NATO forbereder seg på krig: konfrontasjon og galskap

08poland-nato-web2-master675.jpg
NATO øver på amfibisk angrep i Poland 2016

av Brian Cloughley

Militæralliansen USA/NATO forbereder seg på krig, og alliansens møte 8. til 9. juli er enda et skritt nærmere kjernefysisk konfrontasjon og et gigantisk sprang bakover i verdens tilregnelighet. Samlingen i Warszawa, hovedstaden i det uforsonlig anti-russiske Polen (NATO-medlem siden 1999, da den amerikansk-inspirerte militære fremrykkingen mot Russlands grenser samlet ytterligere styrke), er et symbol på den vestlig bestemtheten på å true Moskva.

Det er ironisk at det anti-russiske stevnet blir holdt to dager etter offentliggjøringen av Storbritannias Chilcot-rapport om krigen mot Irak, som for alltid knuste omdømmet til Storbritannias tidligere statsminister, Tony Blair. Dette skjedde samme dag som hans dukkemester, den sinnsforvirret George W. Bush, feiret sin 70-årsdag. Begge disse påviselige løgnere var mordere på liten skala sammenlignet med for eksempel Hitler, Stalin og Mao – men deres søken etter berømmelse førte til en katastrofe, hvor virkningene fortsatt kan føles.

Den sjette juni hadde bursdagsbarnet Bush en fest, samtidig som hans kumpan i Irak-invasjonen, Blair, formelt ble fortalt at han er en løgnaktig, uærlig, utspekulert, vandrende pose dritt. Og ingen av dem brydde seg det dugg om at dagen før deres feiring og fordømmelse, var det et helvetes kaos i Bagdad, byen de «frigjorde» i deres onde krig. BBC rapporterte at «dødstallene fra helgens selvmordsangrep i den irakiske hovedstaden Bagdad, har steget til 250. . . noe som gjør det til det dødeligste angrepet siden den amerikansk-ledede invasjonen i 2003.» Takk, Bush og Blair, og takk også til NATO, fordi dere erklærer at «Irak er en av en rekke land utenfor det euro-atlantiske området – ofte referert til som «partnere over hele verden» – som NATO bygger forbindelser til. . . Forbindelsene bygger på samarbeid som ble utvikles gjennom NATOs treningsoppdrag i Irak 2004-2011, der 15.000 irakiske offiserer ble trent.»

De var ikke trent så veldig godt, var de? Men den militære ekspertisen til USA/NATO er noe tvilsom – til forskjell fra alliansens utvilsomme ferdigheter i å utvide sin vekst, budsjett og innflytelse.

USA og NATO er ikke akkurat en spøk. Pakten er altfor dyr og katastrofalt ineffektiv til å anses som noe slikt. Men avvikene og absurditetene til denne utrolig mangelfulle gruppen, er så store, at de man av og til må trekke en grimase av motvillig munterhet.

Kostnaden til USA/NATO-maskinen er kolossal. Ikke bare åpnet den nylig et stort og luksuriøst glitrende nytt palass i Brussel (veldig stille, fordi den ikke vil ha oppmerksomhet omkring den enorme kostnadsoverskridelsen på 2 milliarder dollar), men det medfører store årlige regninger for sine 28 medlemsnasjoner. USA betaler så klart det meste, men alle de 26 europeiske landene (Canada hoster selvsagt også opp midler) kan knapt avse hva de bidrar med. Det er ingen tvil om at NATO må danse til den amerikanske pipa, fordi hele dens eksistens avhenger av hva USA gir av midler – der mye blir gitt tilbake med renter av NATO-land i kjøp av amerikanske våpen.

USA/NATO-alliansen mislyktes miserabelt i sin krig i Afghanistan. Nettsiden sier at dens «oppgave var å gjøre afghanske myndigheter i stand til å gi effektiv sikkerhet over hele landet og sørge for at det aldri ville bli en trygg havn for terrorister.» I 2011, på høyden av dens militære fandango i det uheldige landet, hadde den 140.000 soldater som kjempet mot noen få tusen militante. Nå, i 2016, langt fra å være «effektiv sikkerhet,» er det rapportert av Leger Uten Grenser (MSF, en beundringsverdig medisinsk organisasjon), at «sikkerheten for det afghanske folket har også forverret seg i store deler av landet, noe som ytterligere kompliserer den humanitære responsen. Afghanske sivile løper i dag større risiko enn noen gang siden Taliban-styret.»

FNs sikkerhetsråd erklærer at «Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fortsatt svært dårlig, der Taliban gjennomførte flere angrep i Kabul og andre deler av landet i begynnelsen av 2016, og forårsaket høye nivåer av sårede sivile og sikkerhetsstyrker.»

