Hva kan Lusitania lære oss om MH17?

Hvorfor kaste bort en god katastrofe med å spørre «hva som egentlig skjedde?» eller «hvorfor»? Det eneste å gjøre med en katastrofe er å bruke den for å frembringe en reaksjon. Og reaksjonen som skulle frembringes kunne ikke ha vært klarere:

Mer krig. Større krig. Lengre krig.

lusitaniafeature

Av BlackCatte. Artikkelen er opprinnelig fra mai 2015.

Det er en artikkel i The Guardian i dag med tittelen «Hva kan Lusitania lære oss om MH17?» Et godt spørsmål tror du kanskje. Treffende. Tross alt var Lusitania et unyansert og febrilsk utnyttet tema som hjalp til å fortsette en unødvendig og kjempekostbar verdenskrig. MH17 den 17. juli 2014 hadde antydninger til å bli noe lignende. Marie Harf (pressetalskvinne for Det hvite hus) lovte en pressekonferanse den 21.juli, der «bevis» om at russerne hadde gjort det ville bli gitt. Konferansen ble avlyst,og den offisielle fortellingen om MH17 var dødfødt. Så et godt spørsmål fra the Guardian.

Men nei. Etter Snowden kjenner avisen sin plass og vet bedre enn å gå inn på slike spørsmål. Avisen vet – og forteller oss – at den eneste lærdommen Lusitania kan lære oss om MH17 er at britisk / amerikansk propaganda er god og all annen propaganda er dårlig / ond; at «konspirasjonsteorier» (dvs. historier som ikke passer den godkjente fortellingen ) alltid er tåpelig og alltid «teorier» selv om de er beviselig sanne; og at en eller annen tvilsom fortelling kastet sammen i hui og hast av en godkjent kilde er «sannheten» selv når det har ennå ikke har blitt bekreftet av et fnugg av underbyggende data.

Storebror har alltid rett, selv når han ser ut til å ta feil. Selv når han aldri viser hans bevis og hans påstander kollapser til dulgte hentydninger og mutthet. Det er hva Guardian – eller i hvert fall folk som forteller The Guardian hva som bør trykkes – tror vi alle bør lære på hundreårsdagen for senkingen av Lusitania. Tyskerne var en ondskapsfulle og tok feil. Russland er i dag ondskapsfull og tar feil. Nå kan vi gå tilbake til å sove, (eller tilbake til å prøve å finne ut hvorfor mer enn 20% av Storbritannias befolkning vil at David Cameron skal styre deres eget land).

Er dette virkelig det beste vi kan gjøre? Er det virkelig ingen andre historier å bli lært fra mai 1915 for å hjelpe oss å forstå oss selv og nåtiden?

La oss se. I mai 1915 var det britiske etablissemanget i trøbbel. Den unødvendige europeiske krigen de halsesløst hadde involvert seg i gikk dårlig. I stedet for å reagere mot den aggressive britiske blokaden ved gå i knefall og tigge om nåde, var Tyskland i ferd med å ødelegge britisk skipsfart med ubåter. Lederne av de britiske generalstabene for hæren og flåten ble møtt av utsiktene til karriere-endende ydmykelse. Entusiasme for krigen i folkeopinionen var også lunken. På grunn av disse og andre grunner ble det generalene oppfattet som deres interesse fortettet rundt behovet for en eller annen hendelse som kunne samtidig gi et skudd i armen til den britiske publikums vilje til å se sine unge menn dø i Frankrike, og forårsake at den amerikanske offentligheten begynte å støtte en inntreden i krigen på britisk side. Winston Churchill, som da var minister for marinen, innrømmet dette i et brev til presidenten for handelskammeret da han skrev:

«… viktigst å tiltrekke nøytral skipsfrakt til våre kyster, i håp spesielt om å involvere USA med Tyskland.»

Med andre ord ville det være utrolig praktisk hvis de tyske ubåt-patruljene i britisk farvann kunne bli lokket til å angripe og senke et skip fullt av amerikanske borgere. Ikke bare vil dette være en stor propagandaseier for britene, det kunne også overtale det nominelt nøytrale USA å erklære krig mot Tyskland. USAs ambassadør til Storbritannia på den tiden, Walter Hines Page, var enda mer konkret, da han skrev den 2. mai 1915:

Sprengningen av en skip med amerikanske passasjerer kan være opptakten. Jeg forventer nesten noe slikt … .Hvis en britisk skip fullt av amerikanske passasjerer bli sprengt, hva vil «Uncle Sam» gjøre? For det er det som kommer til å skje …. «
Page var en usedvanlig talentfull spåmann. Bare fem dager etter at han skrev dette brevet ble hans forutseenhet virkelighet, og Churchill fikk akkurat det han håpet på. Akkurat som tenketanken PNAC lengtet etter en «nytt Pearl Harbor«, og fikk det i form av 11.september. Akkurat som Riksdagen så beleilig ble brent ned av et medlem av en av de politiske gruppene nazistene var ute etter å forfølge. Like så grasiøst men uheldig dampet RMS Lusitania inn i historien fredag den 7. mai 1915 for å svare på Churchills bønner.

