Erdoğan setter sjakk matt: Det CIA-støttete kuppet mislykkes, det globale sjakkbrettet forandres

 

tumblr_o4cq7ld12E1uscofmo1_1280

Av Eric Draitser

Det mislykkede kuppet i Tyrkia i forrige uke var et politisk og geopolitisk jordskjelv som har potensial til å fundamentalt endre Midtøsten, NATO og potensielt den globale maktbalansen. Mens de ferskeste konsekvensene er klare, er det som faktisk skjedde på natten mellom 15. og 16. juli fortsatt noe uklart. Men hvorfor er det slik? Hvorfor blir forbindelsene for det meste ikke trukket av vestlige forståsegpåere og journalister?

Her møter vi igjen de store mediebedriftene, et medieapparat som er dominert og kontrollert av de samme interessene som dominerer regjeringene i USA og EU, og med sin utrolige kraft til å feilinformere. Som den skarpe analytikeren Michael Parenti skrev:

«[medienes] jobb er ikke å informere, men å desinformere; ikke å fremme den demokratiske samtalen, men å fortynne og dempe den. Deres oppgave er å gi ethvert inntrykk av å være samvittighetsfullt bekymret om dagens hendelser. De sier så mye, men som betyr så lite. De tilbyr så mange kalorier, men med så få næringsstoffer.»

Parenti sin påstand er ingen stedet mer sant enn angående statskuppet i Tyrkia. For mens media ganske riktig har rapportert påstandene fra president Erdogan og hans regjering, om den skjulte hånden til den USA-baserte milliardæren Fetullah Gülen, har nesten ingen av de store mediene gjort de nødvendige undersøkelsene for å avdekke den virkelige betydningen av Gülen og hans bevegelse.

Av særlig betydning, og nesten som med bruk av tryllestav, er det nesten ingen omtale av Gülens mangeårige tilknytning til CIA og hans infiltrasjon av de ulike institusjonene i den tyrkiske staten. Det er heller ikke noen seriøs gransking av det økonomiske nettverket og forbindelsene som går fra Gülen til nesten hvert hjørne av den islamske (og ikke-islamske) verden.

Gülen, sammen med mange nykonservative i USA, har spredt framstillingen («narrativen») at president Erdogan og hans folk selv iscenesatte kuppet for å rettferdiggjøre den pågående aksjonen mot politiske rivaler, sekulære krefter og andre anti-Erdogan krefter. Media har i det store og hele ikke koblet hendelsene i Tyrkia til deres større geopolitiske betydning, som ville ha kastet lys over hva som kan ha skjedd. I en ytterligere pliktforsømmelse, har media også valgt å overse den svært viktige detaljen at amerikansk etterretning og NATO sannsynligvis hadde en finger med i spillet.

Historien som pekepinn

Fra Iran i 1953 til Chile i 1973 og utallige andre land, har CIA og dets brødre i etterretningsorganisasjoner i NATO-land vært involvert i utallige kupp lik det som fant sted i Tyrkia forrige uke. Men man måtte være uoppmerksom for ikke å legge merke til de slående likhetene mellom kuppet i 2016 og det som fant sted den 12. september 1980.

På midten og slutten av 1970-tallet, opplevde Tyrkia et markant oppsving i terrorisme og vold. Mye av dette ble tilskrevet fascistiske formasjoner som «De grå ulver», sammen med andre grupper. Men det som nå er kjent, er at mye av denne volden tok form av provokasjoner, som mange eksperter hevder ble orkestrert av CIA-tilknyttede personer og nettverk.

