Et støvelhav i vente mellom Taiwan og Kina

Australske Gregory Clark (født 1936) har en fascinerende livshistorie. Han er noe så sjeldent som en sentrums-konservativ med både sunn skepsis og integritet. Han begynte en karriere i den australske utenrikstjenesten, bl.a Vietnam, men trakk seg fordi han var for frittalende mot krigen. Siden 1970-tallet har han vært akademiker i Japan.

9c10b6cea09165dd6e1a5324b304189f.jpg
De forrige gangene det nesten var krig om noen småøyer, var over øyene Matsu og Kinmen, i den første (1955) og andre (1958) krisen i Taiwan-stredet. Den amerikanske generalstaben anmodet om atomangrep mot det kinesiske fastlandet. I dag er øyene kun turistattraksjoner.

 

Av Gregory Clark

Det kinesiske regimet fra før 1949, som nå kun kontrollerer Taiwan, er for enkelhets skyld i denne artikkelen beskrevet som ‘Taiwan’, selv om den offisielle betegnelsen er ‘Republikken Kina’.  Folkerepublikken Kina = Kina som vi kjenner det i dag, «fastlands-Kina»

Kritikken av Beijings påståtte øyerobringer i Sørkinahavet overser hva noen vil anse som den største øyerobringen av dem alle – da USA gjorde trekk i juni 1950 for å sette den kinesiske øya Taiwan under sin beskyttelse.

Den gamle kinesiske regjeringen under Chiang Kai-shek flyktet til Taiwan etter at den hadde lidd nederlag for de kommunistiske styrkene på det kinesiske fastlandet. Den 5. januar 1950, kort tid etterpå, utstedte USAs president Truman følgende uttalelse: «den amerikanske regjeringen vil ikke følge en kurs som vil føre til deltakelse borgerkrigen i Kina.»

Med andre ord, ville USA ikke motsette seg Beijings forsøk på å avslutte sin borgerkrig med Republikken Kina ved å angripe og ta over Taiwan, som på den tiden ble ansett som å tilhøre Kina.

Men bare fem måneder senere, den 27. juni 1950, gikk Truman tilbake på dette: «Jeg har beordret Stillehavsflåten å forhindre angrep på Formosa (Taiwan).»

Taiwan har halvveis vært et amerikansk protektorat siden den gang, selv om USA, som alle andre nasjoner som anerkjenner Beijing som den rettmessige kinesiske regjeringen, har måttet si at de anser Taiwan som en del av Kina.

Washingtons politiske forandring angående Taiwan var bemerkelsesverdig, selv om det var forståelig. Den 25. juni 1950 var datoen for utbruddet av Koreakrigen. I sammenheng med den kalde krigen var et trekk for å holde Taiwan ute av kommunistiske hender trolig uunngåelig.

Men Beijing ønsket ikke å se ting i det lyset. Kina hadde ikke gjort noe for å skape den kalde krigen. Et resultat av den amerikanske erklæringen var at regimet brått måtte stoppe arbeidet med å flytte tropper til det sørlige Kina som forberedelse på angrepet på Taiwan, som Truman indirekte hadde godkjent bare fem måneder tidligere.

Sant nok, takket være denne politikken, kunne Taiwan nyte godt av en spektakulær økonomisk utvikling som var nektet fastlandet de neste fire tiårene. Øya skulle bli spart vanviddet av Det store spranget framover og Kulturrevolusjonen som Beijing påla sine egne borgere under mange av disse årene.

Men det skulle også føre til en ustabilitet som har plaget Øst-Asia i mer enn et halvt århundre. Beijings opprinnelige håp for normale forbindelser med USA forsvant da det fant ut det ikke hadde noe annet valg enn å gå inn i Koreakrigen for å holde amerikanske tropper borte fra sine grenser.

USA oppmuntret gjennom 50-tallet taiwanske geriljaangrep mot Kina. Dette førte til at Beijing to ganger, i 1954 og 1958, angrep to øyer holdt av Taiwan nær det kinesiske fastlandet. Disse angrepene førte til amerikanske trusler om kjernefysisk gjengjeldelse.

I følge min forskning, førte dette til at Moskva i 1959 kansellerte sitt løfte om atomær bistand til Beijing. Dette førte i sin tur til at Beijing hadde en langvarig ideologisk krangel med Moskva, som i sin tur førte til at mange i Vesten anså kineserne som «dårlige kommunister» og borgerkrigen i Vietnam fra 1960-tallet som en kinesisk aggresjon som måtte bli stoppet av amerikansk intervensjon. ( I 1964 var jeg eneste vitne til en bisart møte på toppnivå Kreml, hvor den australske utenriksministeren, som opptrådte på vegne av USA, prøvde å overtale de «gode kommunistene» i Moskva til å slutte seg til Vesten i Vietnam, for å stoppe den kinesiske «aggresjonen». Man undres hva de sier i Canberra i dag.)

Eksistensen av en regjering på Taiwan som hevdet retten til å representere Kina internasjonalt, var i hele denne perioden en besettelse i utenrikspolitikken for Beijing.