Der var hun den vårdagen, 12 sjømil utenfor kysten av Irland, med to tredjedelers fart og kurs i en behendig rett linje, snarere enn i sikksakk som vanligvis brukes for å unngå torpedoer; hennes kabiner fylt med amerikanske borgere (inkludert Alfred Vanderbilt), hennes lasterom fulle av uerklærte våpenleveranser som var ment for Storbritannia. Hun seilte uforklarlig alene uten eskorte fra Royal Navy og rett inn i en kjent aktivitetsområde for ubåter .

Som du kan sikkert forestille deg, det som skjedde etterpå kom som en total og sjokkerende overraskelse …

mediaresponse

Responsen fra media

lus_s6Etter å ha blitt torpedert av den tyske ubåten U-20 sank hun på 18 minutter, og tok over 1200 passasjerer, inkludert 128 amerikanere med seg. Avisene neste dag hadde overskrifter med krigstyper. Bilder av massegravene fulgte, sammen med opprivende gjenkonstruksjoner av skipets siste dødskramper.

Tyskerne ble framstilt som pirater, monstre som lo i ansiktet av nedslaktete uskyldige. Det ble også sagt (feilaktig) at tyske skolebarn fikk en offisiell skoleferie for å feire drapene på ulykkelige kvinnene og barna. Når det gjaldt Kaiser Wilhelm ble han bakvasket og demonisert.

«Mannen som korsfester menneskeheten på et jernkors» skrek en utgave av magasinet «Sunday Pictorial» etter Lusitania. Mens tegneseriene portretterte ham som Satans bestevenn.

lusitania-poster-9

E5GH4J 1915 Sunday Pictorial front page reporting Sinking of the Lusitania and Anti-German headline

Like så fullstendig og umiddelbart druknet som de 1200 ofrene var noen erindring om at Lusitania hadde vært bærer våpenleveranser til en krigssone, noe som gjorde henne til et legitimt mål under krigens lover.

Helt utslettet fra den felles hukommelsen var de mange advarslene gitt av den tyske regjeringen i amerikanske aviser, som advarte folk om at de reiste på britisk skips i britiske farvann på deres eget ansvar.

Ingen ikke en gang vurderte å spørre hvorfor Lusitania hadde dampet av gårde så sakte og i en rett linje, eller hvorfor flåtehovedkvarteret hadde sett det som passende å holde tilbake den vanlige marineeskorten.

Og helt glemt var den aggressive politikken om å sulte Tyskland i kne, som hadde ledet til U-båtkampanjen i første omgang.

«Etter at krigen begynte i 1914 begynte Storbritannia umiddelbart en sjøblokade av Tyskland,og avskjærte handelsskip og strødde Nordsjøen full med miner. Siden britene klassifiserte til og med matvarer som «smuglergods» måtte tyskerne rasjonere maten. Alle anslag viser at flere hundre tusen mennesker til slutt døde av sult på grunn av blokaden.»
James Perloffs  «False Flag at Sea»

Hvorfor kaste bort en perfekt god katastrofe med å spørre «hva som egentlig skjedde?» eller «hvorfor»? Det eneste å gjøre med katastrofen er å bruke den som katalysator, for å frembringe en reaksjon. Og budskapet om skulle frembringes kunne ikke ha vært klarere.

Mer krig. Større krig. Lengre krig.

«Husk Lusitania – det er din plikt å verve deg i dag» sto det i en rekrutteringsannonse.

«Ødelegg den gale villmannen – Verv deg» – står det på en amerikansk plakat fra 1917 over et bilde av en brutedruknet kvinne i armene på en gorilla iført en tysk hjelm.

Den offisielle fortellingen om Lusitania var i ferd med å overtale folk til å gjøre seg om til kanonføde. Registrer deg, dra ut i krig, og dø.

Virket det? Selvfølgelig gjorde det. Hvem vil nekte å hevne druknete ungpiker? Det har vært noen avvikende stemmer i løpet av årene, slik som Joseph Kenworthy, Churchills yngre medarbeider i Admiraliteten, som demonstrativt skrev i sin bok Havets Frihet fra 1927: «Lusitania var bevisst sendt med betydelig redusert hastighet inn i et område hvor det var kjent at en ubåt lå og ventet, og med hennes eskorte trukket tilbake.»