Kanskje den viktigste av disse var Paul Henze, en mann som hadde brukt flere tiår som etterretningskoordinator i Etiopia, Tyrkia og andre steder under hele den kalde krigen. Som Daniele Ganser  bemerket i sin bok NATOs hemmelige armeer: Operasjon Gladio og terrorisme i Vest-Europa:

«Et høyreekstremist som ble stilt for retten, hevdet senere – troverdig – at massakrene og skrekkhistoriene fra 1970-årene hadde vært en strategi for å bringe [kupplederen general] Evren og det militæret til makten: «massakrene var en provokasjon fra det [tyrkiske etterretnings-byrået] MIT. Med provokasjoner av MIT og CIA, var grunnlaget forberedt for kuppet den 12, september.» (S. 239)

Les også: Intervju med Daniele Ganser

Men selvfølgelig, skjer disse handlingene ikke i et vakuum; det var etterretningsfolk på plass som tilrettela hendelsene. Som den kjent forfatteren og mediekritikeren Edward Herman skrev i 1986:

«Paul Henze begynte sin lange CIA karriere med dekke som en» utenriksrådgiver» i forsvarsdepartementet i 1950. To år senere, begynte han en seks års periode som politisk rådgiver for Radio Free Europe i München. I 1969, var Henze CIA-sjef for stasjonen i Etiopia, og han fungerte som stasjonssjef i Tyrkia i perioden 1974-1977. Da Zbigniew Brzezinski samlet sitt team for Det nasjonale sikkerhetsrådet under president Jimmy Carter, ble Henze ansatt som CIAs representant i sikkerhetsrådets kontor i det hvite hus.»

Tatt i betraktning den nære sammenhengen mellom Henze og Brzezinski, er det ikke vanskelig å se at Henze hovedsaklig var involvert i den samme globale operasjonen som Brzezinski, nemlig å gjøre terrorisme om til et strategisk våpen mot Sovjetunionen.

Mens Brzezinski er velkjent som hjernen bak etableringen av mujahedin i Afghanistan, hadde Henze allerede oppnådd lignende resultater i Tyrkia, der han organiserte høyreradikale krefter beregnet på destabilisering. I sin bok, siterer Ganser antiterror-forsker og ekspert på Gladio, Selhattin Celik, som skrev i 1999:

«[Da USAs president Jimmy Carter] hørte om [kuppet i Tyrkia i 1980] ringte han Paul Henze, tidligere sjef for CIA-stasjonen i Tyrkia, som hadde forlatt Ankara kort tid før kuppet til å bli en sikkerhetsrådgiver for president Carter i Washington, med ansvar for CIAs Tyrkia-avdeling … Carter fortalte Henze hva sistnevnte allerede visste: «dine folk har akkurat gjennomført et kupp!». Presidenten hadde rett. Paul Henze hadde dagen etter kuppet skrytt til sine CIA-kolleger i Washington: «Våre gutter klarte det»! [our boys did it!]

Celik refererte rett ut til Henze som «hovedarkitekten bak kuppet den 12, september 1980.» Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Fra å ha vært utstasjonert der på midten av 1970-tallet, ble han så en koordinator i Washington. Samtidig var han Tyrkia-ansvarlig for Det nasjonale sikkerhetsrådet under Brzezinski, Det var tydelig at Henze var viktig i gjennomføringen av kuppet. I følge Celik, «støttet Brzezinski Henzes stilling. Under en diskusjon i Det nasjonale sikkerhetsrådet av situasjonen i Iran, hvor Khomeini hadde grepet makten i 1979, uttrykte Brzezinski sin oppfatning at «for Tyrkia, som for Brasil, ville en militær regjering være den beste løsningen.»

Dette bør komme som en overraskelse for noen som er det minste kjent med hvordan amerikansk etterretning bruktes under den kalde krigen, Men dybden av forbindelsene mellom amerikansk etterretning, dens NATO-brødre, og det tyrkiske militæret og ‘dype staten’, er kanskje en åpenbaring. Som den tyrkiske politikeren og sosial aktivisten Ertugrul Kurkcu skrev i Covert Action Quarterly i 1997:

«De nære båndene mellom de tyrkiske og amerikanske militære- og etterretnings-kretsene, sammen med amerikanske bekymringer over Tyrkias militære samarbeid, har vært store hindringer i Tyrkias vei til et bredere demokrati. [Tyrkisk politiker og journalist Fikri] Saglar anklager at amerikanske interesser i tyrkiske anliggender ikke er begrenset til offisielle forbindelser, som gjennom NATO og handel. Han peker på den beryktede meldingen fra CIAs daværende sjef i Tyrkia, Paul Henze, da han skrøt til sine kolleger i Washington dagen etter kuppet i 1980 «Våre gutter greide det!». Saglar konkluderer med at utenlandske etterretningsorganisasjoner, inkludert CIA, har huket tak i samarbeidspartnere blant høyreekstreme miljøer, og utnyttet dem for deres formål.»

