Mulighet for en grisekrig i Korea

Forest-3.jpg

 

Av Professor Konstantin Asmolov

Uttrykket «en grisekrig» er brukt i tittelen på denne artikkelen har vært nevnt i flere tidligere publiserte artikler. I dag, i lys av en nok en episode med opptrapping av spenningen mellom de to koreanske statene, vil dette fenomen bli forklart i detalj. Først, la oss se på årsakene til den nye bølgen av fiendskap. Hvis vi fokuserer på rollen til gjensidig demonisering og agitasjon, vil vi legge merke til at noen faktorer bidrar tungt til forandringen av en misforståelse til en fiendtlighet.

Først, så reduserer denne demoniseringen drastisk sjansene for gjenopptakelse av dialog mellom de to statene. Og det er en viss logikk bak det, «Hvordan kan vi delta i forhandlinger, eller få kontakt med hverandre i nødstilfeller, eller et systemet av gjensidig oppmerksomhet med dem – som er så onde?»Derfor vil de verktøyene som normalt anvendes for å oppklare misforståelser, og som hindrer dem fra å ende opp i konflikter, vise seg å være ineffektive i en situasjon med gjensidig mistillit.

Dernest, er denne demoniseringen roten til en forvrengt virkelighetsoppfatning som gir seg utslag på flere måter. For det første, vil enhver aktivitet av den andre parten (feilaktig) bli tolket som skadelig, basert på antagelsen om at den andre parten er en gjeng med «blodtørstige.» villmenn. Følgelig vil enhver aktivitet bli sett på som en forberedelse til en provokasjon eller at en provokasjon pågår.

Samtidig blir analyser og ekspertundersøkelser vridd til å spille rollen som enda en brikke i propagandamaskinen. Naturligvis, i denne situasjonen hvor begge partene misliker hverandre, vil de som prøver å gi uttrykk for hvordan ting er i virkeligheten, bli brakt til taushet – og de som «smører girverket i propagandamaskinen» vil være i populære.

Hva ser verdensopinionen som et resultat? Et fenomen der folk først danner seg et bilde laget fra propaganda, for deretter å opprettholde det som den endelige sannheten. Og det er nesten umulig å overbevise dem om å forlate sin villfarelse.

Demoniseringen fører også til en gjensidig nervøsitet som gir seg utslag på to måter. For det første, opptrer begge parter med prinsippet om en asymmetrisk respons, dvs. de gjengjelder hardt enhver mindre provokasjon. Med andre ord, når et land er i full beredskap, brukes taktikken skyt-for-å-drepe hver gang noe ser ut til å være mistenksomt.

For det andre skaper denne gjensidige opphisselsen et stressende miljø for partene i konflikten. Den nedre lag av [militæret] opplever det største presset. Dette øker i sin tur sjansene for en mangelfull reaksjon på merkelige eller uvanlige hendelser.

Som et resultat, er øker sannsynligheten enormt for at en konflikt vil bli utløst av en ubetydelig eller oppdiktet årsak; dette blir ofte kalt en ‘grisekrig’.

Her er en tenkt situasjon. La oss spekulere om hvordan ting vil utvikle seg i en slik krig. En gris rasler i buskene ved den demilitariserte sone. Det er militært personell på hver side av sonen. De har lenge vært på randen av et nervøst sammenbrudd og har lenge ubevisst ventet på en fiendtlig provokasjon. De har fingeren på avtrekkerfingeren, for å gjøre opp med kjeltringene fra den andre siden av den demilitariserte sonen.

En av partene (det spiller ingen rolle hvilken) mister fatningen, og etter å ha besluttet at det ikke er en gris i buskene, men sabotører som forsøker å snike seg innpå, åpner de ild. Etter å ha hørt skudd som kommer fra den andre siden, svarer den andre parten på ildgivningen. Den rapporterer også til sin ledelse at den har (i samsvar med instruksene) gjengjeldt hardt for provokasjonen.

