Nettverket: Hvordan USA hvert år trener hundretusener av utenlandske soldater og politifolk

 

 

128494.jpg

 

Av Douglas Gillison, Nick Turse, Moiz Syed

Klokka 09:30 en grå vintermandag, begynte tjenestemenn i utenriksdepartementet å bekrefte navnene, med en hastighet på ett hvert to minutter og 23 sekunder.

I rask rekkefølge, bekreftet de at 204 politifolk, soldater, sjømenn og flygere fra 11 land ikke hadde begått noen grove brudd på menneskerettighetene, og klarert dem til å delta på en av mer enn 50 treningsprogrammene betalt av amerikanske myndigheter. Programmene foregår en rekke steder, fra Italia, Albania, og Jordan til delstatene Louisiana og Minnesota.

Trettito egyptere ble godkjent for undervisning i blant annet vedlikehold av Apache-helikoptre og flysimulatorer for Sikorski UH-60 Black Hawk helikoptre. Aserbajdsjanere ble klarert til et kurs arrangert av hæren om identifisering av biovåpen i Maryland og undervannssprengninger med spesialsoldater i San Diego. Trettitre irakere ble sertifisert til å delta på en treningsprogram arrangert av utenriksdepartementet for livvakter, som arrangeres i Jordan. Bosniere ble sendt til Makedonia for å forberede seg på utplassering i Afghanistan. Ukrainsk politi ble valgt ut for fredsbevarende trening i Italia. Rumenere skal studere marineoperasjoner i Rhode Island og antiterror i Skopje.

Dette var bare begynnelsen på dagens arbeid med klarering av sikkerhetspersonell for amerikansk trening. En felles etterforskning av the Intercept og 100Reporters avslører de kaotiske og i stor grad ukjente detaljer om et stort nettverk av global øvelser, operasjoner, anlegg og skoler – et skyggenettverk av amerikanske programmer som hvert år gir opplæring og hjelp til om lag 200.000 utenlandske soldater, politifolk, og annet personell. Undersøkelsen avslører det geografiske og politiske omrisset av et amerikansk trenings-system som har til nå i stor grad har unngått grundig beskrivelse.

Kablene viser trening på ikke mindre enn 471 steder i 120 land – på alle kontinenter bortsett fra Antarktis – som involverer, på den amerikanske siden, 150 forsvars-etater, sivile etater, høyskoler for væpnede styrker, militære treningssentre, militære avdelinger, private bedrifter og frivillige organisasjoner, samt nasjonalgarden i fem delstater. Til tross for at det amerikanske forsvarsdepartementet alene har pøst kanskje 122 milliarder dollar inn i slike programmer siden 9/11, forblir bredden og innholdet i dette nettverket av opplæring tilnærmet ukjent for de fleste [..].

Konturene av dette viltvoksende systemet ble oppdaget ved å analysere 6,176 diplomatiske kabler som ble offentliggjort av WikiLeaks i 2010 og 2011. Mens omfanget av opplæringsnettverket kanskje er en overraskelse, er det mest forbløffende faktumet at det er enda større enn de tilgjengelige dataene viser, fordi Wikileaks-kablene ikke er fullstendige. De inneholder for eksempel lite informasjon om treningsinnsatsen i Colombia, den største mottakeren av amerikanske trening dekket av prosessen med menneskerettighets-klarering. Andre store mottakere av amerikansk sikkerhetsassistanse, som for eksempel Pakistan, er svært underrepresentert i kablene, av grunner som forblir uklare.

 

logo_print_en
Terje M kommenterer: Denne artikkelen referer gjentatte ganger til tenketanker og stiftelser som Open Society Foundation, Carnegie Endowment, Security Assistance Monitor osv. Disse organisasjonene er en del av makteliten i Washington. Alt de sier må alltid vurderes nøye for baktanker. The Intercept er subsidiert av milliardæren Pierre Omidyar, også i denne eliten. Vinklingen på artikkelen er kanskje snarere en lojal kritikk (dvs. dette kunne vært organisert bedre), enn at den stiller spørsmål med poenget med det hele.

«Hva du har snublet over, er en systematisk mangel på strategisk tenkning, en systematisk mangel på evaluering, men enorm bruk av mennesker og penger og tid i et økende antall land,» sier Gordon Adams, tidligere høytstående tjenestemann i Det hvite hus, med ansvar for nasjonale sikkerhets- og utenrikspolitiske- budsjetter.» Jeg tror ordet «system» er en misvisende benevnelse. Dette er et hodeløst system,» sa han.

Undersøkelsen reiser alvorlige spørsmål om amerikanske myndigheters kontroll, sikringstiltak og ansvarlighet. Undersøkelsen fant:

• Et globalt treningsnettverk uten noen helhetlig strategi, utført av mengder av etater og byråer uten effektivt tilsyn, sentralisert planlegging, eller en klar uttalelse av målene.

• Mangel på noen som helst måte for testing og evaluering, enn si en helhetlig måte å telle eller følge utlendinger som er med i disse programmene.

