Nicaragua-kanalen og amerikanske spioner

or-37557.jpg

Av Nil Nikandrov

Den 14. juni ble en gruppe amerikanere deportert etter at myndighetene anså deres handlinger for å være tilstrekkelig mistenkelige. To av dem jobbet for det amerikanske tollvesenet og prøvde å «inspisere» arbeidet til den nicaraguanske tolletaten, uten tillatelse fra den nicaraguanske regjeringen. De hadde også gjort forsøk på å få informasjon om leveranser av militært utstyr fra Russland, herunder planer om å importere T-72 stridsvogner. Den amerikanske ambassaden i Managua protesterte på utvisningene, og forklarte at deres «inspektører» var interessert i områder med begrenset adgang, rett og slett som en del av sin oppgave for å bekjempe internasjonal terrorisme.

Også deportert fra landet var Evan Ellis, en professor ved den amerikanske krigsskolen, som hadde kommet i Nicaragua samtidig som «inspektørene», og som dem, bodde på hotellet Hilton Princess. Hvis man dømmer etter antallet av hans publiserte artikler, er Ellis sitt nivå av akademisk produktivitet uvanlig høyt. Hans forskning, som vanligvis benytter en konfronterende terminologi fra den kalde krigen, fokuserer hovedsaklig på framskritt laget av Kina og Russland i latinamerikanske og karibiske land.

I Nicaragua, var Ellis interessert i Kanalen mellom de to havene som bygges der. Professoren hevder å ha forberedt sitt besøk i Managua som privatperson, og at han holdt innledende diskusjoner om reiseplanen for sin tur med den nicaraguanske ambassadøren til USA, lederen av kanalmyndighetene – Manuel Coronel Kautz, og en rekke andre relevante nicaraguanske myndighetspersoner. Møter ble planlagt med offentlige tjenestemenn, forretningsmenn, diplomater, journalister og sosiale aktivister med den hensikt å samle informasjon om kanalen.

Men professoren klarte ikke engang klarer å oppholde seg i Nicaragua i 24 timer. Før de ble deportert, hadde Ellis bare tid til å besøke en utstilling av bilder sponset av ‘Nasjonalt råd for forsvar av landet, sjøen og suvereniteten’ – en ikke-statlig organisasjon som protesterer mot byggingen av kanalen. Samme kveld, kom agenter fra immigrasjonsmyndighetene til Ellis sitt hotellrom, og informerte ham om at siden han ikke har offisiell tillatelse til å gjennomføre en undersøkelse av kanalen mellom de to havene, måtte han forlate landet umiddelbart. Amerikaneren endte opp på neste fly til USA.

Etter hans utvisning, mistet Ellis fatningen og langet ut på internett. Alle hans anklager samsvarte med Washingtons posisjon, som er fiendtlig innstilt til byggingen av Nicaragua-kanalen, en sannsynlig konkurrent til den i Panama, som uoffisielt er under amerikansk kontroll.

I hovedsak stiller Ellis spørsmål med gjennomførbarheten av prosjektet. Han sier at «den nicaraguanske regjeringen har styrt kanalprosjektet bak en teppe av hemmelighold, muligens for å skjule personlige fordeler som tilfaller de som er involvert fra den nicaraguanske siden».

For Ellis, er deportasjonen av de amerikanske diplomatene er en pekepinn på at «strategien med konstruktivt, respektfullt engasjement med det nicaraguanske regimet, ikke fungerer». Derfor, like før valget i november i Nicaragua, har den amerikanske administrasjonen «både rett og moralsk forpliktelse til å samarbeide med sivilsamfunnet for å fremme et meningsfullt demokrati».

For Ellis, var avslaget av å tillate at observatører fra den amerikanske staten eller Carter-senteret overvåker valget i Nicaragua, en handling som «undergraver demokratiet». Så nå oppfordrer han USA til å gripe inn for å hindre at Nicaragua fra til slutt å synke til et «Venezuela-lignende» autoritært regime. Han peker på muligens «kriminell atferd» av Nicaraguas ledere, og Ellis siterer behovet for dem å bli kontinuerlig overvåket av amerikanske politimyndigheter.

Hans rapport inneholder enkelte truende overtoner: «De som er koblet til grenseoverskridende organisert kriminalitet, eller beriker seg på bekostning av folket i Nicaragua, vil ikke unnslippe rettferdigheten, eller leve med sine uærlige opptjente midler når de forlater embedet».

nicaragua-canal.jpg

 

Det er en god grunn til at Ellis foreslår denne typen oppsyn: Sandinista-ledere har vært til uendelig irritasjon for Obama-administrasjonen. Det er allment kjent at de amerikanske etterretningstjenestene gjennomfører intensiv overvåking av Daniel Ortega. Men han tar en blasert holdning til dette – som Hugo Chávez en gang gjorde – fordi han verken har hemmelige utenlandske kontoer eller kleptokratiske tilbøyeligheter. Et annet motiv for angrepet på «Ortega-regimet» er Nicaraguas militære og tekniske samarbeid med Russland.

