En titt på nyhetsbyråenes rolle

propaganda-multiplikator-l

 

Fra Swiss Propaganda, med en del norske tilpasninger

Det er en av de viktigste aspektene ved vårt mediesystem – og likevel er det nesten ukjent i offentligheten: De fleste internasjonale nyheter i alle våre medier kommer fra bare fire globale nyhetsbyråer – fra New York, London, Paris og Berlin.

Disse byråenes nøkkelrolle har konsekvensen at våre medier stort sett rapporterer om de samme problemene, og dermed til og med ofte bruker de samme ordene. I tillegg bruker regjeringer, militæret og etterretningsorganisasjoner disse globale byråene som en multiplikator for en verdensomspennende distribusjon av sine budskap. Det transatlantiske nettverket av etablerte medier sørger dermed for at det knapt blir stilt spørsmål med den ønskete vinklingen.

Innledning: «Noe merkelig»

«Hvordan vet avisen hva den vet?» Svaret på dette spørsmålet vil sannsynligvis overraske enkelte avislesere: «I hovedsak trekker den på informasjon fra nyhetsbyråer. De nesten anonyme nyhetsbyråene er på en måte nøkkelen til hva som skjer i verden.Så hvem er så disse nyhetsbyråene, hvordan fungerer de, og hvem finansierer disse selskapene? Alt dette bør man vite for å få en formening om man virkelig blir informert om hendelsene i Øst og Vest.» (Höhne 1977)

En medieforsker påpeker derfor: «Nyhetsbyråene er «de som lager nyheter», de viktigste stoffleverandørene til massemedia. Ingen daglig oppdaterte nyhetsmedier kan greie seg uten dem. () Dermed påvirker nyhetsbyråer vårt syn på verden; vi får vite først og fremst hva de har valgt.» (Blum 1995)

Gitt deres avgjørende betydning, er det desto mer overraskende at disse byråene er lite kjent for offentligheten: «En stor del av samfunnet er ikke klar over at det finnes nyhetsbyråer i det hele tatt … De inntar faktisk en enormt viktig rolle i mediemarkedet. Men til tross for denne enorme betydningen, ble de før i tiden viet for liten oppmerksomhet.» (Schulten-Jaspers 2013)

Selv sjefen for et nyhetsbyrå var overrasket: «Det er noe særegent med nyhetsbyråer. De er lite kjent for det store publikum. I motsetning til for eksempel en avis, skjer deres arbeid ikke så mye i rampelyset, selv om de alltid kan finnes som kilden bak nyheten.» (Segbers 2007)

«Mediesystemets usynlige nervesenter»

Så hvem er disse organisasjonene som er alltid er kilden til nyheten? Det finnes imidlertid bare tre globale byråer:

Den amerikanske Associated Press (AP) med over 4000 ansatte over hele verden. AP tilhører amerikanske mediebedrifter og har sin hovedredaksjon i New York. AP-nyheter brukes av omtrent 12.000 medier, og slik når de daglig mer enn halvparten av verdens befolkning.

Den kvasi-statlige franske Agence France-Presse (AFP), med hovedkontor i Paris, og også med rundt 4000 ansatte. AFP sender hver dag ut mer enn 3000 rapporter og 2500 bilder til media over hele verden.

Det britiske Reuters i London, som er en privat organisasjon og sysselsetter mer enn 3000 ansatte. Reuters ble kjøpt i 2008 av den kanadiske mediagründeren Thomson – en av de 25 rikeste menneskene i verden – og fusjonert inn i Thomson Reuters, med hovedkvarter i New York.

I tillegg finnes det små, nasjonale, nyhetsbyråer, som Norsk Telegrambyrå. Selv om de har et eget nettverk av korrespondenter, bruker norske NTB, ofte i samarbeid med andre skandinaviske byråer, i all hovedsak de store byråene for utenriksnyheter.

