Ramstein – basen i sentrum av de evige krigene

Mens det amerikanske militæret stoler mer og mer på fjernstyrte droner for å drepe mennesker en halv verden unna, er en av de viktigste leddene i denne dødelige kjeden i det sørvestre Tyskland, flybasen Ramstein, skriver Norman Solomon

rererr.jpg

 

Av Norman Solomon

Den oversjøiske hjernen for USAs «krig mot terror» er den massive flybasen Ramstein i den sørvestlige delen av Tyskland. Den er nesten totalt oversett av [..] medier, men Ramstein har viktige oppgaver i dronekrigføring og mye mer. Den er det viktigste luftbasen i utlandet, som opererer som en slags enormt knutepunkt for all krig i luften – det være seg videresending av videobilder av dronemål i Afghanistan til piloter med pekefingrene på fjernkontrollen i Nevada, eller å fly inn spesialenheter til oppdrag i Afrika, eller transport av ammunisjon for luftangrep i Syria og Irak. Basen bruker milliarder av skattebetalernes penger, og Ramstein har neppe manglet noe fra hjemlandet, annet enn oppmerksomhet.

Kjent som «Little America» i dette ganske landlige hjørnet av Tyskland, omfatter området nå 57.000 amerikanske borgere gruppert rundt Ramstein og et dusin mindre baser. Forsvarsdepartementet kaller det «den største amerikanske samfunnet utenfor USA.»

1ram-map.gifRamstein fungerer som det største transittpunktet for luftfrakt utenfor USAs grenser, og sørger for «hele spekteret av bakkeoperasjoner» sammen med «lufttransport i verdensklasse og kampstøtte for ekspedisjonstyrker.» Basen skryter også av et enestående tjenestetilbud og «enestående livskvalitet.» Å se på Ramstein og omegn er å kikke inn et fjernt speil; hva som er inne i rammen er normaliteten av en endeløs krig.

Ramsteins gigantiske Exchange, butikkjeden drevet av det amerikanske militæret, er den største av sitt slag, og midtpunktet i et megastort kjøpesenter, akkurat som hjemme. En hilsen fra det katolske samfunnet på Ramstein forteller nykommere: «Vi vet at det å være i militæret betyr å måtte tåle hyppige flyttinger til ulike oppdrag. Dette er en del av prisen vi betaler ved å tjene landet vårt.»

Fem amerikanske universiteter har underavdelinger på basen. Ellenmarie Zwank Brown, som identifiserer seg selv som «kone og lege» i luftvåpenet, er betryggende i en munter guidebok som hun skrev for nyankomne: «Hvis du er redd for å gi opp dine amerikanske tradisjoner, så fortvil ikke! Militæret prøver ekstra hardt å gi tilhørige en amerikansk livsstil mens de bor i Tyskland.»

Hele livsstilen er formet rundt krig uten pause. Ramstein er hovedkvarteret for det amerikanske luftvåpenet i Europa, og basen er nå avgjørende for bruk av luftmakt på andre kontinenter.

«Vi berører en god del av verden akkurat her fra Ramstein,» fortalte en PR-offiser, major Tony Wickman, til meg, på en nylig tur til basen. «Vi betrakter den som en plattform for forlengelse av makt.»

Omfanget av denne maktforlengelsen, er enorm, med «ansvarsområder» som inkluderer Europa, Russland og Afrika – 104 land totalt. Og Ramstein er godt bemannet for å møte utfordringen, med over 7500 flygere i aktiv tjeneste – mer enn noen annen amerikansk militærbase i verden bortsett fra Lackland i San Antonio, California.

Basen dekker transportbehovet for krigsinnsatsen i Irak og Syria (land rammet av 28,675 amerikanske bomber og raketter i fjor), så vel som i mange andre land. Ramstein en sentral mellomlanding for enorme transportfly som C-5 Galaxy og C- 17 Globemaster. Ramstein støtter i dag «femten forskjellige store kampoperasjoner,» sørger for den daglige forsyningskjeden og gjennomfører hasteluftbroer.

I juli i fjor, da Ankara ga Washington grønt lys til å bruke Tyrkias flybase Incirlik for å utføre luftangrep i Syria, ble viktig utstyr raskt fløyet fra Ramstein til Incirlik slik at F-16-ene kunne starte bombingen.

