Jeg reiste rundt i Syria, og så for meg selv hva Blairs handlinger har forårsaket

Hva er forskjellen mellom irakiske masseødeleggelsesvåpen som ikke eksisterer, 45-minutters advarslene som ikke var sanne, og 70.000 ikke-eksisterende syriske «moderate opprørere»?

robert-fisk2.jpg

[…]

Av Robert Fisk

Jeg antar at en Nürnberg-domstol ville ha vært et bedre sted å sortere gjennom detaljene av Blair/Bush forbrytelsene vi utførte for å gå til krig i Midtøsten. Takket være oss, døde opp til en halv million mennesker, de fleste av dem muslimer som var like uskyldig som Blair var skyldig. En Nürnberg-lignende domstol burde ha konsentrert seg mer om de mange arabiske ofrene for vår kriminelle ekspedisjon, enn den grufulle skylden og «dype beklagelsen» – hans ord, selvfølgelig – fra lord Blair av Kut al-Amara.

Jada, Blair løy om etterretningen om masseødeleggelsesvåpen før han gikk til krig, så løy han om utenriksdepartementet advarsler om kaoset som ville oppstå i Irak, og nå – i dag – later han som om Chilcot-rapporten har utropt ham uskyldig, når den faktisk sier det helt motsatte.

Men en langvarig studie av rapporten, i stedet for de nødvendigvis rask sammendragene vi har blitt foret de siste par timene, kan stille langt større spørsmål enn konklusjonene i den lettygde, forenklete og nedskjærte versjonen delt ut til media. Dessuten har vår konsentrasjon om den skammelige Blair og hans løgner, selv om det er en forståelig reaksjon på Chilcot, skapt en bekymringsfull avledning fra løgnaktighet som fortsatt i dag gjennomsyrer vårt politiske klasse, våre statsministere og partiledere, og deres fornærmende holdning til dem de hevder å representere.

Å få høre de første nyhetene om sir John Chilcot sitt enorme litterære verk, mens jeg var på reise gjennom Syria, var en urovekkende opplevelse. Ikke bare fordi pesten av islamistisk grusomhet som sprer seg utover fra Raqqa var (til tross for Blairs nonsens om det motsatte) et direkte resultat av det irakiske infernoet; men fordi vår nåtidige, men diskrediterte, statsminister brukte Blair-lignende usannheter for å overtale politikere til å bombe mål hos Isis i Syria, i desember i fjor. Husker du vaset om de 70.000 «moderate» opprørerne som trengte vår hjelp, selv om de ikke eksisterer, og ble skapt av den samme etterretningskomiteen som Blair brukte for hans kriminelle eventyr?

Og da noen parlamentsmedlemmer stilte spørsmål med dette våset, ble de overlegent satt på plass av general Gordon Messenger, assisterende sjef for forsvarsstaben, som sa at av sikkerhetsgrunner, kunne disse ulike opprørsgruppene ikke bli navngitt – selv om vi vet både identiteten til disse lurvete CIA-frontene og deres manglende evne til å slåss mot noen. Messenger, med det passende navnet, spilte på lag med David Camerons fantasi, og ble behørig forfremmet, akkurat som John Scarlett, den forrige formannen for etterretnings-staben, som ga all den tvilsomme «etterretningen» til Blair, senere ble adlet.

Og så gikk vi til krig mot Isis i Syria – med mindre, selvfølgelig, Isis holdt på å angripe Assads regime. Da gjorde vi ingenting i det hele tatt [..] Vi kan fordømme Blair, stakkars, men tro ikke at noe har endret seg på de seks årene sir John Chilcot tilbrakte for skrive alle disse sidene.

Og det er problemet. Når Blair kan si, som han gjorde det øyeblikket Chilcot-rapporten ble publisert, at den skal «legge til hvile påstandene [sic] om uærlighet, løgn og bedrag» – uten en revolusjon i gatene mot hans uærlighet, løgn og bedrag – da kan du være sikker på at hans etterfølgere ikke føler noe nøling i å rundlure befolkningen igjen og igjen. Tross alt, hva er forskjellen mellom irakiske masseødeleggelsesvåpen som ikke eksisterer, 45-minutters advarsler som er falsknerier, og 70.000 ikke-eksisterende syriske «moderate»?