I praksis er hva 1980-kuppet viste mer enn noe annet, at det tyrkiske militæret, så vel som de høyrefascistiske terrorgjengene som De grå ulver, på ulike måter er kontrollert av USA og amerikansk etterretning – «assets».

Man kan sikkert diskutere litt i hvilken grad de er helt kontrollert, stedfortredere, eller bare mangeårige samarbeidspartnere, men dette skillet er av mindre betydning. Det som betyr noe er at de historiske kildene tydelig viser samarbeidet mellom det tyrkiske militæret og den tyrkiske ‘dype staten’ og CIA.

Men alt dette er historie, ikke sant? Disse nettverkene og forbindelsene må ha blitt svekket ettersom tiden går, og hva som skjedde i 1980 er av bare underordnet betydning for den interne politikken i Tyrkia og den pågående maktkampen. Tja ….

 

PA712__39697.1345653826.1280.1280.jpg

Hvem er hvem på det tyrkiske sjakkbrettet?

I prøver å gi analyse av hva som nettopp skjedde i Tyrkia, må man ha en viss forståelse av de politiske fraksjonene som kjemper om makten i Tyrkia. De kan grovt deles inn i tre leire, selv om grensene er litt flytende.

Den første fraksjonen er president Erdogan og hans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP). Erdogan og AKP har sin bakgrunn i det «moderate islamistiske» miljøet i Det muslimske brorskapet, som har brukt mange år på å kjempe mot det militante sekulære tyrkiske militæret og statsapparatet. Som doktor Essam al-Erian, en leder i Det muslimske brorskapet, forklarte i 2007, «Det muslimske brorskapet er en islamsk gruppe som har et nært forhold til alle moderate islamister, det mest fremtredende av disse er Rettferdighets- og utviklingspartiet.»

Dette punktet er av avgjørende betydning fordi det kobler Erdogan og hans politiske maskineri til et mye bredere internasjonalt nettverk aktivt i hele Midtøsten og Nord-Afrika. Det gir en forklaring på Erdogans tilsynelatende fanatisme angående krigen i Syria og fjerningen av president Bashar al-Assad. Assads far, Hafiz, knuste det syriske muslimske brorskapet i 1982. Dette forklarer også Erdogans urokkelige støtte for tidligere egyptiske president Morsi, lederen for Det muslimske brorskapet, som ble styrtet av nåværende president Sisi.

Den andre fraksjonen er kemalistene, med sin makt hovedsaklig basert i militæret og elementer av den dype staten. De ser seg selv som voktere av arven etter Mustafa Kemal Atatürk, grunnleggeren av republikken Tyrkia. Kemalistene er dypt forbundet med de store kapitalistene i landet, og har en lang historie med samarbeid med USA og NATO. Som nevnt ovenfor, har det tyrkiske militæret langvarige bånd til både CIA og NATO-etterretning, og har lenge vært betraktet som en av de mest pålitelige amerikanske NATO-partnerne.

Den tredje politiske fraksjonen av betydning tilhører den tyrkisk milliardæren Fetullah Gülen. Hans globale nettverk av skoler har gjort ham til en av de mektigste enkeltpersonene i regionen, selv om han styrer sitt nettverk fra hans komfortable hjem i Pennsylvania. Ikke bare har nettverket til Gülen skaffet seg betydelige støttespillere i nesten hver eneste statlige institusjon i Tyrkia, men det har også stor innflytelse i USA, både i form av langvarige bånd til amerikansk etterretning, og kanskje like viktig, en storstilt lobbyvirksomhet. Faktisk, i 2010 gikk seks store tyrkisk-amerikanske forbund med tilknytning til Gülen-bevegelsen sammen for å lage Forsamlingen av tyrkiske amerikanske føderasjoner (ATAF), en ikke-statlig organisasjon som har blitt en av de mer betydningsfulle lobbygruppene i Washington når det gjelder arbeidet med tyrkere og andre tyrkiske folkeslag (i Sentral-Asia).

