Forebyggende angrep er tilbake som om det er 2003 igjen

Har noen andre lagt merke til det? Bush-doktrinen om forebyggende angrep, som ble brukt til å angripe Irak, er nå tilbake med full styrke (selv om den egentlig aldri ble borte). I dag er det Nord-Korea. Kineserne har en anelse om at de vil være fremtidige mål for dette.

130920_NEWSCI_PaektuDPRKSoldier.jpg.CROP.article568-large.jpg

 

 

Av Peter Lee

Washington og Seoul sitt sinne mot Nord-Korea i kjølvannet av dets rakettprøver, er illustrert av forhandlingene om en felles utplassering av THAAD (Theater High Altitude Air Defense). Ting har forandret seg på en måte som USA utvilsomt finner gledelig. Russland og Folkerepublikken Kina har støttet en ny resolusjon i FNs sikkerhetsråd om sanksjoner, og har brukt strenge ord.

Russland ga en enestående hard kritikk av Kim Jong-un for hans prat om atomvåpen:

«Vi anser det å være helt utillatelig å gi offentlige uttalelser som inneholder trusler om å bruke «forebyggende atomangrep mot motstandere», sa det russiske utenriksdepartementet mandag som svar på Nord-Koreas trusler.

Kim-Jong-un-watches-recent-launch-of-North-Korean-long-range-rocket

 

Jeg vil si at Kim hadde et bedre poeng enn vanlig, siden gjenstanden for hans harme –  gjentakelsen i 2016 av den årlige amerikansk/sørkoreanske militærøvelsen inneholdt, i tillegg til dobbelt så mange soldater som den vanligvis gjør, noen interessante elementer, hensynsfullt lekket til den sørkoreanske pressen og plukket opp av Washington Post:

USA og Sør-Korea startet store militærøvelser mandag, øvelser som vil omfatte øving på kirurgiske angrep mot Nord-Koreas viktigste atomanlegg og rakettsteder, og sende inn spesialstyrker for å gjennomføre «halshoggingsraid» mot det nordkoreanske lederskapet …

Øvelsene vil dreie seg om et krigsplan vedtatt av Sør-Korea og USA i fjor, som heter OPLAN 5015. Planen har ikke blitt offentliggjort, men ifølge flere rapporter i sørkoreanske medier, inkluderer den en beredskap for kirurgiske angrep mot Nord-Koreas kjernefysiske våpen og ramper fr rakettutskytninger, samt å ha spesialstyrker klar til «halshoggingsraid» for å fjerne det nordkoreanske lederskapet. Avisen JoongAng Ilbo rapporterte at Kim Jong-un vil være blant dem.

Den felles kreftene vil også gå gjennom deres nye «4D» operative plan, som detaljplanlegger de alliertes forebyggende militære operasjoner for å oppdage, forstyrre, ødelegge og forsvare seg mot Nord-Koreas atom og rakettarsenal, rapporterte Yonhap. «Fokus for øvelsene vil være å treffe Nord-Koreas viktigste baser presist,» fortalte en militær tjenestemann til pressebyrået.

Kim kan ha trodd at hans kjernefysiske fremvisning ville få ham en plass ved forhandlingsbordet med USA, på Kinas bekostning, (et alternativ som synes attraktiv for en rekke analytikere som faktisk vet noe om Nord-Korea); i stedet er nå muligheten at amerikanerne vil myrde ham og sprenge hans arsenal.

La oss legge til siden begrepet «kirurgisk angrep» – vanligvis betyr det at kirurgen vil leve i beste velgående, takk som byr, men ingen garantier gjelder for pasienten, sykepleiere, eller sykehuset – og fokuset er nå tilbake å forebyggende angrep som en taktikk fra de amerikanske myndighetene

Forebygging er tilbake!

Forebyggende angrep fikk et dårlig rykte takket være president Bush sitt misbruk av privileget for å invadere Irak uten en sannsynlig overhengende fare (som er nødvendig for å sminke opp et forebyggende angrep i internasjonal lov), men militæret slapp aldri tanken. Og med asiatiske trusler som sakte glir nærmere «nært forestående«, takket være Nord-Koreas videre arbeid med miniatyrisering av stridshoder og forbedringer av sine raketter, er det ikke overraskende at forebygging har dukket opp igjen i det asiatiske stridsteateret.

Det vil naturligvis være konsekvenser.