Parten som begynte å skyte på grisen, og som ble møtt av motild, gjengjelder også hardt, mens de rapporterer til sine befalshavere at de har blitt angrepet uten en krigserklæring. I kjølvannet av dette, klandrer hver part aktivt den andre parten for å ha blitt angrepet uten noen åpenbar grunn. Så blir de krigslystne delene av militæret med: «Vil dere ikke endelig gi oss en sjanse til å lære disse kjeltringene en lærepenge», og så blir politikerne med i koret: «Denne gangen må vi ikke unngå problemet og la dem komme unna med det! Vi har ikke råd til å opptre som sveklinger. Vi må opprettholde vårt lands prestisje i øynene til befolkningen!» Men situasjonen er slik at det er ingen måte å finne ut hva som utløste denne uroen. På den annen side, bryr ingen seg egentlig heller om å finne ut. Fordi de som ønsket strid gnir seg nå i hendene.

Et annet poeng er at i disse tilfellene kan det store bildet av den politiske situasjonen og den militære makt til motstanderne bli betydelig forvrengt. Ideologiske «skylapper» kan hjelpe enormt i tillegg. Som et resultat, kan partene befinne seg i en meget ubehagelig situasjon. For eksempel kan sør mene at det «meningsløse blodige regimet» i nord er i ferd med å kollapse, og at det virkelig lager planer om å angripe den forsvarsløse sør. Sør tror kanskje også at det finnes en sterk kristen opposisjon i landet, og at masseprotester er i ferd med å bryte ut. Siden de basere sine antagelser på disse imaginære ideene, forventer de at et «inngrep» av det sørkoreanske eller amerikanske militæret med sikte på eliminering av atomanlegg eller landets ledelse ville få støtte av landets befolkning, eller at det i det minste ville ligne handlingen i en koreansk actionfilm.

Nord, som i sin tur kan tro at at rapportene om Sør-Koreas enorme militære styrke bare er tomme tønner som skramler; at en endring i marionettregimet er uunngåelig, og at krigere til den amerikanske hæren bare er oppskrytte feiginger ute av stand til å kjempe uten høyteknologiske toalett og en 24-timers tilgang på iskrem. Som et resultat, vil begge parter forberede seg for en væpnet konflikt, ikke med det virkelige nord eller sør, men med en oppdiktet versjon av det fra en forvrengt «karikatur/propaganda virkelighet.»

Det virker som en ganske realistisk scenario for starten på en konflikt. Og det ville være svært vanskelig å skjelne hvor fantasien slutter og virkeligheten begynner. Fordi på et tidspunkt vil skaden påført hver av partene være så stor at ingen vil være i stand til å gå tilbake bare ved å si «vi beklager, det var bare en misforståelse» uten å miste ansikt. Og det betyr at det ikke lenger ville spille noen rolle hvem som startet brannen. Vinnerens versjon ville være den som blir skrevet i historiebøkene.

Leserne kan legge seg i hug at temaet «irrasjonelle faktorer» og rollen som en ulykke, som er mye mer alvorlig enn det kan virke, har blitt tatt opp i våre artikler ved en rekke anledninger. Det ble vektlagt for å vise at til tross for hva flertallet av folk tenker om politikk, som noe ordentlig, planlagt på forhånd og med langsiktige politiske mål, skjer det i virkeligheten ting noen ganger kaotisk. Og hvis vanlige folk ikke kan forstå noe, vil de umiddelbart klassifisere situasjonen som en nøye planlagt kombinasjon av trekk gjort av utspekulerte politikere. I denne sammenheng kan selv «grisekrigen» som er beskrevet ovenfor, tolkes som en snedig plan utviklet av de øverste lederne. Og dette er grunnen til at den irrasjonelle faktoren er så alvorlig og så farlig. Og dette er grunnen til at vi minner leserne om dette når det passer seg.



Fra:
http://journal-neo.org/2016/03/14/tht-korean-peninsula-another-pig-war/

Advertisements