Av Dimitry Orlov
– På denne kloden er ting ment å fungere slik: i USA bestemmer maktstrukturene (de offentlige og private) hva de vil at resten av verden skal gjøre. De kommuniserer sine ønsker gjennom offisielle og uoffisielle kanaler, og forventer automatisk samarbeid. Hvis samarbeidet ikke skjer umiddelbart, bruker de politisk, finansielt og økonomisk press.
Hvis dette fortsatt ikke gir det tilsiktede resultatet, forsøker de regimeskifte gjennom en fargerevolusjon eller et militærkupp, eller organiserer og finansierer et opprør som fører til terrorangrep og borgerkrig i den gjenstridige nasjonen. Hvis det fortsatt ikke fungerer, bomber de landet tilbake til steinalderen. Dette er måten det fungerte på 1990-tallet og 2000-tallet, men i det siste har en ny dynamikk dukket opp.
I begynnelsen dreide den seg om Russland, men fenomenet har siden spredd seg over hele verden og er i ferd med å sluke selve USA. Det fungerer slik: USA bestemmer seg for hva Russland må gjøre, og kommuniserer dette ønsket videre. Deretter forventer det automatisk samarbeid. Russland sier «Njet.» USA går deretter gjennom alle de ovennevnte trinnene opp til, men ikke inkludert bombing, ettersom USA er avskrekket av Russlands kjernefysiske avskrekking. Svaret forble «Njet.»
Man kunne kanskje tenke seg at en smart person i den amerikanske maktstrukturen ville ymte frampå og si: «Hvis vi ser på bevisene som foreligger, fungerer det ikke å diktere våre vilkår til Russland; la oss prøve å forhandle med Russland som likeverdige og uten baktanker.» Og da ville alle de andre klaske seg på pannen og si,» Wow! Dette er strålende! Hvorfor tenke vi ikke på det?» Men i virkeligheten, vil denne personen få sparken på røde rappen, fordi, skjønner du, det amerikansk globale hegemoniet er udiskutabelt. Hva som i stedet skjer, er at amerikanerne later som de er forbløffet, omgrupperer og prøver på nytt, noe som er et ganske morsomt skue.
Hele affæren Edward Snowden var spesielt morsomt. Amerikanerne krevde at han skulle utleveres. Russerne sa: «Njet, vår grunnlov forbyr det.» Og så, svært morsomt, som svar krevde noen stemmer i Vesten at Russland skulle endre sin grunnlov! Svaret krever ingen oversettelse, det var «Xa-XA-XA-XA-xa!»
Mindre morsomt er uføret i Syria: amerikanerne har uten stans krevd at Russland godtar deres planer om å styrte Bashar Assad. Det ubøyelige russiske svarte har vært: «Njet, syrerne får selv bestemme deres lederskap, ikke Russland, og ikke USA» Hver gang de hører det, klør amerikanerne seg i hodet og … prøver igjen.
John Kerry var nylig i Moskva, der han hadde en kjempelang «forhandlingsøkt» med Putin og Lavrov. Over artikkelen er et bilde av Kerry da han hadde samtaler med Putin og Lavrov i Moskva for cirka en uke siden. Deres ansiktsuttrykk er vanskelig å misforstå. Der sitter Kerry, med ryggen til kameraet, og babler i vei som vanlig. Utenriksminister Lavrovs ansikt sier: «Jeg kan ikke tro at jeg må sitte her og høre på dette tullet igjen.» Putin ansikt sier: «Å, den stakkars idioten, han kan ikke få seg til å skjønne at vi bare kommer til å si ‘njet’ igjen.» Kerry fløy hjem med enda en «njet.»