En av personene som kritiserte NATOs krig, amerikanske oberstløytnant Daniel Davis, skrev at alliansens mektige styrker mot Taliban hadde:

«Stridsvogner; artilleri, bombekastere, avanserte raketter, presisjons-guidete raketter og håndholdte rakettkastere. . . den totale kontrollen av luftrommet består av NATOs mest avanserte bakkeangreps-jagerfly, bombefly, flygende AWACS-radarer, spionfly, B 1 bombefly, angrepshelikoptre og enorme transportfly til å frakte våre tropper og viktige forsyninger der de trengs . . . tusenvis av ubemannede droner både for etterretningsinnsamling og rakettutskytning. . . »

Og, som Davies si det, de kunne ikke slå «en haug med karer kledd i laken og sandaler», som ikke har et eneste bombefly, drone eller stridsvogn.

Så kom det like bunnløse kaoset i Libya den 19. mars 2011, da USA ledet NATO-land i et bomberegn av fly- og rakettangrep mot regjeringen til president Muammar Gadafi. De utsatte Libya for 9,658 luftangrep og reduserte det til en økonomisk ødemark. Så, etter mordet på president Gadafi den 20. oktober 2011 (som Hillary Clinton leende formulerte det, «Vi kom, vi så, han døde») var det jubel, og USA og NATO avsluttet sitt bombardement.

Etter deres glade krig, skrev Ivo Daalder, USAs representant på NATOs Råd 2009-2013, og admiral James G ( «Zorba») Stavridis, USAs øverstkommanderende i Europa (den militære sjefen for NATO) i samme periode, til magasinet Foreign Affairs i 2012, at «NATOs operasjon i Libya har med rette blitt hyllet som en modell-intervensjon. Alliansen svarte raskt på en forverret situasjon som truet hundretusener av sivile som gjorde opprør mot et undertrykkende regime. Alliansen lyktes i å beskytte de sivile, og til slutt, i å gi den tiden og den plassen som var nødvendig for lokale krefter å styrte Muammar al-Gadafi.» Meningen var at alt skulle være fantastisk i Libya etter «modell-intervensjonen «av USA/NATO, som gjorde det mulig for opprørerne å styrte og drepe presidenten.

Men i februar 2016, registrerte FN at det i Libya «siden den væpnete konflikten i 2011, sitter tusenvis av personer i varetekt, de aller fleste uten noen skikkelig undersøkelse av deres saker. . . menneskerettighetsforkjempere har vært målet, ved hjelp av drap, forsøk på drap, bortføring, trusler, overvåking og raid på deres hjem og kontorer. . . Journalister har blitt utsatt for drap, drapstrusler, vilkårlig fengsling og bortføring.» Daalder og Stavridis er morderiske idioter.

Som Human Rights Watch rapporterer, «stadige væpnede sammenstøt har fordrevet hundretusener av mennesker og avbrøt tilgangen til grunnleggende tjenester, inkludert drivstoff og elektrisk kraft. Styrker engasjert i konflikten er skyldig i vilkårlig fengsling, tortur, ulovlige drap. . . I tillegg, dreper væpnede grupper som sverget troskap til den ekstremistiske gruppen Islamsk stat, summarisk folk i områder under deres kontroll.» Og nå er migrantkrisen i Europa forårsaket, som MSNBC informerer oss, av «den største strømmen av moderne afrikansk migrasjon som blir kanalisert gjennom et enkelt land – Libya. De kommer fra sør, migrantene flykter fra den ulmende krigen som har etterlatt hele nasjoner i ruiner. . . Noen velger å komme, andre drar fordi de må. Men Libya er skjærsilden der de fleste migrantene forberede seg til å møte den dødeligste strekningen av Middelhavet.» Takk, USA og NATO, for en «modell-intervensjon».

Budskapet er at USAs og NATOs handling resulterte i en militær, politisk og sosial katastrofe. I løpet av de siste femten årene, har alliansen ikke oppnådd noe annet enn en katastrofe i de landene uheldige nok til å ha fått dens militære oppmerksomhet.

Men USA og NATO er alltid klar til å søke nye fiender, å begrunne sine dyre eksistens, og nasjonen som dens ledere setter sitt håp til, er Russland.

NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, snakker om «russiske trusler mot sine naboer» og understreket at NATOs svar på den ikke-eksisterende trusselen er med den «mest intensive styrkingen av forsvaret siden den kalde krigen.» Han hevder at «vi ikke ønsker konfrontasjon med Russland. Vi ønsker ikke en ny kald krig» – men så støtter han de USA-ledede massive militære manøvrene langs Russlands grenser. Han øker antallet tropper som skal bli permanent basert i land nær Russlands grenser fordi han ønsker en «forsterking» av «vår fremskutte tilstedeværelse i den østlige delen av vår allianse.»