• Prosedyrer utformet for å luke ut overgripere mot menneskerettigheter, som undersøker elevene så raskt at eksperter stiller spørsmål ved undersøkelsens verdi.

 

 

usa-belize-1000x669
Amerikanske spesialstyrker medlemmer i Operational Detachment-Alpha, [..] gir råd og hjelp til soldater som med i et treningsopplegg i Belize i Mellom-Amerika, i en nylig skyteøvelse i nærheten av Belize City. Gruppen veileder sine kollegaer fra Belize i et forsøk på å bygge opp deres militære kapasitet og forme dem som en spesialenhet. Gruppen er nøkkelen til å motvirke ulovlig narkohandel som foregår gjennom hele det mellomamerikanske landet.
En analyse utført av forsvarets tenketank Rand Corporation, fra 2013, fant at Pentagon alene har 71 ulike programmer der det gir bistand som et middel til å «bygge partnerkapasitet»- en del av et system som rapporten kritiserer at det ligner «et flokete nett, med hull, overlappinger, og uklarheter.» Pentagon, for eksempel, har ikke en samlet liste over personer som deltok, og de har heller ikke samlete tall.

«Måten vi gjør dette sikkerhetssamarbeidet på, har vært et lappeteppe som vi har lagt biter til igjen og igjen,» sa Rachel Kleinfeld, en advokat ved tankesmia Carnegie Endowment for International Peace og tidligere medlem av planleggingskomité i utenriksdepartementet, Foreign Affairs Policy Board. «Det er mer enn 180 myndigheter og dusinvis av etater som arbeider med disse områdene, og måten det har utviklet seg over tid, har gjort det helt umulig for noen å vite hva som skjer. … Det er egentlig ingen samlet kontroll.»

school-of-americas.png
Slike treningsprogram har eksistert lenge. Et beryktet eksempel er School of the Americas, som trente stort sett alle dikatorer, lovende offiserer og torturister i Sør-Amerika (og gjør det fortsatt, under et nytt navn).

Detaljer om disse amerikanske opplæringsprogrammene har lenge vært mangelfulle. I 2012, sendte Obama-administrasjonen inn en rapport til Kongressen om den utenlandske politiutdanningen, som bare dekket to regnskapsår – og aldri ble offentliggjort. Årlige rapporter fra Utenriksdepartementet om utenlandske militære treningsprogrammer består av mange tykke bind, men er ofte vage og vanskelig å analysere, med informasjon som ofte mangler eller blir rapportert på forskjellige måter.

De diplomatiske kablene som ble brukt for denne undersøkelsen ble skrevet mellom desember 1999 og februar 2010, og var blant en langt større gruppe med dokumenter lekket av Chelsea Manning; en militær domstol dømte senere Manning til 35 år i fengsel.

Kablene oppgir identiteten til nesten 60.000 studenter og enheter fra 129 land (i dag, er tallet mer enn 150 land) som ble valgt av en variert gruppe amerikanske statlige enheter, som FBI, Forsvarsdepartementets brannakademi, Patentkontoret, National Geospatial-Intelligence Agency (romfart) og etaten for nasjonalparker.

Kablene viser også at mer enn to tredjedeler av utenriksdepartementets godkjennelser ble gitt for opplæringsprogrammer som utføres i utlandet i stedet for i USA. Innenlands trening ble gjennomført i 39 amerikanske delstater samt Puerto Rico, Guam, og Washington DC. Minst 57 nasjonale baser for hæren, luftvåpenet, marinen og marinekorpset var involvert i denne nasjonale treningsinnsatsen. Ytterligere forskning av the Intercept viser at lite har endret seg i årene siden kablene ble utgitt; det globale amerikanske opplæringssystemet forblir viltvoksende, ugjennomsiktig, og i uorden.

William Hartung, seniorrådgiver for den ikke-statlige organisasjonen Security Assistance Monitor (betalt av Soros/ Open Society Foundation o.a) , som holder øye med amerikansk militærhjelp over hele verden, sa omfanget av treningsinnsatsen var rett og slett utrolig.

«Det er nesten som et spørsmål om: Hvor driver vi ikke med opplæring?», sa han. «Det er vanskelig å forestille seg noe annet land i verden som er i en posisjon til å gjøre alt dette, og gjør det med så lite gransking.»

iraq-forces-1000x663
En soldat fra den irakiske hærens 16. divisjon sparker inn en dør i en bygning under en øvelse i Besmaya , Irak 21. mars 2015.

 

Wikileaks-kabler undersøkt i denne undersøkelsen ble skrevet for å overholde den såkalte Leahy-loven – ment å luke ut utenlandske studenter eller enheter som er involvert i «grove brudd på menneskerettigheter». Mens Leahy-loven har hindret litt hjelp fra å nå enheter i land som Pakistan og Indonesia, har det blitt rutinemessig kritisert som ineffektiv og full av smutthull som brukes til å omgå lovens hensikt.