Standardsvaret hvis en motstander kunngjør at han har til hensikt  å forebyggende angripe den nasjonale kjernefysisk avskrekkingen (samt det nordkoreanske lederskapet, noe som sikkert fanget Kim Jong-un sin oppmerksomhet) er å si, «jeg må bruke dem før du ødelegger dem!» Og vet du hva? Hvis han fremstiller det på riktig måte, kan han selv være innenfor rammene av folkeretten, i det han forebygger et forebyggende angrep.

Men russerne og kineserne legger enormt, og offentlig, press for at Kim skal svelge provokasjonen, er det etter min mening fordi hans reaksjon spiller rett inn i fortellingen om trusler, han eskalerer det, og gir ytterligere unnskyldning for USA å «militarisere»- det er en ord jeg har sett i en annen sammenheng! -den koreanske halvøya, spesielt ved å utplassere THAAD i Sør-Korea.

Kina betrakter dette nøye. Nord-Korea, tross alt, tjener tradisjonelt som en praktisk unnskyldning for det amerikanske militæret å utplassere nye stridkrefter, våpen, doktriner og planer i regionen for utprøving og fremtidig bruk mot Kina.

Våpen som THAAD. Doktriner som forebyggende angrep. Og viljen til å trappe opp.

Den amerikanske holdningen mot Kina ser ut til å være i utvikling mot en strategi avhengig av et lammende førsteangrep, støttet av å uskadeliggjøre den kinesiske evnen til å gjengjelde. Og dette inntrykket er støttet av åpenbare manglende amerikanske interessene i å prøve å løse de siste atomfektingen med noen form for engasjement med Nord-Kora i favør av en stormløp mot THAAD– en anti-missil / radar kombinasjon beregnet for stor høyde, som vil gjøre lite for å beskytte Sør-Korea fra Nord.

Kina har tradisjonelt støttet seg på ideen om at USA ville bli avskrekket fra å konfrontere Kina av bevissthet om at en direkte konflikt ville kreve massive amerikanske angrep mot Kinas mange rakett-, luft-, anti-rakett-, og kommunikasjonsanlegg spredt over hele fastlandet, som ville utløse en opptrapping til en kjernefysisk krise, og trusselen om en kjernefysisk gjengjeldelse mot selve Amerika.

Utplasering av THAAD i Sør-Korea, mens det er en mindre hjelp mot rakettangrep fra nord, er en viktig byggestein i et rakettforsvar i hele [Øst-Asia], som gradvis undergraver troverdigheten til et kinesisk gjengjeldelsesangrep.

I sammenheng med konvensjonell avskrekking, ville det kinesiske svaret uunngåelig bli flere raketter, flere lokkedue-raketter, raketter med flere stridshoder, og så videre og så videre.

Og hvis THAAD blir utplassert i Sør-Kora, betyr det også at Kina setter en gigantisk blink på Sør-Korea, som en strategisk trussel som bør bli sprengt så snart som mulig i tilfelle en militær konfrontasjon med USA – et punkt Kina utvilsomt har gjort Sør-Korea kraftig oppmerksom på i private samtaler.

Så THAAD i Sør-Korea er farlig og destabiliserende.

Men jeg tror at for det amerikanske militæret, er «farlig og destabiliserende» det som det er meningen, ikke en feiltagelse. Fordi USA, er den stolte eier av det største, mest teknologisk avanserte og mest erfarne militæret i verden. Det liker «destabiliserende og farlig», spesielt siden mulige kamphandlinger, som vanlig, vil bli utkjempet flere tusen kilometer borte fra det amerikanske hjemlandet, selv om det er rett rundt ørene på 2 milliarder asiater.

Jeg tror den amerikanske militære strategien som er under utvikling ikke bare er, «la oss utplassere THAAD i Sør-Korea og gi Kina en unnskyldning for å bygge flere strategiske raketter, i hvilket tilfelle THAAD i Sør-Korea bare ville være en overkommelig, om enn dyr, irritasjon for Kina.» Jeg tror USA forsøker å drive den regionale militære stillingen mot en situasjon hvor en troverdig trussel om et ustoppelig, ødeleggende, og uimotsigelig forebyggende amerikansk angrep er anerkjent som det normale – og at Kina er tilsvarende avskrekket.

