Frifinnelsen på side 1303 : den bortgjemte avgjørelsen om Milosevic

slobodan newsweek.jpg
Pressen fornektet seg ikke

 

av Andy Wilcoxson

Den internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) i Haag har fastslått at den avdøde serbiske presidenten Slobodan Milosevic ikke var ansvarlig for krigsforbrytelser begått under krigen i Bosnia 1992-1995.

Det var en utrolig avgjørelse fra retten som dømte den tidligere bosnisk-serbiske presidenten Radovan Karadzic til 40 års fengsel for krigsforbrytelser. Den konkluderte også enstemmig med at Slobodan Milosevic ikke var en del av en «felles kriminell konspirasjon» for å gjøre muslimer og kroater til ofre under krigen i Bosnia.

I dommen mot Karadzic den 24. mars, heter det at «retten ikke er tilfredsstillende overbevist om at det var tilstrekkelige bevis framlagt i denne saken til å si at Slobodan Milosevic var enig i den felles planen» for å etnisk renske bosniske muslimer og bosniske kroater fra områder hevdet av bosnisk-serberne. [1]

Dommerne mot Karadzic sa at «forholdet mellom Milosevic og den siktede hadde forverret seg, med begynnelse i 1992; i 1994 var de ikke lenger enige om hvilken handlingsplan som skulle gjennomføres. Videre, med begynnelse så tidlig som i mars 1992, hersket det tydelig uenighet mellom tiltalte og Milosevic i møter med internasjonale representanter, der Milosevic og andre serbiske ledere åpenlyst kritiserte de bosnisk-serbiske lederne for å begå «forbrytelser mot menneskeheten» og «etnisk rensing» og krig for egne formål.»[2]

Dommerne bemerket at Slobodan Milosevic og Radovan Karadzic begge ønsket bevaringen av Jugoslavia, og at Milosevic i utgangspunktet var støttende, men at deres synspunkter skilte seg ad over tid. Dommen slår fast at «fra 1990 og til midten av 1991, var det politiske målet for den tiltalte og det bosnisk-serbiske lederskapet å bevare Jugoslavia og hindre separasjonen eller uavhengigheten av Bosnia og Hercegovina, noe som ville føre til en adskillelse av de bosniske serbere fra Serbia; Retten bemerker at Slobodan Milosevic sluttet seg til dette målet, og talte mot bosnisk uavhengighet.»[3]

Retten fant at «erklæringen av uavhengighet av den bosniske nasjonalforsamlingen i fravær av de bosnisk-serbiske delegatene den 15. oktober 1991, eskalerte situasjonen,» [4], men at Milosevic ikke var enig i opprettelsen av Republika Srpska som svar. Dommen sier at «Slobodan Milosevic forsøkte å gjennomføre en mer forsiktig tilnærming.» [5]

Dommen slår fast at i oppfanget kommunikasjon med Radovan Karadzic, «stilte Milosevic spørsmål ved om det var lurt å bruke»en illegitim handling som svar på en annen illegitim handling», og stilte spørsmål ved lovligheten av å danne en bosnisk-serbisk forsamling.» [6]

Dommerne fant også at «Slobodan Milosevic uttrykte sine reservasjoner om hvordan en bosnisk-serbiske forsamling kunne utelukke muslimene som var ‘for Jugoslavia’.»[7]

Dommen påpeker at i møte med serbiske og bosnisk-serbiske tjenestemenn, uttalte «Slobodan Milosevic at ‘alle medlemmer av andre nasjoner og etniske grupper må beskyttes og at ‘den nasjonale interessen til serberne ikke er å diskriminere’». [8] Milosevic sa videre at forbrytelser måtte bekjempes med fast hånd.» [9]

Retten bemerker at «I private møter, var Milosevic svært sint på det bosnisk-serbiske lederskapet for å ha avvist Vance-Owen planen og han forbannet den anklagete». [10] De sa også at «Milosevic prøvde å snakke fornuft med de bosniske serberne. Han sa at han forsto deres bekymringer, men at det var viktigst å få slutt på krigen.»[11]

Dommen slår fast at «Milosevic også stilte spørsmål ved om verden ville godta at de bosniske serberne, som bare var en tredjedel av befolkningen i BiH, ville få mer enn 50% av territoriet, og han oppmuntret til en politisk avtale.» [12]

Dommen sier, at Milosevic på et møte i Det høyeste forsvarsrådet fortalte det bosnisk-serbiske lederskapet at de ikke var berettiget til å ha mer enn halvparten av territoriet i BiH, og sa at: «det er ikke mulig at mer enn det kan tilhøre oss ! Fordi vi representerer en tredjedel av befolkningen. […] Vi har ikke krav på i overkant av halvparten av territoriet – du må ikke stjele noe som tilhører andre! […] Hvordan kan du tenke deg at to tredjedeler av befolkningen blir stappet sammen i 30% av territoriet, mens 50% er for lite for deg ?! Er dette humant, er dette rettferdig?!’»[13]

I andre møter med serbiske og bosnisk-serbiske tjenestemenn, bemerker dommen at Milosevic «erklærte at krigen må slutte og at de bosniske serbernes største feil var å ønske et fullstendig nederlag for de bosniske muslimene.» [14] På grunn av splittelsen mellom Milosevic og de bosniske-serberne, la dommerne merke til at «Jugoslavia reduserte sin støtte til Republika Srbska og oppmuntret de bosniske serberne til å akseptere fredsforslag.» [15]

Domstolens erkjennelse av at Slobodan Milosevic ikke var del av ‘en felles kriminell konspirasjon’, og tvert imot, han «fordømte etnisk rensing» [16] er av enorm betydning, fordi han fikk skylden for alt blodbadet i Bosnia og harde økonomiske sanksjoner var pålagt Serbia som resultat. De urettmessige anklagene mot Milosevic er like betydningsfulle som det å invadere Irak bare for å oppdage at det ikke var noen masseødeleggelsesvåpen der likevel.