«Framskutt nærvær»? – Den amerikanske offisielle definisjonen av «framskutt nærvær» er «å opprettholde framskutte [forhåndslagret] eller utstasjonerte styrker utenlands for å demonstrere nasjonal beslutning, styrke allianser, avskrekke potensielle motstandere, og styrke evnen til å reagere raskt på situasjoner.» Med andre ord – forberedelser på krig.

Stoltenbergs dobbel-tale kan være ment å trekke en slør rundt USAs og NATOs militære oppbygging, men i det minste er det noen forstandige røster som peker ut meningsløsheten og farene ved alliansens konfrontasjon. Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier har advart om at all krigersk militær strutting langs Russlands grenser vil forverre regional sikkerhet. og anbefalte at «Det vi ikke bør gjøre nå, er å forverre situasjonen med sabelrasling og krigshissing. Den som tror at en symbolsk stridsvognparade på alliansens østlige grense vil bringe sikkerhet, tar feil. Vi er vil være lur i å ikke skape påskudd for å fornye en gammel konfrontasjon.»

index

Det er oppmuntrende å høre slike nøkterne observasjoner, og han ble etterfulgt av general Petr Pavel, formannen i NATOs militærkomité, som åpenhjertig sa at Russlands antatte «aggresjon ikke er på dagordenen, og ingen etterretning tyder på noe slikt.»

Problemet er at mye av den vestlige offentligheten mener bestemt, at det har faktisk vært «etterretningsvurderinger» som sier at Russland utgjør en alvorlig trussel mot Baltikum, og mye annet i tillegg. Vestlige medier er fulle av advarsler, alt fra alvorlige til skingrende og melodramatiske, om den antatte russiske hensikten om å invadere landene rundt det.

Som det ble gjort klart av de to realistene med åpne øyne, er det ingen trussel, og sveivingen med krigsklubba av USA/NATO-alliansen bare forverrer situasjonen – som det er ment å gjøre. Men disse gnistene av forstand har ingen effekt, og USA og NATOs oppbygging til krig mot Russland fortsetter. Som Stoltenberg, vill i øynene, varslet i Warszawa 7. juli:

De allierte ble enige om å utplassere fire robuste og multinasjonale bataljoner til Estland, Latvia, Litauen og Polen, på roterende basis. En multinasjonal ramme-brigade i Romania vil gi en skreddersydd tilstedeværelse i Sørøst-Europa. NATO vil også ta ytterligere skritt for å forbedre cyberforsvaret, sivil beredskap og å forsvare seg mot rakettangrep fra utenfor det euro-atlantiske området.

For å projisere stabilitet utover våre grenser, vil ledere bli enige om å utvide NATOs trenings-misjon i Irak og utvide NATOs rolle i det sentrale Middelhavet. . . NATO vil fortsette sin militære og økonomiske støtte til Afghanistan og vil styrke det politiske og praktiske samarbeidet med Ukraina, Georgia og Moldova.

Forrige uke fortalte president Putin sin diplomatiske tjeneste at:

NATO synes å vise sin anti-russiske holdning [med overdrevne fakter]. NATO forsøker ikke bare å finne i Russlands handlinger et påskudd til å bekrefte sin egen legitimitet og behovet for sin eksistens, men tar også genuint konfronterende steg.

Antallet militære øvelser har økt dramatisk, blant annet i Svartehavet og Østersjøen. Vi blir stadig beskyldt for militær aktivitet, men hvor? Bare på vår egen jord. Vi er ment å akseptere den militære oppbyggingen på våre grenser som normalt. Innsatsstyrker med rask reaksjonsevne blir utplassert i Polen og de baltiske landene, og de offensive våpnene hoper seg opp.

Jeg trodde aldri jeg skulle være enig med Moskva, etter en militært karriere som medførte mange år der jeg støttet konfrontasjonen med Kreml. (En periode som rekognoseringoffiser for et atomrakett-regiment for NATO i Tyskland, skjerper tankene litt.) Men forhold endres.

Det er en stor synd at NATO har utvidet seg, med hovedoppdraget å konfrontere Russland. Og jeg ville ikke like å tjenestegjøre i et atomrakett-regiment akkurat nå – uansett på hvilken side – fordi militæralliansen USA/NATO er innstilt på konfrontasjon til det ytterste.


Brian Cloughley tjente i den britiske og australske hæren bl.a på Borneo og i Vietnam. Han tilbrakte totalt åtte år som nestleder for FNs militære styrke i Kashmir og som australsk forsvarsattaché i Pakistan. Han skriver militærhistorie og kommenterer om internasjonale spørsmål.


NATO Prepares for War: Confrontation and Insanity

Advertisements