nytt lys over en av de viktigste, men hittil oversette, aspektene av atombombingen og lidelsene til hibakusha.

Som forklart, er det ingen tvil om at den japanske regjeringen er ansvarlig for etterkrigstidens politikk med forsømmelse av hibakusha, samt brudd på deres menneskerettigheter. Hvis regjeringen føler ansvar for dem, kan den ikke ha noen innvendinger mot en lovgivning som gir de overlevende kompensasjon fra staten.

hiroshima-museum.jpg

II. Fra synspunktet til de amerikanske militære styrkene og forskerne i Manhattan-prosjektet

I forrige kapittel leverte jeg mine konklusjoner hovedsakelig på grunnlag av analyse av politikken til amerikanske myndigheter mot hibakusha, etter bombingen og etter krigen, spesielt politikken med å ikke behandle dem, bestemt av ABCC-JNH.

Når det gjelder politikken til amerikanske myndigheter før bombingen, tror jeg ikke at de politiske hovedpersonene på den tiden, inkludert Truman, bevisst hadde til hensikt å bruke A-bomber som et middel til å eksperimentere på mennesker fra et militært og vitenskapelig synspunkt .

Jeg er imidlertid overbevist om at det sikkert var noen ledende mennesker som, med de kjølige øyet til en «observatør av eksperimentet», så bombingen som et eksperiment på mennesker på et militært og vitenskapelig grunnlag.

Jeg gransket [en rekke] dokumentene fra Manhattanprosjektet, [bl.a fra Oppenheimer og general Norstad]

Etter å ha undersøkt disse dokumentene, kom jeg til konklusjonen at det amerikanske militæret bevisst planla, ikke bare å bruke A-bomber mot sivile for å gjøre ødeleggelsen mest mulig effektiv, men også for å få så mye informasjon som mulig om «effektene» av bombene. Jeg tror at min avhandling er bevist av den svært raske organiseringen av undersøkelse-teamene fra Manhattan-prosjektet som dro til Hiroshima og Nagasaki.

Jeg kan ikke annet enn å konkludere med at atombombingen ikke var noe annet enn en slags massiv eksperiment på mennesker fra militært synspunkt.

Fra standpunktet av vitenskapsmennene i Manhattan-prosjektet

Jeg ble sjokkert over å høre om en av Oppenheimers forferdelige planer i Manhattan-prosjektet. Han hadde en plan om å produsere radioaktivt forurenset mat «nok til å drepe en halv million mennesker.»  En slik plan burde sikkert ha behov for en rekke menneskelige eksperimenter.

Det synes klart for meg, at det var i denne atmosfæren at en rekke forskere, i sine studier av effekten av radioaktivitet på menneskekroppen, bevisst sprøytet plutonium inn i mennesker, inkludert barn, pasienter på sykehus, veteraner og andre mennesker.

Ifølge en viktig kilde (The Albuquerque Tribune og Hirose 1994), sendte doktor D. L. Hempelman, en ledende forsker i helseavdelingen ved laboratoriene i Los Alamos, en plan for menneskeforsøk til Oppenheimer den 29/8/44.

Doktor Stafford Warren, leder av røntgenavdelingen ved fakultetet for medisin og odontologi ved universitetet i Rochester, som var konsulent for prosjektet, foreslo også et program med eksperimenter for å sammenligne effekten av radioaktivitet, på mennesker og mus.

I mars 1945, hadde medisinske forskere i prosjektet et møte i Los Alamos for å lage et program for eksperimenter, for å injisere plutonium i pasienter innlagt ved Universitetene i Rochester og Chicago. I et brev fra 29/3/45 forsikret Oppenheimer Stafford Warren at han ville hjelpe med hans plan for menneskelige eksperimenter.

Som et resultat, den 10/4/45 ble Ebeneezer Cade (HP-12), som var innlagt på sykehuset til Mannhattan-prosjektet i Oak Ridge, Tennessee, det første offeret injisert med plutonium. Det var det første plutoniumeksperimentet utført av de ansatte ved MP.

Den 26/4/45, ble Arthur B. Hubbard (CHI-1) injisert med plutonium på sykehuset knyttet til Universitetet i Chicago. Han døde den 3 /10/45. To andre pasienter ble også injisert med plutonium.