Hva som er verre, er at andre land nå begynner å gjøre det samme. Amerikanerne fortalte britene nøyaktig hvordan de skulle stemme, og likevel sa britene «njet» og stemte for Brexit. Amerikanerne fortalte europeerne at de måtte godta det fryktelige maktoverdragelsen til de store selskapene, i det som er kjent som Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP), og franskmennene sa «njet, det vil ikke skje.» Amerikanerne organiserte enda et militærkupp i Tyrkia for å erstatte Erdoǧan med noen som ikke ville prøve å være vennlig til Russland, og tyrkerne sa «njet» til det også. Og nå, skrekk og gru!, er det Donald Trump som sier «njet» til alle slags ting – NATO, flytting av amerikanske arbeidsplasser til utlandet, å godta flommen av migranter, globalisering, våpen for ukrainske nazister, frihandel …
Den fortærende psykologiske effekten av «njet» på den amerikanske hegemoniske tankegangen kan ikke undervurderes. Hvis du skal tenke og handle som eneste supermakt, men der bare den tenkende delen fortsatt fungerer, er resultatet kognitiv dissonans. Hvis jobben din er å true folk til å gjøre ting, og folk ikke lenger lar seg bli truet, er jobben blitt en vits, og du forvandles til en psykiatrisk pasient.
Den resulterende galskapen har nylig gitt oss et ganske interessant symptom: en god del medarbeidere i det amerikanske utenriksdepartementet skrev under på et brev, som umiddelbart ble lekket. Brevet oppfordret til en bombekampanje mot Syria for å styrte Bashar Assad. Dette er diplomater. Diplomati er kunsten å unngå krig ved å snakke. Diplomater som ber for krig er ikke særlig … diplomatiske. Du kan si at de er inkompetente diplomater, men det er ikke å gå langt nok (de fleste av de kompetente diplomatene forlot tjenesten i løpet av andre Bush-administrasjonen, mange av dem i avsky over å måtte lyve om begrunnelsen for krigen i Irak). Sannheten er at de er syke, gale og u-diplomatiske krigshisserne. Styrken i dette enkle russiske ordet er så stor, at de bokstavelig talt har mistet deres dømmekraft.
Men det ville være urettferdig å peke ut utenriksdepartementet. Det er som om hele den amerikanske politiske kroppen har blitt infisert av en råtten stank. Den gjennomsyrer alle ting og gjør livet surt. Til tross for et økende antall problemer, er de fleste andre ting i USA fortsatt stort sett håndterlig. Men dette ene – at de sakte mister denne evne til å mobbe og true hele verden – ødelegger alt. Det er midt på sommeren, hele nasjonen på stranden. Ligge-håndkleet er møllspist og loslitt, parasollen har hull i den, brusen i kjølebagen er full av ekle kjemikalier og sommerlektyren er kjedelig … og så er det en død hval som råtner i nærheten – med navnet «njet». Det ødelegger rett og slett hele stemningen!
Kommentatorene i media og establishment-politikere er for øyeblikket smertelig klar over dette problemet, og deres forutsigbare reaksjon er å skylde på det de oppfatter som dets egentlige kilde: Russland, beleilig personifisert av Putin. «Hvis du ikke stemmer på Clinton, stemmer du på Putin» er en nytt politisk tema. Et annet er at Trump er Putins agent. Enhver offentlig person som nekter å følge elitens meninger, blir automatisk stemplet «Putins nyttige idiot.» Hvis man skal ta dem bokstavelig, er slike påstander absurde. Men det er en dypere forklaring for dem: Det som knytter dem sammen, er styrken av en nei-stemme. Å stemme på Sanders, er å stemme «njet». Lederne i det demokratiske paritet skaffet til veie en kandidat og fortalte folk å stemme på henne, og mesteparten av ungdommen sa «njet.» Det samme med Trump: det republikanske etablissementet presenterte de vanlige syv dvergene, og fortalte folk å stemme på en av dem, og likevel sa mesteparten av den hvite arbeiderklassen, som vanligvis ikke har noe de skulle ha sagt, «njet», og stemte på outsideren Snøhvit i stedet.
Det er grunn til håp, at folkene i hele den Washington-dominerte verden oppdager kraften av et «njet.» Eliten kan fortsatt se sterk ut på utsiden, men under den skinnende nye malingen skjuler det seg et råttent skrog, der vann siver inn mellom bordene. Et tilstrekkelig rungende «njet» vil trolig være nok til å få det til å synke, som plutselig gjør det mulig med noen svært nødvendige endringer. Når det skjer, må du huske å takke Russland … eller, hvis du insisterer – Putin.
Dmitry Orlov er født i Leningrad i 1970 og immigrerte til USA i 1970-årene. Han er forfatter av flere bøker og er ansvarlig for den svært populære bloggen http://www.ClubOrlov.com .
Midt i fleisen 