Men selv her ble ordet «bevisst» fjernet av utgiveren på insistering fra Admiraliteten. I mellomtiden var den offisielle sjøforklaringen ledet av Lord Mersey så uredd og kompromissløs som de fleste offisielle undersøkelser er (som Hutton). Allerede før undersøkelsen begynte hadde planer blitt diskutert om å gjøre «syndebukk av skipets kaptein William Turner», og samtidig ikke undersøke andre muligheter.

«I sjøforklaringen, holdt delvis lukket, undertrykket Lord Mersey alle bevis om at Lusitania hadde ammunisjon i lasten. Kaptein Turner ble aldri spurt om hva hans last var. Mersey støttet seg på et brev fra Dudley Field Malone, som sa at enkelte saker på skipets lasteliste «fikk lov til å bli sendt på passasjerskip i henhold til lovgivningen i USA.» Malones brev var ikke edsvoren (han nektet å avgi forklaring under ed) og henviste bare til den første lastemanifestet på en side, og ikke til det 24-siders supplementet.

Merseys rapport konkluderte med at «tapet av skipet og menneskeliv var på grunn av skadene påført det nevnte skipet av torpedoer avfyrt fra en ubåt av tysk nasjonalitet der skipet sank.»
James Perloffs  «False Flag at Sea«

Lord Mersey ba senere om å bli spart for videre tjeneste og beskrev hele hendelsen rundt Lusitania som «en jævla skitten affære.»

3872857687_9f67f32d3f_bI dag finnes det en solid næring av både nøye undersøkte og latterlige analyser av «hva som egentlig skjedde» vedrørende Lusitania, som impliserer alle og enhver fra Churchill til bankmannen JP Morgan i alt fra uaktsomhet med vilje til regelrett «false flag». Men det tok nesten 100 år for nok folk til å begynne å stille de riktige spørsmålene, for temaet av Nedslaktet Uskyldighet å bli erstattet med et mer realistisk bilde av uvøren uaktsomhet, behendige tausheter og uforklarlige unnlatelser.

Men ikke i the Guardian . I disse hellige gangene, like mye som i det nye Sannhetsministeriumet Wikipedia, er selv bare sitatet av Churchills egne ord fra 1915 om «vikle USA inn i en krig med Tyskland» kvalifisert for det alvorlige forbeholdet «konspirasjonsteori«. At det ikke er en «teori» i det hele tatt, men et bevist faktum teller for ingenting ved siden av det sterke sosiale kravet om å opprettholde fiksjonen om at slike ting aldri skjer – selv når de gjør det. Det samme fintfølelsen vises i en annet stykke i avisen, hvor en anmeldelse av en ny bok om Lusitania applauderer den fornuftige beslutningen av dens forfatter om å unngå «å gjøre en direkte anklage om at skipet bevisst ble satt i fare.»

Absolutt. Den slags sinnssyke diskusjoner har ingen plass i mainstream analyse. Bevisst satt i fare? Våre freddomoftheseasregjeringer ville aldri vurdere noe slikt. Og vi er nødt til å si det selv når det finnes solide bevis på at de har gjort det og vil gjøre det.

Med mindre det handler om Russland selvfølgelig. Russland er den nåværende slemmingen så den russiske regjeringen kan bli anklaget for alle utenkelige ting uten noen bruker ordet «konspirasjon».

Den lange historien hyper-beleilige katalyserende katastrofer som fortsetter og øker i omfang til den dag i dag krever mer enn denne triste rekka av intellektuelle fallitter, unngåelser og avledninger. Om ikke annet så bare fordi den krigen vi blir lokket inn i gjennom moderne Lusitania-historier kan vise seg å være den siste og verste krigen noensinne.

The Guardian kunne ha viet sin artikkelen om hundreårsjubileet til en vurdering av hvordan overskriftene fra i fjor om «Putins rakett» som ødela MH17 viser oss hvor klar til og godtroende vi fortsatt er for enkle svar og fortellinger om det gode mot det onde. Det kunne ha diskutert i hvilken grad den amerikanske Utenriksdepartementets håndtering av MH17 viser at kjernefysisk avskrekking ikke er en veldig sikker eller total beskyttelse mot Lusitania-tenkning.

Vi trenger å vokse opp nok til å undersøke disse naive skrekkhistoriene mens de blir gitt oss, ikke en hundre år senere. Vår overlevelse som art kan godt avhenge av vår evne til å gjøre det.

******

Oversatt av TM med vennlig tillatelse fra:

http://off-guardian.org/2015/05/08/what-can-the-lusitania-teach-us-about-mh17-the-graun-asks-and-doesnt-stay-for-an-answer/

Denne artikkelen har allerde vært publisert den 19. oktober 2015

Advertisements