Hydrogenbombene i Tyrkia

P1500199

Av Eric Schlosser

Blant de mange spørsmålene som fortsatt er ubesvart etter fredagens kuppforsøk i Tyrkia, er et som har konsekvenser for sikkerheten til USA og resten av verden: Hvor sikre er de amerikanske hydrogenbombene som er lagret på en tyrkisk flybase?

Flybasen Incirlik i det sørøstre Tyrkia, huser NATOs største lagringsanlegg for kjernefysiske våpen. Lørdag morgen, utstedte den amerikanske ambassaden i Ankara en «nødmelding for amerikanske borgere,» som advarte at strømmen hadde blitt kuttet for Incirlik og at «lokale myndigheter nekter bevegelser til og fra» basen. Incirlik ble tvunget til å stole på reservegeneratorer; Fly fra det amerikanske luftvåpenet som er stasjonert der, fikk forbud mot å ta av eller lande; og trusselnivået ble hevet til FPCON Delta, det høyeste alarmnivået, som blir erklært hvis et terrorangrep har oppstått eller er nært forestående.

På søndag, ble kommandanten for basen, general Bekir Ercan Van og ni andre tyrkiske offiserer på Incirlik, arrestert for angivelig å ha støttet kuppet. I skrivende øyeblikk, har amerikanske flyginger blitt gjenopptatt ved basen, men strømmen er fortsatt avskåret.

Ifølge Hans M. Kristensen, direktør for Nuclear Information Project ved Federation of American Scientists, lagrer de underjordiske hvelvene på Incirlik ca femti B-61 hydrogenbomber – mer enn tjuefem prosent av atomvåpnene i NATOs beredskapslager. Atomsprengladningen til en B-61 kan justeres for å passe til en bestemt oppgave. Bomben som ødela Hiroshima hadde en sprengkraft tilsvarende om lag femten kilotonn TNT. Til sammenligning, kan B-61 bombene på Incirlik justeres fra 0,3 kilotonn til så mange som 170 kilotonn.

Incirlik ble bygget av den amerikanske hærens ingeniørkorps rett etter den andre verdenskrig. Da Tyrkia ble med i NATO, i 1952, ble det en viktig amerikansk base under den kalde krigen. Med en flytid på ca en time til Sovjetunionen, var basen vert for amerikanske jagerfly, bombefly, tankfly, og U-2 spionfly. Og, som mange NATO-baser, lagres det amerikanske atomvåpen der. NATOs strategi var avhengig av atomvåpen som en motvekt til det som ble oppfattet som overlegenheten til de sovjetiske konvensjonelle styrkene. Trusselen om et kjernefysisk angrep, ble det antatt, ville avskrekke sovjetiske tanks fra å marsjere inn i NATOs territorium. Og å gi NATO-land tilgang til kjernefysiske våpen ville styrke alliansen, og ga håndfaste bevis på at USA ville risikere en atomkrig for NATOs forsvar.

På midten av 1960-tallet, var mer enn syv tusen amerikanske atomvåpen utplassert i Vest-Europa, Hellas og Tyrkia. De kom i alle størrelser, typer og sprengkraft: atomstridshoder, bomber, landminer, synkeminer, artillerigranater, selv små atomprosjektiler som kunne bli skutt fra en rekylfri kanon.

Våpnene var rent teknisk under kontroll av amerikanske offiserer, klar til å bli overlevert til bruk for NATO-personell i krigstid. Men forvaring av våpnene var ikke det samme som kontroll over dem. En delegasjon amerikanske senatorer som besøkte Europa i 1960, ble sjokkert over å finne hydrogenbomber lastet på tyske fly som var på vakt og bemannet av tyske piloter; termonukleære stridshoder på rakettstridshoder bemannet av italienere; atomvåpen bevoktet og transportert av «ikke-amerikanere med ikke-amerikanske kjøretøy». Tyveri eller bruken av disse våpnene av NATO-allierte ble en alvorlig bekymring. «Den hovedsaklige lojaliteten til vaktene, selvfølgelig, er til deres egen nasjon, og ikke til USA,» advarte senats-delegasjonen i en hemmeligstemplet rapport.