Gjennomføringen har også blitt hindret av manglende finansiering. Som Lora Lumpe, senioranalytiker ved Open Society Institute, har observert, drives Utenriksdepartementets kontor som regulerer Leahy-klareringen med et budsjett på bare 2.75 millioner i 2014, mens sikkerhetsprosjektene det overså var verdt så mye som 15 milliarder dollar. Antallet klareringer i 2015 var forbløffende stort – 191.899. Det totale antall individer opplært er sikkert høyere: Ifølge Utenriksdepartementet, kan en enkel klarering omfatte tusenvis av personer.

«Når du sier vi må se på hver enkelt person og hver enhet, at man faktisk må gjøre personalkontrollen, får du altfor mange mennesker som teknisk sett er klarert, men som vi faktisk vet svært lite om,» sa Kleinfeld fra tenketanken Carnegie Endowment. «Så du bygger en høystakk der du leter etter en nål. Og jo mer du bygger høystakken, blir klareringen nødvendigvis verre.»

Spørsmål om klareringsprosessen er ledsaget av bekymringer om effektiviteten av treningsprogrammene. I fjor, ga en investering på 500 millioner fra Pentagon for å trene og utstyre syriske opprørere, som var planlagt å trene opp 15.000 over tre år, bare et resultat på et par dusin krigere før det ble vraket av Obama-administrasjonen.

En 13-årig innsats i Afghanistan har ført til en hær fylt med «spøkelses-soldater», ødelagt av deserteringer og som fortsetter å lide tilbakeslag og miste territorium til en relativt upopulært opprør. Og så var det den spektakulære kollapsen av den irakiske hæren i 2014 til de mye mindre kreftene i Den islamske staten (selv om territoriet tapt på den tiden begynner å bli vunnet tilbake).

Disse feilene setter spørsmålstegn om disse fjerntliggende programmene «noen gang kan oppnå sine ønskede effekt,» ifølge en 2015 rapport fra Kongressens forskningtjeneste. «Til tross for økende vekt på, og sentraliteten av, opplæring i nasjonal sikkerhetsstrategi og militære operasjoner, er antagelsen at byggingen utenlandske sikkerhetsstyrker skal ha varige amerikanske nasjonale sikkerhetfordeler fortsatt en relativt uprøvd påstand.»

En rapport fra Center for a New American Security i 2015, konkluderte likedan, med at mye av «sikkerhetsbistanden og samarbeidsprogrammene ikke klarer å oppnå amerikanske mål som følge av både strategiske og strukturelle mangler.» Den fant at målene for treningen ofte er dårlig formulert og noen ganger i konflikt med hverandre. I 2013, en fant også et rådgivende panel for Utenriksdepartementet at det amerikanske sikkerhetsapparatet ikke hadde et sammenhengende system for planlegging eller evaluering og ingen overordnet strategi. Den sammenlignet den «forvirrende» mengden av føderale finansieringskilder med «en prosessen for bevilgninger av filantropiske stipend av en rekke ulike stiftelser med ulike dagsordener.»

Det samme året, forsøkte Obama-administrasjonen å få orden på bistanden til utenlandsk sikkerhetstyrker, gjennom et direktiv som ifølge Kongressens forskningtjeneste, oppfordrer nasjonale sikkerhetsmyndigheter «til å forbedre, effektivisere og bedre organisere» all amerikansk internasjonal sikkerhetsbistand og samarbeid. Ifølge Det nasjonale sikkerhetsrådet, beordret administrasjonen Utenriksdepartementet til å «synkronisere» programmene for utenlandske sikkerhetsbistand. Utenriksdepartementet, som svar, har sagt det «fortsetter å spille en ledende rolle» i å gjennomføre dette [..] direktivet, men resultatene har vært tvilsomme, og grunnleggende informasjon fra ulike etater mangler fortsatt. Justisdepartementet, for eksempel, sa det ikke følger trening av utlendinger på departementalt nivå.

Svikten av utenriks- og justis-departementene i å administrere og følge opp sine opplæringsprogrammer på meningsfullt vis, speiles av tilsvarende mangler av det amerikanske forsvarsdepartementet. Til tross for sine påstander om at programmene er «tett overvåket,» kan ikke Pentagon engang si hvor mange utenlandske tropper det lærer opp. Ifølge oberstløytnant Joe Sowers, en talsmann for departementet: «Fordi opplæring blir gitt gjennom flere myndigheter, bevilgningsregnskap, og geografiske hovedkvarter, finnes det ikke noen enkelt database som gir totaltallet for antall utenlandske sikkerhetsstyrker som blir trent.»

Kleinfeld, fra Carnegie Endowment, beskriver situasjonen som en strategisk fiasko. «Ingen vet hvor mange som får opplæring på grunn av mangel på sentralisering – fordi utenriksdepartementet driver med litt trening, nasjonalgarden litt, FBI, forsvaret,» sa hun. «Ingen har noen anelse om hva som skjer.»

 


/https://theintercept.com/2016/07/13/training

 

 

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.