I dag, takket være ‘ping-pong-diplomatiet’ fra den tidligere kinesiske statsminister Zhou Enlai på begynnelsen av 70-tallet (hvor jeg, som korrespondent for en australsk avis, spilte en liten rolle, med motstand fra australske myndigheter), har Kina endelig åpnet seg for Vesten, USA har endelig akseptert at Taiwan ikke bør angripe Kina, og snakk på Taiwan om uavhengighet fra Kina har endelig stilnet.

Beijing, i sin tur, prøver sitt beste for å være vennlig mot Taiwan, og truer med bruk av makt bare når en Taiwansk leder snakker om uavhengighet fra Kina. På alle transittpunkter til fastlandet, blir taiwanere behandlet på samme måte som ankomster fra Hong Kong og Macau. Det er nå rundt 1 million taiwanere som lever, arbeider og studerer i Kina, og omtrent 4 millioner turister fra fastlandet som besøker Taiwan årlig. Hvis disse tilnærmingene fortsetter, kan Taiwan tjene som en modell for hvordan de fleste borgerkriger, inkludert Irak og Syria bør ende: tvungen atskillelse av de krigende fraksjonene, etterfulgt av gradvis forsoning hvis og når fraksjonene innser det er bedre å samarbeide enn å slåss.

Dette gjelder særlig i tilfellet Taiwan, hvor det som skiller er mye mindre enn det som forener. Ja, bortsett fra noen brutale og raske geopolitiske trekk fra USA tidlig på 1980-tallet, er det ganske sannsynlig at en eller annen slags politisk forsoning ville ha funnet sted under styret av Chiang Kai-shek sin sønn, Chiang Ching-Kuo (president 1978-1988), som var utdannet i Sovjetunionen.

I motsetning til mye «svart» anti-Beijing propaganda fra de vanlige vestlige mistenkte (du kan oppdage det når en forfatter forteller oss at Beijing anser Taiwan som en «utbryter» provins – et begrep som ikke eksisterer på kinesisk, enn si angående Taiwan), er den taiwanske befolkningen nesten like etnisk Han-kinesisk som befolkningen på fastlandet. Mange snakker fortsatt dialektene i det sørlige Kina; det såkalte taiwanske språket er faktisk en dialekt i Fujian-provinsen på fastlandet, med de samme tegnene og noen ganger også den samme uttalen som standard kinesisk. I alle fall har de påfølgende regimene på Taiwan gjort sitt beste for å sikre at alle de yngre generasjonene er utdannet i mandarin-kinesisk; du vil høre bedre mandarin i Taipeis gater enn i Beijing.

Men det betyr ikke at den yngre generasjonen er for Beijing. Ettersom tiden går, har det kulturelle skillet mellom de to utvidet seg. Den eldre generasjonen av flyktninger fra den pro-kommunistiske revolusjonen i 1949, som ønsker en gjenforening med fastlandet, er i ferd med å dø ut. Yngre taiwanerer liker deres egen identitet og de vestlig-lignende frihetene, selv om de går glipp av den økonomiske dynamikken i dagens Kina.

Japan ser ut til å være i ferd med å slutte seg til konflikten mellom Taiwan og fastlands-Kina. Det herskende partiet Kuomintang (KMT) som Taiwan arvet fra borgerkrigens dager, og som de siste årene har gått fra å være voldsomt anti-Beiing til å være passivt vennlig til Beijing, har nå mistet makten til den mer uavhengighetsvennlige Demokratiske Progressive Partiet, ledet av Tsai Ing-wen.

Så langt har Tsai nektet å bekrefte den såkalte 1992-konsensusen, der Kuomintang erkjente at det var bare ett Kina, og at begge sider burde forsone seg. Beijing har reagert sint ved å si de vil kutte kommunikasjonskanalene. En tilbakevending til en tidligere epoke med konfrontasjon er mulig. Utnevnelsen av høytstående japansk-talende tjenestemenn til å håndtere forholdet til Japan og forsøkene på å lette de territorielle spenningene med Tokyo, er også av betydning.

26F8A4A200000578-3010499-image-a-31_1427313701046.jpg

Tilhengere av taiwansk uavhengighet peker ofte på ordlyden i den USA-meglete fredsavtalen fra 1952 med Tokyo – der Japan ikke gjorde noe mer enn å gi opp sine territoriale rettigheter til Taiwan (og Spratly- og Paraceløyene i Sørkinahavet, som nå også er et stridens eple).

Som med Kurilene, nord for Japan, som ble avstått i fredsavtalen med de allierte i San Francisco i 1952 , var det ingen omtale av til hvem Japan skulle gi territoriet det var i ferd med å gi opp.

Hvis Tokyo skulle gjenta sine handlinger i de nordlige områdene, og begynne, som tilhengerne av taiwansk uavhengighet, å insistere på at eierskapet til Taiwan ennå ikke er bestemt, ville fiendtligheten mellom Tokyo og Beijing gå inn i en ny fase. Allerede er det noen i Japan som liker å tenke langs disse linjene.

 

 


http://www.gregoryclark.net/jt/page132/page132.html

Advertisements