Slobodan Milosevic ble bakvasket av hele den vestlige pressekorpset og nesten hver eneste politiker i alle NATO-land. De kalte ham «Slakteren fra Balkan.» De sammenlignet ham med Hitler og anklaget ham for folkemord. De demoniserte ham og framstilte ham som et blodtørstig monster, og så brukte de dette falske bildet for å rettferdiggjøre ikke bare økonomiske sanksjoner mot Serbia, men også NATO-bombingen av Serbia i 1999 og Kosovo-krigen.

Slobodan Milosevic måtte tilbringe de siste fem årene av sitt liv i fengsel og forsvare seg selv og Serbia fra de falske påstandene om krigsforbrytelser, i en krig som de nå innrømmer han prøvde å stoppe. De mest alvorlige tiltalene mot Milosevic, herunder ansvar for folkemord, gjaldt alle angående Bosnia. Nå, ti år etter hans død, innrømmer de at han ikke var skyldig likevel – oops.

ICTY gjorde ingenting for å offentliggjøre det faktum at de hadde frikjent Milosevic fra delaktighet i en ‘felles kriminell konspirasjon’. De stille begravet denne erkjennelsen 1,303 sider inn i den 2590 sider lange dommen mot Karadzic, vel vitende om at de fleste ville nok aldri ville gidde å lese den.

Rettens formann i rettsaken mot Radovan Karadzic, O-Gon Kwon fra Sør-Korea, var også en av dommerne i rettsaken mot Slobodan Milosevic. Milosevic sin frikjennelse gjennom Karadzic-dommen kan være en pekepinn på hvordan Milosevic-dommstolen til slutt ville ha dømt, i hvert fall angående Bosnia, hvis Milosevic hadde levd for å se avslutningen av sin egen rettssak.

Det er verdt å minne om at Slobodan Milosevic døde under noen svært mistenkelige omstendigheter. Han døde av et hjerteinfarkt, bare to uker etter at domstolen nektet hans anmodning om å gjennomgå en hjerteoperasjon i Russland. [17] Han ble funnet død i sin celle mindre enn 72 timer etter at hans advokat overleverte et brev til det russiske utenriksdepartementet der han sa at han fryktet han ble forgiftet. [18]

Domstolens offisielle rapport om granskingen av hans død, bekreftet at «legemiddelet Rifampicin hadde blitt funnet i en blodprøve tatt fra Milosevic den 12. januar 2006.» Og at «Milosevic ikke ble fortalt om disse resultatene før 3. mars 2006, på grunn av den vanskelige juridiske stillingen doktor Falke (domstolens administrerende medisinsk offiser) fant seg selv i, på grunn av de nederlandske lovbestemmelsene om legens taushetsplikt.»[19]

Tilstedeværelsen av Rifamicin (en legemiddel han ikke ble gitt på resept) i Milosevic sitt blod ville ha motvirket medisinene mot høyt blodtrykk som han tok, og økt risikoen for hjerteinfarkt, det som til slutt drepte ham. Domstolens innrømmelse av at de visste om Rifampicin-en i flere måneder, men ikke fortalte Milosevic resultatene av sin eget blodprøve helt til bare noen dager før han døde, på grunn av «de nederlandske lovbestemmelsene om legens taushetsplikt«, er en utrolig dårlig og lite overbevisende unnskyldning. Det er ingen bestemmelse i nederlandsk lov som forbyr en lege fra å fortelle pasienten resultatene av sitt eget blodprøve – som ville være idiotisk. Tvert imot, å skjule slike opplysninger fra pasienten bli sett på som legefeil.

Alt dette gir opphav til velbegrunnet mistanke om at mektige geopolitiske interesser heller ville ha Milosevic død før slutten av rettssaken, enn å ha ham frikjent og fått sine ondskapsfulle løgner avslørt. Kabler lekket fra det amerikanske utenriksdepartementet, av Wikileaks, bekrefter at domstolen diskuterte Milosevic sin medisinske tilstand og hans medisinske historie med personell fra den amerikanske ambassaden i Haag uten hans samtykke. [20] De brydde seg åpenbart ikke om lover om legers taushetsplikt når de bablet om hans medisinske tilstand til den amerikanske ambassaden.

Det er en utilfredsstillende resultat at Milosevic i det stille ble frikjent for de mest alvorlige forbrytelsene han ble anklaget for, ti år etter hans død. Som et minimum, burde økonomisk kompensasjon nå utbetales til hans enke og hans barn, og skadeserstatning betales til Serbia av de vestlige statene som prøvde å straffe Serbia for å holde Milosevic «ansvarlig» for forbrytelser som deres egen domstol nå innrømmer at han ikke var ansvarlig for, og faktisk prøvde å stoppe.


For fotnoter og referanser, se originalartikkelen. Av stilistiske hensyn kan det være enkelte mindre uoverenstemmelser i oversettelsen av de direkte sitatene.

http://www.slobodan-milosevic.org/news/smorg-aw071816.htm

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.