Wolfgang Vyslozil, tidligere administrerende direktør i AP, beskrev i 2005 nyhetsbyråenes nøkkelrolle med disse ordene: «nyhetsbyråer er sjelden fokus for offentlig interesse. Likevel er de en av de mest innflytelsesrike og en av de minst kjente medietypene. De er viktige institusjoner med vesentlig betydning for alle mediesystemer. De er usynlige, nervesenteret som forbinder alle delene av dette systemet. «(Segbers 2007 s.10)

Små snarveier, stor innvirkning

Men det er én enkel grunn til at de globale byråene er praktisk talt ukjente for allmennheten, til tross for sin betydning, fordi: «Radio og fjernsyn navngir vanligvis ikke sine kilder og kildehenvisninger i magasiner kan bare tydes av spesialister» (Blum 1995)

Motivet for denne tilbakeholdenheten burde imidlertid være åpenbar: Våre medier er ikke spesielt stolte over at de i virkeligheten ikke har undersøkt mange av nyhetene sine selv, men henter fra de samme gamle kildene.

Av og tid bruker avisene byråmateriale, uten å åpenbart identifisere dette. En studie fra Universitetet i Zürich i 2011, kom blant annet til følgende konklusjon:

«Artikler fra byråene blir integrert og resirkulert uten å identifisere dem, eller de er delvis omskrevet for å få det til å synes som om de er redaksjonens eget bidrag. I tillegg, råder en praksis med å «krydre» byrårapporter med litt ekstra; dette dreier seg om ting som visualiseringteknikker: umerkede byrårapporter blir beriket med bilder og grafikk og presentert som grundige rapporter» (FOG 2011).

Det er ikke bare i pressen at byråene spiller en fremtredende rolle, men også i privat og offentlig kringkasting. Dette bekrefter Volker Bräutigam, som har jobbet i ti år for nyhetene i statskringkasteren ARD og som betrakter byråenes dominans kritisk. «Et grunnleggende problem er at redaksjonen i ARD-nyhetene henter sin informasjon hovedsakelig fra tre kilder: nyhetsbyråene DPA/AP, Reuters og AFP: en tysk, en amerikansk/britisk og en fransk. () Redaktøren kan redigere en nyhet ved å ganske enkelt velge ut noen få utvalgte viktige tekstpassasjer på skjermen og sakse og lime dem sammen på nytt med litt pynt.»

Noen medier går til og med et skritt videre og setter bort utenriksdesken, av mangel på ressurser, helt og holdent til et byrå. Også mange nyhetsportaler på internett publiserer i hovedsak fra byråene (se Paterson 2007 ;. Johnston 2011; MacGregor 2013).

Dessuten er det ikke bare tekster men også bilder, lyd- og video-opptak som vi hver dag møter i våre medier. Mange av dem stammer fra de samme byråene. Hva som for et uinnvidd publikum ser som et bidrag i lokalavisen, favorittradiostasjon eller de velkjente kveldsnyhetene, er i virkeligheten (oversatte) utgivelser fra New York, London, Paris og Berlin.

I praksis, forårsaker denne avhengigheten av de globale byråene en slående likhet i internasjonal rapportering: Fra Wien til Washington rapporterer våre medier ofte om de samme sakene og bruker selv mange av de samme formuleringene – et fenomen som man ellers ville forbinde med «kontrollerte medier» i autoritære stater.

Grafikken nedenfor viser noen eksempler fra tyske og internasjonale publikasjoner. Som du kan se, sniker det seg noen ganger inn en liten (geo-) politisk farge, til tross for den ideelle objektiviteten.

finalpress
(Redigert til å vise at de samme formuleringene også dukker opp i norske medier)

«Iran provoserer», «NATO bekymret», «Assad-bastion»: innholdet og den språklige likheten i den geopolitiske dekningen er der på grunn av rapporter fra globale byråer.

Korrespondentenes rolle

Mange av våre medier har ikke egne utenlandskorrespondenter, og har derfor ikke noe annet valg enn å stole fullt og helt på utenlandske nyheter fra de globale byråene. Men hvordan ser det ut i de store avisene og TV-stasjonene som har sine egne internasjonale korrespondenter? Dette er vanligvis de ledende avisene og de offentlige kringkasterne.

Først må man huske proporsjonene: Mens de globale organisasjonene har flere tusen ansatte over hele verden, har en avis kjent for sin internasjonale dekning, som NZZ, bare 35 utenlandskorrespondenter (inkludert forretnings-korrespondenter). I store land som Kina og India har avisne én korrespondent. Hele Sør-Amerika er dekket av bare to journalister, mens det i det enda større Afrika ikke finnes en eneste fast korrespondent.