I stedet for at Kina nyter en strategisk fordel ved å ha styrker nær slagmarken som USA er uvillig til å angripe i frykt for opptrapping, snur amerikanske dette på hodet; de utnytter det faktum at Kina har utplassert sine viktigste strategiske styrker innen rekkevidde av amerikanske fremskutte styrker, og at de kan «gå til sluttspillet» før Kina har evnen til å reagere.

Med andre ord, hvis Taiwan erklærer uavhengighet, vil ikke USA vente på samtaler, en kinesisk ekspedisjonsstyrke, tømming av alle ikke-kjernefysiske rakettlagre i hele regionen (og den uunngåelige svikten i noens tilsynelatende uovervinnelige rakettskjold), etterfulgt av en kjernefysisk opptrapping og slutten på verden slik vi kjenner den.

I stedet vil de, dagen før Taiwan erklærer uavhengighet, bare sprenge den kinesiske militære og kommandostrukturen med et massivt forebyggende angrep. Taiwan er fritt, de onde ødelagt, «high five» for alle.

Jeg ville ikke bli overrasket om en av grunnene til JAM-GC (nye strategiske planen for krig med Kina, som gir hæren en større rolle enn den gamle planen ) forblir hemmelighetsstemplet, er fordi det tar handler om «blinding / undertrykking / overvinning» som et forebyggende / offensivt mål, i motsetning til bare å vente, bli bombardert, reagere, og deretter sprenge verden i filler – som er der den forrige planen tilsynelatende alltid endte opp.

Mye av hva USA gjør ser ut til å involvere å forbedre sine sjanser til å lykkes i en situasjon med forebyggende angrep.

THAAD i Sør-Korea, som er basert på en kraftig radar som kan se dypt inne i Kina, ser ut som en del av dette arbeidet.

Det er mer på gang:

Økningen av angrepsubåter i det vestlige Stillehavet (det er allerede to dusin i nærheten av Kina, og én ny båt vil bli lagt til hvert år de neste ti årene, til en kostnad på 2.8 milliarder dollar per enhet, den største enkeltavtalen i forsvarsdepartementets historie, men admiral Harris klaget over at «bare 62%» av hans krav for ubåter ble oppfylt, en pekepinn på at han kanskje egentlig ønsket å få to per år);

Forbedringer i området raketter på skip ( LRASM, faktisk en skipsbasert krysserrakett med en rekkevidde på 900 kilometer) er, sammen med ubåter, hovedprioriteten for admiral Harris);

Pentagons forsøk på å sikre baser nær Kina, både på Filippinene (8 baser under den nye Enhanced Defense Cooperation Agreement) og ved å klamre seg til de upopulære basene for marinekorpset og flyvåpenet på Okinawa;

De flytter enda et hangarskip permanent til Stillehavet (USS Stennis seilte nylig med langfingeren utstrekt gjennom Sørkinahavet. Selve seilasen er mye mindre viktig enn demonstrasjonen av at USA vil ha to hangarskip i det vestlige Stillehavet, selv om ett av dem det uheldige og muligens fortsatt radioaktive Ronald Reagan «under vedlikehold» i Yokosuka Japan (våkne opp, journalister!);

Massevis av satellittvirksomhet både å finne og sikte på Kinas militære styrker på bakken og å true Kinas egne satellitter;

Og selvfølgelig å oppmuntre Japan til å øke sine militære styrker og kapasitet for militær etterretning hjemme og langs hele den kinesiske [sjø]grensen.

Legg til at Prompt Global Strike, et program utviklet for kunne nå med hypersoniske konvensjonelle våpen hvor som helst i verden innen én time.

Og cyber cyber cyber.

Med trusselen om forebygging, må Kina tenke på sitt egen forebygging; med andre ord, står det ovenfor det samme problemet med «bruk det eller mist det» vi nå gir til Kim Jong-un, forsterket av Kinas formelle tilslutning til den gammeldagse doktrinen om «ingen førsteangrep«, eller «gjensidig ødeleggelse» Kina ser for seg at de vil bli angrepet først, men meningen er å deretter kunne greie å nå mist en eller to amerikanske byer med raketter som hevn.

Imidlertid arbeider amerikanerne med å utplassere nok av de vanlige godbitene, både i form av bomber som kan ødelegge herdete siloer og anti-missilbatterier, til å sannsynligvis kunne redusere den kinesiske kjernefysiske kapasiteten til et akseptabelt nivå, selv uten å krysse atomterskelen. Men, siden disse plattformer kan brukes i begge tilfeller, vil de også gjøre Kina usikker på om et par atombomber er på vei.

