USA og Tyskland rasende over det mislykkede tyrkiske kuppet

uuuu.jpeg

Av Peter Schwarz

Hvis man skal dømme etter reaksjonene til amerikanske og tyske myndigheter på det mislykkede kuppet i Tyrkia, kan det ikke være noen tvil om at de støttet opprørerne politisk, og hadde håpet at de ville lykkes.

Washington, som Berlin, lot mye tid gå, før de med knappe ord fordømte kuppet. De snakket bare utvetydig da det ble klart at opprørerne hadde mislyktes.

Den første til å uttale seg, på natten av kuppet, var USAs utenriksminister John Kerry, som sendte ut en uttalelse fra Moskva klokka 23:00, lokal tid. På dette punktet, så det ut som om kuppet kunne ha lykkes, og Kerry brukte store anstrengelser for å unngå å uttale seg definitivt.

Han oppfordret i generelle ordelag til «stabilitet og kontinuitet i Tyrkia.» Først etter at den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdoğan, oppfordret folk via Facetime til å gjøre motstand, en halv time senere, og situasjonen hadde begynt å snu, oppfordret Kerry og president Barack Obama til støtte for den «demokratisk valgte regjeringen i Tyrkia.»

Den tyske regjeringen ventet enda lenger. Bare tidlig på lørdag, klokka 01:00 om morgenen tysk tid, sendte regjeringstalsmann Steffen Seibert en kort melding på Twitter som ba om respekt for demokratiske orden og beskyttelse av menneskeliv. Senere på lørdag morgen, uttalte utenriksminister Frank-Walter Steinmeier seg, og fordømte «ethvert forsøk på å endre den demokratiske orden i Tyrkia med makt.» På ettermiddagen fordømte kansler Angela Merkel kuppforsøket i en kort uttalelse til pressen.

Man kunne ha forventet at et væpnet opprør i rekkene til det nest største militærapparatet i NATO, som både amerikanske og tyske væpnede styrker samarbeider med i den militære alliansens kommandostruktur og daglig i krigsoppdrag, ville ha utløst en storm av fordømmelser, kommentarer og debatt. Men noe slikt skjedde ikke.

Siden de korte uttalelsene som ga et pro forma forsvar av demokratiet, har kritikken fra politikerne og mediene nesten utelukkende blitt rettet mot målet for kuppforsøket, den tyrkiske president Erdoğan. De amerikanske og tyske herskende elitene er sint for at Erdoğan rensker staten og militærapparatet for deres agenter og brukte det mislykkede kuppet til å handle mot sine interne motstandere og styrke sine høyreorienterte islamistiske tilhengere.

Det er utenkelig at de tyrkiske offiserene ville ha våget å prøve kuppet uten støtte og oppmuntring fra amerikansk og tysk side. Spenningene mellom regjeringen til president Erdoğan og både Washington og Berlin, har intensivert seg de siste ukene – over det kurdiske spørsmålet, den syriske krigen og tilnærmingen mellom Tyrkia og Russland.

Men opprørerne og de som trekker i trådene hadde åpenbart feilberegnet. Av grunner som ennå ikke er klart, gikk putschet galt. De som ledet det, hadde sannsynligvis undervurdert støtten Erdoğan kunne mobilisere i befolkningen.

Hadde kuppet lyktes, ville Washington og Berlin ha støttet det, som de har støttet kuppet i 2014 i Ukraina og den blodige mot-revolusjonen i Egypt i fjor. Hvis Erdoğan nå hadde sittet i fengsel, som den tidligere egyptiske presidenten Mohamed Morsi, som også var demokratisk valgt, ville de ikke ha gitt uttrykk for en eneste demokratisk skruppel. De har reist spørsmålet om demokrati først nå, når det passer deres politiske beregninger.

Mens kritikken av opprørerne knapt kan høres, advarer politikerne på begge sider av Atlanteren det tyrkiske regimet mot «hevn, vilkårlige handlinger og maktmisbruk», og oppfordret til overholdelse av «rettssikkerhet og demokratiske prinsipper.»

Etter et møte med utenriksministrene i EU, advarte Kerry indirekte Tyrkia mandag, at det kan miste sitt NATO-medlemskap hvis regjeringen fortsatte å handle mot sine politiske motstandere. «NATO-medlemskap forutsetter respekt for demokratiske prinsipper,» sa han.

Merkel, som ikke viste noen skrupler med å få i stand en skitten avtale med Erdoğan om tilbakesendinger av flyktninger fra krigsherjede land, truet med en umiddelbar slutt på forhandlingene om EU-medlemskap, hvis den tyrkiske regjeringen gjorde alvor av sine trusler og gjeninnførte dødsstraff.

kenan-evren-time.jpg
Forrige gang, i 1980, var media like støttende for generalene

Mediene spiller en spesielt kynisk rolle i denne kampanjen. De pumper ut statlig propaganda og gjør ingen hemmelighet av sin sympati for opprørerne.