Dette er et annet område der Ellis understreker behovet for fortsatt årvåkenhet. For eksempel, treningssenteret «Marskalk Zjukov»: hva er dets faktiske formål? Blir det bare blir brukt til å trene soldater? Eller et annet eksempel – forsendelsen av to rakettbåter og fire patruljebåter til Nicaragua. Hvorfor så mange? Russland har åpenbart startet et våpenkappløp av enestående omfang i farvannet rundt Det karibiske hav og Stillehavet!

Ellis er også bekymret for leveranser av nyere utgaver av T-72B1 panservogner til Nicaragua. Tjue kom i den første forsendelsen, og nicaraguanske panserstyrker kan forvente totalt 50 pansrede kjøretøyer innen utgangen av året. Ellis anbefaler å jobbe mer aktivt med Nicaraguas naboer som Costa Rica. Det er ikke helt klart hva den amerikanske professoren særlig henviser til i dette tilfellet. Mener han hjelpe den tradisjonelt freds-elskende nasjonen Costa Rica til å utvikle et stor stående hær? Eller bygge Pentagons neste militærbase i dette landet?

I desember i fjor, ble arbeidet med Nicaraguas kanal mellom de to havene, suspendert frem til august i år. Utsettelsen ble fremskyndet av de økonomiske vanskelighetene til den viktigste entreprenøren, et Hong Kong-basert konsortium kalt HK Nicaragua Canal Development Investment Co. Ellis bemerker at dette mega-prosjektet ikke har kommet svært langt siden byggingen av den første infrastrukturen begynte: to dypvanns-havner har ikke blitt bygget, og heller ikke er varehus eller fabrikker for å produsere byggematerialer klare. Ferdigstillelsen av disse var planlagt til april 2016. I tillegg jobber miljøorganisasjoner stadig hardere, oppmuntret av amerikanerne, med å øke protester fra bøndene. som plutselig var opprørt over snauhogsten av skogene nær Nicaragua-sjøen og elvene Brito og Las Lajas.

Med hjelp av eksperter som Ellis, prøver pro-amerikanske media å overtale nicaraguanerne om at kanalen er «sandinista-propaganda» og dens konstruksjon forferdelig vanskelig. Av samme grunn, har amerikanske massemedier, samt latinamerikanske medier under amerikansk kontroll, viet stor oppmerksomhet til sin dekning av arbeidet med å oppdatere Panamakanalen. Ledemotivet er klart: ingen alternative kanaler er nødvendig på den vestlige halvkule, fordi den i Panama er i stand til å «løse nesten alle problemer» i asiatisk-amerikansk handel, som inkluderer kapasitet til å ta imot skip opp til 14.000 TEU. Så dukket et passende bilde opp: Cosco Shipping Panama, et kinesisk containerskip som har lykkes å navigere gjennom de nye slusene i Panamakanalen.

Mot slutten av de nicaraguanske valget, gjør Washington alt det kan for å undergrave posisjonen til Daniel Ortega, som har igjen har blitt nominert til formannskapet av Sandinist-partiet. Dette forklarer hvorfor alle slags utsendinger og eksperter blir sendt til landet.

Nicaraguas femtekolonne er isolert og trenger støtte. Og innbyggerne i latinamerikanske land blir ofte brukt for å gi denne støtten. For eksempel Viridiana Ríos, en meksikansk medarbeider hos Wilson-senteret i Washington, flyktet fra Nicaragua i panikk etter at amerikanerne ble deportert, fordi hun følte at hun ble etterfulgt. Hun hevder hun jobbet med å samle informasjon om saker angående offentlig sikkerhet og vold. Flere av hennes studier blir brukt av CIA, narkotikapolitiet DEA og FBI, så hun hadde litt grunn for hennes panikk og påfølgende flukt. En gruppe latinamerikanske studenter og miljøvernere som ble pågrepet i Sør-Nicaragua var også i sentrum av enkelte mistenkelige hendelser. Angivelig, lærte disse «miljøvernerne» de innfødte indianere hvordan man bruker eksplosiver.

Utvisningen av disse utenlandske provokatørene, er et tegn på at sandinistene ikke vil tillate destabiliseringen av landet sitt. Derav den hysterisk kampanje i internasjonale medier om «Ortega-diktaturet».

Nicaraguas sosioøkonomiske utvikling, nicaraguanernes forbedrete levestandard, stabiliteten og sikkerheten der (i forhold til økningen i kriminalitet i de fleste andre mellomamerikanske land) er alle i stor grad fortjenesten til president Ortega. Han er en trofast forsvarer av Nicaraguas interesser på den internasjonale scenen, og har støtte fra de aller fleste nicaraguanerne. Dette er grunnen til at undergravende virksomhet fra de amerikanske etterretningstjenestene og deres «kaos-strategi» ikke vil virke i Nicaragua.


Fra:

http://www.strategic-culture.org/news/2016/07/04/nicaragua-canal-russian-tanks-and-us-spies.html

Advertisements