Sjefredaktører og CIA: en historie fra den kalde krigens dager

 

Wien-Guide.jpg

Fra Swisspropaganda

Det hemmelige samarbeidet mellom vestlige etterretningsorganisasjoner og media, tankesmier og frivillige organisasjoner, har lenge vært kjent og godt dokumentert. Otto Schulmeister et godt eksempel på hvor tett og omfattende samarbeidet var med ledende tyskspråklige journalister. Schulmeister var i mange år sjefredaktør for die Presse, en av de største og mest tradisjonsrike avisene i Østerrike. I 2009, ble hans CIA-mappe fra tidsperioden under den kalde krigen offentliggjort – med hårreisende detaljer om et hemmelig samarbeid.

Den østerrikske nyhetsmagasinet Profil rapporterte som følger:

«Dokumentasjonen beviser et problematisk, strengt tatt forbudt, forhold mellom en journalist og CIA, som mente han utførte et oppdrag: Schulmeister (alias GRCAMERA) skrev lederartikler der han utformet argumentene sine i henhold til ønskene til CIA; han skjulte historier når de skadet USAs posisjon; oppfordret sine redaktører til å ha kontakter med representanter for amerikanske myndigheter i Wien – middags-sammenkomster/’kvelder på byen’, den såkalte Herrenrunde – og ga dem informasjon fra bakgrunnssamtaler med østerrikske politikere og ambassadører fra sovjetblokken.»

Rekrutteringen begynte med de vanlige spørsmålene via tredjeparter og leting etter biografiske sårbarheter som kunne brukes hvis det trengtes mot vedkommende.

Fra da av gikk de nødvendige instruksjonene fra CIA direkte til sjefredaktørens kontor, for eksempel hvordan man burde bedømme den ene eller den andre politiske situasjonen. Hvis det hastet og ikke var tid til et personlig møte, ble papirene levert til Schulmeister med ilbud.

Den 29 Oktober 1962, rapporterte CIA «Overleverte materiale. En lederartikkel ble publisert etter våre instruksjoner.»

Den 28. desember 1962 sto det: «Kvelden [der Herrenabend] lønnet seg. Den politiske linja i die Presse kunne knapt ha vært bedre fra vårt synspunkt. () Vi kan få publisert artikler. Etter å ha mottatt instruksjoner fra hovedkvarteret var dette ønskelig om Cubakrisen. () Jeg møtte GRCAMERA samme dag og ga ham materiale hovedkvarteret ønsket publisert. Historien dukket opp i på forsiden av søndagsutgaven, i form av en lederartikkel skrevet av ham. () GRCAMERA har bedt om hjelp, slik at sønnen kan få et Kvekerstipendium , () det  ser det ikke ut som om han ble godtatt, men også dette er nyttige midler for å konsolidere forbindelsen.»

Den 17. desember 1962, rapporterte CIA, at man var bekymret over en artikkel som Washington-korrespondenten for die Presse ønsket å offentliggjøre. Den handlet om hemmelig amerikansk støtte for den østerrikske hæren. «Historien er sann, (), men bør ikke bli kjent for offentligheten på det nåværende tidspunkt, for å unngå uroligheter angående Østerrikes nøytralitet. () Jeg overbeviste GRCAMERA om at dette bare ville være til nytte for Sovjet. GRCAMERA var enig i at historien ikke burde komme ut () GRCAMERA er fornøyd med at han vil være den første journalisten som vil bli mottatt av den nye amerikanske ambassadøren til Wien. () For ham er dette et skup.»

19. September 1963, ønsket CIA å forhindre rapportering om en pinlig spionasjehistorie i innenriksministeriet »GRCAMERA () lovet ikke å publisere noe om denne saken».

Den 3 april 1964, fikk han igjen ros for orienteringen av innholdet i avisen, Det «etterlater lite å ønske». Ofte forutser Schulmeister instruksene fra hovedkvarteret («sentralen»). Bare avisens USA-korrespondent forårsaket lettere irritasjon. «Det betyr ikke at Schulmeister er vår agent. (), Men vi kan lede ham, akkurat som om han var vår agent ().»