Det er mange versjoner – og feilsitat – fra den mest kyniske av nazi-propagandistene, Joseph «jo større løgn, jo bedre» Goebbels, men det er umulig å ikke bli sjokkert av noen av hans observasjoner. «Den viktigste hemmeligheten til den engelske ledelsen er ikke avhengig av noen særlig intelligens,» skrev han i 1941. «Nei, det kommer an på en bemerkelsesverdig dum tykkskallethet. Engelskmennene følger prinsippet om at når man lyger, bør det være en stor løgn, og man bør holde seg til den. De fortsetter sine løgner, selv med fare for å se latterlig ut.»

Hva som er skremmende med disse ordene, er ikke at Goebbels baktaler engelskmennene fra krigstiden. Heller ikke at Churchill (som var hans mål), faktisk løy. Gitt kampen mot nazismen – og til tross for Churchills observasjon, at sannheten i krig alltid bør være voktet av en livvakt av løgner – hadde britene en dydig evne i konflikten 1939-1945 til å fortelle sannheten, selv når en bit av Blair-lignende ordkløveri kanskje kunne ha ha skjult de britiske nederlagene. Nei, det som er skremmende, er at Goebbels ord gjelder så smertelig om engelske politikere i dag.

Hvem vet vi, for eksempel, som etter rapporten fortsetter sine store løgner, selv med fare for å se latterlig ut? Jeg frykter, på en forferdelig måte, at små menn som ønsker å gå i store sko – som faktisk tror de er Churchill og bringer vårt land i krig – utfører nettopp de løgnene som deres politiske forfedre stort sett var uskyldige i. Kanskje nøkkelen til alt dette ble oppfanget i sir John sin påstand, at Blair stolte mer på hans «tro» – hva nå enn dette farlige ordet tilslører – og andres dømmekraft.

Blair tar ansvar

Dermed kan han fortelle oss – og fortelle meg, mens jeg kjørte fra den syriske ørkenbyen Palmyra, hvor ødeleggerne brakte sine avskyelige framferd fra den irakiske katastrofen som Blair bidro til å skape – at «jeg ikke tror [at styrtingen av Saddam Hussein] er årsaken til den terrorismen vi ser i dag i Midtøsten eller andre steder i verden». Alt denne falskheten vil selvfølgelig være en del av den «komplette debatten» Blair nå truer med i kjølvannet av Chilcot rapporten.

Han kommer – gud hjelpe oss – til å «forklare de konklusjonene jeg tror fremtidige ledere kan lære av min erfaring». Men Blair trenger ikke å kjede oss med sine løgner på nytt. De har allerede blitt absorbert av Dave Cameron, med hans 70.000 «moderate opprørere» og Brexit-gutta, som nå ødelegger seg selv blant nettopp de løgnene de fortalte – og som kan oppnå alt det som Goebbels ønsket dette landet: slutten på Storbritannia.

I denne sammenhengen, er Chilcot-rapporten ikke så mye et massivt arbeid av gransking av syndene som tok oss til krig i 2003, men bare nok et kapittel i historien om vår manglende evne til å kontrollere en verden der Storbritannias PR-politikerne behandler sitt folk med forakt, dreper noen av sine soldater og slakter hundretusener av utlendinger uten noen ekte anger.



/http://www.informationclearinghouse.info/article45056.htm

Advertisements

One comment

  1. Jeg ser for meg en sal full av mennesker bestående av både leg og lerd.Ordstyren spør menneskene i salen,vil de som mener at Tony Blair er en krigsforbryter som løy for sitt folk og sitt eget parti og som forbrøt seg mot menneskerettighetene ved å gå til angrep på Irak rekke opp en arm,alle rakk opp en arm.Videre spurte ordstyreren om folk i salen ville rekke opp en arm om de trodde at Tony Blair ville bli dømt og satt i fengsel for sine forbrytelser,ingen rakk opp armen

    Lik

Kommentarer er stengt.