Men i disse dager, er mye av Ramsteins oppmerksomhet fokusert sørover. Basen opprettholder en flåte av fjorten C-130 turbopropfly av nyeste modell, som er meget hendig for hemmelighetsfulle amerikanske militære bevegelser i store deler av Afrika.

Med sin slanke digitale styring, ser cockpiten på et C-130J imponerende ut. Men mer bemerkelsesverdig, var flyets romslige lasterom, hvor en pilot forklarte at det kan løfte opptil 22.000 kilo forsyninger. Dette kan være opp til 92 fallskjermer, som kan ha opp til 180 kilo våpen og utstyr. Fra luften, kan tropper eller gods – selv dampveivalser, veihøvler, og Humvees – forlate flyets lasterom med fallskjermer. Eller det smidige flyet kan lande på flystriper som ikke er utbygd.

Med Ramstein som hjembase, er C-130J ideell for flyving av krigsmateriell og spesialstyrker til fjerntliggende terreng i det nordlige og vestlige Afrika. (Pentagon beskriver det som «en robust kamptransport designet for å ta av og lande på vanskelige flystriper.»)

I midten av 2014, ble reiseruten av en av disse turene vist i en flyktig nyhetsartikkel, da en tenåring som var blindpassasjer, ble funnet død i en hjulbrønn på en C-130J på Ramstein, etter at flyet kom tilbake fra en tur til Tunisia, Mali, Senegal, og Tsjad.

Stille intervensjoner har økt mye i omfang i de to årene siden journalist Nick Turse oppdaget at det amerikanske militæret allerede i gjennomsnitt utførte «langt mer enn et oppdrag om dagen på kontinentet, gjennomfører operasjoner med militæret i nesten alle afrikanske land, i nesten alle afrikanske land»

Offiserene jeg møtte på Ramstein tidlig på våren nevnte ofte Afrika. Men hovedoppdraget med «forlengelse av makt» stopper neppe der.

c130.jpg

Usannsynlig fred

I tankegangen til amerikansk utenrikspolitikk, har fred blitt usannsynlig, et falmet minne, en mytisk begrunnelse for å vinne kriger. En lufttransportskvadron på Ramstein, som stolt kaller seg den «de kjempende duer,» viser en logo med en muskuløs fugl med knyttete never.

På lyktestolper i en by i nærheten av inngangsporten til Ramstein, så jeg valgplakater for Tysklands venstreparti Die Linke, med et bilde av en due og en overskrift som kan neppe ha vært hørt mindre sammen med basen: Wie lange wollt Ihr den Frieden noch Herbei-Bomben? «Hvor mye lenger ønsker dere å oppnå fred ved bombing?» Slike spørsmål mangler betydning når krig oppleves, ikke som et middel til en mål, men et mål i seg selv.

Mer enn noensinne, med relativt få amerikanske soldater i kamp og luftkrig svært populært, er siste skrik i militær teknologi hvordan Amerika opplever krig. Da Ramsteins 5600 kvadratmeter store Air and Space Operations Center åpnet i oktober 2011, skrøt luftvåpenet at det «hadde 40 kommunikasjonssystemer, 553 arbeidsstasjoner, 1500 datamaskiner, 1.700 overvåkningsskjermer, 22.000 tilkoblinger, og nok fiberoptikk til å stekke fra her til Louvre i Paris.» (Mona Lisa ikke inkludert.)

En pressemelding fokusert på «den viktige oppdraget å overvåke luftrommet over Europa og Afrika» og «kontrollere himmelen fra polarsirkelen til Kapp Agulhas [i Portugal].» Men Forsvarsdepartementet nevnte ikke at det nye høyteknologiske senteret ville være avgjørende for USAs dronekrig.

Ramstein får visuelle bilder fra droner via satellitt, og videresender deretter bildene til sensor-operatører og piloter som sitter ved dataterminaler i USA.

«Ramstein er helt avgjørende for det amerikanske droneprogrammet», sier Brandon Bryant, en tidligere sensoroperatør som deltok i droneangrep i Irak, Afghanistan, Pakistan, Jemen og Somalia i fem år mens han var stasjonert i New Mexico og Nevada. «All informasjon og data går gjennom Ramstein. Alt. For hele verden.»