Den 14/5/45, ble Albert Stevens (CAL-1) injisert med plutonium på sykehuset til University of California, San Francisco.

Når det gjelder plutonium-eksperimenter på amerikanere som ble utført etter august 1945, er jeg i stand til å presentere en lang liste av mange som ble gjort til menneskelige forsøksobjekter, inkludert flere hundre tusen «atomsoldater.» (Rosenberg, 1980)

Det er bemerkelsesverdig at de ledende forskerne i MP begikk systematiske forbrytelser med menneskelige eksperimenter, selv i løpet av perioden før bombingen. De ofret mange andre amerikanere som menneskelige forsøksobjekter.

Det synes derfor at det ville være fornuftig for oss å anta at disse Manhattan-forskerne også observerte «japsene» i de atom-bombete byene Hiroshima og Nagasaki, som menneskelige forsøkskaniner fra deres vitenskapelig synspunkt.

Det var også interessant, og ikke tilfeldig, at doktor Warren, en av de første forskerne på menneskelige eksperimenter i MP, var en av de to ledende amerikanske forskere som senere sterkt anbefalte etableringen av ABCC. En annen person som også anbefalte å sette opp ABCC var doktor Shields Warren. (De to mennene var ikke i slekt). (Lindee, 1994)

I lys av andre fakta

Jeg presenterte min oppfatning av atombombingen som menneskelige eksperimenter i lys av politikken til amerikanske myndigheter og forskerne ved Manhattan-prosjektet, mot amerikanere og hibakusha. Deres politikk mot de sistnevnte etter bombingen ble assistert også av den japanske regjeringen, spesielt JNH.

Jeg setter pris på Lindees beskrivelse av underlegenhet av JNH. Jeg tror at hun presist beskriver politikken med ikke-behandling av ABCC-JNH. Jeg må understreke det faktum at den amerikanske myndigheter, assistert av japanske myndigheter, ikke bare brukte sin ikke-behandlings politikk mot hibakusha, men også gjorde sitt ytterste for å hindre hibakusha fra å motta omsorg, som bevist.

Hvorfor? Etter min mening kan det forklares bare når vi ser på de bombene som menneskelige eksperimenter. Jeg ønsker å forsterke mitt argument ved å gi noen flere fakta.

1. I lys av ovennevnte tankegangen og moralen til noen ledende amerikanske forskere i perioden før bombingen, virker det som det var naturlig for dem å se bombingen som noe sådant. I denne sammenheng, fortjener oppfatningen til J.B. Koepfli, vitenskapelig rådgiver i det amerikanske Utenriksdepartementet, å bli sitert. Han skrev følgende i et brev til Shield Warren, direktør i avdeling for biologi og medisin, AEC den 1/6/51:

«Målområdene for atombomben i Japan utgjør et enestående naturlig laboratorium og en unik mulighet spesielt for å følge enkelte lange faser av studiene.» (Uthevelse tilføyd).

Det virker for meg at en slik oppfatning representerte en felles forståelse blant de fleste forskerne ved Manhattan-prosjektet og ABCC-JNE.

2. Ifølge en historie den 5/2/93 fra Kyodo News Agency, ble bombingen av Hiroshima og Nagasaki beskrevet som «eksperimenter» eller «tester» i de offisielle registreringene av atomprøvesprengningene utstedt av Nevada Office Department of Energy (DOE).

Hvert år siden begynnelsen av 1980-tallet, har den reviderte versjonenen av disse arkivene blitt supplert med registrering av nye tester, og presentert for massemedia og forskerne av dette kontoret i Nevada. Siden den første versjonen, har Hiroshima og Nagasaki bombene blitt bokført som de andre og tredje «testene», etter den første i Alamogordo, New Mexico.

Bombene har blitt regnet som den andre og tredje i en del av den påfølgende serien av tester, som inkluderte eksplosjonene på Bikiniatollen, i Nevada og andre steder fra 1945 frem til 1990-tallet. Disse fakta ble rapportert den 7/2/93 i en stor artikkel i avisen Ciwgoku Shimbun. Dette er en innflytelsesrik lokalavis med et opplag på 700 000 i Hiroshima. Det er viktig å forstå at selv Nevada-kontoret av Energidepartementet tenkte på bombene som «tester».