I en lederartikkel med overskriften «motkuppet i Tyrkia,» konsentrerte the New York Times sin ild mot Erdoğan og hans regjerings aksjoner mot politiske motstandere. Avisen skjuler knapt sin overraskelse og skuffelse over at kuppet mislyktes. Den skrev: «Erdoğan har ikke vært en venn av ytringsfrihet, han hevdet hensynløst kontroll over mediene og begrenset menneskerettighetene og ytringsfriheten. Likevel svarte tusenvis på hans appell, fikk opprørerne til å snu og viste at de fortsatt verdsetter demokratiet, selv om Erdoğan har uthult dets mening.»

Die Welt publiserte en leder med tittelen« Recep Tayyip Erdoğan, det evige offeret», der den spurte rett ut: «Er det ikke slik at det eneste opprørerne kan klandres for, er at de ikke lyktes?» Selv om avisen svarte «Nei,» var det ikke med en demokratisk begrunnelse, men fordi «et kupp bare fører til neste kupp» og at en militær maktovertagelse skaper martyrer.

Welt am Sonntag klandret kupp-offiserene for å være amatører, og tildelte dem en rangering på en liste over «ti mest klønete kuppforsøk». Avisen konkluderte med å uttrykke håp om at neste forsøk ville gå bedre: «Når Erdoğan har befestet sitt islamske president-diktatur, kan det hende at de som i går sperret veien for stridsvognene vil ønske seg et pragmatisk militært interregnum [mellomstyre] for å gjenopprette det kemalistiske demokratiet.»

Den konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung refset opprørernes amatørmessighet under overskriften «Hvorfor kuppet mislyktes.» Den tilbød råd om hvordan de kunne håndtere ting bedre neste gang.

«Det viktigste umiddelbare spørsmålet,» skrev Rainer Hermann, «er hvordan en hær som kan se tilbake på en lang historie med ‘vellykkede’ kupp, kan foreta et slikt amatørmessig forsøk på å gripe makten.»

«Hvis kupplederne ønsket å lykkes,» fortsatte han, «burde de ha forsøkt å ta umiddelbar kontroll over de viktigste statlige institusjonene. Som sine forgjengere, burde de har eliminert den sivile statsledelsen. »

Herrmann støttet uttrykkelig målene for opprørerne. Deres uttalelse, skrev han, inneholdt punkter «som de fleste kritikere av Erdoğan og hans regjering under Binali Yıldırım kunne støtte.» Men opprørerne hadde mislyktes i å presentere «et veikart eller et program for de kommende månedene.»

Men dette kan rettes opp. «Dette kuppforsøket ble beseiret. Men misnøyen i andre deler av hæren og politiet – ansvarlig for offentlig sikkerheten utenfor de store byene – forblir.»

Andre artikler anklaget Erdoğan for å ha iscenesatt kuppet selv, for å skape et påskudd for å gjennomføre et personlig diktatur. Tidsskriftet Politico i USA skrev: «Enkelte vestlige tjenestemenn og analytikere spår at det forpurrete kuppet blir Erdoğans ‘riksdagsbrann,» en referanse til brannstiftelsen på Tysklands parlament i 1933, som tjente som Hitlers begrunnelse for opphevelsen av borgerrettigheter og begynnelsen på nazistenes diktatur.» Junge Welt, som er nær det tyske venstrepartiet Linke, beskrev også kuppet som muligens en «tyrkisk riksdagsbrann.» Det mislykkede kuppet var «et ytterligere ledd i Erdogans lenge planlagte statskupp,» skrev den.

Kerry, Steinmeier og andre hensynsløse forsvarere av imperialistiske interesser stod bak kuppet. Hvor viktig de amerikanske interessene er, kan vises ved at flybasen Incirlik er en av sentrene for opprørerne. Der lagres også 50 amerikanske kjernefysiske stridshoder.

Erdoğan er en reaksjonær politiker med autoritære ambisjoner. Men oppgjøret med ham er oppgaven til den tyrkiske og internasjonale arbeiderklassen, ikke det tyrkiske militæret og imperialistiske stormakter. Ikke minst, var det forhastede kuppforsøket rettet mot en slik bevegelse nedenfra. Hadde kuppet lyktes, ville de militære har anholdt titusenvis av militante arbeidere, og som i tidligere militærkupp, torturert og myrdet dem, uten at Washington eller Berlin hadde brydd seg det minste.


http://www.wsws.org/en/articles/2016/07/19/turk-j19.html

Reklamer