Bryant og andre sensoroperatører hadde Ramstein på hurtigvalg: «Før vi kunne etablere en link fra vår bakkekontrollstasjon i USA til en drone, måtte vi bokstavelig talt ringe Ramstein og si «Hei, kan du koble oss til bildestrømmen fra denne satelitten? «Vi bare løftet telefonen og trykket på knappen, og den taster automatisk inn nummeret til Ramstein.» Bryant konkluderte med at hele systemet for droneangrep ble satt opp «for å ta bort ansvar, slik at ingen har ansvar for hva skjer.»

De amerikanske myndighetenes vidstrakte system for utenomrettslige drap, bruker Ramstein som en slags digitalt sentralbord i en prosess som tåkelegger ansvarlighet og ofte dreper tilskuere. En tidligere dronetekniker, Cian Westmoreland, fortalte meg at mange av de tekniske folkene som bemanner Ramstein sitt Air and Space Operations Center, sannsynligvis «ikke vil være noe klokere; de vil bare vite at et signal har gått gjennom.»

Westmoreland var stasjonert i Afghanistan, på flybasen Kandahar, hvor han bidro til å bygge en relé-stasjon for signaler, koblet til Ramstein. Han har aldri brukt en joystick for å manøvrere en drone og aldri trykket på en knapp for å avfyre en rakett. Likevel, i 2016, snakker Westmoreland nedslått om utmerkelsene han fikk for å ha bidratt til å drepe mer enn 200 mennesker med droneangrep.

«Jeg gjorde jobben min,» sa han, «og nå må jeg leve med det.»

Under sitt arbeid med drone-programmet, utviklet Westmoreland «en ny type forståelse av hva moderne krigføring faktisk er. Vi går mot et mer nettverks-sentrisk krigføring. Så, ordrene blir gitt ut over et nettverk, og lager systemer som er mer selvstyrte, med færre mennesker i kjeden. Og mange av stillingene kommer til å være i vedlikehold, de er jobber som teknikere, for å holde systemene oppe og gå.»

Disse systemene arbeider for å redusere etterslepet i tid, fra målsonen til dataskjermen i Nevada. Forsinkelsen på satellittoverføringen kan vare opptil seks sekunder, avhengig av værforhold og andre faktorer, men når signalet kommer til Ramstein, når det Nevada nesten umiddelbart via fiberoptisk kabel.

Tillatelse til å avfyre kommer fra en angrepskontrollør som «kan være hvor som helst», som Bryant sa, som «bare ser på den samme videoen som vi [..]. Også han bare sitter foran en skjerm.»

Som Andrew Cockburn skrev i sin siste bok Kill Chain, «det er et tilbakevendende mønster der mennesker blir oppslukt av hva som er på skjermen; de ser hva de ønsker å se, spesielt når skjermen – med en oppløsning lik den juridiske definisjonen av blindhet for sjåfører – viser mennesker og hendelser tusenvis av kilometer og flere kontinenter unna».

hfffffffffffff

En løkke i jernkjeden

For all sin høyteknologiske betydning, er hovedkvarteret på Ramstein bare en løkke i en kommandokjede for drap, mens en slags samlebandsmentalitet fortsetter å produsere en dronekrig.

«Jeg tror en del av styrken i hemmeligholdet av programmet,» sa Bryant. «Det er fragmentert.» I mellomtiden, «er det meningen vi skal gjøre jobben og aldri stille spørsmål.»

En halv verden unna, er blodbadet ofte blodig tilfeldig. For eksempel, har hemmelighetsstemplete dokumenter fått fatt i av the Intercept belyst en rekke luftangrep fra spesialstyrker, fra januar 2012 til februar 2013 i det nordøstre Afghanistan, kodenavn Operation Haymaker. Angrepene drepte mer enn 200 mennesker, mens bare 35 var de tiltenkte målene. Slike tall kan være urovekkende, men de formidler likevel ikke hva som faktisk skjer i menneskelige omkostninger.

