Vil fremtidens spill i Eurasia være sjakk eller å senke slagskip?

Situasjonen i Syria er fremst i nyhetsbildet.Men hvis Kinas planer lykkes, er dette hva som egentlig vil forme resten av den første halvdelen av det 21. århundre.
CHINA-XI-JINPING-510x341

Av Pepe Escobar

[…]

President Xi Jinping avduket nylig et ambisiøst veikart for den 13. femårsplanen, eller Shisanwu i popvideo- versjonen. Etter mange år med eksplosiv økonomisk vekst godkjenner den landets lavere «nye normalvekst» i brutto nasjonalprodukt på 6,5% i året minst til år 2020.

Det velsigner også et oppdatert økonomisk formular for landet: ut med modellen basert på produksjon av eksportvarer basert på lavlønnsarbeid, og inn med sjokket av det nye, nemlig en kinesisk versjon av den tredje industrielle revolusjonen. Og mens Kinas lederskap er fokusert på å skape en middelklasse-framtid drevet av en forbrukerøkonomi, forteller landets president til den som er villig til å lytte at til tross for Obama-administrasjonens frykt, og frykten til noen av landets naboer, er det ingen grunn til at krig noensinne skal være på dagsordenen mellom USA og Kina.

Gitt alarmen i Washington om hva som blir fremstilt som en stille ekspansjonisme fra Beijings side i Sør-Kinahavet, har Xi snakket bemerkelsesverdig klart om temaet i det siste. Verken Beijing eller Washington,insisterer han, bør være fanget i Thukydides felle – troen på at en oppadstigende makt og den regjerende imperiale makten på planeten er dømt til å gå til krig mot hverandre før eller senere.

static1.squarespace.com

Det var bare i Seattle for to måneder siden at Xi fortalte en gruppe av tungvektere fra den digitale økonomien «Det finnes ikke noe slikt som den såkalte ‘Thukydides felle’ i verden. Men gjør de store landene gang på gang strategiske feilberegninger, kan de lage slike feller for seg selv.»

Det kan bli argumentert – og Xi er klar til å gjøre det – at Washington, som fra Afghanistan til Irak, Libya og Syria har fått litt av et rykte på seg for ‘strategisk feilberegning’ i det tjueførste århundret, kan gjøre det igjen. Tross alt har amerikanske militære strategidokumenter og toppfolk i Pentagon ganske offentlig begynt å betegne Kina (og Russland) som en offisiell ‘trussel’.

For å forstå hvorfor Washington begynner å tenke på Kina på denne måten, trenger du å ta øynene vekk fra Sør-Kinahavet for et øyeblikk, og slå av Donald Trump, Ben Carson, og resten av gjengen, og vurdere det virkelige forandringen i spillereglene – eller «trusselen» – som gjør Washington nervøs når det kommer til det nye ‘store spillet’ i Eurasia.

Sengelektyren til Xi

Svermer av kinesiske turister som heftig bruker iPhone og kjøper alt i sikte i store vestlige hovedsteder foregriper allerede i dag en eurasisk fremtid nært knyttet til og forankret av en kinesisk økonomi som kjører i turbofart mot den tredje industrielle revolusjon. Hvis alt går etter planen vil den utnytte alt fra ‘total tilkobling’ og effektiv høyteknologisk infrastruktur til utvidelse av grønne, rene energiknutepunkt. Sa noen solenergianlegg i Gobi-ørkenen?

Ja, Xi en leser av den økonomiske og sosiale teoretikeren Jeremy Rifkin, som først unnfanget ideen om en mulig tredje industriell revolusjon drevet av både Internett og fornybare energikilder.

Det viser seg at det kinesiske lederskapet ikke har noe problem med ideen om å utnytte siste skrik i vestlig ‘myk makt’ for deres egne formål. Faktisk synes de overbevist om at ingen mulige verktøy bør bli oversett når det gjelder å bevege landet videre til neste trinn i prosessen som Kinas ‘Lille styrmann’, tidligere leder Deng Xiaoping, for flere tiår siden utpekte som den epoken der «å bli rik er strålende.»