Det er viktig å huske på at selv om det er kjent at forrige ukes kupp ble utført av militæret, er det uklart nøyaktig hvilke fraksjon de representerer, eller om det var en kombinasjon av to grupperinger. Men her er det nyttig å undersøke den nyere historien av Gülen-nettverket (kjent som Hizmet) og dets infiltrering av statlige institusjoner, for å vurdere hvilken mulig rolle den kan ha spilt i kuppet.

3657FC4F00000578-3693386-Gulen_lives_in_Saylorsburg_Pennsylvania_on_a_26_acre_compound_ca-a-84_1468694341405.jpg
Gülens asyl i Pennsylvania

Har både Fetullah Gülen og CIA fingeravtrykk på kuppet i Tyrkia?

Mens det er lett å peke fingeren på USA og NATO sin etterretning for alt som skjer i verden – Imperiets rekkevidde er virkelig globalt – man må være forsiktig med å bare hevde amerikansk skyld uten å vise til de konkrete forbindelsene. Og i dette tilfellet, er det dobbelt sant. Men det er her at Gülens betydning virkelig kommer inn i bildet, for det er hans vidtrekkende nettverk av kontakter, frontorganisasjoner og stedfortredere som har infiltrert nesten hver eneste statlig institusjon av betydning.

Lenge før det mislykkede kuppet, hadde analytikere trukket forbindelsen mellom Gülen, infiltrasjon av den tyrkiske staten, og CIA. Som politisk analytiker Osman Softic skrev i 2014:

«Gitt at Hizmet-sympatisører på dyktig vis infiltrerte noen av de mest sensitive statlige strukturene, som politiet, etterretning, rettsvesenet og den offentlig påtalemyndigheten, er det ganske sannsynlig at denne bevegelsen kan ha fungert som en praktisk mekanisme for destabilisering og selv styrting av Erdoğan-regjeringen, sammen med mye sterkere og skumle internasjonale aktører … Gülen selv kan ha blitt en praktisk brikke i deres forsøk på å destabilisere Tyrkia.»

Påstanden om at Gülen har infiltrert hele den tyrkiske staten, er ikke noe nytt. Faktisk har slike påstander hengt rundt Gülen og Hizmet i minst to tiår.

Men det er forbindelse til amerikansk etterretning og eliten i amerikansk utenrikspolitikk som virkelig gjør bildet fullstendig.

Graham Fuller, tidligere nestleder i CIAs National Intelligence Council, har lenge hatt forbindelser til Gülenbevegelsen. Fuller har gått så langt som å forsvare Gülen [i aviser] de siste dagene i en artikkel med tittelen ‘Gülen-bevegelsen er ikke en kult – Den er i dag en av de mest positive av Islams ansikter‘, der han innrømmer – han hadde ikke noe valg siden det er veldokumentert – at han skrev et brev til støtte for Gülens oppholdstillatelse til USA i 2006. Selv om hans retorikk forsøker å forvrenge naturen av og årsaken bak hans støtte til Gülen, antyder Fuller at Hizmet representerer en sosial bevegelse som er på linje med amerikanske interesser, og er en bevegelse som kan brukes som et mektig våpen i en viktig NATO-alliert.

Fuller unnlater å si at hans forbindelse er mer enn overflatisk. Han har deltatt på mange Gülen-arrangementer, slik som de i regi av Turquoise Council for Americans and Eurasians, en paraplyorganisasjon drevet av Kemal (Kevin) Oksuz, et fremtredende medlem av Gülens nettverk.

