Selvsensur – nå på din egen datamaskin

panopticon

Av Graham Vanbergen (Storbritannia)

Vi har tidligere beskrevet hvordan, på litt mer enn et tiår, staten har gått fra et åpent samfunn med hovedsakelig demokratiske prinsipper, til et som begynner å ligne en autoritær stat.

Dette vises knapt noe bedre sted enn av de uhyggelige programmene for masseovervåkning som er igangsatt, utviklet og holdt hemmelig av staten, bare for å bli avslørt av lekkasjer av en varsler mange år senere.

Som en bekymret, samvittighetsfull eller bare nysgjerrig borger, kan du ganske riktig spørre hvorfor alt dette skjer, og hvem som tjener på det. Men faktisk, nå for tiden kan du ikke spørre i det hele tatt.

Ordet Panoptikon høres skummel ut, samt at det faktisk er det. Det beskriver en type institusjonell bygning tegnet av den engelske filosofen og samfunnsteoretikeren Jeremy Bentham på slutten av det 18. århundre. Ideen bak designen er å tillate at alle de innsatte (derfor pan-) i en institusjon kan observeres (-optikon) av en enkelt vokter, uten at de innsatte skal kunne fortelle om de blir overvåket. Selv om det er fysisk umulig for én enkelt vokter å observere alle celler på en gang, betyr det faktum at de innsatte ikke kan vite når de blir overvåket, at alle de innsatte må handle som om de er overvåket hele tiden. I realiteten kontrollerer de sin egen atferd hele tiden. Det ser ut til at Benthams design er blitt vedtatt som en handlingsplan av regjeringen for fremtidige sivile rettigheter og friheter.

En studie fra Universiteter i Oxford – viste noen interessante resultater av at den moderne planen som blir påtvunget oss av våre ‘folkevalgte’ voktere. Studien gir bevis for «isgufset» hos Wikipedia-brukerne i forbindelse med online statlig overvåkning.

«Ved bruk av et tverrfaglig forskningsdesign, testet studiet hypotesen basert på teorien om [selvsensur]. Resultatet viste at trafikken hos personvern-sensitive Wikipedia-artikler ble redusert etter avsløringene om masseovervåkning. Artikkelen finner ikke bare en statistisk betydelig umiddelbar nedgang i nettrafikken til disse Wikipedia-artiklene etter juni 2013, men også en endring i den generelle trenden i tellinger av visninger, noe som ikke bare tyder på umiddelbare, men også langsiktig [selvsensur] som følge av avsløringene om NSA/PRISM-nettovervåkingen. Disse og andre resultater fra studien, gir overbevisende bevis for [selvsensuren] forbundet med online overvåking.»

Studien, skrevet av Jon Penney, går videre i sammendraget med å si:

«Viktige innsikter om hvordan vi skal forstå slike nifse effekter og deres omfang, herunder hvordan de samhandler med andre dramatiske eller viktige hendelser (som krig og konflikt) og deres bredere betydning for privatliv, amerikanske konstitusjonelle rettsaker, og helsen til et demokratisk samfunn. Denne studien er blant de første til å demonstrere – enten ved hjelp av data fra Wikipedia eller trafikkdata fra nettet mer generelt – hvordan statlig overvåking og lignende handlinger kan påvirke nettaktiviteter, inkludert tilgang til informasjon og kunnskap på nettet.»

Med andre ord, som Panoptikon, når vi vet at vi blir overvåket, i dette tilfellet ved å oppsøke kunnskap, forsøker å forstå hvorfor staten gjør det den gjør, og prøver å få svar på de vanskelige tingene som har betydning for oss, har vi allerede begynt å sensurere oss selv. I et forsøk på å unngå å bli mistenkeliggjort, velger vi aktivt å ikke gå til bestemte nettsteder, av frykt.

Tenk på det et øyeblikk. Vi velger ikke å besøke en nettside av frykt for våre egne myndigheter.

Studien utleder at «en 20 prosent nedgang i sidevisninger på Wikipedia-artikler relatert til terrorisme, inkludert de som nevner «al-Qaida»,»bilbombe»eller «Taliban.» Dette er en klar pekepinn på at folk sensurerer seg selv, at de er redd for å finne ut om virkningene av statlige beslutninger som ikke bare kveler ytringsfriheten, men de mest grunnleggende prinsippene for ethvert demokrati, uansett hvor ungt eller gammelt det kan være.

Som om ytterligere bevis var nødvendig, har vi dette fra The Guardian:

«En doktorgradsstudent i antiterror ble feilaktig anklaget for å være en terrorist etter en tjenestemann ved Universitetet i Staffordshire hadde oppdaget at han leste en lærebok med tittelen ‘Studier i Terrorisme’ på universitetsbiblioteket.»