Det hjelper når du har 4000 milliarder dollar i utenlandske valutareserver og massive overskudd av stål og sement. Det er den slags ting som gjør at du kan lage «nasjonsbygging» på en pan-eurasisk skala. Der kommer Xi’s idé fra om å skape den type infrastruktur som til slutt kan koble Kina til Sentral-Asia, Midt-Østen og Vest-Europa. Det er det kineserne kaller ‘Ett belte, En Vei’; det vil si, samlingen av to prosjekt ‘Det økonomiske beltet Silkeveien’, og ‘det tjueførste århundres maritime Silkevei’.

thediplomat_2015-09-23_17-13-07.jpg

Siden Xi annonserte hans planer for ‘Ett belte, En Vei’ i Kasakhstan i 2013, anslår Pricewaterhousecoopers i Hong Kong at staten har pløyd inn mer enn 250 milliarder i Silkevei-orienterte prosjekter som spenner fra jernbaner til kraftverk. I mellomtiden er alle viktige kinesiske næringslivsaktører om bord, fra telekommunikasjonutstyrs-giganten Huawei til e-handel-monsteret Alibaba.[..] Den kinesiske sentralbanken har allerede gitt 50 milliarder i kredittgrense for en myriade av Silkevei-relaterte prosjekter. Kinas største sement-produsent Anhui Conch bygger minst seks monstre av sementfabrikker i Indonesia, Vietnam og Laos. Arbeid rettet mot å binde den asiatiske delen av Eurasia sammen fortsetter i et en slående tempo. For eksempel, jernbanene Kina-Laos, Kina-Thailand, og Jakarta-Bandung, med kontrakter verdt over 20 milliarder dollar, er planlagt å være ferdigstilt av kinesiske selskaper før 2020.

Med økonomisk suksess, ser akkurat nå den tredje industrielle revolusjonen i Kina stadig mer ut som en rasende kappløp mot en ny form for modernitet.

En Eurasisk ‘Krig mot terror’

‘Ett belte, En Vei’ planen for Eurasia strekker seg langt utover uttrykket Rudyard Kipling laget i det nittende århundre «det store spillet», som i sin tid var ment å beskrive den britisk-russiske skyggespillet for kontroll over Sentral-Asia. I hjertet av det tjueførste århundres ‘store spill’ ligger Kinas valuta, yuan, som kanskje etter den 30. november vil bli med i Det internasjonale pengefondets kurv av reservevalutaer. I så fall vil dette i praksis bety total integrering av yuanen, og etter det Beijing i det globale finansmarkedet, fordi når deltagerlandene forandrer innholdet i deres valutabeholdninger kan det beløpe seg til tilsvarende billioner av amerikanske dollar.

Legg sammen prosjektet ‘Ett belte, En Vei’ med den nylig stiftete, Kina-ledete ‘Asian Infrastructure Investment Bank’ og Kinas Silk Road Infrastructure Fund ( 40 milliarder dollar er lovet til fondet så langt). Bland i en internasjonalisert yuan, og du har grunnlaget for kinesiske selskaper å gå med stormskritt inn i en pan-eurasisk (og til og med afrikansk) byggeboom av veier, skinner for høyhastighetstog, fibernettverk, havner, rørledninger, og kraftnett.

Ifølge den amerikansk-dominerte Asiatiske utviklingsbanken (ADB), finnes det i dag et kjempestort hull på 800 milliarder dollar i finansieringen av asiatisk utvikling av infrastruktur fram til 2020, og det hullet lengter etter å bli fylt. Beijing går nå rett inn i det som ser ut til å være et paradigmeskiftende massivt pengebruk for økonomisk utvikling.