I tillegg til Fuller, skrev også den beryktede tidligere CIA-agenten og USAs ambassadør til Tyrkia, Morton Abramowitz, et brev som støttet Gülens asylsøknad i USA. Abramowitz var også medforfatter, sammen med de andre nykonservative Eric Edelman og Blaise Misztal, av en glødende kronikk i januar 2014 i Washington Post som så godt som krevde at USA styrtet Erdogans regjering. En meget interessant opplysning.

Så la oss se om vi har fått med det hele:

Gülen driver en forretningsimperium i multimilliard-klassen og et nettverk av privatskoler over hele verden. Han er direkte koblet til to av de mest beryktede CIA-folkene i nyere historie i forholdet mellom USA og Tyrkia. Han har et politisk lobbynettverk med tentakler som strekker seg fra Washington til Sentral-Asia.

Og forresten, i henhold til tidligere tyrkiske etterretningssjef Osman Nuri Gündeş, har Gülens nettverk av skoler i de sentralasiatiske statene Kirgisistan og Usbekistan vært dekke for minst 130 CIA-agenter på  midten og slutten av 90-tallet.

La oss nå legge til at RAND Corporation, en av de mest innflytelsesrike tankesmiene innen amerikanske politiske sirkler, kom med dette forslaget i en detaljert rapport i 2004 ‘Civil Democratic Islam: Partners, Resources, and Strategies‘ at USAs politikk bør:

«Først støtte modernistene, styrke deres visjon av islam over tradisjonalistene, ved å gi dem en bred plattform å artikulere og formidle sine synspunkter. De, ikke tradisjonalistene, bør dyrkes og offentlig framstilles som ansiktet av moderne islam … Støtt sekularistene fra sak til sak.»

Det synes som at for mer enn et tiår siden, på et tidspunkt da Gülen og Erdogan fortsatt var venner og deres organisasjoner fortsatt allierte, at USAs politikk var å fremme Gülen og de moderate islamistene som han og Erdogan representerte. Det virker ganske sannsynlig at striden som brøt ut mellom Erdogan og Gülen hadde mindre å gjøre med person og store ego (selv om det utvilsomt spilte en rolle) enn det handlet om politikk og lojalitet.

gulen-erdogan.jpg
Gülen og Erdogan da de fortsatt var venner på 1990-tallet

 

Den geopolitiske og strategiske betydningen av det mislykkede kuppet

Til tross for hans fullverdige tjeneste for den amerikanske imperialismen i Syria, inkludert å være vert for både terrorister og amerikansk-støttede syriske krigere, har Erdogan tydeligvis kommet i konflikt med Washington. Kanskje hans mest alvorlige forbrytelse var nylig, da han utstedte en unnskyldning for nedskytningen av et russisk jetfly i november 2015. Men selvfølgelig var det ikke selve denne unnskyldningen som fikk Washington til å reagere; det var vendingen av den tyrkiske utenrikspolitikken bort fra USA, NATO og Europa, og til Russland, Kina, og den framvoksende ikke-vestlige maktblokken. Dette var hans alvorlige synd. Og det var ikke for første gang, selv om Washington utvilsomt ønsket å sørge for at det ville bli hans siste.

Man må huske på at Erdogan har en stygg vane med å inngå avtaler med amerikanske motstandere, inkludert underskrivningen av den massive gassavtalen Turk Stream, beslutningen om å kjøpe rakettsystemer fra Kina (som Erdogan senere gikk tilbake på), signeringen av en lukrativ atomenergiavtale med Russland, og mange andre. Kort sagt, for Washington, viste Erdogan seg i beste fall å være en upålitelig alliert, og i verste fall en farlig politisk manipulator. Så som med så mange ledere som kom til å bli betraktet på denne måten av den amerikanske politiske eliten, måtte han bort. Og Gülen-nettverket var da til nytte.