Også til krigssoner våger korrespondentene seg sjeldent. Om Syriakrigen, for eksempel, rapporterer journalister i våre medier fra byer som Istanbul, Beirut, Kairo, eller fra Kypros. I tillegg mangler mange journalister de språkkunnskapene som kreves for å forstå lokale mennesker og medier.

I slike tilfeller, hvordan finner korrespondentene ut hva som er «nyheter» i sin region i verden? Svaret går nok en gang tilbake til hovedtemaet: fra globale nyhetsbyråer. Den nederlandske midtøstenkorrespondenten Joris Luyendijk beskriver på imponerende korrespondentenes arbeidmetoder og deres avhengighet av de store byråene i boka «Fra bilder og løgner i krigstider: Fra en krigsreporters liv»:

«Jeg hadde alltid forestilt meg en korrespondent som en slags samtidshistoriker. Når det skjedde noe viktig et sted, dro han dit, undersøkte saken til bunns og rapporterte om det. Men jeg dro ikke dit for å komme til bunns i noen ting. Det hadde andre gjort for lengst. Jeg dro dit for å sette ned meg som forteller på en originalskueplass og lese opp denne informasjonen. ()

Redaktørene i Holland ringte meg og sa at noe var på gang et eller annet sted. Så kom, per fax eller mail, rapporterer fra byråene som jeg gjenfortalte på radio med mine egne ord og som jeg sammenfattet til en artikkel for en avis. For redaksjonene, var det alltid viktigere at jeg hadde nådd stedet, at jeg var i bildet. Pressebyråene ga nok informasjon til å greie seg gjennom enhver krise. ()

Og derfor er det at du ofte gjentatte ganger støter på de samme bildene og historiene når du blar i aviser og ser på TV-nyhetene.

Våre menn og kvinner i London, Paris, Berlin og Washington – alle syntes at feil temaer preget nyhetene og at vi også altfor slavisk fulgte det som ble fortalt av pressebyråene. ()

Ideen med korrespondenter er at han/hun har selve «nyheten», men i virkeligheten er nyhetene som et samlebånd i en brødfabrikk. På baksiden står korrespondentene. Vi later nå og da som om vi har bakt brødet selv, mens vi egentlig bare hadde pakket det inn. ()

Senere ønsket en venn å vite hvordan jeg under hele intervjuet med radiokanalen alltid, uten å nøle, svarte på alle spørsmål. Da jeg skrev til ham at spørsmålene alltid ble diskutert på forhånd, akkurat som på TV-nyhetene, fikk jeg en e-post full av forbannelser tilbake, fordi det endelig demret for min venn hva jeg allerede lenge før hadde innsett. I flere tiår har vi sett på skuespillere i nyhetene. (Luyendjik 2015)

Med andre ord, kan den typiske korrespondenter vanligvis ikke utføre noen uavhengig granskning selv, men bearbeider og forsterker særlig de problemstillingen som likevel settes i fokus av nyhetsbyråene – den beryktede «mainstream»-effekten.

I tillegg har media i den tysktalende verden, av kostnadsgrunner, sågar måttet dele på sine utenlandskorrespondenter: Så avisene tyske Welt og den østerrikske die Presse har måttet ty til den samme korrespondenten, mens korrespondentnettverkene til Süddeutsche Zeitung og Zürcher Tagesanzeiger allerede i stor grad har fusjonert. Innenfor de enkelte mediebedriftene, blir utenlandsrapporter svært ofte benyttet av flere publikasjoner – alt dette bidrar ikke akkurat til mediemangfoldet.


Swiss Propaganda er et uavhengig sveitsisk nettsted for medieanalyse.

Reklamer

4 kommentarer

  1. […] Dette er viktige spørsmål, fordi det faktum en hendelse er rapportert i mainstream pressen er nok til å gi den en følelse av at den den udiskutable virkeligheten for folk flest. De antar journalistene som forteller historien har vært der på bakken og sett ting for seg selv. Selv sofistikerte medieanalytikere, godt klar over skjevheter og manipulasjon av fortellinger, vil fortsatt ha en tendens til å implisitt tro at hendelsene som blir rapportert har vært vitnet og verifisert av de som lager reportasjen. Men vi vet at dette stadig mer ikke er tilfelle. […]

    Liker

Kommentarer er stengt.