Og ikke glem bonusene som kan tenkes å følge slike utbygginger. Kinas utrolig ambisiøse planer, eller i det minste landets eurasisk prosjekt, vil ender opp med å dekker ikke mindre enn 65 land på tre kontinenter, som potensielt kan påvirke 4,4 milliarder mennesker. Hvis det lykkes selv bare delvis, kan det ta glansen av al-Qaeda/  ISIS-lignende wahhabi-påvirket jihadisme, ikke bare i Kinas Xinjiang-provins, men også i Pakistan, Afghanistan og Sentral-Asia. Tenk deg det som en ny form for Eurasisk krig mot terror, der «våpenet» vil være handel og utvikling. Tross alt, forventer Beijings planleggere landets årlige handelsvolum med belte-og-vei partnere å overgå 2.5 billioner dollar i 2025.

Samtidig er en annen type sammenbindende geografi i ferd med å ta form – hva jeg har lenge har kalt  Rørledningstan, det store nettverket av energirørledninger på kryss og tvers i regionen, som bringer regionens olje- og naturgassforsyninger til Kina. Det sprer seg allerede over Pakistan og Myanmar, og Kina planlegger å kraftig øke innsatsen i dette forsøket på å forsterke landets strategi med å unngå Malakkastredet. (Denne flaskehalsen er fortsatt et transittland for 75% av den kinesiske oljeimporten). Beijing foretrekker en verden der mesteparten av denne energiimporten ikke er vannbåren og på nåde fra den amerikanske marinen. Mer enn 50% av Kinas naturgass kommer allerede over land fra to sentralasiatiske «Staner» (Kasakhstan og Turkmenistan) og andelen vil bare øke når rørledningene for å bringe naturgass fra Sibir til Kina er klar til bruk før utgangen av tiåret.

3china-central-asia-back-to-silk-road2.jpg

Selvfølgelig kan planen bak alt dette, med mottoet «å gå vest (og sør) er strålende» skape en tektonisk forskyvning i eurasiske forhold på alle nivåer, men det avhenger av hvordan det kommer til å bli sett av nasjonene som er involvert, og av Washington.

Hvis vi legger økonomien til side for et øyeblikk, vil suksessen av hele prosjektet kreve overmenneskelige PR-ferdigheter fra Beijing, noe som ikke alltid er til stede. Og det er mange andre problemer som må møtes (eller unngås): disse inkluderer det Han-kinesiske overlegehetsfølelsen, ikke alltid akkurat populært verken blant etniske minoritetsgrupper eller nabolandene, samt en økonomisk fremgang som ofte ses av Kinas etniske minoriteter som at den bare blir nytt godt av Han-kinesere. Bland i en voksende bølge av nasjonalistisk følelse, utvidelsen av det kinesiske militæret (inkludert marinen), konflikten i de sørlige havområdene, og et voksende besettelse av sikkerhet i Beijing. Legg til at et utenrikspolitisk minefelt, som vil motvirke opprettholdelsen av et nøye kalibrert respekt for suvereniteten til naboene. Legg til Obama-administrasjonens «omdreining» til Asia og dens trang til å danne anti-kinesiske allianser for «oppdemning» og å styrke USAs egen sjø- og luftmakt i farvannene nær Kina. Og glem ikke til slutt byråkratiet, et fast innslag i Sentral-Asia . Alt dette er en formidabel bunke hindringer for Xi’s kinesiske drøm og ett nytt Eurasia.

Stig ombord i nattoget

Gjenoppståelsen av Silkeveien startet som en beskjeden idé som fløt omkring i Kinas handelsministerium. Det opprinnelige målet var ikke noe mer enn å skaffe ekstra «kontrakter for kinesiske byggeselskaper i utlandet.» Landet har kommet langt siden da. Prosjektet startet på null i 2003, og Kina har endt opp med å bygge ikke mindre enn 16 000 kilometer med høyhastighetbaner i disse årene – mer enn resten av verden til sammen.