Kanskje en av de mest slående aspektene av hendelsene i det mislykkede kuppet var bruken av NATO-basen Incirlik. Som Los Angeles Times bemerket:

«Tyrkiske tjenestemenn sa de som organiserte opprøret fikk avgjørende hjelp fra offiserene på flybasen Incirlik, et anlegg som er vert for de fleste av de 2500 amerikanske soldatene stasjonert i Tyrkia og en viktig base for den USA-ledede koalisjonens pågående luftkampanje for å bekjempe den militant gruppen ‘Den islamske staten’ i nabolandene Irak og Syria … offisielle medier rapporterte arrestasjonen av den øverste tyrkisk militære tjenestemannen ved Incirlik, general Bekir Ercan Van. Han var blant 10 soldater arrestert på basen. Tyrkiske tjenestemenn sier han var en del av en operasjon som ved hjelp av tank-fly etterfylte drivstoff til F-16 jagerflyene … [som] var en viktig del av kuppforsøket, som ble brukt til å skremme regjeringens støttespillere i gatene.»

Betydningen av denne informasjonen bør ikke undervurderes. Selv om det er fullt mulig at historien ble kokt sammen av Erdogans folk for å gjennomføre en utrenskning av viktige offiserer som kanskje blir sett på som illojale mot Erdogan eller altfor lojale mot de sekulære Kemalistene, er det sannsynlig at det den tyrkiske regjeringen forteller, er riktig.

Hvis det viser seg å være tilfelle, så er den åpenbare betydningen at Incirlik var en base for kuppet, et senter for den tyrkisk militære makten bak kuppet, og de amerikanske etterretningstjenestene og militæret bak dem.

Hvis vi vurderer hvor sentralt Incirlik er for NATOs operasjoner i Midtøsten, er det ikke urimelig å anta at i tillegg til det militære personellet, Incirlik et senter i det globale CIA-nettverket. Faktisk, med tanke på at basen er hjemsted til både amerikanske droner som gjennomfører operasjoner i Syria/Irak, samt et knutepunkt for den amerikanske «extraordinary rendition» programmet, er det nesten en selvfølge at Incirlik er hjem for betydelige CIA-ressurser.

Sett fra dette perspektivet, var Incirlik åpenbart sentralt i det mislykkede kuppforsøket , og har siden blitt avgjørende for Erdogans utrensking av hans rivaler fra det militæret. Dessuten var det lenge et stridens eple mellom Ankara og Washington, der Erdogans regjering ønsket å hevde mer kontroll over basen enn Washington var forberedt på å tillate. På mange måter ble Incirlik bindeleddet i en stor forskyvning i tyrkisk politikk, og i regionens geopolitikk.

Til syvende og sist vil det mislykkede kuppet i Tyrkia i 2016 ha varige konsekvenser som vil ha konsekvenser år og tiår fremover. Med Tyrkia nå klar å bryte med aksen USA -NATO-EU, er det ganske forutsigbart at landet vil forsøke å ikke bare reparere forbindelsene med både Russland og Kina, men å plassere seg selv i den ikke-vestlige leiren som består av en mengde grupperinger, som BRICS, Shanghaigruppen, Kinas strategi ‘Ett belte, en Vei‘, Den asiatiske banken for infrastruktur, osv.

Det mislykkede kuppet er helt klart en fiasko for USA og dets allierte, som ser på Erdogan en motstander, ikke en partner. For hans del, har Erdogan mye kriminell atferd å svare for. Fra hans ulovlige hjelp til oppstarten av krigen i Syria, til utrenskingene og de vilkårlige arrestasjonene som pågår i Tyrkia i dag, til angrepet på sekulære institusjoner og menneskerettigheter, har Erdogan en rulleblad en mil lang. Men selvfølgelig, å dele seng med kriminelle regimer har aldri vært et problem for Washington.

Nei, problemet har vært, og vil fortsette å være, at Erdogan ikke spiller etter reglene; regler fastsatt av USA. Og med dette USA-støttede kuppet, vil han bare bli sterkere. Som sikkert vil gi mange søvnløse netter fremover for de strategiske planleggerne i Washington.

 



http://stopimperialism.org/erdogans-checkmate-cia-backed-coup-turkey-fails-upsets-global-chessboard/

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.