NATOs informasjonskrigføring mot sin egen befolkning

 

Av Southfront/ J.Hawk, Daniel Deiss, Edwin Watson

Begynnelsen av interessen i informasjons-operasjoner etter den kalde krigen kan spores tilbake til FN-intervensjonen i Somalia og folkemordet i Rwanda. Forholdsvis ærlig og direkte rapportering fra disse krigssonene innebar at opinionen vestlige land var en faktor som måtte tas med i betraktning av de politiske klassene.

Det var grunnen til klagene på den tiden om den såkalte «CNN Effekten», som tvang politikerne til å sende og/eller trekke tilbake tropper uansett hva elitene egentlig ønsket skulle skje akkurat da.

De tidlige metodene for å påvirke opinionen ved å manipulere media, selv om de var rimelig effektive, var ikke nok. Vi har sett deres styrke og begrensninger under begge krigene mot Irak, der mesteparten av media i realiteten ble sjanghaiet gjennom prosessen med hyppige pressekonferanser (med ingen mangel på videoer som viser NATOs bomber mens de, uten å bomme, faller mot sine åpenbart onde mål). Vi så også «embedding», der de – for det meste mannlige – journalistene får følge med militære enheter som gjester. Dette hadde naturligvis den doble effekten av å styrke deres selvfølelse og at de ser ting fra militærets synsvinkel.

Likevel, på tross av alt dette, viste det seg umulig å kontrollere fortellingen («narrativen»), og offentlig støtte for de ulike amerikanske og NATO-krigene kollapset under presset fra ubeleilige nyheter som kom selv fra mainstream media, som åpenbart opprettholdt en grad av uavhengighet.

Men hvis du spoler frem ti år, til dagens kriger i Libya, Syria, Jemen, Irak, Ukraina og andre, er det klart at noe har endret seg. Det finnes en dominerende fortelling som blir forsøkt pådyttet oss av bokstavelig talt alle kilder i mainstream media, uavhengig av deres angivelige ideologiske ståsted. Uansett hvor du snur deg, leser du eller hører du om Assads «tønnebomber», Gadafis «massakre», eller «russisk aggresjon.»

Disse rapportene representerer alltid et synspunkt som ikke bare er helt ensidig, men også saklig feil selv om de mest grunnleggende problemer. Hvordan klarte USA og NATO å oppnå en slik fantastisk disiplin innenfor den tilsynelatende frie og uavhengige vestlige pressen?

Det er i hovedsak tre deler på svaret: statlig kontroll av media; å få enkelte journalister på lag; og å spre propaganda gjennom skjulte midler. De to første er opplagte nok, og har lenge vært praktisert.

Mediebedriftene er nettopp det – bedrifter, underlagt ulike lover og forskrifter som kan brukes til å lose de enkelte bedriftene til å velge et ønsket synspunkt.

De enkelte reporterens spesialitet er «tilgang» på fortrolig informasjon, som kan gis eller holdes tilbake avhengig av deres effektivitet som statlig propaganda.

Den tredje, den hemmelige formidlingen av propaganda, er ny, og denne faktoren forklarer sannsynligvis mangelen på variasjon fra et medium til et annet.

Mediene blir ikke lenger bare oppfordret til å følge den offisielle linjen – de får historier plantet, slik at mediene kan plukke dem opp gjennom sosiale medier og andre uoffisielle kanaler.

De såkalte undersøkelsen av MH17-katastrofen er et godt eksempel, men en ganske plumpt og lite spissfindig sådant, på grunn til Ukrainas plumpe metoder for informasjonskrigføring. Men det er tydelig at nesten alle «bevis» som impliserer Russland eller opprørerne i Novorossija, ble utarbeidet av de ukrainske hemmelige tjenestene, for deretter å renses gjennom sosiale medier, før de ble presentert for et vestlig publikum som sannheten, den eneste sannhet, og ingenting annet enn sannheten.

NATO gjennomfører tilsvarende virksomhet som er vanskeligere å identifisere og motsi, fordi den er mer sofistikert, bedre organisert, og skaffet til veie med høyere nivåer av finansiering.

Storbritannia, for eksempel, opprettholder den 77. brigade med under-enheter som inkluderer Gruppen for media-operasjoner og den skyggefulle 15. gruppe for psykologiske operasjoner, som har blitt kalt «Twitter-avdelingen.»

Tyskland har etablert ZOpKomBw, eller Bundeswehrs senter for operativ kommunikasjon.

I USA, ser det ut som informasjons-operasjoner mot den amerikanske befolkningen er ansvaret til etterretningstjenesten. Dette er forståelig med tanke på tabuet mot amerikanske militære operasjoner på amerikansk territorium. Som sådan, forblir de i stor grad ute av offentlighetens søkelys, selv om deres arbeid lett kan sees i form av rapporter som ikke kan etterprøves fra en rekke krigssoner, og selv å plassere spesielt forberedte «vitner» foran Kongressens komiteer.

Selv land som ikke er medlem av NATO, som Sverige, følger etter, ved å etablere egne enheter for informasjons-operasjoner, som er beregnet på å føre informasjonskrig mot sin egen befolkning. På NATO-nivå, blir informasjons-operasjoner koordinert av NATO doktrinen JP 13-3, angående informasjons-operasjoner. Den praktiske anvendelsen er finslipt av allianseomfattende øvelser. som Multinational Information Operations Experiment (MNIOE).

Vestlige velgere har godtatt alle disse tiltakene fordi de ble solgt til dem som en del av deres lands tiltak mot terrorisme. Hva de ikke tenkte på, er at terrorisme er et fenomen som ikke kjenner noen grenser, der fienden allerede er til stede i vestlige samfunn. Hvilket betyr at hvis informasjonsoperasjonene mot terrorisme skal være effektive, de må også være rettet mot den vestlige offentligheten.

På kort sikt kan informasjons-operasjoner være effektive i å produsere folkelig støtte for en politikk som ellers ikke noe fritt samfunn ville akseptere. På lengre sikt, betyr det å gå utenom folkemeningen, at elitene nå er friere enn noensinne å ta fatt på svært farlige internasjonale eventyr, som trolig vil slå tilbake og ytterligere senke den allerede lave anseelsen til elitene.

Derfor betyr det faktum at elitene i den såkalte «frie verden» stadig må ty til slike skitne triks for å holde seg ved makten, at deres grep om makten langsomt svekkes.


http://www.globalresearch.ca/nato-psychological-operations-psyop-to-influence-emotions-and-sway-public-opinion/5538249

Advertisements