Det betyr at kineserne må være forberedt på å skyte opp kun på advarsel, dvs. når de har en mistanke om ting ikke er riktig, fordi hvis de venter på at problemer skal dukke opp, er det for sent. Deres mål, i tillegg til amerikanske krigsskip, vil omfatte amerikanske baser dvs. Japan, Sør-Korea og Filippinene, som er diplomatisk litt vanskelig, og gir næring til dynamikken skumle Kina/ skremte naboer, som er oksygenet til den amerikanske planen.

Og siden USA fyller det vestlige stillehavet med militært utstyr, står Kina overfor en krympende tidsvindu til å reagere.

Jeg tror det er en utbredt oppfatning i den amerikanske militæret ledelsen, og for den saks skyld hele offiserskorpset til våre asiatiske venner og allierte, spesielt i Japan og Sør-Korea, at Kina er elendig, dvs. landet er fylt med uprøvde våpen, systemer, offiserer og doktriner, tynget av et kommando-og kontrollapparat som er fylt med kommunistiske byråkrater som ikke er villige til å ta risikoer, og er dårlig utrustet for å finne ut hva som skjer i den halve timen etter at amerikanske raketter dukker opp over horisonten, enn si få i stand et vellykket forsvar eller en ødeleggende gjengjeldelse.

Derfor hevder jeg at strategien til Pentagon er det følgende: stapp så mange ting i det vestlige Stillehavet så nær Kina som mulig under hvilket som helst påskudd; beskriv Kina som en trussel uansett hva landet gjør eller ikke gjør (som ikke bør være for vanskelig, takket være de endeløse PR-kampanjene til de ulike forsvarsavdelingene og hengivne stenografer/patriotiske journalister), særlig hvis Kina bytter til en mer aggressiv lavintensitets militærdoktrine rettet mot de lokale amerikanske allierte; og la Beijing vite at det amerikanske militæret er klar til å bombardere Kina med et lammende forebyggende angrep dersom det anses nødvendig.

Når det gjelder hva presidenten og den sivile ledelse mener, tror jeg, rett ut, at det ikke betyr noe hva de synes. Kina-haukene vant den politiske kampen da de fikk fjernet forsvarsminister Hagel og admiral Locklear fra Pentagon og Stillehavkommandoen. En aggressiv Kina-strategi har senere blitt bakt inn i amerikansk politikk av tusen bakere – tankesmier, forsvarsentreprenører og militære menn. Regionen må nok spise «omdreining til Asia-kake» de neste tjue årene.

385197963_6f38d08e4d

I beste tilfelle: Kina blir avskrekket fra krumspring i regionen; det må svelge en taiwansk uavhengighetserklæring, og demonstrerer for de asiatiske nasjonene, hele verden og sine egne forferdete borgere, kommunistpartiets ydmykende status som papirtiger.

Nest beste tilfelle: Kina går konkurs med å prøve å holde tritt med den militære oppbyggingen på deres dørterskel, og snubler inn i en Sovjet-lignende krise.

Det mest sannsynlige tilfellet: mye dyr og farlig famling av engstelige og distraherte asiatiske stater som foretrekker regional økonomisk integrasjon, men må nøye seg med en amerikansk-drevet tvunget valg i sikkerhetsspørsmål.

Virkelig dårlig tilfelle: Japan og Sør-Korea utvikler begge atomvåpen som svar på den økte trusselsituasjonen, USA mister viktig innflytelse over sine allierte, siden dets kjernefysiske paraply ikke lenger er enerådende, og blir en tilskuer til en strategisk rivalisering mellom Kina og Japan.

I verste tilfelle: en massiv krig, men i alle fall utkjempet 12.000 kilometer fra Nord-Amerika.

Det er derfor jeg tror at Kina (og Russland) er veldig i mot THAAD (og hvorfor USA trolig gjør sitt ytterste for å få systemet utplassert i Sør-Korea ved hjelp av sine Kina-skeptiske allierte i det sørkoreanske militæret / sikkerhetsapparatet, før Sør-Korea fullfører sin forvandling til et økonomisk vedheng til Kina).

THAAD er ikke bare rakettforsvar på Kinas dørstokk; det er en stor byggekloss i en voksende amerikanske strategi av forebyggende angrep.

 


Oversatt av TM fra :

http://chinamatters.blogspot.com

Advertisements