Og dette er bare begynnelsen. Beijing er nå i forhandlinger med 30 land for å bygge enda 5000 km med høyhastighetstog, en samlet investering på 157 milliarder dollar. Prisen er, selvfølgelig, viktigst; et kinesisk-laget høyhastighetsnett (toppfart: 350 kilometer i timen) koster mellom 17 millioner og 21 millioner dollar per kilometer. Sammenlign med de europeiske kostnadene: 25 millioner til 39 millioner dollar per kilometer. Så ikke rart at kineserne legger inn bud på et prosjekt til 18 milliarder som knytter London med Nord-England, og et annet som knytter Los Angeles til Las Vegas, mens de utkonkurrerer tyske selskaper om å legge skinner i Russland.

På en annen front, selv om det ikke direkte er en del av Kinas planer for en ny Silkevei, så ikke glem avtalen mellom Iran,India og Afghanistan om transitt og internasjonalt transportsamarbeid. Dette prosjektet mellom India og Iran for å utvikle veier, jernbaner og havner er spesielt fokusert på den iranske havnebyen Chabahar, som skal knyttes til den afghanske hovedstaden Kabul av nye veier og jernbaner, og deretter til deler av Sentral-Asia.

Hvorfor Chabahar? Fordi dette er Indias foretrukne transittkorridor til Sentral-Asia og Russland, ettersom Khyberpasset i de afghanske-pakistanske grenseområdet, Indias tradisjonelle gjennomfartsvei for dette, forblir for usikker. Transittkorridoren fra Chabahar til Milak på grensen mellom Iran og Afghanistan nå klar Den er bygget av Iran. Med jernbane vil Chabahar deretter kobles til den usbekiske grensen ved Termez, som vil bety at indiske produkter kan nå Sentral-Asia og Russland.

yama-shams-afghanistan-railway-authority-7-638.jpg

Tenk på dette som den sørlige Silkeveien, som forbinder Sør-Asia med Sentral-Asia, og til slutt, hvis alt går etter planen, Vest-Asia med Kina. Det er en del av et svært ambisiøs plan for et nord-sør transportkorridor, et samarbeidsprosjekt mellom India,Iran og Russland som ble lansert i 2002 og fokuserte på utvikling av handel innenfor Asia.

Du vil selvfølgelig ikke bli overrasket over å vite at selv her er Kina dypt involvert. Kinesiske selskaper har allerede bygget en høyhastighets toglinje fra den iranske hovedstaden Teheran til Mashhad, nær den afghanske grensen. Kina har også finansiert en flytogbane fra Imam Khomeini flyplassen til sentrum av Teheran. Og den ønsker å bruke Chabahar som en del av den såkalte «jern-silkeveien» som er en dag er planlagt å krysse Iran og strekke seg helt til Tyrkia. På toppen av det hele investerer Kina allerede i oppgradering av tyrkiske havner.

Hvem mistet Eurasia?

For kinesiske ledere er ‘Ett belte, En Vei – et «veikart for økonomisk partnerskap med flere ringer sammenvevd med hverandre» -denne planen blir sett på som en rømningsvei fra Washington-konsensusen og det dollar-sentrerte globale finansielle systemet som følger med det. Og mens «våpen» blir trukket, er fremtidens «slagmark», som kineserne ser det, egentlig en global økonomisk en.

På den ene siden finnes de kjempestore økonomiske paktene som blir solgt av Washington – Trans-Pacific Partnership og TTIP – som ville dele Eurasia i to. På den andre siden finnes det en trang for en nytt integreringsprogram over hele det Eurasiske kontinentet som vil ha fokus på Kina, og ha Russland, Kasakhstan, Iran og India som store aktører. I mai i fjor undertegnet Russland og Kina en avtale for å koordinere den russisk-ledede Eurasiske økonomiske union (EEU) med prosjektene rundt de nye Silkeveiene. Som en del av deres utvikling av et strategiske partnerskap er Russland allerede Kinas største oljeleverandør.