To år senere, under Cubakrisen, var forsvarsminister Robert McNamara bekymret for at tyrkiske offiserer kunne prøve å avfyre noen av NATOs kjernefysiske raketter mot Sovjetunionen uten tillatelse – og beordret amerikanske vaktmannskap til å sabotere rakettene, på en eller annen måte, hvis noen prøvde å avfyre dem.

Brytere med koder ble deretter plassert inne i NATOs hydrogenbomber. Disse bryterne, kjent som Permissive Action Links (PALs), ble laget for å hindre uautorisert bruk av våpnene; bombene ville ikke detonere dersom operatøren ikke slo inn riktig kode. Men PAL kan omgås av noen med de riktige tekniske ferdighetene. Da to NATO-allierte, Hellas og Tyrkia, var på randen av krig i 1974, fjernet USA i hemmelighet alle NATOs kjernefysiske våpen fra Hellas og kuttet ledningene til detonatorene på alle de kjernefysiske våpnene lagret i Tyrkia, som gjorde dem ubrukelige.

55e8d0f9a81bb735148b4567

Takket for reduksjoner i lagrene under regjeringene til president George H. W. Bush og president George W. Bush, har USA nå om lag 180 atomvåpen utplassert hos NATO, alle av dem B-61 bomber. I tillegg til Incirlik, oppbevares våpnene ved baser i Tyskland, Nederland, Belgia og Italia.

I dag, er symbolikken med disse bombene langt viktigere enn deres militære betydning; raketter som bærer atomstridshoder når mål mye raskere, mer pålitelig, og med mye større nøyaktighet. Forkjemperne for å beholde atomvåpen i NATO, hevder at B-61 bomber demonstrer USAs varige forpliktelse til alliansen, skremmer Russland og gir NATO-medlemmer mindre behov for å utvikle egne hydrogenbomber. Motstanderne av våpnene, som Frank-Walter Steinmeier, den tyske utenriksministeren, vurderer dem som «helt meningsløse» – og et fristende mål for terrorister.

Med noen få timer og riktig verktøy og opplæring, kunne man åpne et av NATOs lagringshvelv for disse atomvåpnene, fjerne et at dem, og omgå PAL-en inne i den. I løpet av sekunder, kunne man plassere en eksplosiv anordning på toppen av en lagringshvelv, ødelegge våpenet, og slippe ut en dødelig radioaktiv sky. NATOs hydrogenbomber er fortsatt bevoktet av troppene til sine vertsland. I 2010, klatret fredsaktivister over et gjerde på flybasen Kleine Brogel i Belgia, og greide å skjære gjennom et andre gjerde, nådde en herdet bunker som inneholdt hvelvene for kjernefysiske våpen, satte opp klistremerker mot atomvåpen på veggene, vandret rundt på basen en time, og la ut en video av innbruddet på YouTube. Videoen viser at den belgiske soldaten som til slutt konfronterte dem, bare hadde et uladet gevær.

Sikkerhetsbekymringene på Incirlik, førte nylig til en stor oppgradering av gjerdet som omgir lagringsområdet for kjernefysiske våpen. Incirlik er omtrent 120 kilometer fra den syriske grensen, og siden oktober i fjor, har amerikanske fly og droner basert der, angrepet ISIS-styrker. Nærheten til de opprørskontrollerte områdene i Syria og rekken av terrorhandlinger i Tyrkia, fikk Pentagon, for noen måneder siden, til å utstede en «ordnet evakuering» av alle familiemedlemmene til amerikanske soldater i Incirlik. De ble bedt om å forlate umiddelbart. Omkring to tusen amerikanske soldater forblir stasjonert der. Selv om Incirlik trolig har flere atomvåpen enn noe annen NATO-base, har den ikke noen amerikanske eller tyrkiske fly som er i stand til å bruke dem. Bombene sitte bare ved basen, under jorden, og venter på å bli brukt eller misbrukt.


Eric Schlosser er forfatter av «Fast Food Nation» og «Command and Control: Nuclear Weapons, the Damascus Accident, and the Illusion of Safety»

/http://www.newyorker.com/news/news-desk/the-h-bombs-in-turkey

Reklamer