For flere år siden, beskrev den pakistanske fotografen Noor Behram kjølvannet av et amerikansk droneangrep: «Det er bare kjøtt-slintrer igjen etter et angrep. Du finner ikke lik. Så lokalbefolkningen plukker opp slintrene og forbanner Amerika. De sier at Amerika drepe oss i vårt eget land, i våre egne hjem, og bare fordi vi er muslimer.»

Les også: Hvem er de navnløse ofrene for droneangrep?

Selv uten en rakettangrep, er det de traumatiske effektene av droner som hele tiden svever over hodet. Tidligere reporter i New York Times, David Rohde, husket lyden under sitt fangenskap av Taliban i 2009, i stammeområdene i Pakistan: «Dronene var skremmende. Fra bakken, er det umulig å avgjøre hvem eller hva de følger mens de sirkler rundt der oppe. Summingen av en fjern propell er en konstant påminnelse om en nærliggende død.»

Men slike saker er så langt borte fra lille Amerika i sørvest Tyskland som de er fra det store Amerika der hjemme.

Den amerikanske dronekrigen har lenge vært upopulær i Tyskland, der meningsmålinger viser at to av tre innbyggere er i mot den. Så president Obama var ivrig etter å tilby forsikringer under et besøk i Berlin for tre år siden, der han sa: «Vi bruker ikke Tyskland som utgangspunktet for ubemannede droner … som en del av våre antiterror-aktiviteter» Men slike uttalelser går glipp av poenget, med vilje, og skjuler hvor mye dronekrig avhenger av tysk gjestfrihet.

Advokat Hans-Christian Ströbele, en fremstående medlem av De Grønne i Forbundsdagen, sier til [meg] at «målrettede drapene med droner er ulovlige henrettelser, i det minste i land som ikke er i krig med Tyskland. Disse ulovlige henrettelsene krenker menneskerettighetene, folkeretten og den tyske Grundgesetz [Grunnloven]. Hvis tyske offentlige institusjoner tillate dette og ikke stopper disse handlingene, er de delvis ansvarlig.»

Med 10 prosent av setene i det tyske parlamentet, er De Grønne like stor som det andre opposisjonspartiet, die Linke.

«Å drepe folk med en joystick fra en sikker stilling tusenvis av kilometer borte er en motbydelig og umenneskelig form for terror,» fortalte Sahra Wagenknecht, en av lederne for die Linke, til meg. «En krig er ikke et videospill – i alle fall ikke for de som ikke har den minste sjanse til å forsvare seg…. Disse utenomrettslige drapene er krigsforbrytelser, og den tyske regjeringen bør ta konsekvensene og legge ned flybasen i Ramstein …. Etter mitt syn er dronekrig en form for statsterrorisme, som kommer til å produsere tusenvis av nye terrorister.»

Et tysk søksmål fra i fjor, fokuserer på en droneangrep i det østlige Jemen den 29. august 2012, som drepte to medlemmer av familien Bin Ali Jaber, som hadde samlet seg i landsbyen Khashamir å feire et bryllup.

«Hadde det ikke for hjelp fra Tyskland og Ramstein, kunne menn som min svigerbror og nevø fortsatt vært i live i dag,» sa Faisal bin Ali Jaber, en av de etterlatte bak søksmålet. «Det er ganske enkelt. Uten Tyskland, kunne de amerikanske dronene ikke fly.»

Men den tyske rettsvesenet har avvist slike sivile søksmål – senest i slutten av april, da en domstol i Köln avviste påstanden om et droneangrep som drepte to mennesker i Somalia, inkludert en gjeter som ikke var målet.

Kansler Angela Merkel har tidd stille om dronerelatert virksomhet i hjemlandet.» Den tyske regjeringen hevder å ikke vite noe i det hele tatt», sier parlamentsmedlem Ströbele. «Enten er dette en løgn, eller så ønsker regjeringen ikke å vite.»