Den uheldige mannen det var tale om, var Mohammed Umar Farooq, som hadde registrert seg i master-programmet om ‘terrorisme, kriminalitet og global sikkerhet’. Han fortalte The Guardian at han ble avhørt om homofili, Den islamske staten (Isis) og al-Qaida av en tjenestemann fra universitetet. Farooq sa også at han «ser over skuldrene» siden den gang, og var så opprørt etter hendelsen at han valgte å ikke gå tilbake til kurset. Farooq var bekymret for at han ville ende opp på en av politiets overvåkingslister. Etter en tre måneders etterforskning, ble Farroq frikjent og en unnskyldning ble gitt av universitetet.

Det samme skjedde med en annen student, som ble arrestert under ‘Terrorism Act’, en av de britiske lovene om terrorisme, og holdt i varetekt i seks dager. Til slutt ble han tildelt 20.000 pund i kompensasjon av politiet etter tre år med etterforskning. Rizwaan Sabir, 22, som studerer til en mastergrad ved Universitetet i Nottingham, ble arrestert etter å ha laste ned en terroristmanual for sin forskning på al-Qaida.

Den frivillige organisasjonen Cage bekreftet at den har mottatt flere titalls slike saker akkurat som den til Farooq og Sabir.

Dette er et resultat av britiske myndigheters nye politikk mot radikalisering – en som bygger arkitekturen for paranoia i hele samfunnet, og som starter i høyere utdanning. Dette bekreftes også av Sally Hunt, generalsekretær i en fagforening som representerer mer enn 120.000 akademikere og lærere ved universiteter og høyskoler over hele Storbritannia. I september i fjor sa hun at myndighetenes planer mot radikalisering var «uforståelige, og fostret mistillit mellom forelesere og studenter.»

Så har vi BBC som rapporterte at British Library har avvist å lagre en stor samling av Taliban-relaterte dokumenter på grunn av bekymringer om terrorlover. «Samlingen, knyttet til den afghanske Taliban, inkluderer offisielle aviser, kart og radiosendinger. Akademikere har kritisert avgjørelsen, og sier den ville være en verdifull ressurs for å forstå den pågående opprøret i Afghanistan. Biblioteket sa det fryktet at det kunne være i strid med antiterror-lover. Det sa det hadde spurt advokater, som rådet det til ikke å gjøre materialet tilgjengelig.»

Alex Strick van Linschoten, en forfatter og forsker som gikk i spissen for prosjektet, sa «Det er ingen oppskrifter for å lage bomber eller noe sånt. Dette er dokumenter som ville hjelpe folk til å forstå historien, enten det er afghanerne som prøver å lære om deres fortid, eller utenforstående som ønsker å forstå bevegelsen.»

Linschten gikk videre til å si «det hersker et klima av frykt blant akademikere som studerer denne typen materiale, fordi britisk lov er veldig tøyelig.»

USAs «Domestic Surveillance Directorate» – et nettsted som drives av NSA – skriver det bekymringsfullt orwellske utsagnet «Dine data: Hvis du ikke har noe å skjule, har du ingenting å frykte» (bokstavelig talt, det er hva som står der) som bør gjøre de fleste av oss enda mer mistenksom overfor deres hensikter. Her i Storbritannia, er det mer spissfindig. Fra etterretningsorganisasjonen GCHQ: «Vi er veldig klar over det ansvaret som følger med naturen av vårt arbeid, og i tillegg til vår juridiske ansvarlighet, tar vi også de etiske hensynene rundt vårt oppdrag på alvor.» Dette stoppet dem ikke i å bryte lover, både nasjonale og internasjonale, på industriell skala. Da regjeringen ble utfordret om dette, fortsatte den bare, og endret loven – så den ikke ble brutt.

Til slutt, sender forfølgelsen av varslere som Snowden, Assange og Manning et stort budskap til innbyggerne i såkalte moderne demokratier. Det samme gjør gjør utgivelsen av data fra Panama Papers, de sveitsiske lekkasjene, Luxembourg-lekkasjene og TTIP-lekkasjene.

Bentham sitt Panoptikon er et nyttig verktøy som brukes av stater over hele verden, Storbritannia og USA inkludert, for å endre atferden til massene. Den gjør det på den måten Bentham laget den, å inngi fortvilelse og frykt, slik at makthaverne kan fortsette deres anarkiske herredømme over hele verden, det være seg en overtagelse av suverene nasjoner, som TTIP, CETA og TTP, eller massive skatteforbrytelser, bare for å nevne bare et par eksempler, mens alle andre bøyer hodet og fester blikket i gulvet, av frykt for å bli tatt i å se opp.


Self-censorship – coming to a laptop near you

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.