_77651530_ge14-43.jpg

III. Nødvendigheten av en ny måte å tenke på

Noen er kanskje uenige med meg fordi jeg kanskje har begått en feil med å forvirre nysgjerrighet om effektene om A-bomber etterpå, med motivene før bombingen. Men jeg tror at jeg har bevist min avhandling på grunnlag av analyse av politikken, ikke bare etter bombingen, men også politikken til den amerikanske regjeringen før bombingen

I forbindelse med ovennevnte kritiske kommentar, vil jeg gjerne sitere mitt  begrep av historie:

«Hva er historie? Historien er en prosess der, når fortiden blir sett tilbake på, konsekvensen av fortiden blir nåtiden, og dens historiske betydning blir avslørt. Historien er også en prosess der betydningen av fortiden blir undersøkt på nytt og omskrevet fra standpunktet til nåtiden, og dermed gjør sannheten om fortiden klarere. I denne prosessen blir den historiske oppfatningen av både fortiden og nåtiden endret. Dette kan sies om atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, og «skaden» fra disse hendelsene. Den historiske betydningen av dette ligger i det faktum at sannheten har blitt avslørt i den historiske prosessen.»(Shibata, 1982)

Jeg brukte dette konseptet av historien på bombene og hevdet en av motivene til at de ble utført var å eksperimentere på mennesker.

l denne sammenheng, er det videre verdt å merke seg at professor S. Harris ga en viktig fordømmelse av alle typer eksperimentering på mennesker i vår tid. [8]

Hans konklusjon fortjener å bli sitert:

«De mest opprørende er det faktum at endelige avsløringene i midten til slutten av 1940-årene av japansk biologisk krigføring og deres eksperimentering på mennesker, ikke innga avsky i de individene som ble informert om disse kriminelle handlingene. I stedet økte avsløringene appetitten til vitenskapsmennene og de militære planleggerne blant både seierherrene og de beseirede. Snarere enn å være motivert til å forlate slike handlinger, har forskning ved hjelp av ufrivillige eller uinformerte forsøkspersoner stadig økt i løpet av de siste femti årene. Forskere i USA alene, har gjennomført minst flere hundre forsøk med mennesker som ikke var informert om omfanget av forsøkene, eller faren for deres helse.»

Jeg vil si betydningen av mitt konsept av bombene, godt kan tolkes og forstås i lys av hans fordømmelse. Det er også ironisk at ABCC ble hjulpet av JNH, som var en av arvingene av tradisjonen til de medisinske forskere som begikk eksperimenter på mennesker i det japanske programmet for biologisk krigføring. Deres forbrytelser ble dekket opp av de amerikanske styrkene. Jeg er helt enig med professor Susan Lindee, når hun karakteriserer ABCC og JNH som «kolonial vitenskap.» (Lindee 1994. Chapter Two)

Ikke bare japanske, men også amerikanere, inkludert soldater som ble rammet av atomeksplosjoner, ble behandlet som forsøksdyr.

Den banebrytende amerikanske forfatteren Hermann Hagedorn hadde et beundringsverdig klarsyn angående atombombingen. Han påpekte at bombene ble sluppet, ikke bare på japanere, men også på amerikanere.

En annen banebrytende amerikanske filosof, John Somerville, innførte ordet «omnicide» – «alt-drepende». Det er en variasjon av det mer brukte ordet genocide– folkemord. Ifølge ham, var en atomkrig ikke lenger en slags krig, men et «omnicide». Dette var allerede bevist av ødeleggelsen av Hiroshima og Nagasaki. Ofrene for kjernefysisk ødeleggelse er menneskeheten som helhet, inkludert den såkalte fienden så vel som venner og allierte.

Det er i denne sammenheng at Albert Einstein advarte oss: «Hvis menneskeheten skal overleve, så trenger vi en helt ny måte å tenke på.» Jeg håper at de som har forsøkt å rettferdiggjøre Trumans argument og støttet senats-resolusjonen sitert i begynnelsen av denne artikkelen, vil lytte til Einstein og revurdere betydningen av atomalderen fra en ny måte å tenke på.


Den opprinnelige versjonen av denne artikkelen ble skrevet i 1994.De fleste fotnotene ble utelatt i oversettelsen. Se her for fotnoter.

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.