Generalsekretær i den Berlin-baserte Europeisk senter for konstitusjonelle- og menneske-rettigheter, Wolfgang Kaleck, oppsummerer den tyske regjeringens strategi som «Se ingenting, høre ingenting, si ingenting.» Han hevder at «Tyskland gjør seg medskyldig i drapet på sivile som en del av den amerikanske dronekrigen.»

sahra wagenknecht.jpg
Sahra Wagenknecht

 

Sinne over spionering

Etter at sinnet over avsløringene av amerikansk spionasje i Tyskland fikk Forbundsdagen til å sette opp en egen undersøkelseskommisjon for to år siden, ble det klart at overvåkingsproblemene henger sammen med Ramsteins rolle i et droneprogram som er avhengig av mobiltelefoner for å finne mål.

Representant for De Grønne i komiteen, Konstantin von Notz, hørtes både pragmatisk og idealistisk ut da jeg intervjuet ham denne våren på en kafé i Berlin. «Vi antar at det er en nær sammenheng mellom overvåking og Ramstein,» sa han, «data samlet inn og delt av tyske og amerikanske etterretningstjenester, har allerede ført til drone-drap koordinert via Ramstein.»

Wagenknecht var klinkende klar om BND, Tyskland etterretningstjeneste.» BND gir telefonnumrene for mulige dronemål til NSA og andre etater,» sa hun til meg. «BND og vår utenriksminister har en del av skylden. De ikke bare tolererer krigsforbrytelser, de hjelper dem.»

Pic117
Amerikanske militærbaser (langt fra komplett oversikt)

USA har nå 174 militærbaser i drift i Tyskland, mer enn i noe annet land. (Japan er det andre, med 113.) Den militære tilstedeværelsen kaster en skygge over tysk demokrati, sier historikeren Josef Foschepoth, professor ved Universitetet i Freiburg.

«Så lenge det finnes allierte soldater eller militære baser og anlegg på tysk jord,» skrev han i en artikkel i 2014, «vil det finnes alliert overvåking som er utført på og fra tysk jord, noe som særlig betyr amerikansk overvåking.»

For overvåking og en rekke andre tvilsomme formål, opprettet amerikanske myndigheter det som skulle bli BND etter slutten av andre verdenskrig. «Vi kultiverte den nøye,» sier en pensjonert høytstående offiser i forsvarets etterretningstjeneste, W. Patrick Lang, i et intervju. «De har alltid samarbeidet med oss, totalt og fullstendig.»

Etterretningsbåndene mellom de to statene forblir tette. «Når det gjelder de hemmelige tjenestene,» fortalte professor Foschepoth et offentlig forum i Berlin i fjor sommer, «finnes det en del gammelt juridisk grunnlag, der føderale [tyske] myndigheter følger de amerikanske interessene mer enn interessene til sine egne innbyggere.»

Å snakke slikt, å framstille dagens amerikanske militære nærvær som dårlig for demokratiet i Tyskland, er lite populært blant tyske politikere. Da varsleren Daniel Ellsberg (Pentagon Papers) siterte Foschepoth sin artikkel på forumet – og demonstrativt spurte: «Hvorfor er amerikanske tropper her fremdeles? Hvorfor finnes basene? «– protesterte paneldeltakeren fra De Grønne, von Notz, heftig mot å diskutere det.

«Jeg ville ikke åpne diskusjonen eller ha i bakgrunnen at dette fortsatt er et problem med okkupasjon eller noe slikt,» sa han. «Dette er ikke et problem om tropper et sted – det er et problem med manglende demokrati, rettsstat, kontroll av våre hemmelige tjenester i dag.»

Ni måneder senere, da jeg snakker med ham på Café Einstein på Berlins Kurfürstenstrasse, spurte jeg von Notz hvorfor han hadde slått tilbake så hissig mot ideen om at amerikanske militærbaser begrenser det tyske demokratiet.

«Tyskland må ta fullt ansvar for hva som skjer på sitt territorium,» svarte han. «Den tyske regjeringen kan ikke lenger gjemme seg bak et amerikansk-tyske forhold angivelig preget av okkupasjonen etter annen verdenskrig. Tyskland må strengt sikre at de amerikanske etterretningstjenestene handler i samsvar med loven, uten å overse de ulovlige handlingene til sin egen føderale etterretningstjeneste [BND].»

 

Del 1 av en laaang artikkel:

Ramstein: A Key Link in the Kill Chain

Advertisements

2 comments

Kommentarer er stengt.