Den 19. januar 1965 ble Schulmeister gitt materiale angående Kongokrisen. »GRCAMERA sa han ikke trengte bli overbevist av at [det fantes] amerikanske interesser i Kongo, men () New York Times publiserte nylig en rapport fra den kongolesiske regjeringen angående en massakre av opprørere der, som også fikk pressedekning i Østerrike. Dette bringer hans avis i den ubehagelige situasjonen at han publiserer historier som er i strid med versjonen i New York Times. () GRCAMERA sa vi burde bringe New York Times på linje.»

I løpet av 1965, får CIA enda en fortrolig mann i avisen, som Schulmeister ikke vet noe om, står det å lese i rapporten fra 12. oktober 1965.

I de påfølgende årene, havnet mange CIA -dokumenter om krigen i Vietnam og andre områder angående USAs politikk på pulten til sjefredaktøren. Schulmeister spurte også ofte av eget initiativ om passende analyser. I 1968 ble Schulmeister invitert til USA som en del av et VIP-program, på det røde teppet.

Da det tidlig på syttitallet var tegn på avspenning mellom blokkene, begynte det å knake i forholdet mellom Schulmeister og CIA. () Han oppførte seg som en «rømt fugl». CIA hadde allerede på dette tidspunktet en ny, angivelig «mindre unnvikende» fortrolig person, som i papirene kaltes IDENTITY. Ifølge beskrivelsen – innenrikspolitisk redaktør, studier i USA, feriehus i Niederösterreich – kan det ha dreid seg om den fremtidige sjefredaktør i die Presse, Thomas Chorherr.

Thomas Chorherr sa dette til tidskriftet Profil: «Jeg hadde sannsynligvis ofte samkvem med folk fra den amerikanske ambassaden, men at CIA var involvert, visste jeg ikke. Jeg hadde ingen mistanke og jeg har god samvittighet.» Han kunne ikke tro at Schulmeister hadde opprettholdt kontakt med CIA. «Jeg burde ha innsett det», sier Chorherr.

Ifølge den offisielle framstillingen på hjemmesiden til die Presse, gjorde Schulmeister på sekstitallet avisen til et «reservat for uavhengige tanker».

I Schulmeister-filene er det også funnet bevis for at CIA hadde fortrolige i andre kjente medier i Østerrike, som i statsfjernsynet ORF, de store avisene Kurier og Salzburger Nachrichten.

***

Men det er ikke bare i Østerrike, men i andre europeiske land, at det tette samarbeidet mellom respektere medier og de hemmelige tjenestene er godt dokumentert:

«Faktum er at også vestlige medier var involvert i den kalde krigen etterretnings-strategier og handlinger. Tallrike journalistiske fagbøker og selvbiografier gir detaljert innsikt i hvor tett sammenvevd etterretningsorganisasjoner og enkelte massemedier og flere journalister i Vesten var. I flere tiår forsket den australske etterretningseksperten Phillip Knightley på etterretningstjenestene i Storbritannia. Hans konklusjon: De dominerende elitejournalistene – fra BBC og hele spekteret høyre-venstre, fra høyreavisene The Daily Telegraph, The Daily Mail og The Sunday Times til venstreorienterte Guardian – ble i stor grad infiltrert under den kalde krigen av de britiske etterretningstjenestene MI5 og MI6. ()

Etterretningstjenestene var tilsynelatende like travelt opptatt i Vest-Tyskland om hva som ble publisert. Erich Schmidt-Eenbooms bok «Undercover. Hvordan BND [vesttysk etterretning] kontrollerer tyske media (1999)«er delvis basert på dokumenter fra tjenestene selv. Boken har en liste over 230 navn på fremtredende journalister som skal ha samarbeidet med BND i perioden under den kalde krigen»

Jeg lurer på hva konstituert sjefredaktører i [andre aviser] – der kontaktene med forskjellige etterretningstjenester er like vel dokumentert – har å si?

 

Reklamer

Én kommentar

Kommentarer er stengt.