Med Ukraina skjebne fortsatt i balanseskålen, er det i dag lite rom for den slags alvorlige samtaler mellom EU og EEU som en dag kan binde sammen Europa og Russland i den kinesiske visjonen om en fullskala eurasisk integrasjon over hele kontinentet. Og likevel forblir særlig tyske næringslivsfolk fokusert på og fascinert av de ubegrensede mulighetene av konseptet Nye Silkeveier,og måten det lønnsomt kan knytte kontinentet sammen.

Hvis du leter etter en fremtidig første tegn på avspenning på denne fronten, hold et øye på enhver bevegelse fra EUs side for å engasjere seg økonomisk med Shanghaigruppen. Gruppens medlemskap i dag: Kina, Russland, og fire «Staner» (Kasakhstan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan). India og Pakistan vil bli medlemmer i 2016, og Iran når FN-sanksjonene er helt opphevet. Et kjempestort andre trinn (ikke i nær fremtid) ville være for disse samtalene å bli et springbrett for bygging av en transeuropeisk «ett-belte» sone. Noe som bare kan skje etter at det har vært en ekte løsning i Ukraina og EU -sanksjonene mot Russland har blitt fjernet. Tenk på det som den lange og svingete veien mot det som Russlands president Vladimir Putin forsøkte å selge tyskerne i 2010: en eurasisk frihandelssone som strekker seg fra Vladivostok til Lisboa.

Alle slike trekk vil selvsagt møte svært sterk motstand i Washington. For øyeblikket varierer følelsene hos der som styrer i Washington fra skadefryd over den økonomiske «døden» til BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), siden disse landene står overfor skremmende økonomisk smerte, selv mens deres politiske, diplomatiske og strategiske integrering fortsetter i raskt tempo, til følelsen av frykt eller rett ut å se frem til den tredje verdenskrig og den russiske «trusselen».

Ingen i Washington ønsker å «miste» Eurasia til Kina og dets Nye Silkeveier. På det som den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzezinski kaller «det store sjakkbrettet» vil elitene og forståsegpåerne som følger dem aldri godta å se Amerika henvist andrefiolin, mens Kina dominerer et integrert Eurasia. Derfor de to handelspaktene og at «omdreiningen», derfor den økte tilstedeværelsen av den amerikanske marinen i asiatiske farvann, og derfor den nye trangen til å «oppdemme» Kina, og demoniseringen av både Putins Russland og den kinesiske militære trusselen.

[…]

G-20 toppmøtet i år var i Antalya, Tyrkia, og det var en amper affære dominert av Den islamske statens jihadisme i gatene i Paris. G-20 i 2016 vil være i Hangzhou, Kina, som også tilfeldigvis er hjembyen til Jack Ma og hovedkvarteret for Alibaba. Det kan ikke være mer tredje industrielle revolusjon enn det.

Ett år er en evighet i geopolitikk. Men hva om i Hangzhou i 2016 faktisk tilbød en visjon av fremtiden, av mange Silkeveier, og nattog fra Sentral-Asia til Duisburg i Tyskland, en fremtid uten tvil dominert av Xi’s visjon. Han er i hvert fall ivrig på å bekrefte G-20 som en multipolar global mekanisme for å koordinere et felles utviklingsmiljø. Innenfor det jobber faktisk Washington og Beijing noen ganger sammen i en verden der sjakk, ikke å senke slagskip, vil være århundrets spill.

Thukydides tok feil.

 

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra Pepe Escobar. Oversatt med noen små forkortelser fra:

http://www.counterpunch.org/2015/11/27/will-chess-not-battleship-be-the-game-of-the-future-in-eurasia/

Pepe Escobar is the author of Globalistan: How the Globalized World is Dissolving into Liquid War (Nimble Books, 2007), Red Zone Blues: a snapshot of Baghdad during the surge and Obama does Globalistan (Nimble Books, 2009).  His latest book is Empire of Chaos.

Advertisements

One comment

Kommentarer er stengt.